Tsjad

Tsjad dekker et landområde på 1,28 millioner kvadratkilometer. Det er litt mer enn tre ganger større enn Norge og det femte største landet i Afrika. Landet har ingen grenser til hav (på engelsk kalles dette landlocked), men har ca. 6000 kilometer grenser til nabolandene Libya, Sudan, Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, Niger og Nigeria.

I Nord-Tsjad er det meste av territoriet ørken (Sahara). Helt nord i landet, på grensen til Libya, er ørkenen preget av flotte fjellformasjoner. Det høyeste fjellet i Tsjad, Emi Koussi, (3415 moh.) ligger i dette området. Det er funnet både gull og uran nord i Tsjad. I 2018 startet kommersiell utnytting av gull i Tibesti-provinsen, noe som førte til store konflikter med lokalbefolkningen. Sør i landet er det savanne som dominerer.

Bare en liten del av Tsjad (ca. 5 prosent av territoriet) har nok nedbør og godt nok jordsmonn til jordbruk. De fleste bønder dyrker mindre mengder hirse, ulike typer bønner og grønnsaker. Tsjadsjøen vest i landet tørker gradvis inn og skaper problemer for både jordbruk og fiske, i tillegg til at Boko Haram skaper utrygghet ved sine plutselige og voldelige angrep på landsbyer og folk.

• Les mer om Tsjads geografi.

Tsjad har ca. 16 millioner innbyggere (2019) fordelt på flere titalls etniske grupperinger. De aller fleste bor i den sørlige delen av landet. Sarh utgjør den største gruppen og representerer ca. 1/4 av den totale befolkningen. Andre viktige folkegrupper i sør er Boua, Laka og Ngambay, men alle disse utgjør mindre enn 10 prosent av totalbefolkningen. President Déby tilhører Zaghawa-folket, som kun utgjør ca. 2 prosent av befolkningen. De største folkegruppene i nord er Gorane, Teda (Tubu) og Daza.

De fleste innbyggerne nord i landet er muslimer, mens de fleste i sør er kristne. Mange muslimer jobber som dromedargjetere, mens mange kristne er småbønder. Handelsmenn finnes blant begge disse religiøse gruppene.

• Les mer om Tsjads befolkning.

Dagens Tsjad bestod av flere riker og samfunn da Frankrike koloniserte området på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Etter at Tsjad fikk sin selvstendighet i 1960, var landet i store deler av 1970- og 1980-tallet preget av borgerkriger. Flere presidenter ble avsatt i statskupp av rivaliserende grupperinger. Presidentene var kjent for å være autoritære og lite opptatt av menneskerettigheter. Hissène Habré, som var president fra 1982 til 1990, ble i mai 2016 dømt for å ha drept 40 000 politiske motstandere.

Idriss Déby Itno tok makten i et statskupp støttet av Sudan og Libya i desember 1990. Déby sitter fortsatt med makten etter å ha fått endret grunnlovens begrensning om at samme person maksimalt kan sitte i to presidentperioder à fem år. I 2018 ble en ny grunnlov vedtatt. Denne begrenser presidentens mandat til to perioder, gjeldene fra mai 2018. Presidenten utnevner selv alle ministere i regjeringen og har stor personlig makt. Nasjonalforsamlingens 169 medlemmer velges av folket hvert fjerde år, men har begrenset innflytelse i politiske beslutninger. Parlamentsvalget skulle vært avholdt i 2015, men er blitt utsatt en rekke ganger. Det er nå planlagt i løpet av 2020.

Tsjad har økt sitt forsvarsbudsjett kraftig siden landet fant olje i 2003. Etter et kuppforsøk i februar 2008 ble hæren kraftig styrket. Tsjad er med i en amerikanskledet kamp mot terror i Afrika, AFRICOM, og forsvaret mottar både trening og våpen fra USA. Landet er også med i en forsvarspakt med Frankrike fra 1976, som garanterer støtte til sittende president. Denne forsvarspakten ble utvidet og signert i september 2019. Under kuppforsøket i februar 2008 og i februar 2019 støttet Frankrike sittende president Déby. Frankrike har en militærbase i hovedstaden N'Djamena og leder Operation Barkhane derfra.

Tsjads regjeringsstyrker har siden mars 2015 deltatt aktivt i kampene mot Boko Haram, spesielt i Nord-Kamerun. Som en konsekvens av dette utførte Boko Haram en selvmordsaksjon rettet mot en politistasjon og en skole i N'Djamena i juni 2015. Flere enn 30 mennesker omkom, og Tsjad svarte med å forby burka og gjeninnføre dødsstraff.

