Faktaboks

FN

De forente nasjoner - FN

Dei sameinte nasjonane - SN

The United Nations - UN

Emblem

.
Lisens: fri

Flagg fra medlemslandene foran FNs hovedkvarter i New York. Foto: UN Photo/Joao Araujo Pinto, tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0.

.
Lisens: fri
FN-bygningen i New York.

Eldre foto av FN-bygningen

Av /KF-arkiv ※.

FN er en global internasjonal organisasjon grunnlagt i 1945 som har som sin viktigste jobb å sikre fred og sikkerhet i verden. Den har 193 medlemsland. Medlemmene er stater og de omfatter, med noen få unntak, alle suverene stater i verden. FN har hovedkontor i New York i USA.

FN ble opprettet like etter andre verdenskrig med hovedformål å unngå krig i framtiden. 51 land var med på å skrive under FN-pakten, en traktat som beskriver hvordan man skal arbeide for å sikre fred mellom stater, jevne ut økonomiske og sosiale forskjeller i verden og sikre alle mennesker de samme rettighetene.

FN baserer seg på at alle medlemmer er selvstyrende stater. Alle er i prinsipp likeverdige, med samme rettigheter og plikter. I noen av FNs organer har enkelte medlemmer likevel særskilte rettigheter og plikter (for eksempel stormaktene i Sikkerhetsrådet, se nedenfor).

Norge var et av landene som grunnla FN i 1945, og definerer ofte FN som «en hjørnestein» i norsk utenrikspolitikk.

FN har seks offisielle språk: Arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk og spansk. FNs generalsekretær er siden 2017 António Guterres fra Portugal.

Bakgrunn

Da andre verdenskrig brøt ut, hadde verdenssamfunnet opplevd flere år med dårlige erfaringer i internasjonalt samarbeid knyttet til Folkeforbundet. Dette ble dannet etter første verdenskrig og var FNs forløper. Med en slik bakgrunn var det ingen selvfølge for verdens ledere at en ny organisasjon mot krig skulle lykkes bedre enn den forrige.

På et tidlig tidspunkt under andre verdenskrig tok de allierte likevel opp spørsmålet om hvordan man etter krigens slutt skulle arbeide for å sikre fred og sikkerhet. I august 1941 satte den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt og den britiske statsministeren Winston Churchill fram målsetningene for de alliertes krigsinnsats gjennom Atlanterhavserklæringen. Viktige målsetninger var blant annet å sikre en fred der alle mennesker kunne leve i frihet fra frykt og nød, å styrke økonomisk samarbeid mellom alle nasjoner, og å opprette et system for å kunne avvæpne potensielle angripere.

Uttrykket «Forente nasjoner» ble foreslått av president Roosevelt, og ble første gang brukt om de allierte i januar 1942. Da signerte de fire stormaktene Kina, Sovjetunionen, Storbritannia og USA samt 22 andre stater på Washington-erklæringen, også kjent som FN-erklæringen, der de bekreftet at de ville støtte krigsinnsatsen og ikke søke separat fred med aksemaktene.

De fire stormaktene fortsatte å drøfte muligheten for å få opprettet en ny verdensorganisasjon, og i Moskva-erklæringen i oktober 1943 uttalte de blant annet at de ville opprette en internasjonal organisasjon der alle fredselskende stater kunne bli med i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. De fire stormaktene møttes i 1944 på eiendommen Dumbarton Oaks i Washington D.C. for å bli enige om et forslag til en slik organisasjon.

Da krigen nærmet seg slutten, inviterte de fire stormaktene over 40 stater til å delta i forhandlingene. Fra 25. april til 26. juni 1945 møttes statene i San Francisco og forhandlet fram FN-pakten, som trådte i kraft 24. oktober samme år, underskrevet av 51 grunnleggende medlemsland.

FNs formål

Ikke-vold, bronsestatue
Utenfor FNs hovedkvarter i New York står en bronsestatue av en knyttet pistol. Den heter «Ikke-vold», er laget av den svenske skulptøren Carl Fredrik Reuterswärd, og ble gitt som gave til FN fra Luxembourg i 1988.
Ikke-vold, bronsestatue
Lisens: CC BY NC SA 3.0

FNs formål og arbeid ble nedfelt i FN-pakten. Kjernepunktene i FN-pakten kan oppsummeres slik:

  • FNs viktigste mål er å bevare internasjonal fred og sikkerhet, og FN har plikt til å treffe tiltak for å fjerne enhver trussel mot freden. FN skal alltid søke ved fredelige midler å løse tvister som kan føre til fredsbrudd.
  • FN skal arbeide for å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner og folk, basert på like rettigheter og selvbestemmelsesrett.
  • FN skal skape samarbeid om å løse de økonomiske, sosiale, kulturelle og humanitære problemene i verden. Dette er blant annet å utrydde fattigdom, farlige sykdommer og analfabetisme, å stoppe miljøødeleggelser, å jobbe for likestilling og fremme kulturforståelse.
  • FN skal fremme menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.
  • FN skal være et samlingspunkt for statene i arbeidet for å nå disse målene.

