utenrikspolitikk

Den delen av utenrikspolitikken mellom to land som bare gjelder disse to kalles også bilaterale relasjoner. Som regel har to land dessuten relasjoner med hverandre som også berører andre land, multilaterale relasjoner.

For eksempel har Norge og Sverige bilateralt samarbeid om forvaltningen av grensen mellom de to, men de samarbeider også med hverandre multilateralt om nordiske saker, EØS-saker og FN-saker der mange andre land også deltar.

Store deler av utenrikspolitikken utfoldes på det multilaterale feltet, gjennom deltagelse i internasjonale organisasjoner som FN, Nato og EØS. Her finner en ofte det mest tidkrevende arbeidet som et utenriksdepartement eller andre relevante fagdepartement utfører.

I utenrikspolitikken har diplomatiet den fremste rollen som arbeidsredskap. Diplomatiets oppgave er gjennom tale og skrift, og spesielt ved forhandlinger, å fremme landets interesser overfor andre land. Som regel betyr dette å komme til enighet med andre land om løsningen av saker som en ikke selv kan bestemme alene.

Det kan for eksempel være å utvikle nytt samarbeid eller å løse problemsaker en har vært uenige om. Diplomatisk arbeid har derfor fremst å gjøre med hvordan regjeringens tjenestemenn forbereder og fremlegger saker på en overbevisende måte for andre lands myndigheter.

Utenrikspolitikken utøves på mange forskjellige saksområder, men i de fleste land gis det prioritet til saker som gjelder sikkerhetspolitikk (også kalt tryggingspolitikk).

I forholdet til land som er alliansepartnere blir denne sikkerhetspolitikken i praksis til alliansepolitikk, samarbeid om forsvarssaker.

I sikkerhetspolitikken er militære ressurser også viktige virkemidler sammen med diplomatiet. Suverenitetshevdelse - overvåkning og forsvar av landets grenser - er en viktig oppgave for sikkerhetspolitikken, der både forsvar og politi inngår blant virkemidlene.

Ved siden av sikkerhetspolitikken er handelspolitikken i alle land en viktig del av utenrikspolitikken, der en tar stilling til hvilke betingelser som skal gjelde for handelen med andre land.

I dag er dette for det meste multilaterale saker der det allerede finnes detaljerte internasjonale bestemmelser som en må tilpasse seg.

Andre utenrikspolitiske saksområder er bistandspolitikk, kulturpolitikk med mer.

De fleste departementer i den norske regjeringen har internasjonale saker på sitt arbeidsfelt, og har som regel ekspertise på disse områdene som ikke Utenriksdepartementet rår over.

Derfor er det i praksis disse fagdepartementene som behandler slike ekspertspørsmål. Likevel er det UD som har det overordnede ansvaret for å samordne arbeidet på alle utenrikspolitiske områder med hverandre.

Selv om utenrikspolitikk i motsetning til innenrikspolitikk er opptatt først og fremst av problemer som ligger utenfor landets grenser og som ikke kan løses gjennom ensidige avgjørelser, vil også indre tiltak med ytre virkninger - som opprustning, propaganda, undertrykkelse av visse befolkningsgrupper og så videre - ofte i høy grad måtte betraktes som en del av vedkommende stats utenrikspolitikk.

Det finnes fortsatt stater i verden som ikke legger like stor vekt på diplomatiske virkemidler som det som er beskrevet ovenfor. Da kan militære virkemidler være vanligere å ty til som første alternativ, og væpnet konflikt bryter ut.

Det finnes også relasjoner mellom land som har et så konstant høyt spenningsnivå seg imellom at selv de minste provokasjoner utløser våpenbruk, jamfør forholdet mellom Israel og Palestina, eller mellom India og Pakistan.

I slike forhold vil naturligvis utenrikspolitikken rundt stridighetene preges av motsetningsforholdet.

• internasjonal politikk