Tsjad er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, for øvrig av blant annet Verdens handelsorganisasjon, Den afrikanske union og Cotonou-avtalen (tidligere Lomé-konvensjonen). Tsjad ble valgt inn i Sikkerhetsrådet i FN for to år fra og med 2013 til og med 2015.

• Les mer om Tsjads politiske system.

Territoriet som i dag er Tsjad, bestod, før Frankrike koloniserte området på slutten av 1800-tallet, av en rekke stater og samfunn. Noen av Afrikas største riker, som Kanem og Wadai (Ouaddaï), var grunnlagt i dagens Tsjad. Rikene hadde en strukturert administrasjon og levde av handel med blant annet slaver, salt og gull.

Frankrike styrte Tsjad til 1960, da landet fikk sin selvstendighet. De 30 første årene etter selvstendigheten er preget av mange interne konflikter, borgerkriger og flere statskupp.

Siden 1996 har Tsjad formelt sett vært et flerpartidemokrati, men landet styres fortsatt av president Déby, som tok makten i et statskupp i desember 1990. I realiteten er Tsjad et diktatur hvor presidenten og hans familie, spesielt hans hovedkone (Hinda), har all makt.

• Les mer om Tsjads historie.

Før Tsjad begynte å utvinne og eksportere olje i 2003, var økonomien blant de svakeste i Afrika. Landet eksporterte kveg, peanøtter og bomull, men var avhengig av å importere energi og de fleste teknologiske produkter. Etter 2003 har landets bruttonasjonalinntekt (BNI) økt kraftig. Kina har rykket opp som Tsjads viktigste handelspartner, en plass Frankrike hadde tidligere. Kina har blant annet bygget den nye parlamentsbygningen og holder på å bygge en ny nasjonal fotballstadion. Nabolandet Kamerun og USA er også viktige handelspartnere.

Olje er Tsjads desidert viktigste eksportartikkel. Oljen pumpes opp sørvest i landet og fraktes til kysten for eksport via en mer enn 1000 km lang oljeledning gjennom Kamerun. Etter at oljeprisen falt dramatisk i 2014, har Tsjad fått store økonomiske problemer. Lønninger til statsansatte har falt samtidig som arbeidsløsheten har økt kraftig. Når prisen på olje steg igjen fra 2018, har regimet brukt mye penger på å øke hærens styrke og tilby politiske motstandere pengegaver for å skifte side.

Tsjad har svært få turister, spesielt fordi landet har vært og er relativt utrygt på grunn av politiske konflikter, men også fordi landet har få attraksjoner, og flyforbindelsene til Europa er dyre.

• Les mer om Tsjads økonomi og næringsliv.

Over halvparten av den voksne befolkningen i Tsjad er analfabeter. Tsjad har flere universiteter og høgskoler, både offentlige og private. Universitetet i N'Djamena, etablert i 1971, er det største med sine fire fakulteter. Myndighetene har plassert tre av fakultetene langt fra sentrum, blant annet for å unngå at studentprotester blir synlige.

Mange forfattere, filmskapere og musikere har forlatt landet for å kunne utøve sine yrker med større politisk og økonomisk frihet enn det som tillates i Tsjad.

Blant de mest kjente forfattere er Koulsy Lamko, som etter at han flyttet fra landet i 1983, bodde en periode i Burkina Faso og Rwanda før han ble tatt opp i programmet «Words without borders» (Ord uten grenser) og bor nå i Mexico City.

Filmskaperen Mahamat Saleh Haroun har laget flere filmer, blant annet Bye Bye Africa (1999) og Daratt (2006). I 2010 ble Haroun verdenskjent da han vant juryens pris for beste film på filmfestivalen i Cannes med Un homme qui crie (En mann som skriker). Denne filmen gikk på norske kinoer i 2011. I 2016 besøkte Haroun Oslo for å vise sin siste film Hissene Habré – a chadian tradgedy. Like etterpå ble han utnevnt til kulturminister i Tsjad. Han ble erstattet som kulturminister av president Déby i februar 2018.

• Les mer om Skole og utdanning, Massemedier og Musikk.

Norge har ikke ambassade eller konsulat i Tsjad, men er representert ved den norske ambassaden i Bamako (Mali) . Tsjad har ikke ambassade eller konsulat i Norge, men er representert ved sin ambassade i Paris.

I 2009 opprettet Norge et militært feltsykehus i byen Abeche i Tsjad. Sykehuset betjente FNs fredsbevarende personell på grensen til Darfur. 120 norske soldater, hovedsakelig helsepersonell, ble sendt til Tsjad for å drifte sykehuset i ett år. Etter endt oppdrag donerte Norge sykehuset til landet.