Verdenserklæringen om menneskerettigheter

Verdenserklæringen om menneskerettighetene, eller Menneskerettighetserklæringen som den også er kjent som, er det viktigste grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter.

Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av FNs Generalforsamling i Paris 10. desember 1948. Hvert år feires FNs menneskerettighetsdag 10. desember, samme dag som Nobels fredspris deles ut.

Menneskerettighetserklæringen slår fast det helt grunnleggende: Alle mennesker har det samme menneskeverd og de samme menneskerettigheter. I erklæringens artikkel 1 er dette formulert slik:

”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”

Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt tre år etter opprettelsen av FN i 1945. Verden hadde i løpet av en trettiårsperiode, fra første verdenskrig startet i 1914 til andre verdenskrig ble avsluttet i 1945, vært gjennom to verdenskriger. De menneskelige lidelsene var enorme.

Gjennom opprettelsen av FN ble det tatt grep for at det samme aldri mer skulle kunne skje. Ivaretalekse av menneskerettigheter og bevaring av fred henger tett sammen med hverandre.

Dette kommer klart frem i Menneskerettighetserklæringen, der det allerede i de innledende formuleringene pekes på at ”anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden”. 

Menneskerettighetserklæringen inneholder i alt 30 artikler. Både sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er inkludert.

Blant sivile og politiske rettigheter er for eksempel retten til liv, forbud mot tortur, forbud mot diskriminering, retten til privatliv, retten til ytringsfrihet og retten til religionsfrihet.

Blant økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er for eksempel retten til sosial trygghet, retten til arbeid, retten til tilstrekkelig levestandard og retten til undervisning.

Menneskerettighetserklæringen uttrykker et felles mål for alle folk og nasjoner. Erklæringen er ikke formulert på en måte som gjør den rettslig bindende for statene.

De aller fleste av bestemmelsene i Menneskerettighetserklæringen har imidlertid blitt tatt inn i andre menneskerettskonvensjoner, slik som FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Dette er konvensjoner som mange land har forpliktet seg til å følge. Dermed er målsettingene fra Menneskerettighetserklæringen likevel blitt til rettslig bindende forpliktelser for mange stater.

Over tid har det oppstått en debatt om hvorvidt erklæringen likevel har et selvstendig rettslig innhold. Denne debatten er mest interessant i forhold til land som ikke har sluttet seg til andre og bindende menneskerettkonvensjoner, og er ikke så aktuell i Norge, som er part til de aller fleste av konvensjonene.

I 1966 vedtok FNs Generalforsamling en konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som ofte forkortes SP, og en konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som ofte forkortes ØSK, som gjorde en rekke av rettighetene som først var formulert i Menneskerettighetserklæringen rettslig bindende for stater som ble parter til konvensjonene.

Andre viktige menneskerettskonvensjoner som videreutvikler rettighetene som først var formulert i Menneskerettighetserklæringen er FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1965, FNs kvinnediskrimineringskonvensjon fra 1979 og FNs barnekonvensjon fra 1989.

Menneskerettighetserklæringen har vært en viktig inspirasjon for at det også er utarbeidet menneskerettskonvensjoner på regionalt nivå. I Europa er Den europeiske menneskerettskonvensjon, som ofte forkortes EMK, av sentral betydning. Den ble vedtatt av Europarådet i 1950. 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.