Figuren viser viktige klimaindikatorer:

  • Den øverste kurven (mørkeblå) viser den globale middeltemperaturen (GISTEMP).
  • Den grønne kurven nedenfor viser estimert strålingspådriv fra CO2. Det vil si logaritmen av CO2 konsentrasjonene i milliontedels deler per volum.
  • Den grå kurven viser den galaktisk-kosmiske strålingen som er målt ved CLIMAX.
  • Den lyseblå kurven viser estimerte variasjoner i solens intensitet eller utstråling.
  • Den nederste kurven (rød) viser variasjoner i solflekkene.

De tre nederste kurvene beskriver solens tilstand, men ingen av disse viser noen vesentlig langtidsendring siden 1950-tallet som kan forklare en global oppvarming. Men ved økte CO2-konsentrasjoner forventer man en global oppvarming ved jordens overflate.

. begrenset

Klimaendringer er vanligvis forstått som endringer i forventet værmønster.

Teknisk sett kan klima defineres som en fordelingskurve, og en klimaendring som en endring av denne.

I begrepet 'klimaendring' legger man ofte en endring i den gjennomsnittlige tilstanden til en klimastørrelse eller klimaparameter. Klimaendringer kan også gjelde endringer i de rådende variasjoner eller frekvens. 'Klimaendringer' refererer ofte til globale endringer.

Man skiller gjerne mellom 'klimavariasjoner' og 'klimaendringer'. Sistnevnte er gjerne av en mer varig karakter, mens man ofte bruker begrepet 'klimavariasjoner' om svingninger som er skapt av naturlige årsaker.

Planetenes gjennomsnittstemperatur bestemmes i stor grad av deres avstand til Solen, på grunn av mengden energi som de fanger opp fra Solen. Sollyset spres mer og blir mer diffust med lengre avstand.

Det er mange årsaker til at klimaet varierer, og flere av disse kan inntreffe samtidig. Én bestemt årsak ekskluderer ikke nødvendigvis andre årsaker, men ulike årsaker kan både forsterke og svekke hverandre for eksempel gjennom tilbakekobling (se lenger nede). Klimaet kan både endre seg globalt og på mer lokalt plan.

De viktigste årsakene til klimaendringer ligger i endringer av: innstrålingen av solenergi, jordoverflatens karakteristikk, atmosfærens evne til å holde på varmen, samt i atmosfærens og jordoverflatens refleksjonsevne.

For et perspektiv på debatten rundt årsaker til klimaendringer, se artikkelen klimadebatten - faglige spørsmål.

Utstrålingen fra Solen varierer over en syklus på 11 år (se Solen - Solaktivitet), men endrer seg også over lengre tidsskalaer. Da solsystemet ble dannet for 4,6 milliarder år siden, var solutstrålingen antakelig 25–30 % svakere enn i dag.

Spørsmålet om hvorvidt endringer i solaktiviteten − og Solens innstråling − har skapt variasjoner i Jordens klima, har dype historiske røtter. Solflekkene ble oppdaget i vesten på begynnelsen av 1600-tallet, og det finnes anekdoter som spekulerer over sammenheng mellom solflekker og temperatur allerede ved slutten av det samme århundret.

FNs klimapanel (IPCC) angir endringer i solaktiviteten som en av årsakene til den globale oppvarmingen etter den industrielle revolusjonen, men også at Solens rolle står for ca 10 % (7-18 %) av det totale strålingspådrivet fra 1750 til 2005. Det har ikke vært noen langsiktig endring i Solens tilstand av vesentlig karakter siden 1950-tallet (se figur), og de fleste klimatologer mener at den globale oppvarmingen siden 1980-tallet ikke kan tilskrives solaktiviteten.

Det har likevel vært mye diskusjon om Solens rolle som pådriver for den globale oppvarmingen, spesielt med hensyn til forholdet mellom solaktivitet og dets evne til å styrke eller svekke mengden av den galaktisk-kosmiske strålingen som når Jorden. En liten gruppe forskere mener fremdeles at solaktiviteten spiller en viss rolle. Selv om solaktiviteten skulle ha vært en viktig bidragsyter, ekskluderer ikke det betydningen av andre årsaker.

