Suezkrisen, benevnelse på det israelsk-britisk-franske angrepet på Egypt i oktober 1956. 

I den anglo-egyptiske overenskomst av 1936 anerkjente Egypt Storbritannias særinteresser i Suezkanalen og gikk med på utplassering av britiske styrker der. Etter andre verdenskrig krevde Egypt full britisk tilbaketrekning fra egyptisk territorium, kanalsonen inkludert.

Først i oktober 1954, etter at offiserene hadde styrtet monarkiet og grepet makten i Egypt, gikk Storbritannia med på det egyptiske kravet, og de siste soldatene var ute i juli 1956.

I første halvdel av 1950-årene forhandlet Egypt med flere land om økonomisk støtte til utbygging av kanalen. Egypt valgte å ta imot et tilbud fra Verdensbanken, USA og Storbritannia. I juli 1956 trakk først USA, så Storbritannia sine tilbud tilbake, og på en måte som på egypterne virket provoserende.

President Gamal Abd al-Nasser svarte med å nasjonalisere Suezkanalen 26. juli 1956. Storbritannia og Frankrike fryktet for den frie ferdsel gjennom kanalen, og for sine stormaktsinteresser, og la press på Egypt. Et forslag om internasjonal administrasjon av kanalen ble avvist av Egypt.

I hemmelighet la Storbritannia og Frankrike, i samarbeid med Israel, planer for en militær aksjon som hadde til hensikt å styrte det radikale regimet til Nasser. Aksjonen var opprinnelig planlagt som et svar på nasjonaliseringen, men ble først iverksatt 29. oktober da Israel slapp fallskjermstyrker over Mitla-passet i Sinai, under påskudd av å angripe palestinske baser som skulle finnes der.

Samme dag fremsatte britiske og franske myndigheter et ultimatum som var helt uakseptabelt for Egypt: At de to parter, Israel og Egypt, skulle trekke seg tilbake til 16 km på hver side av kanalen; hvis ikke ville de to land intervenere. Det fransk-britiske kravet, som også inkluderte utplassering av fransk-britiske styrker i de egyptiske byene Port Said, Ismailia og Suez, var så vidtrekkende at Storbritannia og Frankrike visste de ville være umulige å akseptere for Egypt, og gav derfor det ønskede påskudd til militær intervensjon.

Operasjonen tok til fra baser i Malta og Kypros 31. oktober, da egyptiske flyplasser i deltaet og kanalområdet ble bombet, og en egyptisk fregatt ble senket i Suez-golfen. Både britiske og franske styrker rykket inn i kanalsonen under påskudd av å atskille de stridende israelske og egyptiske armeer. Men da franske og britiske styrker inntok Port Said 5. november var krigen i Sinai praktisk talt over.

Angrepet på Egypt førte til en internasjonal krise, der Sovjetunionen truet med å gripe inn. Hovedforsamlingen i FN krevde våpenhvile, og etter hardt press fra USA gikk Storbritannia og Frankrike med på det kravet. En fredsbevarende FN-styrke, UNEF, ble dannet for å ta over områdene som ble evakuert av okkupasjonsstyrkene.

Se også Israels historie.

      • Kyle, Keith: Suez, 1991, isbn 0-297-81162-2, Finn boken
      • Lucas, W. Scott: Divided we stand : Britain, the US and the Suez crisis, 1991, isbn 0-340-53666-7, Finn boken
      • Morris, Benny: Israel's border wars, 1949-1956 : Arab infiltration, Israeli retaliation, and the countdown to the Suez War, 1997, isbn 0-19-829262-7, Finn boken

      Foreslå endringer i tekst

      Foreslå bilder til artikkelen

      Kommentarer

      Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

      Du må være logget inn for å kommentere.