Palestina

Palestina er både en historisk betegnelse og et samtidig navn på en geografisk-politisk enhet i Midtøsten. Gjennom historien har Palestina blitt brukt for å benevne ulike deler av området som nå først og fremst omfatter Libanon, Syria, Jordan, Israel og dagens Palestina.

Uavhengig av omskiftelig historisk kontroll over området er det i ulike fagmiljøer, blant annet i arkeologi og religionshistorie, vanlig å omtale det vide området som Palestina. Når det er snakk om mer spesifikke epoker eller hendelser, vil andre historiske størrelser i samme område kunne omtales med andre navn, knyttet til konteksten. For eksempel brukes Kanaan, Israel, Juda eller Jahud når det dreier seg om israelittiske riker, persiske provinser eller områder styrt av Aleksanders etterfølgere, se artikkel om Oldtidens Palestina.

Den moderne bruk av 'Palestina' er knyttet til mandatområdet etter første verdenskrig, deretter til de palestinske selvstyreområdene etter Oslo-avtalene. Mandatområdet omfattet først dagens Israel, Palestina og Jordan; deretter dagens Israel og Palestina, som til 1948 var kjent som Palestina.

Palestina er det offisielle navnet (på de selvstyrte områdene) og er brukt av FN – og av Norge.

• Se også artikkelen Oldtidens Palestina

De palestinske selvstyreområdene består av to geografisk atskilte deler; Gaza ved Middelhavet og Vestbredden, som er et område vest for Jordan (elven og staten). De to delene er til dels svært ulike.

Gaza er ett sammenhengende område, et av verdens tettest befolkede, i et flatt ørkenområde med få naturressurser og svakt næringsgrunnlag. Gaza er en kystslette med sandklipper og sanddyner; Vestbredden består særlig av det samarisk-judeiske høylandet og Jordansenkningen.

Palestina har en middelhavsflora med busker og enkelte trær, og med lite skog; Gaza er tørr med lite vegetasjon. Folketetthet og tiltagende bebyggelse har redusert utbredelsen av dyr og fugler og ført til tiltagende miljøproblemer. Til de siste hører særlig mangelen på vann og avskoging.

Tidligere dyrearter utryddet som følge av folkevekst og jakt inkluderer oryx, bjørn og krokodille; fortsatt finnes blant annet fjellgaseller, villsvin og rødrev; palestinsk jungelkatt, arabisk leopard og syrisk hyene; en rekke mindre pattedyr er vanlige.

• Les mer om Palestinas geografi.

Palestina har en arabisk befolkning som i hovedsak bekjenner seg til islam, med en tidligere betydelig kristen minoritet, som i senere år er blitt redusert. Befolkningen består dels av de som bor i selvstyreområdene, dels av de mange flyktningene – hvorav de fleste finnes i nabolandene Jordan, Libanon og Syria; for øvrig spredt over store deler av verden.

Mange innbyggere i Palestina er fordrevne med status som flyktninger. FN har registrert cirka tre millioner flyktninger i nabolandene og nær to millioner i Palestina. Til sammen bor cirka 4,9 millioner mennesker på Gaza og Vestbredden.

Palestina som samfunn er sterkt preget av historien fra 1948, med fordrivelsen fra det som ble staten Israel og okkupasjonen av de gjenværende områdene. Frigjøringskamp og flyktningtilværelse, med etableringen av de selvstyrte områdene og den fortsatte konflikten med Israel, preger befolkningen. Dette dreier seg ikke minst om den omfattende jødiske bosettingen på Vestbredden, med konfiskasjon av jord og oppføringen av den israelske muren mot Vestbredden, samt angrepene på og blokadene av Gaza.

Samfunnslivet har slik vært preget av en form for permanent unntakstilstand, og frigjøringskampen har også gitt grobunn for radikale strømninger og terrorisme.

• Les mer om Palestinas befolkning.

Palestina ble proklamert som selvstendig stat av den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil i 1988, innenfor områdene okkupert av Israel i 1967: Gaza og Vestbredden – med Jerusalem som hovedstad.

Som følge av Oslo-avtalen ble De palestinske selvstyremyndighetene opprettet i 1994 med sete i Ramallah på Vestbredden, og med en statsledelse, inklusive president og regjering. Selvstyremyndighetene ble anerkjent av Israel, men ikke Palestina som selvstendig stat. I 2012 oppgraderte FN Palestinas status til observatørstat uten medlemskap. 136 land har anerkjent Palestina som selvstendig stat.

Avtalene med Israel ble inngått med Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), som ledet etableringen av selvstyreområdene og en lovgivende forsamling, med Yasir Arafat som president. Siden hans død i 2004 har Mahmoud Abbas vært president. Flere partier har deltatt i valg på nasjonalforsamling og president, så vel som lokalvalg, med al-Fatah og Hamas som de dominerende.

Hamas har et særlig sterkt fotfeste på Gaza, hvor partiet vant valget i 2006, og det kom i 2007 til militære sammenstøt mellom al-Fatah og Hamas, hvilket førte til en faktisk deling av selvstyreområdene: al-Fatah opprettholdt kontrollen på Vestbredden, og beholdt president og statsminister, mens Hamas styrte Gaza. Sommeren 2014 ble det dannet en samlingsregjering for hele Palestina. Dette samlingsforsøket kollapset, og på tross av stadige forsøk har en slik politisk samling ikke lyktes i praksis.

• Les mer om Palestinas politiske system.

Palestina har en lang og omskiftelig historie tilbake til oldtiden, og landet har vært underlagt en rekke makter, og har selv omfattet større deler av regionen enn i nyere tid, inklusive deler av Jordan, Libanon og Syria samt Sinai. I nyere tid ble Palestina en del av det osmanske riket, på 1800-tallet underlagt det osmanske styret i Egypt. Etter første verdenskrig ble landet et britisk mandatområde, til Storbritannia sa fra seg ansvaret i 1947 og overlot Palestina-spørsmålet til FN – som la fram en delingsplan, med anbefaling om opprettelse av én arabisk og én jødisk stat.

Palestina ble i 1948 delt, dog ikke i henhold til FN-planen; da staten Israel ble opprettet, førte det til krig, og et Israel som ble større enn anvist. Øvrige deler ble okkupert av Egypt og Jordan, for å bli hærtatt av Israel etter krigen i 1967.

Den væpnede palestinske frigjøringskampen tok til på 1960-tallet, særlig fra Jordan, og ble trappet opp i 1970-årene – vesentlig fra Libanon. En rekke politiske initiativ for å finne en løsning på Midtøsten-konflikten/Palestina-spørsmålet, også Oslo-prosessen tidlig i 1990-årene, har ikke ført fram, men selvstyre i en palestinsk statsdannelse ble etablert i 1994.

• Les mer om Oldtidens Palestina, Palestinas historie og Palestinas historie etter 1948.

Palestina har et svakt næringsgrunnlag med få naturressurser og en svakt utviklet infrastruktur. Den økonomiske og sosiale utviklingen er sterkt hemmet av konflikten med Israel. Dette kommer blant annet som følge av Israels økonomiske restriksjoner og represalier – inklusive ødeleggelser som følge av krigføring, samt stengning av grensene mot de palestinske områdene, og langvarige blokader av Gaza.

Utviklingen på Vestbredden er også hemmet av en rekke illegale jødiske bosettinger som har beslaglagt land og tatt en uforholdsmessig stor del av knappe vannressurser.

Palestinsk økonomi er basert på landbruk og småindustri, og er sterkt avhengig av økonomisk støtte utenfra, både fra det internasjonale samfunn og fra palestinere i eksil. Mens deler av Vestbredden er egnet for landbruk, er forholdene for dette dårlige på Gaza.

Ved siden av noe dyrehold er dyrking av oliven, frukt og grønnsaker dominerende. Turismen er hemmet av den politiske og militære konflikten. Arbeidsledigheten er høy, og enda høyere på Gaza enn på Vestbredden. Derfor finner mange palestinere arbeid i Israel eller ved jødiske bosettinger.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Palestina.

Palestina har en til dels høyt utdannet befolkning, hvorav en del befinner seg i eksil. Fra 1994 har de palestinske selvstyremyndighetene ansvar for utdanningen, med gratis tiårig skolegang. En stor andel tar videregående skole.

FNs organisasjon for Palestina-flyktninger (UNRWA) driver skoler på Gaza og Vestbredden så vel som i palestinske flyktningleire i Jordan, Libanon og Syria. Palestina har åtte universitet og flere høyskoler.

Palestinsk nasjonal identitet har vokst fram særlig etter 1948, etter tidligere mest å ha vært del av et større arabisk fellesskap i regionen. Den nye nasjonale selvbevisstheten er nært knyttet til frigjøringskampen, uttrykt både i de palestinske områdene og i eksil. Kulturen er samtidig nært knyttet til de kulturelle uttrykksformene i Levanten, samtidig som det er særtrekk, blant annet særlig i kvinners tradisjonelle klesdrakt. Palestinsk musikk og litteratur er velkjent i regionen.

• Les mer om Palestinas litteratur og Skole og utdanning i Palestina.

Palestina og Norge har hatt nære, vesentlig politiske, forbindelser særlig fra slutten av 1970-årene. Før dette, på 1950- og 60-tallet, hadde Norge nær kontakt med Israel, men knapt med palestinerne.

Kunnskapen om Palestina-spørsmålet økte med Norges deltakelse i FN-styrken UNIFIL i Libanon fra 1978, da kontakt med PLO ble en nødvendighet, og norske diplomater og parlamentarikere møtte palestinske ledere. Også solidaritetsarbeidet ble trappet opp på 1970-tallet, og norske organisasjoner sendte blant annet medisinsk personell til flyktningleirene i Libanon.

Den diplomatiske kontakten med både PLO og Israel la tidlig på 1990-tallet grunnlaget for den hemmelige Oslo-prosessen, som under norsk ledelse brakte partene sammen, og som la grunnlaget for etableringen av det palestinske selvstyret. Norge fulgte opp denne rollen med omfattende økonomisk bistand, også Palestina ble en hovedmottaker av norsk utviklingshjelp. Samtidig har Norge spilt en ledende rolle i den internasjonale giverlandsgruppen for Palestina. Diplomatiske forbindelser mellom Norge og Palestina ble opprettet i 1995.

• Det palestinske selvstyret
• Midtøsten-konflikten
• Palestinakrigen
• Palestinas historie

• Om Palestina på FN-sambandet sine sider
• Utenriksdepartementets landsider om Palestina
• BBCs landside om Palestina