. fri

Papua Ny-Guinea, selvstendig stat i Oseania, omfatter den østlige halvdelen av Ny-Guinea, verdens nest største øy, og ca. 600 omkringliggende øyer og atoller. Landarealet er 462 840 km2. Den vestlige delen av Ny-Guinea (med provinsene Papua og West Papua) tilhører Indonesia. Torresstredet skiller landet fra Australia. I øst grenser Papua Ny-Guinea til Salomonøyene. Befolkningen er på rundt 7,4 millioner mennesker (Verdensbanken 2014).

Portugiserne tok i bruk navnet Ilhas dos Papuas for området på 1700-tallet, men opprinnelsen til navnet Papua er uklart. Den mest populære oppfatningen er at det stammer fra det malayiske ordet for «krusete hår» (papua), mens en annen teori hevder at det kommer fra ordet biak-folket vest på øya brukte for «landet under [solnedgangen]» (sup i papwa).[1]

Ny-Guinea var navnet de europeiske oppdagerne seinere brukte på øya fordi menneskene de treff minnet dem om folk fra Guinea i Afrika. Da Papua Ny-Guinea var delt mellom kolonimaktene Storbritannia og Tyskland, ble Papua brukt for den britiske delen i sør og Ny-Guinea (Neuguinea) for den nordlige tyske delen. Papua Ny-Guinea er kjent for regnskogens unike flora og fauna og sitt kulturelle og språklige mangfold.

Papua Ny-Guinea har vært selvstendig siden 16. september 1975. Nasjonalsang er O Arise, All You Sons.

Øya Ny-Guinea er sammen med Australia en del av landmassen Sahul. I pleistocen tid var havnivået lavere og de to øyene hang sammen som et kontinent før de for ca 10 000 år siden ble skilt av Torresstredet etter som havnivået steg. Den østlige delen av øya Ny-Guinea utgjør den største delen av Papua Ny-Guineas landareal.

Grensen mot den indonesiske delen av øya følger 141. lengdegrad, bortsett fra et strekk på ca. 80 km hvor den følger Fly River i en sving vestover. Rundt 75 % av landet er dekket av regnskog, og en fjellkjede strekker seg gjennom landet med Mount Wilhelm (4509 moh) som den høyeste toppen. I høyereliggende strøk finner vi regionen Highlands hvor de tettest befolkede områdene i landet er.

Flere store elver danner omfattende deltaer i lavlandsområdene langs kysten hvorav Fly (1050 km) og Sepik (1126 km) er de viktigste.

Nord og nordøst for Ny-Guinea ligger Bismarckarkipelet. I øst/sørøst ligger en rekke mindre øygrupper, hovedsakelig bestående av atoller. Til Papua Ny-Guinea hører også de nordligste av Salomonøyene med Bougainville som den største.

91 % av regnskogen som dekker mesteparten av Papua Ny-Guineas fastland er primærskog og hjem for et unikt plante- og dyreliv. Øya Ny-Guinea utgjør bare 0,5 % av verdens landareal, men har 5-10 % av verdens biologiske mangfold.[2] Artene er nærmere beslektet med de australske enn de asiatiske. Det finnes 1571 kjente arter amfibier, pattedyr, reptiler og fugler, og av disse er 25,6 % endemiske og 7 % truede. Hvert år oppdages det nye arter av både dyr, insekter og planter. Av kjente pattedyr finner man blant annet trekenguruer og andre treklatrende pungdyr, og paradisfuglen er et mye brukt symbol i landet, både i flagg, riksvåpen og i det nasjonale flyselskapets logo. Verdens største sommerfugl har sitt habitat i Oro-provinsen, men er truet av tømmerhogst og palmeoljeplantasjer. I kyst- og havområdene finnes unike korallrev og en stor variasjon av fisker og andre sjødyr.

Befolkningstettheten i Papua Ny-Guinea er lav, og folk bor for det meste spredt i små landsbyer. Landsbyene varierer i størrelse på opptil 2000 innbyggere til små semi-nomadiske grupper på bare 10-20 mennesker i den tette regnskogen. Viktige byer er Port Moresby (hovedstad), Mount Hagen, Goroka, Rabaul, Lae, Madang, Wewak og Kiunga. I 2010 bodde 13 % av befolkningen i byer.[3]

Forventet levealder er 63,1 år (2013).[4] Både barne- og mødredødeligheten er høy, og på FNs utviklingsindeks ligger Papua Ny-Guinea lavest av de rangerte Stillehavslandene (156 av 187 i 2013).

