Regnskog i Ekvatorial-Guinea

Ekvatorial-Guinea

Faktaboks

Uttale
ekvatoriˈal-guinea
Offisielt navn
República de Guinea Ecuatorial
Norsk navn
Republikken Ekvatorial-Guinea
Statsform
Republikk i Afrika
Hovedstad
Malabo
Innbyggertall
1 355 982
Landareal
28 050 km²
Totalareal
28 050 km²
Innbyggere per km²
48,34
Offisielt/offisielle språk
Spansk, fransk, portugisisk
Religion
Katolsk kristendom, lokale religioner
Nasjonaldag
12. oktober
Statsoverhode
Teodoro Obiang Nguema Mbasogo
Statsminister
Francisco Pascual Obama Asue
Mynt
CFA-franc à 100 centimes
Valutakode
XAF
Flagg
Riksvåpen
Ekvatorial-Guinea – landkart

Ekvatorial-Guinea

Av /KF-arkiv ※.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Ekvatorial-Guinea er en republikk i Sentral-Afrika. Landet består av fastlandsdelen Río Muni (også kalt Mbini), øyene Bioko og Annabón, samt noen mindre øyer. Fastlandsdelen grenser til Kamerun i nord og til Gabon i øst og sør. Bioko, Annabón og de mindre øyene Corisco, Great Elobey og Little Elobey ligger i Guineabukta. Hovedstad er Malabo på øya Bioko. Ekvatorial-Guinea er den tredje største afrikanske oljeprodusenten sør for Sahara, men diktatur og korrupsjon har ført til at 43,7 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2018).

Nasjonalsang er «Caminemos pisando las sendas de nuestra». Tittelen betyr «La oss gå på stiene».

Navnet er en portugisisk forvansking av «Ganuya», som var et rike på Afrikas vestkyst på 1400-tallet.

Geografi og miljø

Fastlandsdelen har et rikt dyreliv med pattedyr som mandrillen. Mandrill er en primat art i dyre-apefamilien.
.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Landet består av en fastlandsdel og fem øyer. Fastlandsdelen Río Muni består av et platå cirka 600 meter over havet med bratt fall i vest mot en kystslette som utgjør omkring en tredjedel av arealet. Det største vassdraget er Muni på fastlandet.

Bioko som er 32 kilometer utenfor Kameruns kyst, er vulkansk. Fra en smal kystslette stiger terrenget bratt opp mot øyas og landets høyeste punkt Pico Basilé (tidligere Pico de Santa Isabel) på 3011 meter over havet.

Annabón er cirka 645 kilometer sørvest for Bioko er vulkansk og skogkledd.

Utenfor sørkysten av Río Muni ligger de mindre øyene Corisco, Elobey Grande og Elobey Chico.

Til tross for navnet Ekvatorial-Guinea, ligger ingen deler av landet på ekvator.

Landet har et tropisk regnklima der alle måneder er varmere enn 26 °C. De årlige temperaturvariasjonene er små og luftfuktigheten høy. Kystsletta på fastlandet får 2400–6400 millimeter nedbør årlig, mens Biokos årsnedbør kan overstige 5000 millimeter. Det er mindre nedbør i innlandet. De daglige døgnvariasjonene er betydeligere med døgnmaksimum på 34 °C og døgnminimum på 17 °C. Fra juni til august er det tørt i Río Muni og vått på Bioko, i desember–februar er det omvendt.

Mesteparten av landet har tropisk regnskog med okoumé, mansonia og flere mahogniarter som de kommersielt viktigste treartene. Mange steder er det stor avvirking av trær. Ved kysten går mangroveskog over i tett regnskog. På Bioko varierer vegetasjonen med høyden over havet fra tropisk regnskog til skogsavanne og fjellskog; i lavlandet er det kakaoplantasjer og på skråninger kaffeplantasjer.

Fastlandsdelen har et rikt dyreliv med pattedyr som lavlandsgorilla, sjimpanse, mandrill, flere halvaper, skogselefant, rødbøffel, små antiloper og skjelldyr. Bioko mangler storvilt, men har flere apearter, små antiloper og gnagere.

Fuglelivet er meget rikt; det er påvist omkring 835 arter.

Ekvatorial-Guineas krypdyr omfatter blant annet krokodille og mange slanger, deriblant flere pytonslanger.

Insektlivet er meget rikt med blant annet tsetseflue og malariamygg (anopheles), som er opphav til mye sykdom, samt mange arter av sommerfugler, biller, maur og termitter.

Folk og samfunn

Ekvatorial-Guinea

Katedralen i hovedstaden Malabo. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Folketallet i Ekvatorial-Guinea er 1 355 982 (World Bank Data, 2019). Fra 2009 til 2019 økte antall innbyggere med 50,4 prosent. Forventet levealder ved fødsel er 67,78 år for kvinner og 64,96 år for menn (2021). Fødselsraten er 4,02 barn per kvinne. Spedbarnsdødeligheten er 63,25 per 1000 levende fødte (2021). Underernæring og malaria er svært utbredt, og helsetilstanden og helsetjenesten i landet er dårlig. Halvparten av befolkningen mangler rent drikkevann.

Av landets samlede befolkning bor trefjerdedeler på fastlandet. De to største byene er Bata på fastlandet og hovedstaden Malabo på Bioko. 73,6 prosent av innbyggerne bor i urbane strøk (2021).

Flertallet av befolkningen på fastlandet tilhører folkegruppen fang. På øyene er det en mindre ensartet befolkning. Folkegruppen bubi er etterkommere av bantutalende immigranter fra fastlandet, mens fernandinos nedstammer fra engelsktalende kreoler.

Spansk og fransk er offisielle språk. Ekvatorial-Guinea er det eneste landet i Afrika, hvor spansk er offisielt språk. 67,6 prosent av befolkningen taler spansk og 32,4 prosent andre språk, blant annet bantuspråket fang og bubi (1994). Fang er mest utbredt som talespråk. På Bioko snakkes pidgin-engelsk og bubi. På Annabón tales et portugisisk blandingsspråk. Det brukes også ibo og fransk.

93 prosent av befolkningen er kristne; 88 prosent er romersk-katolikker og fem prosent er protestanter. Fem prosent tilhører lokale religioner, mens to prosent er muslimer (2017).

Stat og politikk

Ekvatorial-Guinea er en presidentstyrt republikk. Presidenten har den utøvende myndighet, velges i allmenne valg for sju år og kan gjenvelges. Lovgivende myndighet er folkeforsamlingen med to kammer, Senatet med 70 medlemmer og Deputertkammeret med 100 medlemmer. Disse velges i allmenne valg for fem år.

Landet er inndelt i sju provinser.

Det er selektiv tvungen verneplikt for menn fra 18 år. Tjenestetiden er to år. Landet har en liten hær, flyvåpen og marine. Det er også paramilitære styrker.

Ekvatorial-Guinea er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, Den afrikanske union, Cotonouavtalen og OPEC.

Historie

Ekvatorial-Guinea

Den avsatte diktatoren, president Francisco Macias Nguema, føres ut av rettssalen i Malabo, der han ble dømt til døden for høyforræderi og folkemord etter et militærkupp i august 1979.

Av /NTB Scanpix ※.

De tidligste innbyggerne ser ut til å ha vært pygmeer. Arkeologiske utgravninger har påvist bosetning fra omkring 560, og på fastlandet oppsto landsbysamfunn i jernalderen. Portugiseren Fernão do Pó kom trolig til Bioko i 1472, og Ruy de Sequeira kom til Annabón mellom 1472 og 1475, mest sannsynlig i 1474. Fra 1600-tallet til 1800-tallet innvandret fang-folk til fastlandet.

I henhold til Tordesillas-avtalen fikk Portugal under kolonialismen eksklusive rettigheter i Afrika, men det var ikke før i 1778 at landet avsto øyene Bioko og Annabón, samt fastlandet mellom elvene Ogooué og Niger, til Spania i en byttehandel med spanske områder i Brasil. Dermed fikk Spania en kilde til afrikanske slaver for transport til spansk Amerika. Den spanske befolkningen på Bioko ble færre etter at de ble rammet av gul feber, og de gjenværende forlot øya i 1781. Bioko ble senere oppsøkt av britiske, nederlandske, tyske og franske slavehandlere. Det oppsto ingen spansk bebyggelse på fastlandet.

Bioko ble etter avtale administrert av britiske myndigheter fra 1827 til 1844, da kolonien nok en gang kom under spansk kolonistyre. Fra 1879 ble Annabón tatt i bruk som straffeleir for kubanere. På fastlandet kontrollerte Spania bare et område omkring Cabo San Juan, mens Frankrike kontrollerte resten av fastlandsområdet.

I 1900 ble grensene for den spanske kolonien på fastlandet fastlagt, men fang-folket godtok ikke disse, og først i 1926 oppnådde Spania effektiv kontroll over fastlandet Río Muni. Kolonien ble kalt Spansk Guinea frem til midten av 1900-tallet. Innføring av utenlandske arbeidere gjorde kolonien til en viktig produsent av kakao og tømmer. Etter den spanske borgerkrigens slutt i 1939 ble det innledet et økonomisk utviklingsprosjekt basert på kakao, og den dyrkbare jorden ble eid av spanjoler. I 1959 ble kolonien en integrert del av Spania, og i 1963 fikk den en viss grad av indre selvstyre med egen president og regjering.

I 1968 fikk landet full selvstendighet og Francisco Macias Nguema ble landets første president. I 1972 ble han president på livstid. På 1970-tallet ble presidentens motstandere forfulgt gjennom terror, forfølgelse, mord og massehenrettelser. Terrorregimet varte fra 1968 til 1979, og i dette tidsrommet flyktet en tredjedel av befolkningen fra landet. Regimet fikk bistand fra Spania, Cuba, Sovjetunionen og Kina, men forholdet til Spania ble gradvis forverret. I 1979 ble Macias Nguema avsatt i et kupp av nevøen Teodoro Obiang Nguema Mbasogo. Ekspresidenten ble henrettet. Den politiske undertrykkelsen fortsatte, en eksilregjering ble opprettet i Paris og flere mislykkede kupp ble gjennomført mellom 1981 og 1994.

Etter press fra opposisjonen, Spania og Frankrike ble det innført demokratiske reformer i 1991, og flere partier ble tillatt. De viktigste opposisjonspartiene ble boikottet ved valget i 1993. Situasjonen for landets økonomi har endret seg siden store forekomster av olje og gass ble oppdaget i 1996, men diktatur og korrupsjon er blant faktorene som har ført til at inntektene ikke har kommet mesteparten av folket til gode. I 1997 ble de diplomatiske forbindelsene med Spania frosset, og samme år inngikk regjeringen og noen av opposisjonspartiene en samarbeidsavtale. To nye kuppforsøk ble avslørt i 2004. I 1997 ble det norske forskningsfartøyet «Fridtjof Nansen» beskutt under oppdrag for FN utenfor kysten av Ekvatorial-Guinea.

President Obiang Nguema Mbasogo er Afrikas lengststyrende diktator. Det ble innført en ny grunnlov i 2011, blant annet med en visepresident (to ble utnevnt) og et senat med 70 medlemmer. 55 er valgt av folket og 15 er utnevnt av presidenten. Obiang Nguema Mbasogo ble sist gjenvalgt som president i 2016. Han har kontroll over det politiske systemet, og ingen opposisjon er tillatt.

I 2011 ble planer om en ny hovedstad, Oyala, kunngjort. Oyala, også kalt Ciudad de la Paz, ligger i fastlandsdelen Río Muni, øst for Bata.

Økonomi og næringsliv

Havnen i Malabo

Ekvatorial-Guinea eksporterer blant annet olje, gass, tømmer, kakao og kaffe.

Ekvatorial-Guineas bruttonasjonalprodukt (BNP) utgjør 11,417 milliarder amerikanske dollar (2019). Landet har Afrikas tredje høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger etter Seychellene og Mauritius (2019). Dette henger sammen med utvinningen av olje og naturgass på landets kontinentalsokkel. Arbeidsledigheten er 8,6 prosent (2014).

Landets bruttonasjonalprodukt er sammensatt slik (2017): primærnæringer 2,5 prosent, industri 54,6 prosent og tjenesteytende næringer 42,9 prosent. Omkring 70 prosent av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene.

Før de store reserver av olje og naturgass ble funnet på landets kontinentalsokkel i 1996 var landbruk den viktigste økonomiske næringssektoren med betydelig produksjon av kakao og kaffe, samt tømmerhogst.

Ekvatorial-Guinea er den tredje største oljeprodusent sør for Sahara, etter Nigeria og Angola (2019). På øya Bioko er det både ett LNG- og ett metanolanlegg. Olje- og gassindustrien bidrar med cirka 90 prosent av statens inntekter. Industri utenfor oljesektoren er hovedsakelig begrenset til bearbeiding og foredling av produkter fra jord- og skogbruk.

Landet har et overskudd på handelsbalansen med utlandet. Olje- og gass står for 92 prosent av den samlede eksporten (2017). Andre viktige eksportvarer er tømmer, kaffe og kakao. Kina, Spania og USA er de viktigste handelspartnere.

Kunnskap og kultur

Skolegang er gratis og obligatorisk for barn mellom 6 og 14 år. Landet har et universitet i Malabo. Universitetet har et medisinsk fakultet i Bata.

Det er seks spanskspråklige aviser og flere ukeaviser og tidsskrifter. Det er to statsdrevne fjernsynsstasjoner og tre statsdrevne radiostasjoner. I tillegg sender én radio- og fjernsynsstasjon fra Malabo.

Maleren og forfatteren Leoncio Evita Enoy (1929–1996) skrev landets første roman, Cuando los combes luchaban, i 1953. Den første kvinne som utga en roman er María Nsué Angüe (1945–) med Ekomo fra 1985.

Det lages skulpturer og masker. Fang-kunst er kjent for sin abstrakte karakter.

Musikk og dans står sentralt i kulturlivet. Mange av sangene og dansene har religiøs betydning. Balélé-dans fremføres i julen og på helligdager, og ibanga, en fang-dans, er populær i kystområder. De kvinnelige og mannlige danserne dekker kroppen med hvitt pulver.

Ekvatorial-Guinea og Norge

Det er ingen norsk ambassade eller honorært konsulat i Ekvatorial-Guinea. Den norske ambassaden i Luanda (Angola) er sideakkreditert til Malabo. Landets ambassade i London er sideakkreditert til Oslo.

Norges import fra Ekvatorial-Guinea utgjorde 400 millioner norske kroner i 2020, mens eksporten beløp seg til 20 millioner norske kroner.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg