arabisk

Arabisk er offisielt språk og tales (i ulike varieteter) i Midtøsten og Nord-Afrika, nærmere bestemt i landene Irak, Syria, Libanon, Palestina, Jordan, Kuwait, Bahrain, Forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Jemen, Sudan, Egypt, Libya, Tunisia, Algerie, Marokko og Mauritania – samt av spredte grupper i tilgrensende områder. Anslagsvis 200 mill. mennesker har arabisk som morsmål (opp mot 400 millioner kan trolig snakke språket).

I tillegg er klassisk arabisk (se nedenfor) religiøst språk for muslimer over hele verden.

Det tidligste funn av arabiske innskrifter er datert til 328 evt., skrevet med et tillempet arameisk alfabet, som arabisk skrift utviklet seg fra.

Arameisk ble benyttet som skriftspråk blant araberne frem til 600-tallet, da blomstrende handel på den arabiske halvøya, og, fremfor alt, fremveksten av en arabisk nasjonalreligion – islam – gav støtet til et eget arabisk skriftspråk. Dette tok som sitt utgangspunkt to hovedkilder: kunstspråket som ble benyttet i den før-islamske poesien (se arabere, litteratur) blant de arabiske stammene, og språkformen i Koranen, ikke svært ulik poesispråket, men med trekk fra profeten Muhammeds dialekt.

Klassisk arabisk (arab. al-arabiyya al-fusha, eng. Classical Arabic) er betegnelsen på den skriftspråklige normen som ble utviklet på grunnlag av de ovennevnte kildene. På grunn av dens stilling som religiøst språk og dessuten administrasjonsspråk i det ekspanderende islamske riket, ble klassisk arabisk gjenstand for et imponerende standardiseringsarbeid fra muslimske grammatikere på 700-tallet og utover. Mens de arabiske talespråkene/dialektene utviklet seg uhindret, ble det klassiske skriftspråket vernet om og bevart i store trekk uendret opp gjennom århundrene.

Det moderne arabiske skriftspråket (arab. al'-arabiyya al-mu'asira, eng. Modern Standard Arabic) er i hovedsak identisk med klassisk arabisk (som fortsatt er eneste offisielle norm), men kjennetegnes ved enkelte stilistiske og syntaktiske trekk, som blant annet skyldes påvirkning fra talespråkene og til dels fra europeiske språk. Dessuten er en rekke nye ord og uttrykk kommet til som følge av samfunnsutviklingen. Arabiske språkpolitikere er for øvrig svært puristiske når det gjelder inntak av moderne lånord. Man søker alltid å skape tilsvarende arabiske begreper basert på språkets eget orddanningssystem. Den skriftspråklige normen er felles for hele den arabiske verden. Ved siden av sin litterære funksjon brukes klassisk arabisk (el. dens moderne variant) i muntlig form i religiøse og andre formelle sammenhenger, som nyhetssendinger og kulturprogrammer i radio og fjernsyn, akademiske forelesninger og politiske taler. Arabiskspråklige barn lærer klassisk arabisk nærmest som et fremmedspråk på skolen. Dessuten er klassisk arabisk religiøst språk for muslimer over hele verden (jfr. latinens stilling som kirkespråk i katolsk kristendom).

Talespråket (arab. al-'ammiyya, eng. Colloquial Arabic) varierer fra region til region. Man skjelner mellom to hovedgrupper: vestarabiske dialekter eller maghrib-dialekter, fra midt i Libya og vestover i Nord-Afrika på den ene siden, og østarabiske dialekter eller mashriq-dialekter, med deler av Libya, Nildalen, dvs. Egypt og Sudan, og de arabiske statene i Midtøsten for øvrig. Innen én dialektgruppe eller blant nærliggende dialekter er det gjensidig forståelighet (grovt sammenlignet med forholdet mellom norsk/svensk/dansk). Derimot er forståelighet vanskelig mellom de fjernestliggende dialektene (grovt sammenlignet med forholdet norsk/islandsk), med mindre de samtalende er utdannede og kan hjelpe seg med trekk fra det felles skriftspråket. Andre dialektforskjeller er knyttet til tradisjonell kulturtilhørighet: by- versus landsby- versus beduinerdialekter. Religiøse og etniske minoriteter har enkelte steder utviklet særegne trekk (særlig fonetiske). Maltesisk er opprinnelig en vestarabisk dialekt, sterkt påvirket av italiensk. Egyptisk talespråk har lenge hatt en særstilling som følge av Egypts lederstilling som filmprodusent og i annen underholdningsindustri. Egyptiske, og i mindre grad palestinske, dialekttrekk har også påvirket talespråksutviklingen ved Persiske bukt, på grunn av de mange utdannede egyptere og palestinere som virker i dette området som lærere og i administrasjonen.

