Plassering

KF-bok. begrenset

Ekvatorial-Guinea, republikk i Vest-Afrika. Landet består av fastlandsdelen Mbini (tidligere Río Muni), øyene Bioko (tidligere Fernando Póo) og Pagalu (tidligere Annobón) samt noen mindre øyer. Fastlandsdelen grenser til Kamerun i nord og til Gabon i øst og sør. Bioko, Pagalu og de små øyene ligger i Guineabukta. Hovedstad er Malabo. Ekvatorial-Guinea er blitt en av de største oljeprodusenter sør for Sahara, men diktatur og korrupsjon har ført til at mesteparten av befolkningen lever i fattigdom.

Nasjonalsang er 'Caminemos pisando las sendas de nuestra’. Tittelen betyr ’La oss gå på stiene’.

Navnet er en portugisisk forvanskning av ’Ganuya’ som var et rike på Afrikas vestkyst på 1400-tallet.

Landet består av en fastlandsdel og fem øyer. Fastlandsdelen Mbini består av et platå cirka 600 meter over havet med bratt fall i vest mot en kystslette som utgjør omkring en tredjedel av arealet. Det største vassdraget er Mbini (tidligere Río Muni).

Bioko cirka 40 kilometer utenfor Kameruns kyst er vulkansk. Fra en smal kystslette stiger terrenget bratt opp mot øyas og landets høyeste punkt Pico de Santa Isabel, 3008 meter over havet.

Pagalu cirka 150 kilometer sørvest for Bioko er vulkansk og skogkledd.

Utenfor sørkysten av Mbini ligger de mindre øyene Corisco, Elobey Grande og Elobey Chico.

Til tross for navnet Ekvatorial-Guinea, ligger ingen deler av landet på ekvator.

Landet har et tropisk regnklima der alle måneder er varmere enn 26 °C. De årlige temperaturvariasjonene er små og luftfuktigheten høy. Kystsletta på fastlandet får 2400–6400 millimeter nedbør årlig mens Biokos årsnedbør kan overstige 5000 millimeter. Det er mindre nedbør i innlandet. De daglige døgnvariasjonene er betydeligere med døgnmaksimum på 34 °C og døgnminimum på 17 °C. Fra juni til august er det tørt i Mbini og vått på Bioko, i desember–februar er det omvendt.

Mesteparten av landet har tropisk regnskog med okoumé, mansonia og flere mahogniarter som de kommersielt viktigste treartene. Mange steder er det stor avvirking av trær. Ved kysten går mangroveskog over i tett regnskog. På Bioko varierer vegetasjonen med høyden over havet fra tropisk regnskog til skogsavanne og fjellskog; i lavlandet er det kakaoplantasjer og på skråninger kaffeplantasjer.

Fastlandsdelen har et rikt dyreliv med pattedyr som lavlandsgorilla, sjimpanse, mandrill, flere halvaper, skogselefant, rødbøffel, små antiloper og skjelldyr. Bioko mangler storvilt, men har flere apearter, små antiloper og gnagere.

Fuglelivet er meget rikt; det er påvist omkring 835 arter.

Ekvatorial-Guineas krypdyr omfatter blant annet krokodille og mange slanger, deriblant flere pytonslanger.

Insektlivet er meget rikt med blant annet tsetseflue og malariamygg (anopheles), som er opphav til mye sykdom, samt mange arter av sommerfugler, biller, maur og termitter.

Mesteparten av befolkningen lever på fastlandet. 85,7 prosent tilhører folkegruppen fang. Ved kysten og på øyene er det flere andre folkegrupper. Folkegruppen bubi, som er urinnbyggerne på Bioko, utgjør 6,5 prosent av befolkningen. Andre folkegrupper er fernandinos som nedstammer fra engelsktalende kreoler og ved kysten blant annet balengue, bujeba og kombe. Det er bare noen få hundre fastboende hvite. 39,9 prosent av befolkningen er urban (2015). Største by på fastlandet er Bata. 40,47 prosent av landets befolkning er under 15 år (2015), og 20 prosent av barna dør før de er fem år gamle. Halvparten av befolkningen mangler rent drikkevann.

