Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Borg (kasba) i Ait Benhaddou, Marokko.

Maxlevoyou/iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Marokko, kongedømme i Nord-Afrika. Grenser i øst til Algerie og i sør til Vest-Sahara, et omstridt område som Marokko gjør krav på og har okkupert siden 1976. Landet har en lang kystlinje mot Atlanterhavet, en mindre mot Middelhavet i nord, med en sjøgrense til Spania. Offisielle språk er arabisk og tamazigh (godkjent i 2011); fransk og til dels spansk er utbredt.

Marokko består av tidligere franske og spanske protektorater, den tidligere internasjonale sonen Tanger og den forhenværende spanske enklaven Ifni. Marokko, som ble selvstendig kongedømme i 1956, gjør krav på byene Ceuta og Melilla samt noen små øyer utenfor middelhavskysten som fremdeles tilhører Spania.

Marokkos eldre historie er vesentlig knyttet til berberbefolkningen (amazigh) og innflytelse fra handel og innvandring, både fra sør, øst og nord. Størst innvirkning har innvandringen av arabere på 600-tallet hatt – med en vedvarende arabisering og islamisering. Marokko var den vestligste provins i Romerriket, og har historisk dannet vestgrensen for den arabiske verden. Dagens alawi-dynasti sporer sine røtter tilbake til profeten Muhammed.

Navnet Marokko er avledet av bynavnet Marrakech, ’den smykkede’, via ’Marruecos’ og ’Marrocos’ på spansk og portugisisk. Statens arabiske navn betyr ’Vestens kongedømme’.

Marokkos nasjonalsang er Manbit al-ahrah, Masriq al-anwar ('Frihetens utspring, lysets kilde').

Marokko ligger både ved Atlanterhavet og Middelhavet, og er topografisk dominert av de alpine Atlasfjellene som strekker seg gjennom landet i retning sørvest–nordøst. Fjellkjeden Midtre Atlas hever seg til vel 3000 meter over havet. I sørvest løper den sammen med Høye Atlas, hvor landets høyeste fjell Jabal Toubkal rager 4165 meter over havet. Sør for disse ligger Antiatlasfjellene; mot Middelhavet Rif-fjellene. I det vestlige Marokko finnes et platå gjennomskåret av elvedaler.

Geografi og topografi bidrar til at Marokko har bra med nedbør i form av både regn og snø. Store deler av landet har middelhavsklima.

Marokkos natur er sammensatt i en geologisk overgangssone mellom Afrikas sletteland og det alpine fjellsystemet. I nord er det middelhavsvegetasjon, med blant annet korkeik og steineik, med aleppofuru og seder i fjellene. Eukalyptus er plantet.

I tillegg til skog er det store steppeområder samt ørken. Sørøst for fjellene er det ren ørkenvegetasjon. Mange store pattedyr, blant annet elefant og løve, ble utryddet for flere hundre år siden. Det er drøyt hundre arter igjen. Fuglefaunaen er middelhavspreget med innslag av arter som ellers bare finnes sør for Sahara. Blant trekkfuglene som søker seg til Marokko er storken.

Marokko har i senere år redusert fødselshyppigheten, og har en lavere folketilvekst (på vel 1 %) enn de fleste afrikanske og arabiske land. Om lag 1/3 av befolkningen er under 15 år.

Befolkningen er særlig konsentrert i slette- og fjellområdene i nord og vest, med en konsentrasjon om storbyene. Ca. 57 % bor i byer, og befolkningen der øker med tilflytting fra landsbygda. De største byene er Casablanca, Rabat, Fès og Marrakech. Høy arbeidsledighet har ført til omfattende arbeidsmigrasjon til Europa, særlig Frankrike.

Ca. 60 % av befolkningen er arabere og ca. 40 % berbere (imazighen), men befolkningen er blandet. Berberbefolkningen finnes mest i fjellområdene. Deler av befolkningen er etterkommere etter muslimer (maurere) som flyktet fra Spania på slutten av 1400-tallet. Handel og slavehold brakte tidligere folk fra Afrika sør for Sahara til Marokko.

Den en gang betydelige jødiske minoriteten har i hovedsak utvandret. Praktisk talt hele befolkningen er muslimer (sunnier), og islam er statsreligion.

Marokko som selvstendig stat ble til ved at områder kontrollert av Frankrike og Spania ble slått sammen i én stat. Formelt hadde disse hatt den marokkanske kongen som hersker.

Ved selvstendigheten i 1956 ble Marokko til et konstitusjonelt monarki. Landet regnes som et relativt demokratisk samfunn som tillater flere partier og avholder frie valg. Etter den nye grunnloven vedtatt ved folkeavstemning i 2011, er kongen forpliktet til å utpeke en statsminister fra partiet med størst oppslutning i parlamentet. Grunnloven legger opp til at det må etableres koalisjonsregjeringer. Kongen har fortsatt utstrakt makt.

Marokko har betydelige indre spenninger, og opplevde en rekke demonstrasjoner under Den arabiske våren 2011–12. Protestene var rettet dels mot begrensninger i sivile rettigheter og utbredt korrupsjon, dels mot økonomiske utfordringer og økende sosiale skiller.

Striden om Vest-Sahara har dominert Marokkos utenrikspolitikk, og har bidratt til en delvis isolasjon både i Afrika og Midtøsten, og til en stengt grense mot Algerie. Marokko har tradisjonelt gode forbindelser til Vesten, og et nært samarbeid med EU.

Marokkos eldste historie er dokumentert blant annet av ca. 400 000 år gamle fossile ben fra menneskelige forfedre. Gruppen som anses for å være regionens opprinnelige befolkning, berbere (imazighen), kom deretter til området for ca. 5000 år siden.

Marokko handlet med blant andre fønikerne og Karthago, og deler av landet var en romersk provins. Det senere Marokko er særlig formet under den arabiske innflytelsen fra slutten av 600-tallet. Flere berber-dynastier vokste fram, hvorav særlig to ble dominerende i hele regionen: almoravidene og almohadene.

Marokko ble underlagt europeisk innflytelse særlig fra 1600-tallet, men både engelskmenn og spanjoler ble fordrevet fra området. Alawitt-dynastiet klarte å opprettholde selvstendighet, men dagens Marokko ble dels et fransk, dels et spansk protektorat i 1912. Motstand mot disse ble slått ned, men den marokkanske kongen beholdt sin trone. Allierte tropper ble landsatt i Marokko i 1942, hvilket påskyndet selvstendigheten i 1956.

Marokko har okkupert den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara, motsatt seg dets selvstendighet, og ført krig mot frigjøringsbevegelsen der.

Marokko har en sammensatt økonomi med et betydelig innslag av industrialisering og en stor tjenesteytende sektor, inklusive turistindustrien. Landbruk er forblitt viktig både i forhold til sysselsetting og eksport. Ingen av disse sektorene klarer å skape nok sysselsetting, og mangel på arbeidsplasser har ført til arbeidsledighet og emigrasjon.

Landet har et betydelig, uutnyttet potensial for produksjon av elektrisitet. Rikelig tilgang på vann for irrigasjon gjør også potensialet for vekst innen landbruket stort, med muligheter for å bli selvforsynt med mat.

Marokko produserer og eksporterer særlig frukt og grønnsaker fra landbruket, og produserer kjøtt for å dekke eget forbruk, mest sau og kveg. Fiskeriene, særlig av sardiner og tunfisk i Atlanterhavet er betydelige, men utnyttes best av trålere fra EU. Mineraleksport, vesentlig av fosfat – inklusive illegalt utført fosfat fra det okkuperte Vest-Sahara - er avgjørende for statsinntektene.

Pengeoverføringer fra marokkanere i utlandet er også en viktig inntektskilde. Økonomien har siden 1980-årene blitt liberalisert, blant annet gjennom privatisering av statsforetak.

Marokko er en del av den arabiske kulturkrets, men er i likhet med andre land i Nord-Afrika influert av den europeiske kolonitiden – både fra Frankrike og Spania. Samtidig er landet preget av den tradisjonelle berberkulturen og påvirkningen fra islam, inklusive den store mauriske befolkningen som slo seg ned i landet etter å ha blitt forvist fra Spania.

Landet har flere kjente forfattere i både den arabisk- og franskspråklige kulturkrets. Tradisjonell kunst er inspirert både av berbisk, islamsk-arabisk og vestlig kunst; islamsk kunsthåndverk – samt musikkformen maghrib – fra Andalucia.

Etter selvstendigheten har Marokko utviklet et moderne utdanningssystem med obligatorisk skolegang for aldersgruppen 7 til 13 år. Ikke alle barn går på skole, og færre jenter enn gutter. Relativt få ungdommer tar høyere utdanning, og analfabetismen har forblitt forholdsvis høy; ca. 1/3. Marokko har en rekke universiteter og andre høyere læreanstalter.

Landet har et variert mediebilde, dominert av statlig kringkasting, og en relativt fri presse; de fleste aviser er tilknyttet et parti.

Diplomatiske forbindelser mellom Norge og Marokko ble etablert i 1958. Det bilaterale samkvemmet omfatter både handel og investeringer, så vel som arbeidsinnvandring fra Marokko til Norge. Marokko er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Marokko ved sin ambassade i Rabat, generalkonsulat i Casablanca og konsulater i Tanger og Agadir.

Den viktigste politiske kontakten har vært knyttet til Midtøsten-konflikten samt det omstridte territoriet Vest-Sahara. Norske myndigheter fraråder handel med eller etableringer i dette området.

Norsk næringsliv har investert blant annet innen IKT, skipsfart og fiskeriteknologi, samt produksjon av mineralgjødsel. Blant norske bedrifter som har etablert seg i Marokko hører Elopak, Jotun, Mustad og Sjøvik-gruppen. Flere norske operatører tilbyr turistopphold i Marokko.

Gjennom EFTA inngikk Norge i 1999 en frihandelsavtale med Marokko. Norge har bidratt til kartlegging av fiskeriforekomstene utenfor Atlanterhavskysten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.