Språkstruktur. Som i de andre semittiske språkene er konsonantrekken i et ord bærer av den grunnleggende betydningen: for eksempel har konsonantrekken k-t-b noe med «å skrive» å gjøre, q-t-l noe med «å drepe» å gjøre. Ved å føye til et bestemt vokalmønster, samt forstavelser, endelser og innskutte konsonanter, modifiseres grunnbetydningen grammatisk og/eller semantisk. For eksempel gir vokalmønsteret a-a-a et verb i fortid/perfekt, 3. person entall hankjønn: kataba = «han skrev», qatala = «han drepte». Mønsteret a – i gir aktivt partisipp: katib = «skrivende» eller «forfatter», qatil = «drepende» eller «morder». Også flertall dannes med bestemte vokalmønstre, for eksempel kitab/kutub = «bok/bøker». Et substantiv som angir sted for en handling, dannes ved foranstilt ma-, f.eks. maktab = «sted hvor man skriver», det vil si «kontor» og så videre. Et nytt ord som «bil» er dannet med utgangspunkt i konsonantrekken s-y-r som har med «å gå» å gjøre. Kombinert med et intensivmønster med fordobling av midtkonsonanten, samt vokalrekken a-a-a, gir det sayyara, «noe som går veldig fort», altså «bil».

Arabisk er kjent for å være ordrikt, noe som henger sammen med den kontinuerlige skriftspråktradisjonen samt den store respekten for den språklige kulturarven, slik at ordforrådet fra den tidligste litteraturen søkes holdt i hevd. Av de vesentligste strukturelle ulikhetene mellom skriftspråket på den ene siden og talespråket/dialektene på den annen, kan nevnes: kasus- og modus-systemet i klassisk arabisk er falt bort i talespråket og dels erstattet med andre trekk som fast ordstilling og nye forstavelser, samt hjelpeverb. Antall grammatiske bøyningsformer er allment redusert i talespråkene i forhold til skriftspråket; det fonologiske systemet, med stor virkning for stavelsesstrukturen, har utviklet seg til dels radikalt i talespråkene.

Forholdet mellom skriftspråket og talespråket/dialektene kan grovt sammenlignes med latinen overfor de romanske talespråk i middelalderen. Både religiøse hensyn (klassisk arabisk som Koranens språkform) og politiske forhold med panarabiske strømninger som vil bevare det arabiske kulturfellesskapet, bidrar til å opprettholde klassisk (eller standard-) arabisk som skriftspråk. Til tross for de problemer dette reiser for skrive- og leseopplæringen, er skriftspråk basert på de lokale talespråk derfor ikke aktuell politikk. På den annen side ser man klare tendenser til at dialektbasert tale som tar opp i seg vokabular og andre trekk fra den skriftspråklige formen, med andre ord en slags mellomliggende, blandet språkform, brer seg i muntlig bruk på mer eller mindre formelle domener tidligere forbeholdt den klassiske språkformen.

Det arabiske alfabetet har 28 skrifttegn. Alfabetet stammer fra den arameiske gren av det kanaaneiske alfabet, nærmere bestemt fra det nabateiske alfabet, som igjen er en gren av det syriske. Skrifttegnene står for språkets konsonanter, mens 3 tegn også kan representere språkets tre lange vokaler. Tegn for de tre korte vokalene a, i, u kan tilføyes over eller under konsonantene. Men dette skjer bare i Koranen og noen få andre hellige bøker. Tegnene skrives fra høyre til venstre og er meget kursivert i forhold til de eldre semittiske tegnene. De forekommer i flere tradisjonelle stilarter, og skriften egner seg utmerket som dekorasjon. Skjønnskriften (kalligrafien) har derfor alltid stått høyt i kurs hos araberne. En særlig form av arabisk skrift er den kufiske, som har flere rette vinkler og finnes i gamle håndskrifter og på mynter. Også persisk og urdu skrives med arabiske skrifttegn (med små variasjoner). Tyrkia brukte arabisk skrift til 1928, da man besluttet å gå over til det latinske alfabet.

Transkripsjonen av arabiske skrifttegn varierer i forskjellige språk, og det har ført til at enkelte tegn ofte blir transkribert på flere forskjellige måter i Norge. Nedenfor er vist skrifttegn og den transkripsjon som blir benyttet i leksikonet. Skrifttegnene er utelukkende konsonanter. Tegn for de tre vokalene a, i og u kan tilføyes over eller under konsonanttegnene. Alfabetets første tegn, såkalt alif ('), utelates når det betegner konsonant i begynnelsen av et ord. Det kan også betegne vokal, vanligvis a, men også i og u. Vokallengde blir ikke angitt i denne transkripsjonen. For enkelte tegn er uttalen angitt i hakeparentes.

• Arabisk litteratur
• Arabisk alfabet
• Islam
• Arabia

• Hamdi, Kareem S.: Arabistikk : lær om arabisk, 2002, isbn 82-995920-1-1,Finn boken
• Jāsim, Fawzī: al-Furāt : norsk-engelsk-arabisk ordbok, 1999, isbn 82-7674-508-3, Finn boken
• Jāsim, Fawzī: al-Rāfid : arabisk-norsk-engelsk ordbok, 2. utg., 2003, isbn 82-7674-954-2, Finn boken
• Mejdell, Gunvor: "Arabisk-norsk kontrastiv grammatikk" i Hvenekilde, Anne, red.: Med to språk, 1990, 63-94, isbn 82-02-12174-4