engelsk

Utbredelsen av engelsk språk som hovedspråk (mørk farge) og som offisielt språk/administrasjonsspråk (lysere farge). Provinsen Québec i Canada har fransk som hovedspråk. En rekke øystater i Stillehavet og Karibiske hav som har engelsk som offisielt språk/administrasjonsspråk, er ikke avmerket på kartet.

Av /Store norske leksikon ※.

Artikkelstart

Engelsk er et språk som hører til den germanske språkgrenen i den indoeuropeiske språkfamilien. Innen de germanske språkene utgjør engelsk sammen med tysk, nederlandsk og frisisk den vestgermanske språkgruppen.

Faktaboks

Språkkoder
en, eng (EN, ENG)
ISO-639:3
eng

Utbredelse og varianter av engelsk

Områder der engelsk er majoritetsspråk vises i mørkegrønt. Områder der engelsk er offisielt språk uten å være majoritetsspråk i lysegrønt.

Engelsk
Lisens: CC BY SA 3.0

Engelsk er morsmål og hovedspråk for omkring 350 millioner mennesker i Storbritannia, Irland, USA, Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Videre er engelsk offisielt språk, undervisnings- og administrativt språk i mange land i Afrika, Asia, Oseania og Karibia. Engelsk er også det viktigste fremmedspråket i skolen i de øvrige landene i verden, og det spiller en helt sentral rolle som internasjonalt hjelpespråk.

Det engelske språket brukes i dag langt utover sitt opprinnelige område i Sør-England. I tidens løp har det vunnet innpass som hovedspråk også i de tidligere keltisktalende delene av de britiske øyer: Wales, Skottland og Irland. Med den britiske koloniseringen og veksten av det britiske samveldet ble engelsk utbredt over store deler av den nye verden. Det største engelsktalende samfunnet er i dag USA. Også Australia og New Zealand er praktisk talt rent engelskspråklige land. Talespråkene i disse nye områdene har mange særtrekk som skiller dem fra britisk-engelsk. Når det gjelder skriftspråket, er forskjellene langt mindre fremtredende, og dette bidrar derfor til å bevare den språklige enheten.

Storbritannia

Det engelske standardspråket (britisk-engelsk) er etter sin opprinnelse geografisk knyttet til Sør-England, og det gjelder ikke minst uttalenormen som er blitt kalt Received Pronunciation, forkortet RP. Denne normen, også betegnet som Oxford English eller BBC English, har sterke sosiale forutsetninger ettersom den oppnådde sin prestisjestilling som språket til de høyere klasser, kostskolene, universitetene og statsadministrasjonen. Avvik fra dette standardspråket kan derfor være både geografisk og sosialt betinget. RPs stilling i institusjoner som BBC og prestisjeuniversitetene er ikke lenger like sterk som før.

Til tross for at industrialisering, utdanning, massemedier og andre faktorer har virket sterkt utjevnende, finnes det ennå tydelige dialektforskjeller i dagligspråket i England. For eksempel har de nordlige dialektene vokalen [u] der RP har [ʌ] i ord som but, come og [a] for [æ] i ord som man, hat. Sørvest uttales [r] i ord som far, hard i likhet med i for eksempel amerikansk-engelsk.

I Wales snakker litt over 500 000 mennesker walisisk, men de aller fleste bruker også engelsk. Den øvrige walisiske befolkningen (cirka 82 prosent) bruker bare engelsk. I den engelsken som snakkes i Wales, enten som morsmål eller som andrespråk, kan man ofte spore walisisk innflytelse på uttalen, spesielt intonasjonen, og noen ganger på syntaksen. Skriftspråket følger den alminnelige engelske standarden.

I Skottland snakkes skotsk-gælisk i høylandet og på Hebridene, men bare cirka 60 000 mennesker behersker det. I lavlandene har skotske dialekter av engelsk blitt brukt siden tidlig middelalder. De skotske dialektene hørte opprinnelig sammen med de nord-engelske. De mest særegne dialektene av skotsk-engelsk regnes av noen som et eget språk, Scots, ogSkottland hadde mellom 1450 og 1600 sitt eget skriftspråk som skilte seg sterkt fra den sør-engelske London-standarden. Bortsett fra spesiell litteratur på lavskotsk er skriftspråket i Skottland nå praktisk talt identisk med den engelske standarden. I talespråket finner man en del forskjeller fra standard britisk-engelsk, spesielt i uttalen av diftonger og konsonanten r.

Irland

Engelsk kom til Irland ved erobringen av Dublin og andre øst-irske byer omkring 1170, men trengte i de første århundrene ikke ut over de østlige grevskapene og var en stund fast etablert bare i det området som kaltes The English Pale, landet langs kysten nord og sør for Dublin. Det var først etter krigene og koloniseringen på 1500- og 1600-tallet at engelsk fikk større utbredelse. I første halvdel av 1800-tallet var en stor del av landet likevel fortsatt irskspråklig. Irsk-engelsk, slik det nå brukes av de fleste på størsteparten av øya Irland, har på den ene siden beholdt arkaiske trekk fra 1500-tallets engelsk samt dialekttrekk som reflekterer opphavet i det vestlige Midt-England. På den annen side er irsk-engelsk sterkt påvirket av gælisk både i uttale og fraseologi ved at språket ble tatt i bruk av en befolkning som hadde gælisk som sitt opprinnelige morsmål. Lengst nord, i provinsen Ulster, var kolonistene imidlertid for en stor del protestanter som kom fra det sørvestlige Skottland. De brakte med seg den lavskotske varianten av engelsk som kom til å prege språket på denne delen av øya.

USA

Utvandringen til Nord-Amerika begynte på 1600-tallet, og amerikansk-engelsk har den dag i dag en del arkaiske trekk både i uttrykksmåte og uttale, for eksempel fall (autumn), I guess (I suppose), sick (ill), gotten (got), uttalen av ask, bath og så videre med vokalen /æ/ og noen steder også med uttalen av eksempelvis name og home med en lite eller ikke diftongert vokal. Andre avvik kommer av at amerikansk-engelsk og britisk-engelsk har valgt hvert sitt uttrykk for nye fenomener, for eksempel railroad (railway), streetcar (tram), elevator (lift), gasoline (petrol). Da mange av utvandrerne snakket et språk som også i hjemlandet avvek fra standarden, er det forståelig at amerikansk-engelsk under tiden stemmer mer overens med britiske dialekter i ordvalg, som sure (certainly), I reckon (I think), candy (sweets) og rooster (cock); i grammatikk, som i bruken av shall og will; og i uttale. Amerikansk-engelsk har opptatt en stor mengde ord fra andre språk, for eksempel fra indianske språk med ord som canoe, hickory; fransk prairie, dime; spansk ranch, bonanza; nederlandsk boss, Santa Claus; og tysk hamburger, delicatessen. Endelig har amerikanerne vist stor oppfinnsomhet i sin bruk av det nedarvede språket og har dannet en lang rekke malende talemåter, som tenderfoot, to hit the ceiling, to muscle in og to get under one's skin.

Rettskrivning

Amerikansk ortografi avviker på en del punkter fra britisk-engelsk praksis. Etter uavhengighetskrigen på 1700-tallet foreslo Noah Webster nye rettskrivningsregler i den hensikt å fjerne språket i Amerika fra den britiske standarden. De fleste endringsforslagene ble senere oppgitt. Blant dem som er blitt akseptert, er -or for britisk -our, for eksempel i color, honor og labor; -er for -re, for eksempel i center, meter og theater; forskjellig praksis med hensyn til fordobling av konsonant i bøyningsformer og avledninger, for eksempel marveled, marvelous, worshiped og worshiping i stedet for former med -ll-, -pp- i britisk-engelsk; og forenklede former som catalog, check, program tilsvarende britisk-engelsk catalogue, cheque, programme.

Dialekter

Språket i USA er temmelig ensartet, og lokale avvik i grammatikk og ordforråd er forholdsvis små sammenlignet med for eksempel dialektforskjellene i Storbritannia. På grunnlag av uttalen kan man imidlertid skjelne mellom forskjellige dialektområder, tydeligst i statene på østkysten og i de nærmeste områdene innenfor. En vanlig grovinndeling regner med disse hovedområdene: Northeastern, som omfatter Eastern New England og New York City; Southern, fra Virginia sørvestover til Texas og underinndelt i et kyst- og et innlandsområde; og General American, som dekker resten av landet, men som når ut til kysten bare på en kort strekning, omtrent fra New Jersey til Delaware under navn som Central Eastern eller Middle Atlantic. General American har man forsøkt å inndele på forskjellige måter, men når man kommer lenger vest er det vanskeligere å finne klare dialektkriterier.

General American omfatter altså langt den største delen av landet og befolkningen og er den uttalen man ofte forbinder med uttrykket amerikansk aksent. Av kjennetegn for denne aksenten kan foruten de tidligere nevnte vokaluttalene nevnes: en tilbakebøyd (retrofleks) r i utlyd og foran konsonant, som i fur og farm; avrunding og forlengelse av o i hot og cod og så videre, slik at den minner om den britiske uttalen av heart og card; bortfall av j-lyden foran u etter t, d og n, som i Tuesday, duty og new; tilbøyelighet til å erstatte intervokalisk t som i latter og better med en alveolar flapp som minner mer om en d;samt ensformigere intonasjon. Flere av disse kjennetegnene finnes ikke i de andre dialekttypene. I Northeastern, som står den sør-engelske uttalenormen nærmere, uttales for eksempel ikke r i utlyd og foran konsonant. Det samme er tilfelle i deler av Southern.

En etnisk og sosialt betinget dialekt er såkalt African American Vernacular English (AAVE), som brukes først og fremst blant den svarte befolkningen og spesielt i lavere sosiale lag, særlig i byene. Opprinnelsen til AAVE er omstridt. En side hevder at utgangspunktet er å finne i det pidgin-språket som slavene lærte å bruke alt under transporten fra Afrika, og som senere utviklet seg til et kreolspråk. Dette kreolspråket ble videre forandret under påvirkning av språkbruken i Sørstatene og kom selv til å sette sitt preg på fremveksten av en karakteristisk sørstatsdialekt (Southern). En annen side mener å finne forklaringen i det faktum at størsteparten av den svarte befolkningen i USAs storbyer opprinnelig kom fra de sørøstlige delstatene. Derfor kan mange av særegenhetene ved AAVE føres tilbake til sørstatsdialekten. Brukt utenfor sitt opphavsområde kunne de opprinnelige dialekttrekkene komme til å signalisere etnisk tilhørighet.

Canada

Canada har to offisielle språk, engelsk og fransk. Engelsk brukes av nesten to tredeler av befolkningen. Talespråket ligger nært opp til språket i USA, både i uttale og uttrykksmåte. Ettersom et skarpt skille er vanskelig å trekke, kan kanadisk-engelsk kunne sies å være en variant innenfor et større nordamerikansk-engelsk språkområde. Det mer formelle språket i skrift og tale er noe mer konservativt enn amerikansk-engelsk, og den britiske innflytelsen er ennå merkbar særlig i storbyene.

Mens engelsk i Nord-Amerika har en historie som går tilbake til begynnelsen av 1600-tallet, kom utbredelsen av engelsk til de senere britiske koloniene først på 1800-tallet.

Australia

I Australia følger skriftspråket den britiske standarden. I talespråket er det små forskjeller mellom de enkelte delene av kontinentet. Derimot er det tydeligere forskjeller basert på sosiale forhold. Dannet språk (Cultivated Australian English) ligger nært opp til standardengelsk, og RP nyter fremdeles stor anseelse, selv om den har avtatt i løpet av de siste årtiene. På den motsatte siden finnes en bred dialektvariant (Broad Australian English) som skiller seg ganske sterkt fra standardspråket. Mellom disse to typene ligger språkbruken hos det store flertallet, med mer moderate avvik (General Australian English).

Flere av særtrekkene i australsk-engelsk reflekterer språket til de første og største gruppene av landsforviste og andre som kom til landet fra 1788. De kom først og fremst fra det sørlige og østlige England med London som midtpunkt. Derfor er det trekk ved australsk-engelsk uttale som minner om den tradisjonelle dialekten i London-området i England (se cockney). I ordforrådet er det tatt opp ord for spesielle australske fenomen, dels ved lån fra aborigin-språk som boomerang, dingo, kangaroo og wombat; dels ved nydannelser som friarbird og overlander. Det har også vært en viss påvirkning fra amerikansk-engelsk.

New Zealand

I New Zealand er tilknytningen til britisk-engelsk noe sterkere enn i Australia. Som i Australia er det liten variasjon i språkbruken geografisk sett, mens det er tydelige forskjeller som er sosialt betinget. Talespråket har en del til felles med australsk-engelsk, noe som skyldes at begge variantene har sørøst-engelsk bakgrunn. I New Zealand mangler imidlertid cockney-innslaget fra storbyen London, og dialektene på landsbygda har spilt en større rolle. Det er også et element av skotsk og nord-engelsk innflytelse som kan spores i enkelte uttaletrekk, og som også reflekteres i de mange skotske stedsnavnene, særlig på South Island. Språket har tatt opp en god del maori-ord, særlig i forbindelse med lokale og innfødte forhold og begreper, som for eksempel pakeha, «hvit person», i motsetning til maori; rangatira, «maori-høvding»; whare, «innfødt hytte, hus».

Sør-Afrika

I Sør-Afrika har engelsk status som offisielt språk ved siden av afrikaans og en rekke afrikanske språk og snakkes som morsmål av nesten 4 millioner av en befolkning på cirka 42,5 millioner (2004). Det er 6 millioner afrikaanstalende, men mange av dem har engelsk som andrespråk. På landsbygda dominerer afrikaans; i de større byene står engelsk sterkere. Engelsk ble foretrukket av den svarte befolkningen som medium i kampen mot apartheid og ble til gjengjeld motarbeidet av afrikanderne og deres organisasjoner. I skriftspråket og i kultivert talespråk er forskjellen fra den britiske standarden liten. I talespråket ellers kan en registrere avvik som strekker seg fra moderat til bredt folkelig. Noen av særtrekkene i den engelsken som brukes av den hvite befolkningen, kan føres tilbake til innvandring fra det industrielle Midt-England. Andre trekk kan skyldes påvirkning fra afrikaans, som også har etterlatt sterke spor i ordforrådet, for eksempel dorp, kraal, veld, trek, hartebeest og reebok. Den varianten av engelsk som brukes av den svarte befolkningen, har mange særtrekk til felles med andre afrikanske varianter av engelsk og bærer preg av påvirkning fra afrikanske språk.

India

I India er bruken av engelsk et resultat av kolonitiden. Engelsk ble brukt i administrasjon, rettsvesen, skoler, universiteter og forretningsliv, og det ble skapt en middelklasse som var helt eller delvis utdannet på engelsk, og som brukte engelsk i jobbsammenheng. Bare en liten del av befolkningen regner engelsk som sitt morsmål; langt flere har engelsk som andrespråk. Sammenlagt er tallet på de som jevnlig bruker engelsk, anslått til bare cirka 3 prosent, men av en befolkning på 1065 millioner (2004) utgjør dette i underkant av 32 millioner. I tillegg kommer alle de som med mindre grad av språkkompetanse kan gjøre seg forstått på engelsk. Engelsk er stadig i bruk både som offisielt språk ved siden av hindi og på en rekke andre områder. Det finnes fremdeles en betydelig engelskspråklig presse, og det har vokst frem en omfattende litteratur på engelsk skrevet av indiske forfattere.

Engelsk, slik det brukes i India, er ofte mer eller mindre sterkt preget av at språkbrukerne har flerspråklig bakgrunn med minst ett lokalt språk i tillegg til engelsk. Indisk-engelsk skiller seg fra andre varianter i uttale, intonasjon og syntaks, og i ordforrådet opptrer mange ord av indisk opprinnelse.

Andre deler av verden

I de øvrige delene av det tidligere britiske koloniriket er engelsk i stor utstrekning fremdeles brukt som offisielt språk. Engelsk som morsmål for større og mindre hvite befolkningsgrupper finnes ennå i land som Zimbabwe, Namibia, Zambia og Kenya. Som morsmål i en overveiende svart befolkning brukes engelsk (West Indian Standard English) særlig av folk med utdanning og i høyere samfunnslag på Jamaica og i andre deler av Karibia, mens flertallet her snakker kreolsk som morsmål. Som andrespråk brukes engelsk i de tidligere britiske koloniene både i Vest-Afrika og i Øst-Afrika og videre østover i Asia i land som Pakistan, Sri Lanka og Singapore. For eksempel oppgis én million av Ghanas 15 millioner innbyggere å ha engelsk som andrespråk. Bruken som andrespråk viser lokale særtrekk, graden av språkbeherskelse varierer sterkt, og bruksområdene strekker seg fra administrasjon, undervisning og presse til funksjon som et lingua franca, et hjelpespråk mellom parter som ikke snakker hverandres morsmål.

Man finner også engelsk som bestanddel i sekundært utviklede blandingsspråk. Mange såkalte pidginspråk har engelsk som utgangspunkt. Disse har en sterkt forenklet grammatikk og et redusert ordforråd med innslag fra lokale språk. Pidginspråk brukes ikke som morsmål, men fungerer som hjelpespråk (lingua franca), slik for eksempel vest-afrikansk pidgin spiller en viktig rolle som handelsspråk. Engelskbaserte pidginspråk forekommer både i Vest-Afrika og i områdene på den motsatte siden av Atlanterhavet. Disse atlantiske pidgin-språkene har felles røtter tilbake til slavetiden. Andre pidginspråk med engelsk som basis finnes i Østen og i Stillehavsområdet.

Når et språksamfunn begynner å bruke et pidginspråk som morsmål, utvikler dette seg videre til et såkalt kreolspråk. Særlig i det karibiske området og i Vest-Afrika er det en rekke slike språk med basis i engelsk og med innslag fra afrikanske språk. Et eksempel er kreolspråket krio som brukes i Sierra Leone. Det eksisterer en litteratur på krio og en bevegelse som ønsker å gjøre krio til landets nasjonalspråk. Bruken av krio har også spredt seg til andre deler av Vest-Afrika. Gullah er navnet på et språk av lignende type som snakkes av den svarte befolkningen på øyene utenfor kysten av South Carolina og Georgia i USA. Her er det påvist mange fellestrekk med de vest-afrikanske kreolspråkene. Etter kolonitiden har de karibiske kreolspråkene fått økt betydning og status. Dette gjelder ikke minst det såkalte Jamaican Creole som brukes av 70 prosent av befolkningen i landet, og som mange ønsker skal bli Jamaicas nasjonale språk. Slike tendenser til utvikling av selvstendige språk på grunnlag av engelsk minner om de romanske språkenes oppkomst ut fra forskjellige folkelige former av det latinske språket.

Språkets utvikling

Engelsk kan føres tilbake til de nært beslektede dialektene som ble snakket av de germanske stammene som på 400- og 500-tallet underla seg store deler av England. Anglerne (gammelengelsk Engle), som har gitt landet og språket navn (Engla land, englisc), kom fra Sør-Slesvig, sakserne fra området omkring Elbens utløp, og jutene fra den nederlandske kysten (opprinnelig kanskje fra Jylland). Språket deres hørte til de såkalte nordsjøgermanske dialektene, som også dagens frisisk stammer fra. Sammen med de forskjellige tyske dialektene, nederlandsk og noen andre mindre språk, utgjør disse en vestgermansk språkgruppe. Engelsk er altså i sin opprinnelse et germansk språk, og er det fremdeles til tross for betydelige forandringer, særlig under påvirkning fra fransk og latin, som har gitt det et preg som på mange måter skiller seg fra andre germanske språk.

Engelskens historie som selvstendig språk begynte i folkevandringstida, mens de eldste skriftlige minnesmerkene stammer fra like før år 700. Vanligvis deles utviklingen i tre hovedperioder: gammelengelsk frem til omkring 1100, middelengelsk (mellomengelsk) mellom 1100/1150 og 1450/1500, og moderne engelsk (nyengelsk) etter 1500.

Gammelengelsk

Gammelengelsk, også kalt angelsaksisk, bestod av en rekke mer eller mindre avvikende dialekter, som grupperer seg noenlunde tilsvarende de tre hovedstammenes bosetningsområder: angliske (northumbriske og merciske) dialekter i Nord- og Midt-England, saksiske i sør og sørvest, kentisk (det vil si jutisk) i sørøst.

Den eldste litteraturen ble til på anglisk område, men lite er bevart i den opprinnelige språkformen. Derimot er mer, blant annet det berømte Beowulf-kvadet, overlevert i senere omsetninger til den vest-saksiske dialekten. Denne ble i den senere del av perioden den viktigste, med en omfattende litteratur, og utviklet seg til noe av en skriftspråkstandard. Betegnelsen gammelengelsk brukes derfor ofte (unøyaktig) ensbetydende med vest-saksisk. For utviklingen av det senere engelske riksspråk har imidlertid anglisk spilt en større rolle.

Gammelengelsk er ikke ulikt gammelnorsk. Det har et forholdsvis godt bevart bøyningssystem med fire kasus og tre kjønn i substantivene, sterk og svak adjektivbøyning, personendelser og sondring mellom entall og flertall i verbet, samt en rekke nominale og verbale bøyningsklasser. Ordforrådet er ennå alt overveiende germansk.

De keltiske språkene som taltes i landet før innvandringen, og som ennå er levende i Wales, Skottland og Irland, har hatt liten innvirkning. Derimot satte kristendommens innføring og møtet med den latinske religiøse litteraturen merkbare spor i ordforrådet, likesom latinske forbilder også ellers betydde meget for utviklingen av den gammelengelske skriftspråktradisjonen. Den ganske sterke skandinaviske påvirkningen, som var følgen av danenes og nordmennenes bosetning og politiske herredømme i Nord-England (Danelagen), gir seg utslag i skriftspråket først i middelengelsk tid.

Middelengelsk

Middelengelsk er på flere måter en overgangsperiode i engelsk der språket undergår store forandringer, dels som videreføringer av eldre tendenser, dels som følge av de nye sosiale og politiske forholdene som den normanniske erobringen av landet medførte.

I løpet av hundreåret etter invasjonen gikk det vest-saksiske skriftspråket av bruk, og utviklingen mot en landsgyldig språknorm ble avbrutt. Ved siden av latin ble fransk i stor utstrekning tatt i bruk; den skriftlige bruk av engelsk var lenge meget begrenset. Man benyttet nå lokale språkformer også i skrift, og den middelengelske litteraturen oppviser derfor en rekke til dels meget forskjellige dialekter. Disse danner dialektområder som stort sett gjenspeiler tilstanden i gammelengelsk. Fra 1300-tallet, særlig siste halvdel, tiltar bruken av engelsk så vel i diktningen, hvor Geoffrey Chaucer er det mest fremtredende navnet, som på områder hvor latin og fransk hittil hadde vært enerådende. Behovet for et mer ensartet skriftspråk, med mer enn bare lokal gyldighet, gjorde seg derfor sterkere gjeldende. Av naturlige grunner ble det Londons, hovedstadens, hoffets og sentraladministrasjonens språk, som vant frem som skriftspråkstandard i løpet av 1400-tallet. I London taltes opprinnelig en saksisk dialekt, men den språkformen som er grunnlaget for det nye standardspråket, er overveiende anglisk (East Midland) av karakter. Dette skyldes blant annet en betydelig innvandring fra det sentrale og østlige Midt-England, og at innflytterne derfra gjorde seg særlig sterkt gjeldende i de høyere og innflytelsesrike samfunnslag og derved kom til å prege deres språk.

Middelengelsk er karakterisert ved en rekke språklige forandringer som skjer raskest i nord, langsommere i sør. Ubetonte endestavelser svekkes og tar til å falle bort, således blir de opprinnelige substantivendelsene -a, -u, -e, -an, -um, alle til -e, for eksempel dogga (hund) til dogge, senere med fullt bortfall dog. I sammenheng med dette forenkles og reduseres bøyningssystemet: I substantivene forsvinner kjønnsforskjellen, og endelser for genitiv og pluralis er de eneste som beholdes. Adjektivet blir etter hvert ubøyd; av verbets endelser for person og tall blir til slutt bare 3. person entalls -th (senere -s) tilbake. De sterke verbene reduseres betraktelig i antall, og av de øvrige nominale og verbale bøyningsklasser blir bare sparsomme rester igjen (for eksempel noen få substantiver med såkalt omlydsflertall, som foot – feet). I de tilfeller hvor bøyningsendelser blir bevart, medfører tapet av kjønnsforskjell og bøyningsklasser (sammen med vokalsvekkelsen) at én eneste endelsesform blir tatt i allmenn bruk hvor gammelengelsk hadde en rekke former i samme funksjon. Således blir -es den vanlige flertallsendelsen i substantivet, hvor gammelengelsk blant annet hadde -as, -an, -a, -u, eller ingen endelse. Lignende forhold gjelder for genitivsendelsen -es og for fortidsendelsen -ed. I de tilfeller hvor bøyningsendelsene går tapt i funksjoner som det er nødvendig å opprettholde, blir de erstattet av nye uttrykksmidler, for eksempel preposisjonsbruk, omskrivninger og fast ordstilling.

Store forandringer i ordforrådet skyldes fremmed påvirkning. Fra de norsk- og danskættede innbyggerne i Danelagen tok språket opp en mengde dagligord: substantiver som egg, fellow, law, sister, skirt, steak, window, adjektiver som ill, odd, rotten, weak, verber som call, cast, lift, take, og endog pronomenformene they, their, them. Den franske påvirkningen var først forholdsvis beskjeden, men etter 1250 økte de franske lånordene sterkt i antall. På denne tiden begynte den normanniske overklassen å identifisere seg med den engelske nasjonen og tok etter hvert det engelske språket i bruk. På den annen side talte mange engelskmenn fransk, og det var således et betydelig tospråklig element i befolkningen. Den franske innflytelsen nådde sitt høydepunkt på 1300-tallet. Etter denne tiden går den sterkt tilbake, samtidig som engelsk blir det eneste naturlige talemålet i landet. Man regner at omkring 40 % av alle franske lånord i engelsk kom inn i tiden mellom 1250 og 1400. Lånene stammet i den første tiden hovedsakelig fra normannernes nordfranske dialekt (kalt anglo-fransk, slik den ble brukt og utviklet i England), etter 1300 tas de fortrinnsvis opp fra pariserfransken, tidens prestisjespråk. Mange av lånordene fra anglo-fransk hadde en form som avvek fra den pariserfranske og dermed fra den tilsvarende form i moderne fransk, for eksempel veil (slør): fransk voile; garden (hage): fransk jardin. I en rekke tilfeller har engelsk overtatt både den anglo-franske og den pariserfranske formen, således i parene cattle/chattel, catch/chase, ward/guard, reward/regard. I lånene er alle livets områder representert, for eksempel politikk (govern, parliament), hærvesen (soldier, battle), rettsvesen (jury, judge), kirkeliv (prayer, saint), medisin (malady, surgeon), matstell (bacon, dinner). I mange tilfeller dreier det seg om ord for nye ting og begreper, men ofte eksisterte det alt et tilsvarende germansk ord. En stor del av disse ble trengt ut av språket, mens andre ble beholdt og ennå brukes ved siden av de franske lånordene, gjerne med en nyanse i betydning eller stilart; for eksempel er commence mer formelt enn begin (begynne), desire er sterkere enn wish (ønske); andre eksempler på ordpar er ancient/old, city/town, cry/weep, labour/work.

Moderne engelsk

Moderne engelsk, også kalt nyengelsk, er en betegnelse på det engelske språket fra ca. år 1500 til i dag. Det innbefatter altså Shakespeares engelsk og vårt engelsk.

I denne 500 år lange perioden skjer det viktige forandringer, og det er ofte hensiktsmessig å dele moderne engelsk inn i to perioder:

  1. tidlig moderne engelsk
  2. senere moderne engelsk

Ordforrådet

Alt i middelengelsk hadde innflytelsen fra fransk åpnet veien for lån direkte fra latin. I humanismens og renessansens tidsalder økte slike lån voldsomt i antall. Stilt overfor oppgaven med å bruke engelsk på stadig nye områder og å gi uttrykk for nye tanker og erkjennelser, brukte mange forfattere latin som lånekilde og mønster i et bevisst forsøk på å «berike» det engelske språket og bringe det opp til det klassiske språkidealet. I samme retning virket den svært omfangsrike oversettelseslitteraturen fra latin. En modererende virkning kom fra en puristisk bevegelse som kjempet mot den utbredte latiniseringen, men opptaket av latinske ord i engelsk har fortsatt fram til i dag. Låneprosessen ble lettet ved at tidligere lån dannet mønster for tilpasningen av nye innlån. For eksempel var det lånt inn en mengde franske ord med endelsen -té, som i engelsk ble -ty, og som er utviklet fra akkusativformen av latinske substantiver på -tas. Engelsk tilpasser derfor uten videre latinske ord på -tas ved å gi dem endelsen -ty, for eksempel latinsk celeritas til engelsk celerity. På samme måte blir frequentia tatt inn som frequency og considerabilis som considerable.

Dette har gjort at latinske ord lett kan lånes inn i engelsk. For å kunne utnytte denne muligheten, og til dels også å kunne forstå og korrekt bruke mange av de eksisterende latinske lånordene, er man avhengig av en viss fortrolighet med latin. Det har hatt betydning at de klassiske språkene tradisjonelt har hatt en sterk stilling ved engelske universiteter og høyere skoler. Det store antallet franske og latinske lånord fra gammelt av, sammen med engelskens globale utbredelse, har bidratt til å gjøre engelsk svært åpent også for andre lån i alminnelighet, og ord fra de forskjelligste av verdens språk finner derfor stadig veien inn i engelsk.

Det engelske ordforrådet har dermed fått et uhyre stort omfang. Noen eksakt beregning av ordenes antall er umulig å gjøre. Som en antydning kan nevnes at The Oxford English Dictionary (2. utgave, 1989) fører opp noe over 600 000 hovedord, sammensetninger og avledninger. Men deler av dette ordforrådet tilhører tidligere tider. Det store flertallet av ordene har latinsk og fransk opprinnelse; selv i et utvalg av 20 000 mer allment brukte ord er under 20 % av germansk opprinnelse. Telles derimot alle ordene i et stykke sammenhengende tale eller skrift, blir bildet et helt annet: over 70 % er i slik språkbruk av germansk opprinnelse, ettersom de mest vanlige ordene ofte vil være germanske. Det bør imidlertid tilføyes at mange, særlig de eldste, av de franske lånordene er blitt like «engelske» som de germanske ordene.

Forskjellen mellom opprinnelsesspråkene til engelske ord har ført til en konflikt mellom germanske og latinske betoningsprinsipper, og gjør det ofte umulig å se på et ords form hvorledes det skal betones. Mange ganger har avledninger av samme ord innbyrdes forskjellig betoning, for eksempel fundament, fundamental, fundamentality. En annen følge av ordforrådets blandede opprinnelse er at begreper som betydningsmessig hører sammen, og som i andre germanske språk gjerne uttrykkes ved avledninger av en felles stamme, ofte blir dekket av innbyrdes uavhengige ord, som holy (hellig), saint (helgen), sanctity (hellighet).

Skriftspråket

I tidlig nyengelsk befestet den nye skriftstandarden sin stilling som riksmål, og ble utviklet mot større uniformitet. Viktige faktorer i denne utviklingen var boktrykkerkunstens utbredelse og bibelspråkets innflytelse over hele landet og i alle samfunnslag. En avgjørende innsats for å normalisere og regulere språkbruk og ortografi ble gjort på 1700-tallet av opplysningstidens menn, igjen i tilknytning til klassiske forbilder. Hovedstadens og universitetenes språk ble etter hvert utbredt som dannet talespråk også i provinsen, selv om dialektvariasjon i uttale fortsatte. Dialektene ble trengt tilbake til en sosialt mindre prestisjefylt stilling, og kløften mellom dannet og vulgært talespråk ble svært utpreget.

Språkstrukturen

De forandringene i språkstrukturen som hadde begynt i middelengelsk, fortsatte, inkludert den langt fremskredne reduksjonen av bøyningssystemet. Også det som stod igjen av de svekkede endestavelsene, falt snart helt bort. Følgen av at ordformene dermed ofte ikke gir uttrykk for grammatiske funksjoner eller for ordklasser (mange substantiver og verb får samme form, for eksempel smoke (røyk, å røyke), love (kjærlighet, å elske)), er blitt en svært stor frihet til å bruke samme ordform i flere funksjoner. Det forenklede bøyningssystemet som er blitt stående, betyr ikke at engelsk er et språk «nesten uten grammatikk». Over nevnes noen av de uttrykksmidlene som overtar endelsenes funksjon. I nyengelsk kommer også en rekke andre konstruksjonstyper i fast bruk, for eksempel bruken av to do som hjelpeverb i spørsmål og ved negasjon (I don't sing. Do you sing?), og progressivt aspekt, det vil si I am singing i motsetning til I sing.

Uttalen

I uttalen foregikk det mellom 1400- og 1700-tallet en serie viktige lydendringer som gjaldt de lange vokalene, kjent som Det store vokalskiftet eller The Great Vowel Shift. For eksempel fikk ord som i middelengelsk ble uttalt med lange monoftonger, som [li:fe], [sle:p], [go:s] og [na:me], på denne måten sin moderne uttale med diftonger, det vil si [laif], [sli:p], [gu:s] og [neim]. Rettskrivningen har imidlertid ikke fulgt med i denne utviklingen. Den representerer ennå den middelengelske uttalen: life (liv), sleep (søvn), goose (gås), name (navn). Mye av den påfallende mangelen på samsvar mellom uttale og skrift i engelsk kan føres tilbake til disse lydendringene. Den samme konservative stavingen forklarer for eksempel skrivemåter som sight [sait] og might [mait], hvor gh er bevart til tross for at den h-lyden (jamfør tysk Sicht, Macht) som den opprinnelig stod for, er forsvunnet. Mange av skriftbildene reflekterer gamle skriftvaner; i house [haus] og mouse [maus] er for eksempel ou den middelengelske skrivemåten for lang u (tilsvarende norsk hus, mus), som i nyengelsk ble [au]. Hensynet til etymologisk samhørighet mellom ord selv om de har fått forskjellig uttale, har også virket i samme retning. Det har fra tid til annen vært fremmet forslag til forenkling og rasjonalisering av den engelske stavemåten. Et eget selskap, The Simplified Spelling Society, ble stiftet på 1800-tallet for å arbeide for denne saken. Hittil har imidlertid ingen konkrete forslag vunnet alminnelig tilslutning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg