Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Nicaragua, republikk i Mellom-Amerika, grenser til Honduras i nord og Costa Rica i sør, og har kyst både til Stillehavet og Det karibiske hav. Øyene Islas de Maiz (Corn Islands), Cayos Miskitos og Cayos Perlas i Det karibiske hav tilhører Nicaragua.

Hovedstaden i Nicaragua er Managua.

Nicaragua var en spansk koloni i perioden 1524–1821, og ble selvstendig i 1838. Landet ble styrt av familiedynastiet Somoza fra 1934 til 1979, da et bredt folkeopprør ledet av Sandinistfronten innstiftet revolusjon og styrte landet frem til 1990, en periode preget av krig og handelsboikott.

I 1990 overleverte Sandinistene (FSLN) uten dramatikk makten til Latin-Amerikas første kvinnelige statsoverhode Violeta Barrios de Chamorro. Fra 1996 til 2006 var landet styrt av de liberale presidentene Arnoldo Aleman (1996–2001) og Enrique Bolaños (2001–2006) før Daniel Ortega igjen tok over i 2006. Ortega er fortsatt president (2017).

Navnet Nicaragua stammer fra Nicaro, et nahuatltalende folk som levde her.

Nicaraguas nasjonalsang er «Salve a ti, Nicaragua».

Det er vanlig å dele Nicaragua inn i tre geografiske/klimatiske områder: Lavlandet i vest ved Stillehavet, det sentrale høylandet og lavlandet ved Det karibiske hav. Klimaet er tropisk i de lavere delene av landet og kjøligere i de høyereliggende områdene.

Lavlandet i vest er det mest folkerike, området er et fruktbart slettelandskap og godt egnet for jordbruk. Her ligger de store innsjøene Lago de Nicaragua og Lago de Managua, og en vulkanrekke strekker seg fra sør til nord; flere av dem er aktive.

I høylandet er det et noe kjøligere klima og området er godt egnet for kaffeproduksjon. Her er det stort sett spredt bosetning, men i kaffeområder finnes det noen større byer. Høyeste fjell i Nicaragua, Mogotón (2106 meter over havet), ligger på grensen til Honduras.

Lavlandet i øst er preget av regnskoger, sumper og kystlaguner. Klimaet er tropisk og svært fuktig, og området har et rikt og variert dyreliv. Her er utløpet til Mellom-Amerikas største elver Rio Coco og Rio San Juan.

Nicaragua har gjennom historien vært utsatt for kraftige og ødeleggende jordskjelv og vulkanutbrudd. I 1972 opplevde Managua et kraftig jordskjelv der over 6000 døde. Denne høye vulkanske og seismiske aktiviteten skyldes at Nicaragua ligger på skillelinjen mellom to kontinentalplater (Karibiske plate og Cocos plate).

I 2014 hadde Nicaragua 6 169 269 innbyggere, størstedelen (69 prosent) av befolkningen er spansktalende mestiser, 17 prosent er av europeisk avstamning (i hovedsak spansk, italiensk, tysk og britisk), ni prosent er av afrikansk avstamning og fem prosent er urfolk. Den største urfolksgruppen i Nicaragua er mískitoene, andre urfolksgrupper er mayagna og rama. De fleste urfolk og folk av afrikansk avstamming er konsentrert i det tynt bosatte lavlandet i øst.

Nicaragua er tradisjonelt et jordbruksland og store deler av denne produksjonen er eksportorientert. De fremste eksportproduktene er kaffe, sukker, kveg, tobakk og bananer. Senere tiårs urbanisering har ført til at 58,5 prosent nicaraguanere nå bor i byer, og spesielt Managua har opplevd denne veksten. Nesten 40 prosent av landets befolkning bor i Managua med forsteder.

I 2014 var forventet levealder 77,9 år for kvinner og 71,8 år for menn. Hver kvinne føder i gjennomsnitt 2,5 barn.

Ifølge Verdensbankens indikatorer er Nicaragua et av de fattigste landene i Latin-Amerika. Tall fra 2009 indikerer at 42,5 prosent av befolkningen lever i fattigdom og bruttonasjonalinntekten per innbygger var på 1830 dollar i 2014. Hovedtyngden av fattigdommen er i rurale strøk, spesielt i høylandet og på østkysten, og nybyggerbydeler i de større byene.

Fra kolonitiden har Nicaragua vært katolsk, men i de siste tiår har mange nicaraguanere konvertert til protestantiske evangeliske menigheter, i hovedsak pinsevenner. I 2014 viser statistikker at 40 prosent av befolkningen er protestanter.

Offisielt språk er spansk, på østkysten snakkes det også engelsk, mískito og andre urfolksspråk som mayagna og rama.

Nicaragua er en demokratisk republikk med flerpartisystem. Landet har 15 administrative regioner (departamentos) og to autonome regioner som igjen er delt opp i til sammen 153 kommuner. Nasjonalforsamlingen (Asamblea Nacional) har 92 representanter som sitter fem år om gangen. Det er presidentvalg hvert femte år, neste gang i 2017.

Østkystens historie skiller seg fra vestkystens, da denne var under andre former for utenlandsk kontroll fra 1650 til 1860. I store deler av perioden var områdene ved østkysten britisk protektorat. Også etter innlemmelsen har befolkningen på østkysten fortsatt å skille seg ut etnisk, språklig og religiøst – og det har vært misnøye med å bli styrt fra Managua. Som svar på økende misnøye blant etniske grupper ble det i 1987 etablert to autonome regioner på østkysten; Region Autonoma de Atlantica Norte og Region Autonoma de Atlantica Sur. Dette har gitt større fullmakter og frihet til lokale myndigheter.

Landets politiske situasjon bærer fortsatt preg av revolusjonen og borgerkrigen på 1980-tallet. Regjeringspartiet FSLN bruker ofte revolusjonær retorikk og revolusjonære symboler, selv om det revolusjonære er blitt tonet ned de siste årene.

Som sittende president stilte Daniel Ortega som presidentkandidat for FSLN i 2011, noe som var grunnlovsstridig ifølge tidligere praksis. Opposisjonspolitikere og internasjonale aktører har utrykt seg kritisk til denne tolkingen av grunnloven og det er blitt hevdet at Ortega gjennomførte denne endringen gjennom politisk kontroll av høyesterett og valgråd.

Nicaragua er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, for øvrig medlem av Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og Det sentralamerikanske fellesmarked og ALBA.

Det nicaraguanske forsvaret har gått gjennom store endringer de siste tiår. Under Anastasio Somoza Debayle ble det nicaraguanske militæret kalt Guardia National (Nasjonalgarden). Det nasjonale forsvaret ble i den tiden sett på som Somozas forlengende arm og hæren ble støttet av USA med våpen og trening. Etter revolusjonen ble Guardia National erstattet av Ejército Popular Sandinista (Den sandinistiske folkehær). Den sandinistiske hæren ble støttet av Sovjetunionen med våpen og trening. Under borgerkrigen var det allmenn verneplikt.

I 1995 ble forsvaret profesjonalisert, nasjonalisert og avpolitisert. Nå er det offisielle navnet Ejército de Nicaragua (Nicaraguas nasjonale hær). I dag er hæren mye mindre enn på 1980-tallet og består av en personellstyrke på om lag 14 000 aktive.

Den nicaraguanske stat har hatt en langvarig tvist med Colombia om de karibiske øyene San Andres og Providencia. Øyene er en del av Colombia, men også Nicaragua mener å ha krav på dem. Denne konflikten har ved flere anledninger blitt tatt opp ved Den internasjonale domstolen i Haag, og den 19. november 2012 vedtok domstolen at Colombia hadde suverenitet over øyene. Samtidig gav retten Nicaragua større kontroll over det omliggende hav og kontinentalsokkel.

Nicaragua har også hatt en langvarig uenighet med Costa Rica om bruken av elva Rio San Juan. Denne elva markerer grensa mellom Nicaragua og Costa Rica, og konflikten handler i stor grad om hvordan elva kan brukes kommersielt og militært av de to landene. Denne konflikten har blitt behandlet av Den internasjonale domstolen flere ganger, sist gang i 2011.

Det er også disputter med El Salvador om havområder i Gulfo de Fonseca, og med Honduras om havområder i Det karibiske hav.

Arkeologiske funn viser at Nicaragua har vært bebodd i 20 000–30 000 år. På slutten av det 15. århundre var Nicaragua befolket av mange forskjellige etniske grupper, og spanske embetsmenn anslo at befolkningen var på omkring 600 000 ved den spanske erobringen.

Kristoffer Columbus nådde østkysten av Nicaragua på sin fjerde reise i 1502, og i 1524 grunnla Francisco Hernández de Córdoba de første permanente spanske bebyggelser på vegne av den spanske trone. Byene Granada og Leon var de første større bosetningene.

Landet var spansk koloni fram til 1821. Fra løsrivelsen i 1821 var Nicaragua en del av Mexico til 1823 da de sørlige delene av dette riket brøt ut og dannet Den sentralamerikanske republikk. I 1838 ble denne oppløst og republikkene Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica ble opprettet.

Som i mange andre latinamerikanske land var Nicaragua preget av konflikter mellom liberale og konservative den første tiden etter selvstendigheten. Utenlandske aktører ble involvert i denne striden, blant annet den amerikanske eventyrer og leiesoldat William Walker.

USA intervenerte flere ganger i Nicaragua fra 1909 til 1925 og amerikanske tropper var utplassert i store deler av denne perioden.

I 1936 tok Anastasio Somoza García makten i Nicaragua og sammen med sine sønner styrte familien landet i over 40 år. Den økene misnøyen med Somozafamilens nepotistiske og diktatoriske styre kulminerte i en bred folkelig revolusjon ledet av Sandinistfronten for nasjonal frigjøring (Frente Sandinista de Liberatión National, FSLN) med sin leder Daniel Ortega.

Sandinistene (FSLN) innførte et sosialistisk styresett og gjennomførte blant annet en landreform der velstående landeiere fikk eiendommer ekspropriert. Sandinistenes reformer ble kraftig motarbeidet av blant annet Somozafamilens tidligere støttespillere og fra 1982 var det væpnet borgerkrig i landet. De kontrarevolusjonære (Contras) ble støttet av USA. FSLN fikk støtte av blant annet Sovjetunionen. Borgerkrigen medførte store ødeleggelser i landet og over 40 000 nicaraguanere ble drept i krigen.

Sandinistenes valgnederlag i 1989 markerte slutten på borgerkrigen og da en politisk koalisjon bestående av 13 partier, ledet av den konservative Violeta Barrios de Chamorro tok over makten i 1990 ble våpnene lagt ned.

Etter den sandinistiske maktovergivelse ble nicaraguansk politikk dramatisk endret. Borgerkrigen ble avsluttet, forholdet til USA ble betraktelig bedre og økonomien ble liberalisert. Mange tidligere statlige tjenester som transport, telekommunikasjon og elektrisitet ble privatisert, og staten la til rette, med blant annet skatte- og avgiftslette, for utenlandske investorer (i hovedsak amerikanske og taiwanske firmaer) som ønsket å starte arbeidskrevende industri innenfor landegrensene. En har også sett en fremvekst av private skoler og helseforetak.

Etter tre etterfølgende valgnederlag vant Daniel Ortega valget i 2006 og ble på nytt president i 2007. I valgkampen i 2006 henvendte Ortega seg til en bredere del av befolkningen enn tidligere. Den revolusjonære anti-USA-retorikken ble tonet ned og det ble lagt mer vekt på katolske verdier.

Ortegas gjenvalg i 2011 har vært omstridt. Artikkel 147 grunnloven fra 1995 slo fast at sittende president ikke kunne stille til gjenvalg, men i oktober 2009 bestemte den nicaraguanske høyesterett at denne artikkelen ikke lenger er anvendbar. Den politiske opposisjonen, nasjonal og internasjonal presse hevder at denne høyesterettskjennelsen ble gjort etter press fra Ortega og var dermed ulovlig.

Nicaragua er Mellom-Amerikas fattigste land og det nest fattigste landet etter Haiti på den vestlige halvkule.

De viktigste jordbruksproduktene er kaffe, bananer, sukker, bomull, mais, ris, hvete, durra, bønner og sorghum. Storfeholdet er omfattende; kjøtt var tidligere en viktig eksportvare. Langs vestkysten drives fiske av blant annet reke og hummer. Det utvinnes gull, sølv, kobber, sink, bly og jern. Naturgass utvinnes ved stillehavskysten. Primærnæringene har 31 prosent av de sysselsatte (2011) og utgjør 16,9 prosent av BNP (2016).

Industriproduksjonen omfatter mest enklere forbruksvarer, blant annet næringsmidler, tekstiler og sko for hjemmemarkedet, tobakk, legemidler og metallprodukter. Industrien omfatter 18 prosent av sysselsettingen og utgjør 24,3 prosent av BNP.

Tjenestesektoren har 50 prosent av sysselsettingen (2011) og 58,8 prosent av BNP. Turisme har økende betydning.

Jordbruksprodukter og tekstiler utgjør nærmere 50 prosent av landets eksport. De viktigste eksportlandene er USA og Mexico.

Bygging av den planlagte Nicaragua-kanalen med kinesiske økonomiske midler er utsatt (2017).

Litterært sett står poesien spesielt høyt i Nicaragua, og den store dikterhøvdingen er poeten Rubén Darío. Darío startet «modernista»-bevegelsen på slutten av 1800-tallet og har hatt stor innflytelse både på spansk og spansk-amerikansk litteratur.

Andre betydningsfulle poeter er Ernesto Cardenal og Pablo Antonio Cuadra, som begge har oppnådd gjennomslag utenfor landets grenser. Kjente nicaraguanske romanforfattere er blant andre Sergio Ramírez og Gioconda Belli.

Nicaraguas revolusjonære historie har også hatt betydning for landets musikkliv. På 1970- og 1980-tallet så en framveksten av det som er blitt kalt Musica testimonial, vise/folke-musikk med politisk brodd, denne musikken startet som en folkelig kritikk av Somoza-styret. Senere har denne musikken blitt et slags «soundtrack» for revolusjonen, musikken blir i stor grad spilt i dag. De mest kjente artistene innenfor denne sjangeren er brødrene Carlos og Luis Enrique Mejía Godoy og søsknene Salvador og Katia Cardenal.

Internasjonalt er det salsamusikeren Luis Enrique Mejía López som har hatt størst gjennomslag. Luis Enrique er bosatt i USA og i 2012 vant han en Latin Grammy for salsaplaten «Soy y seré».

Nicaragua er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Nicaragua ved sin ambassade i Guatemala, det finnes et norsk honorært konsulat i Managua.

Det bor 156 nicaraguanere i Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.