Spansk, español, castellano, språk som hører til de romanske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Sammen med portugisisk, galicisk og katalansk tilhører det den vestromanske, herunder den iberoromanske språkgruppen.

Spansk er ikke et entydig begrep. Det avspeiler de komplekse språkforholdene i Spania og den øvrige spansktalende verden. Dels betegner spansk det standard skrift- og talespråk som historisk sett er basert på den kastiljanske dialekten, og til tider møter man i denne betydningen betegnelsen kastiljansk (castellano). Dels er spansk et fellesnavn for de romanske språkene og dialektene i Spania og Latin-Amerika som viser felles trekk som skiller dem fra nabospråk innen samme språkgruppe, som portugisisk og katalansk. Betydningen omfatter da språklige grupperinger som kan være relativt forskjellige fra kastiljansk, som de asturiansk-leonesiske dialektene (se Spania (språk)).

Spansk snakkes og er offisielt språk i Spania, Mexico, Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua, Costa Rica, Panama, Colombia, Venezuela, Ecuador, Peru, Bolivia, Paraguay, Uruguay, Chile, Argentina, Cuba, Dominikanske republikk og Puerto Rico, og i Afrika i Ekvatorial-Guinea. Det finnes dessuten store spansktalende grupper utenfor disse områdene, særlig i Filippinene og USA. Spansk er det mest utbredte av de romanske språkene, og rundt 470 millioner mennesker har det som morsmål (2016). Spansk er offisielt språk i FN.

Karakteristisk for lydsystemet i standard spansk er ach-lyden [x] og, spesielt i Spania, frikativen [þ]. I konsonantsystemet skjelnes det for øvrig mellom «enkel» og «sterk» r-lyd (r og rr). I tillegg til n og l har spansk palatalisert n, som skrives ñ, og palatalisert l, som skrives ll og uttales som halvvokalisk j.

Ortografisk skrives [x] g (foran e og i) eller j: Gijón [xixˈån]. Også x kan få uttalen [x] i navn med alderdommelig ortografi: México [mˈexikå]. I de områdene der lyden finnes, vil [þ] være uttalen av c foran e og i, samt av z: cinco [þinkå], 'fem', zorro [þårrå], 'rev'. De samme bokstavforbindelsene uttales [s] i store deler av Sør-Spania og i mesteparten av spansk Amerika: [sinkå], [sårrå]. Spansk mangler [v], og bokstavene v og b uttales begge [b] eller [ß]: vasco [bˈaskå], 'basker';beber [beßer], 'drikke'.

Verbalsystemet er formrikt, og endelsene i bøyde former angir både tid, modus og person. Substantivene har han- eller hunkjønn. Flertall dannes ved -s. Pronomen har enkel kasusbøyning og skilles dertil i betonte (subjekts- og preposisjonsform) og ubetonte former (direkte og indirekte objekt).

Språkforskjeller som kan betegnes som dialektale, finnes dels innen Spania, dels mellom standard europeisk-spansk og amerikansk-spansk, og dels mellom nasjoner og regioner i det spansktalende Amerika. Forskjellene er ikke betydelige. Det dreier seg stort sett om prosodiske forhold, fordelingen av enkelte fonetiske trekk, vokabular og idiomatikk. Bruken av tiltaleformer og enkelte verbalformer varierer. Innen Spania har de ikke-kastiljanske dialektgruppene vært sterkt påvirket av kastiljansk siden høymiddelalderen. I dag regnes den leonesiske delen av den asturiansk-leonesiske dialektgruppen i nordvest av mange som utdødd, mens asturiansk (bable) ennå tales. Den sørlige leonesiske dialekten i Extremadura, extremeño, snakkes også fremdeles. Den mirandesiske dialekten i regionen Trás-os-Montes i Portugal hører til denne språkgruppen. I nordøst finner man navarro-aragonesiske dialekter. Det er å bemerke at det katalanske aragonesisk er forskjellig fra spanske aragonesiske dialekter. I sør regnes talespråket i Andalucía som kastiljanske dialekter.