Engelsk, tok pisin (pidgin-engelsk) og hiri motu er offisielle språk, men utover det snakkes det over 800 ulike språk. Hånd i hånd med den språklige variasjonen, følger et kulturelt mangfold, og det finnes like mange etniske grupper som språk. Det skilles mellom to hovedgrupper både når det gjelder språk og kultur: de papuanske og de austronesiske. Papuanerne regner man med stammer fra menneskene som bosatte seg her mens øya fortsatt hang sammen med Australia. Austroneserne kom i en nyere migrasjonsbølge, bestående av sjøfarende folk fra Sørøst-Asia. Austronesiske språk snakkes i hovedsak på nordkysten av fastlandet og på øyene i nord og nordøst.

De fleste papua ny-guineanere er kristne. Flertallet tilhører ulike protestantiske kirkesamfunn, mens ca 25 % er katolikker og ca 10 % er syvendedagsadventister. I henhold til folketellingen i 2000, var kun 3,6 % registrert som ikke-kristne.

Papua Ny-Guinea er konstitusjonelt monarki og er en del av det britiske samveldet med den britiske monarken som statsoverhode, representert i landet ved en generalguvernør som blir valgt av nasjonalforsamlingen. Sir Michael Ogio fra People's Democratic Movement Party har hatt embetet siden 2011.

Styreformen er parlamentarisme, i likhet med mange tidligere britiske kolonier, etter Westminster-modellen. Nasjonalforsamlingen har 111 medlemmer hvorav 22 er valgt fra provinsene (dvs. 19 provinser, National Capital District og den autonome provinsen Bougainville) og er guvernører i sine respektive provinser. De resterende 89 er valgt fra åpne valgkretser. Til valget i 2004 stilte 21 ulike partier. Peter O’Neill fra People's National Congress Party har vært statsminister siden 2011.

Papua Ny-Guinea er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Commonwealth, APEC, Pacific Islands Forum og Cotonou-avtalen.

Plassering

av KF-bok. Begrenset gjenbruk

De første arkeologiske spor etter menneskelig virksomhet er 50-60 000 år gamle. Den austronesiske migrasjonen til området begynte for ca. 3500 år siden. Inntil Ny-Guinea ble kolonisert, fantes det ingen sentralisert stat i området. Befolkningen har tradisjonelt vært organisert i mer eller mindre egalitære grupper med ledere som selv mobiliserte støtte og knyttet allianser, til hierarkiske systemer med nedarvede lederposisjoner. De ulike gruppene har vært knyttet sammen av utstrakte handelsnettverk, både langs kysten og innover i landet.

De første europeerne kom til området på 1500-tallet, og Ny-Guinea ble tegnet inn på et verdenskart for første gang i 1569. Flere europeiske sjøfarere fant veien til kysten av Ny-Guinea og øyene rundt etter dette, men det ble ikke foretatt noen større ekspedisjoner innover på øya før på slutten av 1800-tallet. I 1606 seilte Luis Vaez de Torres gjennom stredet som ble gitt hans navn og beviste at Ny-Guinea ikke hang sammen med Australia.[5]

I 1884 ble den sørøstlige delen av Ny-Guinea protektorat under Storbritannia og kalt British New Guinea. Samme år annekterte Tyskland den nordøstlige delen og kalte den Deutsch-Neuguinea. Kontrollen over kolonien ble overlatt til Deutsche Neuguinea-Kompagnie som handlet med kopra inntil det tyske keiserriket overtok direkte kontroll i 1899. I 1902 ble kolonien British New Guinea overlatt til samveldet Australia og navnet endret til Territory of Papua.

Under første verdenskrig, overmannet australske styrker tyskerne på New Britain og tysk Ny-Guinea ble kontrollert av Australia de neste årene. I 1920 ble Australia formelt gitt mandat til å styre tysk Ny-Guinea av Folkeforbundet i henhold til Versaillestraktaten. Under andre verdenskrig ble deler av Ny-Guinea invadert av japanske styrker, men disse ble slått tilbake og beholdt stillinger kun på mindre øyer rundt Ny-Guineas fastland inntil krigen var slutt. I 1946 ga FN både den nordøstlige og sørøstlige delen av Ny-Guinea til Australia som protektorat under navnet The Territory of Papua and New Guinea. I 1973 ble navnet endret til Papua New Guinea, og 16. september 1975 ble landet selvstendig stat med Michael Thomas Somare som statsminister.