Prinsipper

FN har også ulike prinsipper nedfelt i FN-pakten som de skal handle ut fra:

  • Alle medlemsstater er suverene og likestilte.
  • Alle medlemsstater skal følge FN-paktens forpliktelser og støtte FNs arbeid.
  • Alle medlemsstater er forpliktet til å forsøke å løse internasjonale uenigheter gjennom fredelige midler og uten å krenke internasjonal fred, sikkerhet eller folkeretten.
  • Alle medlemsstater er forpliktet til å avstå fra trusler om eller bruk av vold mot andre stater.
  • FN skal ikke blande seg inn i medlemsstatenes indre forhold.

Hovedorganer

/Store norske leksikon ※.
FNs sikkerhetsråd

Sikkerhetsrådssalen i FNs hovedkvarter i New York var en gave fra Norge til FN. Salen ble utformet av Arnstein Arneberg og det store veggmaleriet er av Per Krohg. På bildet avholdes det aller første møtet i salen, 1. januar 1952. I 2013 ble salen pusset opp, også dette betalt av Norge.

Av /UN Photo.

FN-pakten beskriver organiseringen av FN i seks hovedorganer, som utgjør kjernefunksjonene til FN.

  • Generalforsamlingen – forumet der alle medlemsland møtes til debatt, planlegging og viktige beslutninger. Alle land har én stemme.
  • Sikkerhetsrådet – FNs organ med hovedansvar for opprettholdelse av fred og sikkerhet. Rådet har femten medlemmer, hvorav fem stormakter med permanent medlemskap og vetorett. Ti andre medlemsland velges for to år om gangen. Alle FNs medlemsland er forpliktet til å følge Sikkerhetsrådets bestemmelser.
  • FNs økonomiske og sosiale råd – organ som koordinerer arbeidet på de økonomiske og sosiale områdene.
  • Den internasjonale domstol (ICJ) – organ som avgjør tvister mellom medlemsland, og som er et rådgivende juridisk organ for FNs arbeid.
  • FNs sekretariat – utfører det daglige arbeidet under generalsekretæren.
  • Tilsynsrådet (ikke aktivt) – hadde som oppgave å overvåke arbeidet med avkolonisering av tilsynsområder.

I tillegg har FN et stort ytre organisasjonsnettverk som består av en rekke ulike organisasjonstyper:

  • fond (for eksempel UNICEF – FNs barnefond)
  • programmer (for eksempel UNDP – FNs utviklingsprogram)
  • regionale kommisjoner (for eksempel ECLAC – FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia)
  • særorganisasjoner (for eksempel WHO – Verdens helseorganisasjon)

Viktige funksjoner

Forente nasjoner

Nelson Mandela taler til FNs hovedforsamling 22. juni 1990

Av /NTB Scanpix ※.

Det viktigste formålet og funksjonen til FNs sentrale organer er arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. Her har Sikkerhetsrådet hovedrollen. I mange saker har FN bidratt direkte til å løse tvister og uenigheter og til å begrense omfanget av voldelige konflikter.

FN har også opprettet flere enn 60 fredsbevarende operasjoner. Det vil si at de har sendt militære styrker under FN-flagg for å bevare eller gjenopprette fred og stabilitet mellom stridende parter. Det er medlemslandene som stiller med soldater til slike operasjoner, fordi FN ikke har en egen militær styrke. FNs fredsbevarende operasjoner ledes formelt av generalsekretæren. Operasjonene koordineres gjennom Department of Peace Operations i FN-sekretariatet. Men fordi hvert enkelt medlemsland må stille med mannskap og ressurser til operasjonen, kan det være krevende å sette dem opp og sørge for at styrker fra ulike land samarbeider godt.

I tillegg til direkte konfliktløsning og fredsbevarende operasjoner, arbeider FN også med mer langsiktige oppgaver for å fremme økonomisk og sosial utvikling. Ut fra den oppfatning at krigens årsaker ikke minst finnes i økonomiske og sosiale motsetninger og i den materielle og kulturelle nød som hersker blant store befolkningsgrupper, arbeider statene gjennom FN for å skape mer stabile samfunnsforhold og materiell velstand. Mye av utviklingsarbeidet utføres av FNs særorganisasjoner og programmer som for eksempel ILO, FAO, UNDP og UNESCO.

I 2015 ble FNs bærekraftsmål vedtatt av Generalforsamlingen. Bærekraftsmålene består av 17 hovedmål og 169 delmål for fattigdomsbekjempelse, bekjempelse av klimaendringer og en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling. Bærekraftsmålene setter viktige prioriteringer for FN og medlemsstatene, og brukes til å organisere utviklingssamarbeid og bistand fram mot 2030.

En annen viktig prioritering i FN i dag er arbeidet for å bekjempe klimaendringer. FN har vært en viktig plattform for stater til å forhandle klimaavtaler, som for eksempel Kyotoprotokollen fra 1997 og Parisavtalen fra 2015. FNs klimapanel (IPCC) består av forskere fra hele verden som skriver rapporter som gir grunnlag for mye av klimadebattene og klimapolitikken som blir ført internasjonalt.

Gjennom FN er det innført viktige tiltak for å løse humanitære problemer og især å hjelpe flyktninger. FN har en viktig funksjon når det gjelder akutt nødhjelp i menneskeskapte eller naturskapte kriser, og gjør gjennom FNs høykommissær for flyktninger et viktig arbeid med å hjelpe og støtte flyktninger. I 2016 ble også Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) tilknyttet FN-systemet.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble til gjennom FN i 1948. Også andre konvensjoner om sentrale menneskerettigheter er utviklet gjennom FN. I 1993 ble det opprettet en egen Høykommissær for menneskerettigheter som koordinerer FN-systemets innsats for menneskerettigheter, sender ut spesialrapportører og etterforsker brudd på menneskerettighetene.

FN spilte også en viktig støttende og pådrivende rolle under avviklingen av koloniregimene i Afrika og Asia etter andre verdenskrig.

Folkeretten har blitt styrket og videreutviklet av FNs virksomhet gjennom hundrevis av internasjonale konvensjoner og traktater, fra avtaler som regulerer diplomatiske forhold og internasjonal handel, til klimaavtaler.

FN bidrar også med å sende observatører for å overvåke valg. Siden 1992 har FN tilbudt rådgiving og teknisk bistand i forbindelse med valg. Etter anmodning fra et lands regjering sender FN observatører som overvåker forberedelsene til og gjennomføringen av valgene.

FNs spiller en viktig oppgave som forum, eller arena, for den brede internasjonale debatten om politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale spørsmål. FNs generalforsamling har hvert år en generell debatt der alle medlemmene deltar, og som ofte setter agendaen i viktige globale saker. I tillegg arrangerer FN ulike verdensomspennende konferanser som har ført til at viktige globale temaer er satt på dagsorden. Slike konferanser er viktige fora der også utviklingsland og ikke-statlige organisasjoner kan bli hørt og få gjennomslag.

FN forsøker også å koordinere arbeidet til mange internasjonale organisasjoner som er tilknyttet FN-systemet som for eksempel Det internasjonale pengefondet (IMF), Sjøfartsorganisasjonen (IMO), Luftfartsorganisasjonen (ICAO), Verdens meteorologiske organisasjon (WMO).

Om arbeidet

Forente nasjoner

Sikkerhetsrådet i 1990, da man vedtok sanksjoner mot Irak.

Av /NTB Scanpix ※.
Arbeidsgruppen for bærekraftmålene

Norge var blant landene som tok lederskap i utviklingen av FNs bærekraftsmål, som ble vedtatt i 2015. Her er Norge representert ved statsminister Erna Solberg sammen med blant andre daværende generalsekretær Ban Ki-moon.

Av /UN Photo.

Arbeidet i FNs sentrale organer utføres av medlemslandenes utsendinger, med bistand fra FN-ansatt personale. Alle medlemsland har FN-delegasjoner – utsendinger til FN fra hjemlandet – som er til stede i New York året rundt under ledelse av landets FN-ambassadør. Norge har også en delegasjon til FN i New York og en FN-ambassadør som representerer norske interesser og synspunkter.

Likhetsprinsippet i FN medfører i praksis blant annet at alle medlemmers stemmer i Generalforsamlingen teller like mye, selv om de har svært varierende innbyggertall. Likheten er imidlertid ikke gjennomført helt ut. Både de fem stormakters særstilling som faste medlemmer av Sikkerhetsrådet og disse staters vetorett avviker fra dette prinsippet.

Det kan heller ikke sies at medlemsstatene bevarer sin suverenitet fullt ut. FN-pakten inneholder nemlig bestemmelser om at Sikkerhetsrådet kan gjøre visse vedtak som alle medlemmer er forpliktet til å etterkomme, selv om de er uenige i dem eller endog har stemt mot dem. Pakten inneholder, som vist ovenfor, ikke bare bestemmelser om hvordan organisasjonen skal arbeide og hvordan den skal sette sine vedtak ut i livet, men også bestemmelser som medfører konkrete forpliktelser for den enkelte medlemsstat.

Medlemskap

En suveren stat blir medlem av FN om den oppnår støtte for medlemskap både fra Sikkerhetsrådet og fra Generalforsamlingen. Søkerlandet må vise tydelig, med henvisning til en formell beslutning, at landets regjering aksepterer FN-paktens forpliktelser. Generalsekretæren legger søknaden fram for Sikkerhetsrådet. Dersom minst ni av rådets medlemmer stemmer for – og ingen av de fem permanente medlemmene stemmer imot – legges Sikkerhetsrådets anbefaling fram for Generalforsamlingen. Her kreves to tredjedels flertall.

Vatikanstaten har valgt å ikke bli medlem av FN. Andre land, som Kosovo, Palestina og Taiwan, er eksempler på land som ønsker medlemskap i FN, men som ikke har blitt anerkjent av tilstrekkelig mange andre stater, eller av alle fem vetolandene i Sikkerhetsrådet.

I visse tilfeller kan stater i en slik situasjon bli anerkjent av Generalforsamlingen som permanent observatør. Vatikanstaten har lenge hatt slik status. Fra 2015 har også Palestina status som permanent observatørstat i FNs generalforsamling. De kan da delta i alle debatter i Generalforsamlingen, men har ikke stemmerett. Dette betyr også at Generalforsamlingen anser dem som stater som ikke er medlemmer av FN.

FNs medlemsstater

Utviklingen i FNs medlemsland fra 1945:

År Nye medlemmer Antall nye medlemmer Antall medlemmer
1945 Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Filippinene, Frankrike, Guatemala, Haiti, Hellas, Honduras, Hviterussland, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Kina, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Polen, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukraina, Uruguay, USA og Venezuela (Hviterussland og Ukraina fikk medlemskapsstatus etter krav fra Sovjetunionen) 51 51
1946 Afghanistan, Island, Sverige og Thailand 4 55
1947 Pakistan og Jemen 2 57
1948 Myanmar 1 58
1949 Israel 1 59
1950 Indonesia 1 60
1955 Albania, Bulgaria, Ceylon (Sri Lanka), Finland, Irland, Italia, Jordan, Kambodsja, Laos, Libya, Nepal, Portugal, Romania, Spania, Ungarn og Østerrike 16 76
1956 Japan, Marokko, Sudan og Tunisia 4 80
1957 Ghana og Malaysia 2 82
1958 Guinea 1 83
1960 Dahomey (Benin), Elfenbenskysten, Gabon, Kamerun, Kongo, Kongo (Zaïre), Kypros, Madagaskar, Mali, Niger, Nigeria, Senegal, Den sentralafrikanske republikk, Somalia, Togo, Tsjad og Øvre Volta (Burkina Faso) 17 100
1961 Mauritania, Mongolia, Sierra Leone og Tanganyika 4 104
1962 Algerie, Burundi, Jamaica, Rwanda, Trinidad og Tobago og Uganda 6 110
1963 Kenya, Kuwait og Zanzibar 3 113
1964 Tanzania, Malawi, Malta og Zambia (Tanganyika og Zanzibar, som nå har blitt slått sammen til Tanzania, går ut) 4 (– 2) 115
1965 Gambia, Maldivene og Singapore 3 118
1966 Barbados, Botswana, Guyana og Lesotho 4 122
1967 Sør-Jemen 1 123
1968 Ekvatorial-Guinea, Mauritius og Swaziland(Eswatini) 3 126
1970 Fiji 1 127
1971 De forente arabiske emirater, Bahrain, Bhutan, Oman og Qatar 5 132
1973 Bahamas, Vest-Tyskland og Øst-Tyskland 3 135
1974 Bangladesh, Grenada og Guinea-Bissau 3 138
1975 Kapp Verde, Komorene, Mosambik, Papua Ny-Guinea, São Tomé og Príncipe og Surinam 6 144
1976 Angola, Seychellene og (Vest-)Samoa 3 147
1977 Djibouti og Vietnam 2 149
1978 Dominica og Salomonøyene 2 151
1979 Saint Lucia 1 152
1980 Saint Vincent og Grenadinene og Zimbabwe 2 154
1981 Antigua og Barbuda, Belize og Vanuatu 3 157
1983 Saint Kitts og Nevis 1 158
1984 Brunei 1 159
1990 Liechtenstein, Namibia, Tyskland (Sør-Jemen blir en del av Jemen, og Vest-Tyskland og Øst-Tyskland blir samlet) 3 (– 3) 159
1991 Estland, Latvia, Litauen, Nord-Korea, Sør-Korea, Marshalløyene og Mikronesiaføderasjonen 7 166
1992 Russland, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, San Marino og Georgia (Russland overtar Sovjetunionens plass i FN og den permanente plassen i Sikkerhetsrådet) 14 (– 1) 179
1993 Tsjekkia, Slovakia, Makedonia, Eritrea, Monaco og Andorra (Tsjekkoslovakia opphører) 6 (– 1) 184
1994 Palau 1 185
1999 Kiribati, Nauru og Tonga 3 188
2000 Tuvalu 1 189
2002 Sveits, Øst-Timor 2 191
2006 Montenegro (Fra 2003 var det tidligere Jugoslavia kjent som Serbia og Montenegro; Serbia overtok Jugoslavias medlemskap) 1 192
2011 Sør-Sudan 1 193

Milepæler i FNs historie

Hammarskjöld og Trygve Lie
Nordmannen Trygve Lie (til høyre) var FNs første generalsekretær fra 1946. I 1953 ble han etterfulgt av svenske Dag Hammarskjöld (til venstre).
Av /NTB Scanpix ※.
FN-erklæringen
Plakat fra 1943 med flaggene til de allierte statene og deres støttespillere.
Av .
FN-bygningen
Generalsekretær Trygve Lie og sjefsarkitekt Wallace K. Harrison legger ned grunnsteinen for FN-bygningen på Manhattan, 24. oktober 1949.
Av /UN Photo.
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Nobels fredspris til FN
FN og Kofi Annan ble i 2001 tildelt Nobels fredspris for deres innsats for en bedre organisert og fredeligere verden. Prisen er utstilt ved FNs hovedkvarter i New York.
Nobels fredspris til FN
Lisens: CC BY SA 3.0
År Milepæl
1945 51 land undertegner FN-pakten i San Francisco 26. juni 1945. Pakten trer i kraft fra 24. oktober samme år.
1946 Trygve Lie, utenriksminister i Norge, blir utnevnt til generalsekretær i FN.
1948 FN-observatører sendes for å overvåke våpenhvilen mellom arabere og israelere. Menneskerettighetserklæringen ble enstemmig vedtatt.
1949 FN-observatører sendes for å overvåke våpenhvilen i Kashmir etter krigen mellom India og Pakistan.
1950 FN-styrker blir satt inn i Koreakrigen.
1952 FNs nybygde hovedkontor i New York blir tatt i bruk.
1954 Nobels fredspris tildeles FNs høykommissær for flyktninger for arbeidet med europeiske flyktninger.
1956 FNs første fredsbevarende styrke (UN Emergency Force/UNEF) blir opprettet i forbindelse med Suez-krisen.
1960 17 nye selvstendige stater, deriblant 16 afrikanske, melder seg inn i FN.
1961 FNs generalsekretær, Dag Hammarskjöld, omkommer i en flyulykke på vei til Nord-Rhodesia (nå Zambia).
1965 FNs barnefond (UNICEF) blir tildelt Nobels fredspris.
1967 Etter seksdagerskrigen mellom Israel og araberstatene vedtar Sikkerhetsrådet resolusjon 242, som danner grunnlag for fremtidige fredsforhandlinger i Midtøsten.
1969 Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) blir tildelt Nobels fredspris.
1971 Kina får Kinas sete i FN, mens Taiwan, som hadde Kinas sete fra 1949, mister sitt medlemskap.
1973 Vest-Tyskland og Øst-Tyskland blir medlemmer av FN.
1981 FNs høykommissær for flyktninger blir tildelt Nobels fredspris for andre gang.
1988 FNs fredsbevarende styrker tildeles Nobels fredspris. FN sender observatører for å overvåke våpenhvilen mellom Iran og Irak.
1989 FNs overgangsmyndighet i Namibia (UNTAG) blir opprettet for å følge Sør-Afrikas tilbaketrekning i Namibia og det påfølgende valget.
1991 En avtale mellom El Salvadors regjering og frigjøringsbevegelsen FMLN blir signert ved FNs hovedkontor i New York. USA griper inn for å frigjøre Kuwait fra Irak, med FN i ryggen.
1992 En nødhjelpsoperasjon i FN-regi blir iverksatt i Somalia. FNs miljø- og utviklingskonferanse i Rio de Janeiro samler mer enn 100 statsledere.
1993 Thorvald Stoltenberg megler for FN i Bosnia-Hercegovina. Sikkerhetsrådet initierer opprettelsen av et krigsforbrytertribunal; rettet mot overgriperne i krigen i eks-Jugoslavia. FN overvåker valgene i Eritrea og i Kambodsja.
