fattigdom

For å finne en absolutt fattigdomsgrense er en mye brukt metode å først avgjøre hvor mye energi og næringsstoffer menneskekroppen trenger, for så å beregne hva det koster å dekke disse basisbehovene. Ofte legger man også til en del for å dekke klær, bolig og andre nødvendigheter. Man kan også gå rett på å sette opp et budsjett for hva en husholdning bør kunne klare seg på, og definerer fattigdomsgrensa utfra dette. De aller fleste fattige land har en nasjonal fattigdomsgrense bestemt på denne måten. Noen har også flere grenser for å ta hensyn til ulike behov og kostnader i forskjellige deler av landet.

Verdensbanken har siden 1979 definert globale fattigdomsgrenser. Disse er konstruert så de i størst mulig grad skal reflektere de nasjonale fattigdomsgrensene. Grensen har blitt revidert flere ganger på grunn av bedre tilgang på data, bedre metoder, og endrede globale forhold. Fra 2015 er fattigdomsgrensa satt til 1,90 kjøpekraftkorrigerte dollar (PPP-dollar) per person per dag. En kjøpekraftkorrigert dollar er den mengden av et lands egen valuta som en av landets innbyggere trenger for å kjøpe det samme som man får for en dollar i USA. Dette er for å ta hensyn til at prisnivåene varierer mellom land. Verdensbanken har også en grense for mindre ekstrem fattigdom som er definert som det dobbelte av den globale fattigdomsgrensa.

Få rike land opererer med absolutte nasjonale fattigdomsgrenser. Et unntak er USA som siden 1960-tallet har operert med en absolutt fattigdomsgrense basert på et konstruert budsjett.

Relativ fattigdom tar hensyn til at det å leve et fullverdig liv avhenger av hvilke muligheter man har sammenlignet med andre. Selv om man har nok ressurser til å ikke sulte eller fryse kan man være fattig hvis mangelen på ressurser gjør det umulig å delta i samfunnet på samme linje som andre. Dette kan for eksempel være mulighet til å delta på aktiviteter eller å ha tilgang til ting som ansees som normalt i samfunnet man lever i. Dette vil endre seg over tid og vil være forskjellig fra land til land. I Norge i dag er det normalt at barn kan delta på fotballtrening og at man har en pc i hjemmet, og man kan sies å være fattig hvis man ikke har råd til det. Det var ikke tilfelle i Norge for 50 år siden og er ikke tilfelle i mange fattige land i dag.

Den vanligste tilnærmingen er å sammenligne inntekten til en person eller familie med et normalnivå. Normalen er ofte definert som medianinntekten, det vil si det inntektsnivået hvor nøyaktig 50 prosent av innbyggerne tjener mer og 50 prosent tjener mindre.

EUs statistikkbyrå Eurostat opererer med en fattigdomsgrense som er på 60 prosent av medianinntekten, mens OECD baserer sin statistikk på en noe lavere grense på 50 prosent av medianinntekten. I begge tilfellene vil fattigdomsgrensa være høyere i rike land, og en person som ikke er regnet som fattig i et mellominntektsland kan bli regnet som fattig i et rikt land.

Det er ofte interessant å tallfeste hvor mye fattigdom det er i et land, både for å sammenlikne land og for å se på utviklingen over tid. Selv om den ideelle måten å måle fattigdom på er å samle informasjon om alle borgernes inntekt, må man i praksis vanligvis basere seg på utvalgsundersøkelser.

Det enkleste målet på fattigdom er antallet fattige i et land. Siden dette målet avhenger av innbyggertallet er ofte en bedre tilnærming å beregne andelen av befolkning som er under fattigdomsgrensa. I mange sammenhenger vil det også være av interesse hvor fattige de fattige er. Hvis de fleste er rett under fattigdomsgrensa anses fattigdomsproblemet som mindre akutt enn hvis de fleste ikke har noen ting. Et mål som tar hensyn til dette er fattigdomsgapet, som sier hva det ville koste å løfte alle de fattige ut av fattigdom, og fattigdomsgapsraten, som justerer dette etter størrelsen på befolkningen og nivået på fattigdomsgrensa. Det finnes også mål som legger større vekt på de fattige som er langt fra fattigdomsgrensa enn de som er nær.

En praktisk utfordring når man skal måle fattigdom er hvordan man skal beregne inntekt til personer som bor i samme husholdning. Verdensbankens tilnærming er å ta husholdningens totalinntekt og dele på antall personer. Men det er ofte mer økonomisk å bo flere sammen siden det er stordriftsfordeler. Derfor har en del argumentert for at inntekten bør justeres på andre måter.

Det er vanlig å tenke på fattigdom som lav inntekt, særlig i rike land. Men det er ikke alltid inntekt alene er avgjørende for hvor rik eller fattig man er. I mange fattige land er det stor grad av naturalhusholdninger og bytteøkonomi, så pengeinntekt blir et upresist mål på rikdom. Da er det vanlig å se på markedsverdien av husholdningens forbruk i stedet. Noen argumenterer også for å bruke et flerdimensjonalt fattigdomsbegrep hvor man i tillegg til inntekt tar med for eksempel helse og utdanning.

For at det skal være meningsfullt å snakke om å være fattig må man være under fattigdomsgrensa mer enn en kort stund. Ofte regner vi over et år. Men selv forholdsvis velstående personer kan ha enkeltår hvor de er fattige. Et eksempel kan være noen som tar seg et friår eller starter en ny bedrift og tjener lite i oppstartfasen. Da vil vi kalle dem transitorisk fattige, mens de som er fattige over lange perioder kalles permanent fattige.

