Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Tsjad er en innlandsstat i Sentral-Afrika grensende til Libya i nord, Sudan i øst, Den sentralafrikanske republikk og Kamerun i sør og Niger og Nigeria i vest.

Wadai (Ouaddaï)-riket i dagens Tsjad var på 1850-tallet en av de mektigste og rikeste stater i Afrika. I dag er Tsjad blant de aller fattigste og minst utviklede landene i verden. Lange perioder med tørke og flere borgerkriger etter frigjøringen fra Frankrike i 1960 er to av årsakene til dette. Oljeutvinning i Tsjad startet i 2003, og landets økonomi har økt kraftig siden da. Likevel lever store deler av folket i fattigdom. De politiske prioriteringene til president Idriss Déby Itno, som har styrt Tsjad siden 1990, må derfor også inkluderes som en av grunnene til den vedvarende fattigdommen i landet.

Tsjad brer seg over et landområde på 1,28 millioner kvadratkilometer og er således litt mer enn tre ganger større enn Norge. Landet har ingen grenser til hav (landlocked), men har ca. 6000 kilometer grenser til nabolandene Libya, Sudan, Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, Niger og Nigeria.

I Nord-Tsjad er det meste av territoriet ørken (Sahara). Helt nord i landet, på grensen til Libya, er ørkenen preget av flotte fjellformasjoner. Det høyeste fjellet i Tsjad, Emi Koussi, (3415 moh.) ligger i dette området. Det er funnet både gull og uran nord i Tsjad, men foreløpig ikke så mye at det er startet kommersiell utvinning. Sør i landet er det savanne som dominerer. Bare en liten del av Tsjad (ca. 5 % av territoriet) har nok nedbør og godt nok jordsmonn til jordbruksproduksjon. De fleste bønder dyrker mindre mengder hirse, ulike typer bønner og grønnsaker. Tsjadsjøen vest i landet tørker gradvis inn og skaper problemer for både jordbruk og fiske.

Tsjad har ca. 11,5 millioner innbyggere (2014) fordelt på flere titalls etniske grupperinger. De aller fleste bor i den sørlige delen av landet. Sarh utgjør den største gruppen og representerer ca. 1/4 av den totale befolkningen. Andre viktige folkegrupper i sør er Boua, Laka og Ngambay, men alle disse utgjør mindre enn 10 % av totalbefolkningen. President Déby tilhører Zaghawa-folket som kun utgjør ca. 2 % av befolkningen. Andre viktige folkegrupper i nord er Gorane, Teda og Daza.

De fleste innbyggerne nord i landet er muslimer, mens de fleste i sør er kristne. Mange muslimer jobber som dromedargjetere, mens mange kristne er småbønder. Handelsmenn finnes blant begge disse religiøse gruppene.

Dagens Tsjad bestod av flere riker og samfunn da Frankrike koloniserte området på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Etter at Tsjad fikk sin selvstendighet i 1960 var landet i store deler av 1970- og 1980-tallet preget av borgerkriger. Flere presidenter ble avsatt i statskupp av rivaliserende grupperinger. Presidentene var kjent for å være autoritære og lite opptatt av menneskerettigheter. Hissène Habré, som var president fra 1982 til 1990, er tiltalt for å ha drept 40 000 politiske motstandere. Idriss Déby Itno tok makten i et statskupp støttet av Sudan og Libya i desember 1990. Déby sitter fortsatt med makten etter å ha fått endret grunnlovens begrensning om at samme person maksimalt kan sitte i to presidentperioder à fem år. Presidenten utnevner selv alle ministre i regjeringen og har stor personlig makt. Nasjonalforsamlingens 155 medlemmer velges av folket hvert fjerde år, men har begrenset innflytelse i politiske beslutninger.

Tsjad har økt sitt forsvarsbudsjett kraftig siden landet fant olje i 2003. Etter et kuppforsøk i februar 2008 ble hæren kraftig styrket. Tsjad er med i en amerikanskledet kamp mot terror i Afrika, AFRICOM, og forsvaret mottar både trening og våpen fra USA. Landet er også med i en forsvarspakt med Frankrike, som garanterer støtte til sittende president. Under kuppforsøket i februar 2008 støttet Frankrike sittende president Déby.