Forandringer i kontinentenes form og plassering kan bety mye for sirkulasjon og varmebalanse og følgelig for klimaet: Kontinentenes plassering de siste 500 000 år har dog vært omtrent som i dag. Jordens stilling og bane rundt Solen varierer innenfor sykluser på fra ca. 20 000 til 400 000 år; dette medfører en omfordeling av innstrålt energi og kan medføre klimaendringer gjennom at indre responser i klimasystemet (tilbakekoblingsmekanismer) utløses.

Geologiske endringer kan også få store konsekvenser for klimaet lokalt, som f.eks. dannelse av fjellkjeder eller endringer i havets utforming, som åpning og stengning av streder. Utbygging av vannmagasiner vil også kunne ha en betydning for lokalklimaet.

Forandringer i atmosfærens innhold av gasser ('drivhusgasser') vil påvirke dens evne til å holde på varmen gjennom drivhuseffekten. Gjennom Jordens historie har konsentrasjonen av klimagassen karbondioksid (CO2) i atmosfæren variert pga. forandringer i biologisk opptak og frigjøring av CO2, forvitring, avsetning av karbon i marine sedimenter, og vulkansk aktivitet.

Siden før-industriell tid har konsentrasjonene av karbondioksid (CO2), metan (CH4) og lystgass (N2O) i atmosfæren økt betydelig. Mye av CO2 som er tilført atmosfæren, tilskrives kull, olje, og gass som har ligget bortgjemt i bakken i millioner av år. Disse fossile ressurskildene inneholder store mengder karbon som tilføres Jordens karbonkretsløp når de tas opp til overflaten og forbrennes.

I tillegg er det tilført drivhusgasser som gir en forsterket drivhuseffekt, noe som sannsynligvis forårsaker global oppvarming og endringer i klimaforholdene.

Endringer i partiklenes konsentrasjon er av betydning for hvor mye solstråling som reflekteres tilbake til verdensrommet og hvor mye som absorberes i atmosfæren.

Ulike partikler kan påvirke klimaet forskjellig. Støv, sot (svart karbon) og sulfatpartikler kan både absorbere sollys direkte (sot), reflektere sollys og bremse jordoverflatens varmetap. Deres rolle avhenger av antall partikler, størrelse og høyde. I tillegg kan de påvirke skydannelser. Forholdet mellom aerosoler og skydråper er både komplisert og komplekst.

Atmosfærens innhold av aerosoler har en negativ kobling til global oppvarming, fordi deler av solstrålingen stenges ute fra nedre del av atmosfæren. Aerosolmengden synes å ha økt på grunn av menneskelig aktivitet, og dette kan ha bremset oppvarmingen noe (se global dimming).

Reduksjon av ozonlaget i stratosfæren har gitt et lite og negativt bidrag til drivhuseffekten. Men det er likevel viktig å skille mellom økt drivhuseffekt forbundet med CO2 og nedbrytning av ozonlaget forbundet med KFK-gasser (KFK står for klorfluorkarboner) - årsakene er helt uavhengige fra hverandre.

Årsaksforholdene ved klimaendringer kan være svært komplekse, blant annet med ulike tilbakekoblingsmekanismer. Det vil si at en klimaendring har konsekvenser som igjen påvirker klimaet. Dannelse eller avsmelting av snø- og isflater er eksempler på slike tilbakekoblinger. Dette endrer land- og havområders refleksjonsevne (albedo) med ytterligere temperaturforandring som resultat.

En mer kompleks tilbakekoblingseffekt ligger i vanndampens rolle. Som følge av oppvarming kan vanndampinnholdet i atmosfæren komme til å øke. Vanndamp er en viktig drivhusgass, og dette medfører derfor økt oppvarming. Atmosfærens fuktighet påvirker også hvordan temperaturen endrer seg med høyden, noe som kan gi økt eller svekket utslag i temperaturen ved bakken.

Global oppvarming vil også påvirke skyenes utbredelse og egenskaper. En økning i høytliggende skyer har generelt netto oppvarmende effekt, mens en økning i lavere skylag vil gi avkjøling. Nettoeffekten er vanskelig å beregne, og skyenes rolle representerer et av de største usikkerhetsmomenter knyttet til beregning av fremtidige klimaendringer.

Andre tilbakekoblingsmekanismer som er med på å bestemme klimasystemets respons på påvirkninger, er bl.a. endring i havets sirkulasjon, atmosfærekjemiske endringer, vegetasjons-forandringer og frigjøring av klimagasser fra havet og i den terrestriske biosfære.

Klimavariasjoner gjennom Jordens historie kan studeres gjennom innhenting av data fra funn og målinger som er avhengig av temperatur o.l. (såkalte proxy-data): isbreer, pollen, årringer, fossiler, dryppstein og sedimentære avleiringer både på land og i havet. Slike studier har påvist store klimavariasjoner gjennom tidene. Spesielt har undersøkelser av sedimentene i dyphavet gitt en enestående kunnskap om endringer i klimaet gjennom de siste 3 millioner år.

For å finne frem til endringene i temperatur og havstrømmer, har man f.eks. analysert de organiske bestanddelene i sedimentene, mikrofossilgrupper som: foraminiferer, kokkolitter, discosterider, diatomeer, radiolarier og pollen.

Man regner med at Jorden har gjennomgått om lag fem særlig kalde perioder (istidsperioder), se istid. I den siste istidsperioden, som startet for ca. 2,5 millioner år siden og varer ennå, skal det ha vært omtrent 40 istider avbrutt av varmere mellomistider. Vi lever nå i en slik mellomistid.

Forrige mellomistid varte fra ca. 130 000 til 115 000 år før nåtid og var sannsynligvis den varmeste perioden i de siste millioner år. Analyser antyder at det i Europa var ca. 2 °C varmere om sommeren enn i dag, og enda mildere om vinteren. Havnivået var 2–6 meter høyere enn i dag.

For 18 000 år siden var den globale middeltemperaturen ca. 5 °C under dagens nivå. I tropene var det bare noen få grader kaldere, mens det i Arktis var hele 20 grader kaldere. De siste 10 000 år har Jorden vært inne i en varm og relativt stabil mellomistid. Likevel har klimaendringene vært så store at breene i Norge smeltet bort for mellom 8000 og 5000 år siden.

Periodene med vekslende klima i Norden har fått navn som dryas, boreal og atlantisk tid (se tabell over klimaperioder). Fra historisk tid kjenner vi blant annet til en relativt varm periode år 1000–1300 (jfr. utvandringen til Island og Grønland) og en kald periode 1550–1900 (se lille istid), men det er ikke helt klart om disse episodene var av mer regional art eller om de også var varme eller kalde globalt sett.

År f.Kr. Klima
Eldre dryas 10 000–9700 Tørt, kjølig
Allerød 9700–9000 Mildt
Yngre dryas 9000–8300 Tørt, kjølig
Preboreal 8300–7000 Fuktig, kjølig
Boreal 7000–6000 Tørt, varmt
Atlantisk 6000–3900 Fuktig, varmt
Subboreal 3900–500 Tørt, kontinentalt
Subatlantisk 500–i dag Fuktig, kjølig

Tidsinndelingen er omtrentlig.

Observasjoner viser at den globale middeltemperaturen ved jordoverflaten har økt med ca. 0,75 °C siden slutten av 1800-tallet. Mesteparten av dette har funnet sted etter 1950, høyst sannsynlig på grunn av økt atmosfærisk innhold av drivhusgasser knyttet til menneskelig aktivitet.

Ifølge FNs klimapanel (IPCC 2007) er det meget sannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på den nordlige halvkule i perioden 1950–2000 var høyere enn i noen annen femtiårsperiode de siste 500 år, og det er sannsynlig at denne perioden var den varmeste de siste 1300-årene.

Rapporten sier videre at den globale gjennomsnittstemperaturen forsetter å øke. Elleve av de tolv årene i perioden 1995–2006 er blant de tolv varmeste årene siden målingene startet i 1850.

En rapport fra FNs meteorologiske organisasjon WMO var tiåret 2001-10 det varmeste som noensinne er målt. Verdens gjennomsnittlige temperatur var 14 oC som er 0,46 grader over gjennomsnittet. Tiåret hadde også ekstremt mye nedbør. Deler av Nord-Amerika og Øst-Afrika ble rammet av tørke. Alle kontinenter ble rammet av flom.

Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA hevder at gjennomsnittstemperaturen på kloden var 14,6 grader i 2013. Det gjør 2013 til det sjuende varmeste året sammen med 2006 og 2009 siden statistikken begynte i 1880. Temperaturen begynte for alvor å stige på 60-tallet, og menneskeskapt forurensning og brenning av fossile drivstoff har ført til at CO2-innholdet i atmosfæren er på sitt høyeste på 800.000 år, ifølge NASA.

Den amerikanske hav- og atmosfæreadministrasjonen (NOAA) har kommet til at 2013 sammen med 2003 var de fjerde varmeste årene siden 1880. Alle 13 år i det 21. århundret er blant de varmeste som er registrert, ifølge NOAA. De aller varmeste har vært 2010, 2005 og 1998. Dessuten har hvert eneste år de siste 37 årene vært varmere enn gjennomsnittet.

Oppvarmingen er ikke jevnt fordelt, og noen områder er blitt kaldere, for eksempel Nord-Atlanterhavet. Over land har nattetemperaturer økt mer enn dagtemperaturer, og oppvarmingen har vært sterkest over kontinentene på midlere breddegrader om vinteren og våren.

Hyppigheten av kraftig nedbør har økt over de fleste landområder, i takt med oppvarmingen og observert økning av vanndamp i atmosfæren.

Globalt havnivå steg gjennomsnittlig med 1,8 mm per år fra 1961 til 2003. Stigningen var raskere fra 1993 til 2003, ca 3,1 mm per år. Den totale havnivåstigningen over 1900-tallet er estimert til 17 cm. Redusert isdekke på Grønland og i Antarktis har sannsynligvis bidratt til havstigning fra 1993 til 2003. Økt transporthastighet i brearmer på Grønland og i Antarktis bidrar til reduksjon av ismassene i det indre av isbreene og til at nettovolumet av disse isbreene minker.

Massen og volumet til de fleste av verdens isbreer tyder på at disse holder på å smelte bort.

Satellittdata siden 1978 viser at sjøisen i Arktis har minket med ca. 2,7 % per tiår. Reduksjonen om sommeren er større, med 7,4 % per tiår.

På grunn av den komplekse årsakssammenhengen mellom de faktorene som bestemmer klimaet, er det svært vanskelig å forutsi fremtidige endringer. Såkalte klimamodeller er viktige verktøy for å studere mulige fremtidige klimaendringer. Simuleringer av fremtidige klimaendringer omtales som 'klimascenarier' eller 'projeksjoner'.

I disse modellene er de fysiske prosessene beskrevet matematisk, og kraftige datamaskiner beregner endringer i klimaet på grunnlag av endringer i konsentrasjonene av drivhusgasser og partikler.

Betydningen av menneskeskapte komponenter er forsøkt sammenfattet av FNs klimapanel (IPCC 2007). IPCC beregner en sannsynlig temperaturøkning fra 1990 og frem til år 2100 på fra 1,1 til 6,4 °C, avhengig av hvilke utslippscenarier som legges til grunn.

Et klimascenario er ikke et 'klimavarsel', men kun et eksempel for hvordan et fremtidig klima kan se ut. Scenariene gir et bilde som er noenlunde konsistent med de fysiske lover, og hvor ulike klimaparametere (f.eks. temperatur, nedbør, lufttrykk og vind) har en realistisk sammenheng.

De globale klimamodellene er ikke designet for å beskrive lokale aspekter av klimaet, men gir en grov, men likevel realistisk beskrivelse av storstilte trekk som de store vindsystemene, temperaturmønstre, El Niño osv.

På den globale skalaen gir ulike klimamodeller en noenlunde lik beskrivelse av fremtidig global middeltemperatur. De ulike klimamodellene har gjerne en noe varierende klimafølsomhet, som gir litt ulike utslag for samme pådriv. Klimamodellene spriker mer når man fokuserer på regionale og lokale områder. Da spiller naturlige − kaotiske og lite forutsigbare − variasjoner inn.

IPCC-rapporten fra FNs klimapanel sier videre at det er svært sannsynlig at dypvannsdelen av havstrømmene i Nord-Atlanteren (den termohaline sirkulasjon) vil svekkes i løpet av inneværende århundre. Disse havstrømmene blir tilført varme fra Golfstrømmen − en intens og vinddrevet havstrøm utenfor Floridas østkyst som frakter varmt vann fra Mexicogolfen nordover til Atlanterhavet. Gjennomsnittet av modellene tilsier en reduksjon på 25 % ved slutten av dette århundret, men gir kun en grov beskrivelse av havstrømmene. Disse anslagene er derfor svært usikre og det er svært lite sannsynlig at Golfstrøm-systemet vil oppleve en plutselig endring i løpet av 2000-tallet.

Snø- og isdekket (ofte referert til som 'kryosfæren') vil reduseres ytterligere ifølge alle scenarier. Arktis vil være isfri om sommeren ved slutten av 2000-tallet ifølge noen av scenariene.

Det er svært sannsynlig at intense nedbørepisoder vil forekomme oftere, og det er meget sannsynlig at det blir mer nedbør i Nord-Europa og sannsynligvis mindre i Sør-Europa.

Stormbanene vil trolig fortsette å forflytte seg mot polene, noe som innebærer endringer i vind, nedbør og temperaturmønster i ikke-tropiske strøk.

Resultater (per 2005) fra det norske prosjektet RegClim (Regional klimautvikling under global oppvarming) viser at klimaet i Norge de neste 100 år sannsynligvis vil bli varmere og mer nedbørrikt.

Temperaturøkningen i 2100 ventes å bli mellom 2,5 og 3,5 °C og da størst i innlandet og i Nord-Norge. Vinteren blir mildere, med en stigning på 2,5–4,0 °C og da mest i Finnmark. Sommerens maksimumstemperatur ventes å stige med 2–3 °C og da mest på Sørlandet.

Antall mildværsdager om vinteren (minimumstemperatur over 0 °C) ventes å øke i lavlandet og i Arktis. Varme sommerdager (maksimumstemperatur over 20 °C) blir vanligere i Sørøst-Norge.

Avhengig av landsdelen ventes den årlige nedbørmengden å øke med mellom 5 og 20 %, mest langs kysten i sørvest og helt i nord. Nedbøren ventes å øke mest om høsten og med over 20 % på Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. Sommeren ventes å bli tørrere på Østlandet og Sørlandet med opptil 15 % reduksjon i nedbørmengde. I hele Norge vil trolig ekstreme nedbørmengder opptre oftere. Det ventes bare små endringer i vindstyrken.

Det er stor usikkerhet om konsekvensene av klimaendringene. Global oppvarming vil trolig føre til at økosystemene forflytter seg mot polene og mot høyere strøk. Enkelte skogtyper slik vi kjenner de i dag vil kunne forsvinne, mens nye sammensetninger av arter og nye økosystemer vil kunne etableres. De største endringer i vegetasjonstyper vil kunne forventes på høye breddegrader.

En reduksjon i det biologiske mangfoldet er også en mulig konsekvens. Ifølge FNs klimapanel kan ørkenene bli mer ekstreme ved at de blir varmere, men ikke fuktigere. Det er også beregnet at mellom en tredjedel og halvparten av isbreene kan forsvinne i løpet av de neste 100 år. Dette kan påvirke blant annet vannføringen i elver og tilførsel til vannkraftverk og jordbruk.

En global oppvarming kan også føre til større forskjeller i jordbruksproduksjonen mellom ulike områder. Studier indikerer at den totale globale matvareproduksjonen vil kunne opprettholdes, mens den geografiske fordelingen av produksjonen kan bli endret. Dette vil i så fall gi økt risiko for sult og hungersnød i enkelte regioner.

Ved en global oppvarming vil havnivået stige som følge av havets termiske utvidelse, samt smelting av isbreer og innlandsis. Beregninger tilsier at stigningen fra dagens nivå og frem til år 2100 vil være mellom 19 og 58 cm, avhengig av ulike utslippsscenarier. Mesteparten av denne stigningen kommer som et resultat av at havet oppvarmes og dermed utvides. Uforutsette endringer i dagens isbreer på Grønland og Antarktis kan imidlertid endre dette bildet.

I dag bor det ca. 46 millioner mennesker i flomutsatte områder. En havnivåstigning på 0,5 meter vil innebære at anslagsvis 92 millioner mennesker kommer i risikosonen. Tap av landareal kan bli betydelig for utsatte kyst- og øystater som Nederland, Bangladesh og Maldivene.

Til sammenligning er det beregnet at hvis all polaris og alle breer på Jorden en gang skulle smelte helt bort, ville havnivået på Jorden stige med 80–90 m.

En global oppvarming vil også ha betydelige konsekvenser for menneskers helse, bl.a. med økt utbredelse av infeksjonssykdommer som malaria.

FNs rammekonvensjon om klimaendring, undertegnet 1992, er en rammeavtale som er godkjent (ratifisert) (per januar 2007) av 189 land.

En mer forpliktende avtale, Kyotoprotokollen, ble fremforhandlet i 1997, og trådte i kraft i februar 2005 etter at tilstrekkelig antall land hadde godkjent avtalen. Ifølge Kyotoprotokollen skal en gruppe industrialiserte land redusere sine samlede utslipp med 5,2 % i forhold til 1990-nivå i løpet av perioden 2008–12. Avtalen ble undertegnet i 1997 av 84 land. Disse landene står i utgangspunktet for til sammen ca. 28 % av de menneskeskapte utslippene av drivhusgasser. Etter hvert har avtalen fått stadig større oppslutning, og er per februar 2007 undertegnet av 166 land, hvorav 164 har ratifisert den. Se Klimakonvensjonen.

I regi av FN er det også etablert et mellomstatlig klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change) som jevnlig utgir rapporter som evaluerer og sammenfatter den foreliggende kunnskap om klimaendringer, se IPCC.

For øvrig foregår det flerfaglig forskning i en rekke internasjonale programmer for å øke kunnskapen om klimasystemet og hvordan det reagerer på ulike påvirkninger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. mars 2009 skrev Nils M. Nielsen

Det er veldig lite sannsynlig at sporgassen CO2 er driver av klimaet på kloden, derimot er CO2 nivået avhengig av temperaturen. At IPCC og deres klimatologer og andre lakeier hevder at dommedag er nær om vi ikke får ned forbruket av fossilt brensel og dermed den CO2 delen som er menneskeskapt, endrer ikke på fysikken bak klimasystemene. Derimot er det høyst sannsynlig at klodens temperatur avhenger av solflekkaktiviteten. I perioder med lav solflekkaktivitet har vi hatt lav temperatur på kloden, og vise versa. Siden år 2000 og fram til 2007 har kloden hatt noenlunde konstant gjennomsnittstemperatur. Fra januar 2007 til februar 2009 har klodens temperatur gått ned med ca. 0,5 grader C, og fallet vil fortsette til ca. 2030. Om en øker CO2 innholdet med 100% eller 200% vil det ikke bidra til en økning av temperaturen, CO2 følger temperaturendringer, ikke omvendt!

5. juli 2009 svarte Michael Worku

Den menneskelige økningen av CO2 begynte under den industrielle revolusjon (konsentrasjonen av CO2 har økt med 36 % siden midten av 1700-tallet), og global oppvarming betegner den temperaturøkningen som er observert siden slutten av 1800-tallet. Det snakkes om "lakeier"; konsensusen på teorien på menneskelig aktivitetet, økt konsentrasjon av drivhusgasser og global oppvarming deles av mer enn 45 vitenskapelige sammenslutninger og organisasjoner.Solaktivitet blir alltid tatt med i beregningene, det samme blir mange andre naturlige faktorer. Det har vist at de ikke kan forklare hele oppvarmingen alene. Det er liten tvil om at variasjoner i solaktivitet forklarer mange klimasvinginger, også mye den oppvarmingen som har blitt observert siden slutten av 1800-tallet. Men denne effekten regnes i dag for å spille en liten rolle i den observerte oppvarmingen siden 1950. Økningen i temperatur per tiår fra 1956 til 2005 var dobbelt så stor som økningen var perioden 1906 til 2005 som helhet. I tillegg har man vist at C02-økningen stammer fra menneskelig aktivitet.Forholdet mellom temperatur og CO2 går begge veier, ikke bare én vei! Økt temperatur øker konsentrasjonen av CO2, og økt konsentrasjon av CO2 har en oppvarmende effekt. I dette tilfellet har temperaturøkningen vist seg etter økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren grunnet menneskelig aktivitet siden den industrielle revolusjon.

15. mai 2013 skrev Trude Myhre

Det mangler en artikkel om Jordens karbonkretsløp, fikser dere det?

28. januar skrev Ingrid Steinert

Hei,
Jeg har to spørsmål i anledning en skoleoppgave. Hva er drivhuseffekten, samt hvordan oppstår global oppvarming?
Takk på forhånd!
Mvh Ingrid Steinert

28. oktober skrev Arild Lundberg

Hvordan forklarer man at det var et par grader varmere enn nå i forrige mellomistid?

31. oktober svarte Meteorologisk institutt

Et godt spørsmål. Man har ikke helt sikre svar ennå, men det finnes likevel gode forklaringer. Det er flere ting som påvirker jordens klima, og noen av disse har naturlige årsaker.

Istidene og mellomistidene var et resultat av at jordens bane rundt sola endret seg over tid. Tyngdekraften fra de andre planetene i solsystemet (spesielt Jupiter) gjorde at jordens bane vekslet mellom å være mer sirkulær til å være mer ellipseformet. I tillegg har vinkelen på jordens akse og hvilken retning den peker mot variert (se https://snl.no/istid%2Fastronomiske_forhold).

Andre ting som har hatt en betydning for jordens klima er endringer i geografien som fjellkjeder og havenes utforming (spesielt stredene), samt variasjoner i solens utstråling (solaktivitet/solflekker).

Alle disse tingene vil påvirke jordens klima og livet på jorden, og som igjen har en betydning for atmosfærens sammensetning (CO2 og metan) og hvordan bakken reflekterer sollys (vegetasjon).

Sporene av tidligere variasjoner i jordens temperatur (samt det at olje, gass og kull overhode finnes i bakken) viser at klimaet vårt er følsomt overfor ulike forhold.

Vi kjenner godt drivhuseffekten som gjør liv mulig på jorden, og det er ingen tvil om at drivhuseffekten øker nå med høyere konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren (pga av forbrenning av fossil energi). Når klimaet er så følsomt overfor endringer i fysiske betingelser, er det ikke rart med en global oppvarming med mer drivhusgasser (CO2). Vi vet også at dette vil påvirke vannets kretsløp.

31. oktober skrev Iris keser

Hei! Jeg har et spørsmål i annledning skolepresentasjon,
Hvordan påvirker vannkraft drivhuseffekten?

1. november svarte Meteorologisk institutt

Hei! Du kan godt si at vannkraft ikke påvirker drivhuseffekten. Da kraftverkene ble bygget var det noe utslipp av klimagasser, men et kraftverk som står ferdig og produserer strøm slipper ikke ut klimagasser, og påvirker derfor ikke drivhuseffekten.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.