Kartet viser andelen som lever under Verdensbankens grense for absolutt fattigdom for de landene det finnes tall for. Landene med høyest andel fattige er i stor grad lokalisert i Afrika, med Madagaskar høyest med 82 prosent under fattigdomsgrensa. I Europa og OECD-landene er det knapt noen som lever under Verdensbankens fattigdomsgrense.

Estimater på hvor mange fattige det er i verden finnes bare fra 1980-årene og framover. Før det var utbredelsen av inntektsundersøkelser for liten til å lage meningsfulle estimater.

Tabell 1 viser Verdensbankens estimat for andelen av verdens befolkning som lever i absolutt fattigdom for utvalgte år. Alle tallene er basert på den absolutte fattigdomsgrensa på 1,90 kjøpekraftkorrigerte dollar per dag, og kan derfor sammenliknes over tid. På tidlig 1980-tall var over 40 prosent av jordas befolkning fattige. Siden da har fattigdommen sunket med rundt et prosentpoeng i året, og var i 2012 nede i 13 prosent.

I Norge er den mest fullstendige kilden til beregninger av fattigdom Statistisk sentralbyrå. De ser på relativ fattigdom, og opererer med en fattigdomsgrense, eller grense for lavinntekt, på 60 prosent av medianinntekten. For en enslig person ga det en fattigdomsgrense på 207 400 kroner i året i 2014. Siden man tar hensyn til at større husholdninger trenger mer penger, var grensa for et par med to barn 435 600 kroner.

I 2014 estimerer Statistisk sentralbyrå at 10,8 prosent av befolkningen unntatt studenter, totalt 540 115 personer, lever under fattigdomsgrensa. Av disse er 128 513 barn og unge under 18 år. Enkelte grupper er mer utsatt for å falle under fattigdomsgrensa enn andre. For det første er mange studenter å regne som fattige. Tabell 2 viser andel fattige for en del andre grupper. Blant trygdemottakere er det ganske mange fattige, og i enkelte innvandrergrupper er andelen fattige veldig høye i forhold til resten av befolkningen.

Tabell 2: Andel fattige etter gruppe i Norge 2011 (relativ fattigdom). Kilde: Statistisk sentralbyrå, Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2013

Hva som er årsakene til fattigdom er et stort og omfattende spørsmål vi ikke fullt ut kjenner svaret på. På nasjonalt nivå er fattige land karakterisert ved et svakt og lite demokratisk statsapparat, utbredt korrupsjon, samt lite fysisk kapital som veier, bygninger og maskiner og generelt lavt utdanningsnivå.

På individnivå er de fattige ofte personer med lite formue og landeiendom, og lavt utdanningsnivå. Disse har vanskeligere for å få stabile jobber med god lønn, og vil derfor oftere forbli fattige. Mange absolutt fattige har ikke råd til nok mat, og sult gjør videre at de kan jobbe mindre hardt og tjener mindre. Dessuten har mange fattige ikke råd til å betale for legetjenester når de blir syke og får nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom. Disse prosessene hvor fattigdom skaper mer fattigdom kalles fattigdomsfeller eller onde sirkler.

I rike land er fattige i stor grad personer som enten er arbeidsledige eller har deltids jobb kombinert med eneforsørgeransvar for barn. Personer med lite utdannelse og kroniske sykdommer har større sannsynlighet for å bli fattige enn mange andre grupper. Fattigdom er også mer utbredt i en del grupper med innvandrerbakgrunn.

Fattigdomsbekjempelse, å fjerne eller kraftig redusere antall fattige, er et uttalt mål i mange land. Dette var også et av FNs tusenårsmål vedtatt i år 2000. Et av Tusenårsmålene var at man innen 2015 skulle halvere andelen fattige i verden i forhold til andelen i 1990. Dette målet ble nådd for verden som helhet, men en del land har ikke klart det.

Det er to generelle måter å bekjempe absolutt fattigdom på. Den ene metoden er å gjøre alle i et land, inkludert de fattige, rikere. Økonomene Dollar og Kraay (2002) viser at når et lands økonomi vokser, vokser inntekten til de fattige prosentvis like mye som gjennomsnittsinntekten.

Den andre metoden er omfordeling av ressurser fra de som ikke er fattige til de som er det. For å gjøre det må man utforme politikk som er godt målrettet mot den gruppen man ønsker å treffe, nemlig de fattige. Dette er ofte utfordrende. Men for mange land er det ikke store beløp som må omfordeles. Kalle Moene og Jo Thori Lind har utviklet en gnierindeks for å måle hvilke land som med enkle midler kan fjerne mye fattigdom. Mellominntektsland med høy fattigdom som Sør-Afrika topper rangeringen, men 33 av 99 fattige land kunne i teorien fjerne fattigdommen ved å omfordele mindre enn 1 prosent av verdiskapningen.

For å bekjempe relativ fattigdom hjelper det ikke å gjøre alle rikere, siden det også vil øke fattigdomsgrensa. I stedet må man omfordele ressurser til den fattige delen av samfunnet for å redusere ulikhet.

• sosial ulikhet
• økonomisk ulikhet
• inntektsfordeling

• Verdensbankens sider om fattigdom
• Om gnierindeksen hos Universitetet i Oslo

• David Dollar og Aart Kraay. (2002). “Growth is Good for the Poor,” Journal of Economic Growth, 7, 195-225.
• Statistisk sentralbyrå. Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2013. (Data vist i tabell 2)
• Verdensbanken. Poverty and Equity Database. (Data vist i tabell 1)