Tsjad sine regjeringsstyrker har siden mars 2015 deltatt aktivt i kampene mot Boko Haram, spesielt i Nord Kamerun. Som en konsekvens av dette utførte Boko Haram en selvmordsaksjon rettet mot en politistasjon og en -skole i N'Djamena i juni 2015. Flere enn 30 mennesker omkom og Tsjad svarte med å forby burka og gjeninnføre dødsstraff. 

Tsjad er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, for øvrig av blant annet Verdens handelsorganisasjon, Den afrikanske union og Cotonou-avtalen (tidligere Lomé-konvensjonen). Tsjad ble valgt inn i Sikkerhetsrådet i FN for to år fom 2013 tom 2015.

Territoriet som i dag er Tsjad, bestod, før Frankrike koloniserte området på slutten av 1800-tallet, av en rekke stater og samfunn. Noen av Afrikas største riker, som Kanem og Wadai (Ouaddaï), var grunnlagt i dagens Tsjad. Rikene hadde en strukturert administrasjon og levde av handel med blant annet slaver, salt og gull.

Frankrike styrte Tsjad til 1960 da landet fikk sin selvstendighet. De 30 første årene etter selvstendigheten er preget av mange interne konflikter, borgerkriger og flere statskupp.

Siden 1996 har Tsjad formelt sett vært et flerpartidemokrati, men landet styres fortsatt av president Déby, som tok makten i et statskupp i desember 1990.

Før Tsjad begynte å utvinne og eksportere olje i 2003, var økonomien blant de svakeste i Afrika. Landet eksporterte kveg, peanøtter og bomull, men var avhengig av å importere energi og de fleste teknologiske produkter. Etter 2003 har landets bruttonasjonalinntekt (BNI) økt kraftig. Kina har rykket opp som Tsjads viktigste handelspartner, en plass Frankrike hadde tidligere. Nabolandet Kamerun og USA er også viktige handelspartnere. Olje er Tsjads desidert viktigste eksportartikkel. Oljen pumpes opp sørvest i landet og fraktes til kysten for eksport via en mer enn 1000 km lang oljeledning gjennom Kamerun.

Tsjad har svært få turister, spesielt fordi landet har vært og er relativt utrygt på grunn av politiske konflikter, men også fordi landet har få attraksjoner, og flyforbindelsene til Europa er dyre.

Over halvparten av den voksne befolkningen i Tsjad er analfabeter. Tsjad har flere universiteter og høgskoler, både offentlige og private. Universitetet i N'Djamena, etablert i 1971, er det største med sine fire fakulteter.

Mange forfattere, filmskapere og musikere har forlatt landet for å kunne utøve sine yrker med større politisk og økonomisk frihet enn det som tillates i Tsjad.

Blant de mest kjente forfattere er Koulsy Lamko, som etter at han flyttet fra landet i 1983, bodde en periode i Burkina Faso og Rwanda før han ble tatt opp i programmet "Words without borders" (Ord uten grenser) og bor nå i Mexico City.

Filmskaperen Mahamat Saleh Haroun har laget flere filmer, blant annet Bye Bye Africa (1999) og Daratt (2006). I 2010 ble Haroun verdenskjent da han vant juryens pris for beste film på filmfestivalen i Cannes med Un homme qui crie (En mann som skriker). Denne filmen gikk på norske kinoer i 2011.

Gruppen Chari Jazz, etablert i 1964, opptrer fortsatt (2014) ukentlig på ulike utesteder i N'Djamena. Gruppen spiller både egne låter og coverlåter i en særegen stil.

Norge har ikke ambassade eller konsulat i Tsjad, men er representert ved den norske ambassaden i Khartoum. Tsjad har ikke ambassade eller konsulat i Norge, men er representert ved sin ambassade i Paris.

I 2009 opprettet Norge et militært feltsykehus i byen Abeche i Tsjad. Sykehuset betjente FNs fredsbevarende personell på grensen til Darfur. 120 norske soldater, hovedsakelig helsepersonell, ble sendt til Tsjad for å drifte sykehuset i ett år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.