Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Bahrain, monarki i Midtøsten (Persiabukta). Landet består av to øygrupper utenfor Den arabiske halvøy og Saudi-Arabia, og er fysisk knyttet til nabolandet gjennom en broforbindelse. Landet har maritime grenser også til Qatar og Iran.

Befolkningen på i overkant av 1,5 millioner er kulturelt sammensatt, med et flertall gjestearbeidere. Den etnisk bahrainske befolkningen er i all hovedsak muslimsk, men splittet mellom sjiaer og sunnier, hvilket i nyere tid har ført til konflikt. Offisielt språk er arabisk.

Bahrains historie er nært knyttet til andre deler av regionen, inklusive Persia. Landet har tradisjonelt vært et senter for regional handel; i moderne tid har det utviklet seg til et finanssenter. Etter å ha vært under ulike lands kontroll, for så å stå under britisk beskyttelse, ble Bahrain selvstendig i 1971. Etter en folkeavstemning ble landet i 2002 et konstitusjonelt monarki; like fullt har kongen (tidligere emiren) beholdt utstrakt makt.

Det eneveldige styret bidro til demokratiopprøret i 2011, som ble slått ned med voldsmakt, støttet av militær intervensjon fra Golfrådet, anført av Saudi-Arabia. Bahrain har siden selvstendigheten hatt nære politiske og økonomiske forbindelser med Vesten, ikke minst USA, som har militære styrker stasjonert i landet.

Navnet Bahrain er utledet fra det arabiske begrepet al-bahrayn, som betyr «to hav». Bahrains nasjonalsang er Bahrain ona («Vårt Bahrain»).

Bahrain består av 33 i hovedsak små øyer i Persiabukta, fordelt på to øygrupper, og ligger utenfor Den arabisk halvøy. Den største og viktigste av øyene er Bahrain, med hovedstaden Manama. Tre andre, større øyer har broforbindelse til denne: al-Muharraq, Sitrah og Umm al-Nasan. Den andre øygruppen, Hawar, har vært gjenstand for territoriell konflikt mellom Bahrain og Qatar, men Bahrain er tilkjent kontrollen.

Bahrain øy er 48 kilometer lang og 18 kilometer bred, og er siden 1986 forbundet med Saudi-Arabia gjennom den 24 kilometer lange Kong Fahd-broen over Bahrain-golfen. Hovedøya består av sandsletter og marskland i sør og sørvest, av oppdyrkede arealer på nord- og nordvestkysten, og er omgitt av korallrev. Høyeste punkt er Jabal Dukhan, 135 meter over havet.

Klimaet er varmt og tørt, med en årsnedbør på i underkant av 100 millimeter, og med høy luftfuktighet i sommerhalvåret, som følge av fordampning fra Golfen. Temperaturen kan nå opp i 50 °C. De en gang betydelige ferskvannsreservene er langt på vei oppbrukt, og det meste av ferskvannet er avsaltet fra havet.

Dyrelivet er begrenset, men det finnes blant annet gaseller og harer. Om lag 200 forskjellige ørkenplanter vokser i Bahrain, som i tillegg har et maritimt liv og et mindre antall fugler. Landet er utsatt for ytterligere ørkenspredning, så vel som ødeleggelser av kystlinjen, herunder korallrevene, blant annet som følge av oljeutslipp.

Bahrain er en av de minste statene i den arabiske verden, med rundt 1,6 millioner innbyggere, hvorav vel 45 prosent regnes som etniske bahrainere. De fleste av disse er av arabisk herkomst, andre har persisk bakgrunn. Nærmere halvparten av innbyggerne er gjestearbeidere, de fleste fra Sør-Asia og andre land i Midtøsten. Det bahrainske samfunnet er moderne, og gjerne ansett som noe mer liberalt enn andre golfstater. Bahrain har en tradisjon med politisk opposisjon, selv om partier ikke er tillatt, og opposisjonen i tiltagende grad er blitt forfulgt. Befolkningen bor hovedsakelig i byer.

