Menneskerettigheter er rettigheter som tilkommer mennesket som sådant, uavhengig av for eksempel kjønn, klasse eller etnisitet. Gjennom menneskerettighetene løftes grunnleggende verdier frem, som en stat må respektere og sikre av hensyn til enkeltindividene.

Menneskerettighetene handler om for eksempel retten til liv og sikkerhet, frihet fra tortur, rett til privatliv, vern mot diskriminering, tanke- og religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til arbeid, helse og velferd. Både sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter omfattes av menneskerettighetene.

Menneskerettighetenes grunnlag

Tenkningen rundt menneskerettigheter har eksistert like lenge som menneskets skriftlige historie, og eksistensen av menneskerettigheter kan begrunnes på ulike måter. Rettighetstankegangen har nære forbindelser til filosofi, etikk, religion, politikk og jus.  

I østlig filosofi har moralske menneskerettigheter røtter tilbake til Konfutsius og konfusianismen, en filosofi som blant annet fremhevet alle menneskers rett til et humant styresett. I vestlig tenkning strekker ideen om menneskerettighetene seg tilbake til den greske antikken. Både hos Platon og Aristoteles finner vi idealer som likhet for loven (isonomi), like politiske rettigheter (isokrati), lik respekt for alle borgere (isotimia), like rettigheter (isopolitieia) og allmenn stemmerett (isopsephia). I Platons idealstat gjelder stemmeretten også for kvinner. 

Antikkens naturrettslige utgangspunkt smeltet sammen med teologi i middelalderen gjennom den katolske kirkes tro på en guddommelig rett som stod over den positive rett. En fremstående tenker i denne tradisjonen var Thomas Aquinas (1225–1274). Etter hvert ble sammenkoblingen mellom naturrett og teologi forlatt, og naturretten fikk en renessanse i opplysningstiden, uten religiøse premisser. På dette tidspunktet skjedde det en glidning fra forestillingen om en objektiv naturrett til ideen om naturlige, subjektive rettigheter. 1700-tallets opplysningsfilosofer som Locke, Voltaire, Rousseau og Montesquieu knyttet menneskerettighetene til visse praktiske, politiske og sosiale krav. Slike oppfatninger fikk politisk tilslutning og senere rettslige konsekvenser, særlig som følge av omveltningene i Europa og Amerika fra slutten av 1700-tallet. I den vestlige kulturkrets fikk menneskerettighetene da et gjennombrudd på nasjonale plan.

Nasjonalstatenes nedtegning av menneskerettighetene

Det finnes et klart uttrykk for den naturrettslige oppfatning av menneskerettighetene i rettighetserklæringen som det engelske parlament vedtok i 1689. I de nordamerikanske staters uavhengighetserklæring fra 1776 ble menneskerettighetene for første gang systematisk utformet. Stor betydning fikk også den franske grunnlovgivende forsamlings rettighetserklæring fra 1789. Denne har vært et forbilde ved utformingen av grunnlover i en rekke europeiske stater. Dette gjelder også Norges grunnlov, selv om den ikke ble utformet med noen fullstendig rettighetskatalog.

Internasjonale menneskerettskonvensjoner

Etter andre verdenskrig ble menneskerettigheter et viktig tema på den internasjonale arena. FN (De forente nasjoner) ble opprettet i 1945. FN-pakten av 26. juni 1945 henviste til menneskerettighetene, men definerte dem ikke. 10. desember 1948 vedtok FNs generalforsamling Verdenserklæringen om menneskerettighetene (Universal Declaration of Human Rights). Dette er det viktigste grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter. Erklæringen er ikke formulert på en måte som gjør den rettslig bindende for statene. De aller fleste av bestemmelsene i Verdenserklæringen har imidlertid blitt tatt inn i andre menneskerettskonvensjoner, som er rettslig bindende. Svært viktig var vedtakelsen av to FN-konvensjoner i 1966, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP). I FN er det også vedtatt flere andre konvensjoner om menneskerettigheter. De mest sentrale er:

  • FNs rasediskrimineringskonvensjon, 1965
  • FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, 1979
  • FNs torturkonvensjon, 1984
  • FNs barnekonvensjon, 1989
  • FNs konvensjon om fremmedarbeidere, 1990
  • FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning, 2006
  • FN-konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, 2006

Sammen med ØSK og SP omtales disse gjerne som «the core international human rights instruments».

Også på regionalt nivå er det opprettet strukturer og konvensjoner som skal bidra til ivaretakelse av menneskerettighetene.

Innen Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) er det utarbeidet både en menneskerettighetserklæring (1948) og en bindende konvensjon (1969). Også innen Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) er det utviklet et menneskerettighetscharter (1981, i kraft fra 1986).