Under gjenerobringen av Den iberiske halvøy fra araberne (La reconquista) fikk kongeriket Castilla tidlig en dominerende rolle, særlig etter erobringen av Toledo i 1085. Kastiljanske dialekttrekk fikk dermed stadig sterkere gjennomslag i tilstøtende dialektområder. Det er både snakk om en spredning av kastiljansk og om en «kastiljanisering» av andre dialektområder. I Sør-Spania, der gjenerobringen tok lengst tid (fullført 1492), fant det stadig sted utvandringer av kristne, romansktalende folkegrupper mot nord og nyetablering ved «kastiljaniserte» folkegrupper i de erobrede områdene. Dette førte til at den gamle romanske dialekten i sør, mozarabisk (mozárabe), tidlig døde ut. Slik oppstod den såkalte «kastiljanske kile» som språklig deler halvøya i en nordøstlig og en vestlig del med et stort sammenhengende kastiljansk område imellom. I det tidligere kongeriket León regnes det lokale språket, leonesisk, nå som nærmest utdødd, bortsett fra i Asturias i nord og i Extremadura i sør.

Spansk viser i utviklingen fra latin til romansk et vokalsystem der latinens skille mellom korte og lange vokaler ble erstattet av skille i åpningsgrad med påfølgende sammenfall (det såkalte vulgærlatinske vokalsystem). Kun skillet mellom lukket og åpen e-lyd og o-lyd er delvis bevart ved at de åpne e- og o-lydene ble diftongert til [je] og [ue]: bene > bien, 'bra'; porta- > puerta, 'dør'. Som i fransk og portugisisk har spansk vanligvis stemt latinens -p-, -t-, -k- mellom vokaler: capu(t) > cabo, 'ende'. Med unntak av de palataliserte -ll- og -nn- er latinens doble konsonanter forenklet mellom vokaler. I fremlyd gav opprinnelig cl-, fl-, pl- palatalisert l (skrevet ll-): clave- > llave, 'nøkkel'; flamma > llama, 'flamme'; pluvia > lluvia, 'regn'. Latinsk -kt- og -lt- ble til [tʃ] (skrevet ch): octo > ocho, 'åtte'; multu- > mucho, 'mye'. Typisk for kastiljansk er også innskutte konsonanter -b- og -d- med eventuelle påfølgende lydendringer i konsonantgrupper med nasal som oppstår etter bortfall av vokaler, for eksempel lat. homine- > om'ne > sp. hombre [åmbre], 'mann'.

Til lydutviklingen etter middelalderen hører frikativene [x] og [þ], som henger sammen med den såkalte kastiljanske desonorisering, da gamle stemte s-lyder ble ustemte, og [ʒ] falt sammen med [ʃ], for eksempel mujer, 'kvinne': gammelspansk [muʒer] > [muʃer] > moderne spansk [muxˈer]. Også tapet av initial f- sprer seg fra sitt kjerneområde i det opprinnelige Castilla etter middelalderen: lat. filiu- > gammelspansk fijo [fiʒå] > moderne spansk hijo [ˈixå] 'sønn'. f- er stort sett bevart foran ue: lat. forte- > sp. fuerte 'sterk'.

Spansk har bevart flere av latinens enkle aktive verbalformer, enkelte med endret funksjon. Dertil har det utviklet seg en rekke sammensatte tider og verbaluttrykk som delvis er felles med portugisisk. Som portugisisk har spansk to ord for 'å være', ser og estar, fra latinens 'være' (+ 'sitte') og 'stå'. Latinens kasussystem er bare delvis bevart i pronominalsystemet. Typisk er bruken av preposisjonen a ('til') foran direkte objekt, særlig når dette betegner person. Ordforrådet er grunnleggende latinsk. Tidlige lånord kommer fra germansk og i særdeleshet fra arabisk, mens koloniseringene brakte enkelte ord fra indianske språk. Dertil kommer latinismer, andre lærde former og gamle og nye lån fra andre europeiske språk.

Instituto Cervantes

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.