Nærmere tre firedeler av innbyggerne bekjenner seg til islam; de største religiøse minoritetene er kristne og hinduer. Muslimene fordeler seg mellom et sjia-flertall og et sunni-mindretall, hvor størrelsesforholdet er politisk omstridt. Siste offisielle tall er fra en folketelling i 1941, som viste en liten overvekt av sjiiaer; senere er det antatt at disse utgjør 65–75 prosent befolkningen, mens andre beregninger anslår 55 prosent. Den herskende eliten, med kongefamilien, er sunnier. Opposisjonen består særlig av sjiaer.

Medlemmer av den religiøse blokken i Bahrains første nasjonalforsamling (1973) etter landets selvstendigheten i 1971.

Bahrains parlament 1973. av Ukjent fotograf. CC BY 2.0

Bahrain er et konstitusjonelt monarki, styrt av dynastiet al-Khalifa. Etter et absolutt styre fra selvstendigheten i 1971 har det funnet sted en viss politisk liberalisering, særlig knyttet til innføring av grunnloven fra 2002, som innførte allmenn stemmerett. Den tidligere emiren utropte seg da til konge og overhode for det nye, konstitusjonelle monarkiet. Fortsatt ligger den reelle makten hos kongen og kongefamilien.

Nasjonalforsamlingen, som ble oppløst i 1975 og gjenopprettet i 2002, består av 40 folkevalgte medlemmer i representanthuset, Majlis an-Nawwab, og et konsultativt råd, Majlis al-Shura. Også dette består av 40 medlemmer, men disse er utpekt av kongen. Kvinner var i 2002 for første gang valgbare til nasjonalforsamlingen, og politiske lister ble tillatt, selv om partier forble forbudt. Misnøye med manglende gjennomføring av politisk liberalisering og motsetninger mellom samfunnsgrupper har flere ganger ført til opprør, først i 1994–1995, deretter i 2004 og i 2011, med sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker.

Fra å ha vært framholdt som et av de politisk mest liberale land i den arabiske verden, ble demokratiske rettigheter innsnevret etter opprøret i 2011. De fremste opposisjonelle grupper, som al-Wefaq, er forbudt, og ved valget på ny nasjonalforsamling i 2018 var det ingen reell opposisjon til regimevennlige kandidater.

Bahrain har siden selvstendigheten ført en pro-vestlig utenrikspolitikk, med et nært samarbeid særlig med Storbritannia og USA, samt nære forbindelser til Saudi-Arabia. USAs femte flåte har siden Golfkrigen i 1991 hatt sin hovedbase i Bahrain, som spilte en viktig rolle under det amerikanske angrepet på Irak i 2003.

Bahrain er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; Den arabiske liga, Golfrådet og OPEC.

En demonstrant ved en perle-rundkjøring i hovedstaden Manama som var ett av åstedene for protestene under opprøret i Bahrain i 2011.

Fredsdemonstrant, 2011. av al-Jazeera. CC BY 2.0

Bahrains historie er nært knyttet til Golfen og Den arabiske halvøy, og handel med Sør-Asia. Landet framstod som egen statsdannelse først i nyere tid, og som selvstendig stat fra 1971.

Landet har hatt bofast befolkning i fem tusen år, og regnes som sete for det gamle kongedømmet Dilmun, som handlet med Mesopotamia og Indus-dalen i bronsealderen. Etter dels å ha vært selvstyrt, kom Bahrain i 1521–1601 under portugisisk herredømme, så under persisk styre til 1783. Da kom det arabiske Khalifa-dynastiet til makten, og dette styrer fortsatt landet. Både Iran og Tyrkia gjorde krav på Bahrain, og sjeiken søkte beskyttelse hos Storbritannia. Landet var britisk protektorat fra 1816 til selvstendigheten i 1971, og ble det politiske hovedkvarteret for britene i Persiabukta.