Europarådet ble opprettet i 1949 og skal bidra til å sikre demokrati og ivaretakelse av menneskerettigheter i Europa. Et helt sentralt element i dette arbeidet var vedtakelsen av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i 1950. Den europeiske sosialpakt ble vedtatt i 1961 og revidert i 1996. Denne fokuserer på sosiale og økonomiske menneskerettigheter.

Menneskerettighetstenkningen har også funnet innpass i Den europeiske union (EU), og EU har vedtatt et Charter om grunnleggende rettigheter. Dette fastslår politiske, sosiale og økonomiske rettigheter for borgere og beboere i EU. Charteret ble vedtatt i år 2000 og trådte i kraft 1. desember 2009.

Gjennomføring av menneskerettighetene

Når stater blir part til en internasjonal konvensjon om menneskerettigheter, noe som skjer ved såkalt ratifikasjon, blir statene forpliktet til å følge det som står i konvensjonene. Hvis de ikke ivaretar sine plikter, bryter de sine internasjonale forpliktelser. På den internasjonale arena er det opprettet flere organer som fører tilsyn med statenes ivaretakelse av konvensjonsforpliktelser.

Helt sentral er Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som skal sikre at statene følger sine forpliktelser etter EMK. EMD har kompetanse til å avsi dommer som konvensjonspartene er rettslig forpliktet til å følge. I Europarådet er det også etablert en egen komité, Committee of Social Rights, som fører tilsyn med statenes overholdelse av Den europeiske sosialpakt.

I FN-systemet er det etablert komiteer som overvåker konvensjonspartenes overholdelse av konvensjonsforpliktelsene. For eksempel er FNs menneskerettskomité opprettet for å overvåke statenes overholdelse av SP, FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er satt til å overvåke statenes oppfyllelse av ØSK, FNs barnekomité overvåker statenes overholdelse av barnekonvensjonen og FNs kvinnediskrimineringskomité overvåker statenes overholdelse av kvinnediskrimineringskonvensjonen.  

Det er etablert flere mekanismer for overvåkning. Noen av komiteene er gitt mulighet til å motta klager fra enkeltindivider som mener at de har blitt utsatt for konvensjonsbrudd fra statens side. Komiteene, for eksempel FNs menneskerettskomité og FNs kvinnediskrimineringskomité, uttaler seg om hvorvidt det har skjedd konvensjonsbrudd eller ikke. Andre viktige mekanismer er komiteenes generelle tolkningsuttalelser («general recommendations» eller «general comments»), der de utdyper innholdet i enkeltbestemmelser i konvensjonene. De uttaler seg også konkret om tilstanden i konvensjonslandene på bakgrunn av rapporter som statene har plikt til å sende inn med jevne mellomrom.

Jussprofessor Torkel Opsahl fremhevet at «nasjonal gjennomføring er alfa og omega i beskyttelsen av menneskerettighetene». Med dette mente han at rettigheter uttrykt på papiret i internasjonale konvensjoner kan bli lite verdt hvis de ikke sikres der individet faktisk befinner seg. Den nasjonale gjennomføring av de internasjonale konvensjonene er derfor helt avgjørende.

Norge

I Norge har det vært et ønske om å gi internasjonale menneskerettskonvensjoner en sterk rettslig stilling. I 1994 ble det inntatt en egen bestemmelse i Grunnloven, paragraf 110 c. I bestemmelsens første ledd het det:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.»

Bestemmelsen signaliserte menneskerettighetenes betydning i norsk rett. Den nærmere gjennomføringen av menneskerettskonvensjoner i norsk rett skulle skje gjennom lov. Dette ble slått fast i paragraf 110 c andre ledd.

Menneskerettsloven ble vedtatt i 1999. Her er fem av de internasjonale menneskerettskonvensjonene gjort til en del av intern norsk rett: EMK, SP, ØSK, FNs barnekonvensjon og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. Det slås fast i paragraf 3 at bestemmelsene i disse konvensjonene skal «gå foran bestemmelser i annen lovgivning» dersom det oppstår motstrid. Dermed er konvensjonene gitt en formelt sett viktig stilling i vårt nasjonale rettssystem.

Grunnloven inneholdt lenge kun vern for enkelte menneskerettigheter. I forbindelse med at Grunnloven ble 200 år i 2014, ble det satt i gang et arbeid med å utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven. Siktemålet var å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Den 13. mai 2014 vedtok Stortinget en ny del E, med tittelen «Menneskerettigheter», i Grunnloven. En rekke nye menneskerettsbestemmelser ble med dette inkludert, både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Grunnloven kapittel E inneholder i dag følgende menneskerettigheter:

  • Retten til liv, forbud mot tortur, slaveri og tvangsarbeid (§ 93). Ny 2014- Vern mot vilkårlig frihetsberøvelse (§ 94). Ny 2014
  • Rett til en rettferdig og offentlig rettergang ved uavhengige domstoler (§ 95). Ny 2014
  • Straff bare etter lov og dom, uskyldspresumsjonen og forbud mot konfiskasjon (§ 96). Delvis ny 2014
  • Forbud mot retroaktiv lovgivning (§ 97)
  • Rett til likhet for loven og forbud mot usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling (§ 98). Ny 2014
  • Ytringsfrihet (§ 100)
  • Forenings- og forsamlingsfrihet (§ 101). Ny 2014
  • Rett til respekt for privat- og familielivet, hjemmet og kommunikasjon (§ 102). Ny 2014
  • Barns rett til å bli hørt, at barnets beste er et grunnleggende hensyn, integritetsvern og rett til grunnleggende økonomisk, sosial og helsemessig trygghet (§ 104). Ny 2014
  • Eiendomsvern (§ 105)
  • Bevegelsesfrihet og rett til ut- og innreise i riket (§ 106). Ny 2014
  • Samefolkets rettigheter som urfolk (§ 108)
  • Retten til utdannelse (§ 109). Ny 2014
  • Retten til arbeid og rett til offentlig støtte for den «som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold» (§ 110). Ny 2014
  • Rett til et bærekraftig miljø og til informasjon om miljøets tilstand og om virkningen av inngrep (§ 112). Delvis ny 2014
  • Myndighetsinngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov – legalitetsprinsippet (§ 113). Ny 2014

Retten til religionsfrihet er ikke inntatt sammen med de øvrige menneskerettighetsbestemmelser i Grunnloven del E, men er tatt med i §§ 2 og 16.

Grunnloven paragraf 110 c ble opphevet og erstattet med en ny paragraf 92 som lyder:

«Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»

Utvalgte lenker

Utvalgt litteratur

  • Vibeke Blaker Strand og Kjetil Mujezinović Larsen: Menneskerettigheter i et nøtteskall. Gyldendal, 2015
  • Mads Andenæs og Eirik Bjørge: Menneskerettene og oss. Universitetsforlaget, 2012
  • Njål Høstmælingen: Internasjonale menneskerettigheter. Universitetsforlaget, 2. utg. 2012
  • Njål Høstmælingen: Hva er menneskerettigheter. Universitetsforlaget, 2. utg. 2010
  • Erik Møse: Menneskerettigheter. Cappelen Akademisk Forlag, 2002
  • Dokument 16 (2011-2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, avgitt 19. desember 2011
  • NOU 1993:18 Lovgivning om menneskerettigheter 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. november 2010 skrev Knut Are Tvedt

I innledningen er sisteavsnitt falt ut (før artikkel 1)

11. august 2011 svarte Marte Ericsson Ryste

Takk for skarp observasjon. Nå er det endelig fikset opp!

Marte Ericsson Ryste
Redaktør

15. mars 2012 skrev Sissel Røvik

Hei.
Jeg følte at det muligens ble litt misvisende å skrive innledningsvis at menneskerettighetene har rot i stoisk og kristen filosofi. Riktignok skal man ikke undervurdere den kristne filosofien, blant annet Thomas Aquinas' bidrag til naturrettstenkningen, men i lys av at kirkene nølte med å anerkjenne menneskerettighetene, og at Vatikanstaten er den eneste suverene stat i verden som har valgt å ikke være medlem i FN, burde man muligens også tydeliggjøre den humanistiske tradisjonen, og da særlig fra opplysningstiden. De moderne menneskerettighetene er jo relativ moderne, så røttene til den er både lang og mangfoldig.

15. august 2013 skrev Kristian Stensland

Eller som ateisten og filosofen Jürgen Habermas sier det;

- Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.

15. august 2013 svarte Kristian Stensland

Idealer som frihet og sosial solidaritet, den selvstendige livsførsel, frigjøring av den individuelle moralsamvittighet, menneskerettigheter og (altså det moderne) demokrati – er en direkte arv av jødisk etikk angående rettferdighet og den kristne etikk angående kjærlighet.

Denne arven står idag vesentlig uendret, til tross for kontinuerlig kritisk tilegning og nytolkning.

- Bibelen fremviser en rekke etiske dimensjoner; sinnelagsetikk, regeletikk, konsekvensetikk, empatisk etikk - og er åpen for ulike typer politiske filosofier. Noe av det som skiller kristen tro fra andre religioner er samtidig fraværet av religiøse lover og politikk.

Rettighetstankegangens begrunnelser sekulariseres først i renessansen ved at menneskerettigheter blir mer uavhengig av Gud.

Man snakker også her primært om kristne og jødiske idealer, som igjen ikke alltid har hatt samsvar med kirke, stat og organisert religion.

9. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Denne artikkelen mangler opplysninger om grunnlovsendringene i 2014.

12. oktober 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, takk for innspill - artikkelen er nå oppdatert med endringene. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.