67,6 prosent av befolkningen taler det offisielle språket spansk og 32,4 prosent andre språk, blant annet fang og bubi (1994). I Mbini tales det særlig fang og andre stammespråk, og på Bioko er bubi det viktigste språket. Det tales også ibo, fransk og pidgin-engelsk. På Pagalu tales et portugisisk blandingsspråk.

De fleste innbyggerne er romersk-katolikker. Tradisjonelle stammereligioner er også utbredt.

Underernæring og malaria er svært utbredt, og helsetilstanden og helsetjenesten i landet er dårlig.

Forventet levealder ved fødsel er 64,97 år for kvinner og 62,76 år for menn (2015).

Ekvatorial-Guinea er en presidentstyrt republikk. Presidenten har den utøvende myndighet, velges i allmenne valg for sju år og kan gjenvelges. Lovgivende myndighet er folkeforsamlingen med to kammer, Senatet med 70 medlemmer og Deputertkammeret med 100 medlemmer. Disse velges i allmenne valg for fem år.

Landet er inndelt i sju provinser.

Det er selektiv tvungen verneplikt for menn fra 18 år. Tjenestetiden er to år. Landet har en liten hær, flyvåpen og marine. Det er også paramilitære styrker.

Ekvatorial-Guinea er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, Den afrikanske union og Cotonouavtalen.

De tidligste innbyggerne ser ut til å ha vært pygmeer. Arkeologiske utgravninger har påvist bosetning fra omkring 560, og på fastlandet oppsto landsbysamfunn i jernalderen. Portugiseren Fernão do Pó kom til Bioko trolig i 1472, og Ruy de Sequeira kom til Pagalu mellom 1472 og 1475, mest sannsynlig i 1474. Fra 1600-tallet til 1800-tallet innvandret fang-folk til fastlandet (Mbini). I henhold til Tordesillas-avtalen fikk Portugal under kolonialismen eksklusive rettigheter i Afrika, men det var ikke før i 1778 at landet avsto øyene Bioko og Pagalu samt fastlandet mellom elvene Ogooué og Niger til Spania i en byttehandel med spanske områder i Brasil. Dermed fikk Spania en kilde til afrikanske slaver for transport til spansk Amerika. Den spanske befolkningen på Bioko ble færre etter at de ble rammet av gul feber, og de gjenværende forlot øya i 1781. Bioko ble senere oppsøkt av britiske, nederlandske, tyske og franske slavehandlere. Det oppsto ingen spansk bebyggelse på fastlandet.

Bioko ble etter avtale administrert av britiske myndigheter fra 1827 til 1844 da kolonien nok en gang kom under spansk kolonistyre. Fra 1879 ble Pagalu tatt i bruk som straffeleir for kubanere. På fastlandet kontrollerte Spania bare et område omkring Cabo San Juan mens Frankrike kontrollerte resten av fastlandsområdet.

I 1900 ble grensene for den spanske kolonien på fastlandet fastlagt, men fang-folket godtok ikke disse, og først i 1926 oppnådde Spania effektiv kontroll over fastlandet (Río Muni). Kolonien ble kalt Spansk Guinea frem til midten av 1900-tallet. Innføring av utenlandske arbeidere gjorde kolonien til en viktig produsent av kakao og tømmer. Etter den spanske borgerkrigs slutt i 1939 ble det innledet et økonomisk utviklingsprosjekt basert på kakao, og den dyrkbare jorden ble eid av spanjoler. I 1959 ble kolonien en integrert del av Spania og i 1963 fikk den en viss grad av indre selvstyre med egen president og regjering.

I 1968 fikk landet full selvstendighet og Francisco Macias Nguema ble landets første president. I 1972 ble han president på livstid. På 1970-tallet ble presidentens motstandere forfulgt gjennom terror, forfølgelse, mord og massehenrettelser. Terrorregimet varte fra 1968 til 1979, og i dette tidsrommet flyktet en tredjedel av befolkningen fra landet. Regimet fikk bistand fra Spania, Cuba, Sovjetunionen og Kina, men forholdet til Spania ble gradvis forverret. I 1979 ble Macias Nguema avsatt i et kupp av nevøen Teodoro Obiang Nguema Mbasogo. Ekspresidenten ble henrettet. Den politiske undertrykkelsen fortsatte, en eksilregjering ble opprettet i Paris og flere mislykkede kupp ble gjennomført mellom 1981 og 1994.

Etter press fra opposisjonen, Spania og Frankrike ble det innført demokratiske reformer i 1991, og flere partier ble tillatt. De viktigste opposisjonspartiene ble boikottet ved valget i 1993. Situasjonen for landets økonomi har endret seg siden store forekomster av olje og gass ble oppdaget i 1996, men diktatur og korrupsjon er blant faktorene som har ført til at inntektene ikke har kommet mesteparten av folket til gode. I 1997 ble de diplomatiske forbindelsene med Spania frosset, og samme år inngikk regjeringen og noen av opposisjonspartiene en samarbeidsavtale. To nye kuppforsøk ble avslørt i 2004. Samme år ble det norske forskningsfartøyet Fridtjof Nansen beskutt under oppdrag for FN utenfor kysten av Ekvatorial-Guinea.

Obiang er Afrikas lengststyrende diktator. Det ble innført en ny grunnlov i 2011 blant annet med en visepresident (to ble utnevnt) og et senat med 70 medlemmer. 55 er valgt av folket og 15 er utnevnt av presidenten. I 2011 ble planer om en ny hovedstad, Oyala, kunngjort.

Jordbruk står for 5,1 prosent av BNP. Kaffe er en betydelig eksportartikkel i tillegg til at det produseres palmeolje, bananer, søtpoteter, kassava, ris, yams og mais. Jordbruk, skogbruk og fiske ble redusert etter selvstendigheten, men tømmeravvirkingen har tatt seg opp igjen. Tømmer, kaffe og kakao er viktigste eksportartikler etter olje og gass. Cirka 70 prosent av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i jord- og skogbruk.

Industri utgjør 85,7 prosent av BNP. Utvinning av olje og gass på kontinentalsokkelen begynte i 1991 og Ekvatorial-Guinea er blitt den tredje største oljeeksportør sør for Sahara. Industri utenfor oljesektoren er begrenset hovedsakelig til bearbeiding og foredling av produkter fra jord- og skogbruk. Tjenestenæringer står for 9,2 prosent av BNP.

Skolegang er gratis og obligatorisk for barn mellom 6 og 14 år. Landet har et universitet i Malabo og et medisinsk fakultet i Bata.

Det er seks spanskspråklige aviser og flere ukeaviser og tidsskrifter. Det er to statsdrevne fjernsynsstasjoner og tre statsdrevne radiostasjoner. I tillegg sender én radio- og fjernsynsstasjon fra Malabo.

Maleren og forfatteren Leoncio Evita Enoy (1929–96) skrev landets første roman, ’Cuando los combes luchaban’ i 1953. Den første kvinne som utga en roman er María Nsué Angüe (1945-) med ’Ekomo’ fra 1985.

Det lages skulpturer og masker. Fang-kunst er kjent for sin abstrakte karakter.

Musikk og dans står sentralt i kulturlivet. Mange av sangene og dansene har religiøs betydning. Balélé-dans fremføres i julen og på helligdager, og ibanga, en fang-dans, er populær i kystområder. De kvinnelige og mannlige danserne dekker kroppen med hvitt pulver.

Det er ingen norsk ambassade eller honorært konsulat i Ekvatorial-Guinea. Den norske ambassaden i Luanda (Angola) er sideakkreditert til Ekvatorial-Guinea. Landets ambassade i London er sideakkreditert til Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.