Bahrain valgte selvstendighet framfor føderasjon med andre land i regionen, inngikk et politisk og militært samarbeid med Storbritannia og USA, og sluttet seg til Golfrådet. Særlig kontakten med nabolandet Saudi-Arabia er nær. En ny forfatning ble vedtatt i 1973, for å bli opphevet i 1975. Opptøyer mot regimet i 1994, bidro til en liberalisering etter tronskiftet i 1999. Den nye grunnloven i 2002 tilfredsstilte ikke forventningene, blant annet fordi kongen befestet sin makt. Samtidig opplevde sjia-flertallet fortsatt diskriminering. Demokratiopprøret under Den arabiske våren ble slått ned med hjelp av militær inngripen fra medlemsland av Golfrådet, anført av Saudi-Arabia. Bahrain har deltatt i de flernasjonale, regionale sanksjonene mot Qatar siden 2017, og er del av den saudisk-ledede koalisjonen i krigen i Jemen fra 2015.

Det ble funnet og utvunnet olje i Bahgrain mens landet var et britisk protektorat. Bildet viser landets første oljebrønn, i drift i 1931.

Første oljebrønn, 1931. av Ukjent fotograf. Bahrainsk lovgivning

Bahrain har utviklet et sammensatt næringsliv bygd på landets olje- og gassinntekter. Bahrain var det første land i Golfen som utvant olje for eksport, i 1932. Landet har vært en liten petroleumsprodusent, og har satset på andre sektorer for sin langsiktige økonomiske utvikling. Det er lagt til rette for annen økonomisk aktivitet, og Bahrain utviklet seg til å bli regionens fremste bank- og finanssenter, forsterket i 1989 med åpningen av en børs. Denne posisjonen er senere utfordret av andre land, og fikk en knekk også som følge av opprøret i 2011. Turisme er blitt en viktig næring; de fleste turistene kommer fra regionen, særlig fra Saudi-Arabia og Kuwait. Staten er aktivt i det økonomiske liv, men har siden 1990-årene fremmet en privatiseringspolitikk.

Bahrain har, med utspring i etableringen av et aluminiumsverk og fordelaktige rammer for investeringer, bygd opp en betydelig industri, særlig i petrokjemisk sektor, samt skipsfart, med verft. Med synkende oljeutvinning importeres råolje fra Saudi-Arabia for raffinering og eksport. Det ble i 2018 bekjentgjort funn av store forekomster av olje og gass, noe som kan gjøre Bahrain til en større petroleumsaktør enn noen gang i landets historie, med stor betydning for en presset nasjonaløkonomi.

Under tre prosent av arealet er dyrkbart, og landbruk spiller liten rolle i økonomien; landbruksproduksjonen består vesentlig av grønnsaker og meieriprodukter. Bahrain har en moderne samferdselssektor.

Bahrains kultur er preget av landets omfattende handelsforbindelser og historisk påvirkning gjennom utenlandsk dominans. Dette har ført til en etnisk og kulturelt sammensatt befolkning med impulser fra flere hold, og har formet landets kultur og samfunn, som anses som åpnere enn tilfellet er for de ofte mer lukkede stater i området. Bahrain har tradisjonelt en forholdsvis fri presse, med aviser på flere språk. Håndverkstradisjoner er holdt i hevd, blant annet båtbygging, veving og keramikk.

Bahrain har det eldste utdanningssystemet i Golfområdet, etablert i 1932. Grunnutdanning er gratis, og landet har flere høyere læreanstalter, med to universiteter. Det er flere museer, inklusive et internasjonalt anerkjent Koran-museum; andre dokumenterer landets tidlige rolle innen petroleumsutvinning og perlefiske. Fotball og hestesport er de mest populære idrettene, og Bahrain er også arrangør av Formel 1-løp.

Bahrain har begrenset politisk og økonomisk samkvem med Norge. Diplomatiske forbindelser ble opprettet i 1977 med sideakkreditering fra Saudi-Arabia; senere fra Kuwait, så fra Forente arabiske emirater. Handelen består vesentlig av eksport av maskiner og import av aluminium. Norsk Hydro er representert i landet. Norge fordømte i 2011 voldsbruken mot demonstranter under opprøret i Bahrain.

Bahrain er representert i Norge ved sin ambassade i London, mens Norge er representert i Bahrain ved sin ambassade i Abu Dhabi, samt et konsularagentur i Manama.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.