Papua Ny-Guinea er rik på naturressurser. Landets geografi med uframkommelige fjellkjeder, regnskog og lite utviklet infrastruktur, gjør det kostbart å utnytte disse kommersielt, og konsesjoner til gruvedrift og tømmerhogst drives i hovedsak av store multinasjonale konserner.

Brutto nasjonalprodukt var i 2011 8,9 milliarder USD. De viktigste eksportvarene er tropisk tømmer, gull, kobber, olje, palmeolje og kaffe. Store gassfunn vil i årene som kommer gjøre Papua Ny-Guinea til en betydelig produsent av naturgass.

85 % av befolkningen livnærer seg av jordbruk, fiske og jakt, i tillegg til småskala-produksjon av handelsvarer som kopra, kaffe, kakaobønner og vanilje. I 2002 levde 37 % under fattigdomsgrensen.

Skolegang i Papua Ny-Guinea er ikke obligatorisk og man må betale skolepenger. Rundt halvparten av landets skoler er drevet av ulike kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner. 62 % av barna gikk på skole på grunnskolenivå i 2002. Over 40 % av landets voksne befolkning er analfabeter (2010).[6] Det er sju universiteter i Papua Ny-Guinea. De største er University of Papua New Guinea i Port Moresby og University of Technology (Unitech) i Lae.

Det gis ut to landsdekkende dagsaviser i Papua Ny-Guinea: Post Courier og The National. I tillegg finnes det to ukeaviser (Wantok Niuspepa og The Independent) og flere regionale aviser. Landet har en nasjonal TV-stasjon og en lang rekke nasjonale, regionale og lokale radiostasjoner.

Det kulturelle livet i Papua Ny-Guinea er preget av det store etniske mangfoldet. En rekke store festivaler arrangeres årlig rundt om i landet hvor folk stiller opp i tradisjonelle klesdrakter og framfører lokale danser. Det kommer få turister til Papua Ny-Guinea, men slike festivaler er populære reisemål for de som besøker landet.

Det finnes et lite miljø for populærmusikk i landet. Populærmusikk influert av tradisjonell musikk har lenge vært populært, blant annet representert ved bandet Sanguma og musikeren George Telek, og det samme gjelder reggaeinspirert musikk. I 1991 ga perkusjonisten i Greatful Dead ut en innspilling med tradisjonell musikk fra PNG kalt Voices of the Rainforest.

Norge har ikke noen ambassade i Papua Ny-Guinea men er representert via den norske ambassaden i Canberra (Australia). Sir Brian Bell (1928-2010) var honorær generalkonsul i Port Moresby fra 1983 til 2004, og siden da er det Trevan Gordon Clough som har hatt embetet. Det har vært lite bilateralt samarbeid mellom Norge og Papua Ny-Guinea. Papua Ny-Guineas interesser i Norge ivaretas av den britiske ambassade i Oslo

Bistandsminister Erik Solheim besøkte som første norske minister landet i 2008 i forbindelse med klimaarbeidet og bærekraftig forvaltning av regnskogene, og tidligere statsminister Sir Michael Thomas Somare besøkte Norge i 2011 for å delta på en internasjonal Klima- og skogkonferanse. Regnskogfondet i Norge har hatt prosjekter i landet siden 1997.[7]

1. Ploeg, Anton (2002). "'De Papoea': what's in a name?" Asia Pacific Journal of Anthropology 3 (1): 75–101. doi:10.1080/14442210210001706216

2. Mongobay (2009). New Guinea. [lastet ned 23.01.2013]

3. CIA (2012) Papua New Guinea. The World Factbook. [lastet ned 28.08.2012]

4. UNDP (2014). Papua New Guinea. Human Development Indicators. [lastet ned 14.02.2014]

5.Eisler, William Lawrence (1995). The Furthest Shore: Images of Terra Australis from the Middle Ages to Captain Cook. Cambridge: Cambridge University Press.

6. UNESCO (2011). Education (all levels) profile – Papua New Guinea. UIS Statistics in Brief. [lastet ned 21.01.2013]

7. Regnskogfondet (2014). Papua Ny-Guinea. [lastet ned 16.02.2014]

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.