utenrikspolitikk

Diplomati er den virksomheten som en stat utfører for å fremme sine interesser overfor andre land, uten bruk av krig og vold. Denne virksomheten utføres nå (men ikke historisk) først og fremst av diplomater, som arbeider for et utenriksdepartement. Utenrikspolitikk er et videre fenomen, der flere aktører er involvert.

En effekt av at Utenriksdepartementer i enkelte stater har svakere styring med koordineringen av utenrikspolitikken enn tidligere, er at skillet mellom diplomati og utenrikspolitikk vokser. For eksempel utgjør de diplomatiske relasjonene mellom Tyskland og Frankrike en mindre del av de totale utenrikspolitiske relasjonene disse to statene imellom nå enn for hundre år siden. Dette gjelder først og fremst såkalte bilaterale relasjoner, altså forholdet mellom to stater. I multilateralt diplomati, som først og fremst utspiller seg i internasjonale organisasjoner, er det fortsatt diplomatene og utenriksdepartementene som fører an.

En annen effekt av at flere samfunnsområder og flere aktører blir innblandet i utenrikspolitikk, er at det tradisjonelle hierarkiet mellom forskjellige saksområder blir mer uklart. Tradisjonelt tenkte man seg at sikkerhetspolitikken, altså den delen av utenrikspolitikken en stat fører for å beskytte landets territorium, konstitusjonelle system og befolkningens trygghet og velferd, var på toppen av det utenrikspolitiske hierarkiet. For autoritære stater, der differensieringen mellom det militære, det politiske, det økonomiske, det kulturelle og så videre er svak, er dette fortsatt tilfelle. I demokratiske stater er imidlertid sikkerhetspolitikkens førende rolle blitt utfordret av andre saksområder. Som en konsekvens er det i demokratiske stater ikke uvanlig at fagdepartementer utfordrer utenriksdepartementer når det gjelder hvordan en sak skal håndteres, og hvor mye oppmerksomhet den skal få på bekostning av andre saker. Slike uoverensstemmelser forekommer også i autoritære stater, men utspiller seg da gjerne bak lukkede dører.

En viktig grunn til at det er slik, er massemedienes friere rolle i demokratiske regimer, og deres økende rolle i demokratisk utenrikspolitikk. Jo mer utenrikspolitiske beslutningsprosesser utspiller seg for åpen scene, jo større blir medienes rolle i å forme dem. Medier, både massemedia og i økende grad sosiale media, regnes i økende grad ikke bare som arenaer for utenrikspolitiske beslutningsprosesser, men også som aktører i dem.

Utenriksdepartementer eller andre koordinerende instanser fatter utenrikspolitiske beslutninger. Særlige viktige saker havner gjerne på regjeringsmøter. Folkeforsamlinger har i demokratiske systemer ansvaret for å holde parlamentarisk kontroll med ført utenrikspolitikk. Etter begynnelser i det små i det revolusjonære Frankrike på slutten av 1700-tallet og i USA på 1820-tallet, fikk alle demokratier utover 1900-tallet utenrikskomiteer som har tatt seg av dette. Det kan spores en viss utvikling i retning av at denne kontrollen blir sterkere. For eksempel har nå utenrikskomiteen i det som kalles «alle parlamenters mor», det britiske, i prinsippet siste ord hva angår om Storbritannia skal gå til krig eller ikke.