1994 Terje Rød-Larsen blir utnevnt til visegeneralsekretær i FN, med særlig ansvar for FNs arbeid i Midtøsten. FN megler i borgerkrigen i Rwanda. FNs høykommissær for menneskerettigheter blir opprettet.
1995 FN fyller 50 år. De fleste av verdens stats- og regjeringssjefer deltar på jubileumsmarkeringen i New York.
1999 FN arrangerer folkeavstemning om selvstendighet i Øst-Timor. FN overtar ansvaret for styringen av landet frem til selvstendigheten i 2001.
2000 Toppmøte i FN i forbindelse med tusenårsskiftet. Generalsekretæren legger frem en rapport om FNs arbeid i det nye årtusen, og tusenårsmålene blir vedtatt.
2001 FN og generalsekretær Kofi Annan blir tildelt Nobels fredspris.
2002 FN arrangerer konferanser om blant annet aids og rasisme, samt Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling.
2003 FNs posisjon blir svekket når den USA-ledede koalisjonen går til krig mot Irak uten godkjenning fra FN.
2004 FN-plan for gjenforening av Kypros mislykkes.
2005 I september 2005 vedtar FN de såkalte R2P-prinsippene om beskyttelse av sivile.
2007 FNs klimapanel (IPCC) legger fram sin fjerde klimarapport som viser enighet om at klimaendringene er menneskeskapte. De blir tildelt Nobels fredspris sammen med Al Gore.
2010 FN oppretter et nytt organ som skal samkjøre FNs arbeid for kvinner, UN-Women.
2011 FN godkjenner en militær intervensjon i Libya.
2013 FN vedtar Våpenhandelsavtalen.
2015 Flere viktige klima- og utviklingsavtaler blir inngått. FNs bærekraftsmål vedtas 25. september 2015. Parisavtalen om kutt i klimagassutslipp og begrensing av global oppvarming blir inngått 12. desember 2015.
2016 Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) blir en del av FN-systemet.
2017 FN vedtar en avtale om forbud mot atomvåpen 7. juli 2017.
2020 FN-organisasjonen Verdens matvareprogram (WFP) blir tildelt Nobels fredspris.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (4)

skrev Lars Nygaard

Et par kommentarer: 1) Uttrykket «internasjonal lov» brukes, men det skal vel være «folkeretten»? 2) Det står at landene har «tilkjent traktaten», men det skal vel være «ratifisert» eller noe slikt? 3) Vatikanstaten og Palestina (2012) har «observatørstatus», sammen med en rekke organisasjoner; det kan være verdt å nevne.

svarte FN-sambandet

Hei. 1. Jo det er mer korrekt å bruke folkeretten, som refererer til "systemet" av avtaler og traktater. 2. Det er begrepet traktat som er brukt feil her, siden FN-pakten er en charter/pakt som man underskriver eller tilkjenner og ikke ratifiserer. 3) Godt poeng å nevne Observatørstatusen til Vatikanstaten og Palestina. mvh Venke Uglenes

skrev Lars Nygaard

Artikkelen bruker uttrykket "internasjonal lov". Skal det ikke hete "folkeretten"? Mhv, Lars Nygaard

skrev FN-sambandet

Har endra til folkeretten, som er eit meir korrekt begrep ja.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg