R2P

R2P er en forkortelse for det engelske Responsibility to protect, på norsk «ansvar for å beskytte», som er en lære om statens og det internasjonale samfunnets ansvar for å beskytte sivilbefolkningen mot grove menneskerettighetskrenkelser.

Begrepet ble først brukt i 2001, i en rapport laget av The International Commission on Intervention and State Sovereignty (ICISS). Denne kommisjonen ble opprettet som et svar på en oppfordring fra FNs daværende generalsekretær Kofi Annan om at verdenssamfunnet måtte forbedre sin evne og vilje til å gripe inn mot grove menneskerettighetsbrudd. En viktig bakgrunn for utviklingen av begrepet er å finne i den rettslige usikkerheten knyttet til adgangen til humanitær intervensjon, som fikk mye fokus i forbindelse med Kosovo-krisen i 1999.

Siden 2001 har R2P vært gjenstand for omfattende internasjonal diskusjon, hvor FNs World Summit i 2005 var en sentral milepæl. Her ble R2P presisert til å inneholde tre elementer:

1. Territorialstatens ansvar for å beskytte
2. Verdenssamfunnets ansvar for å bistå
3. Verdenssamfunnets ansvar for å reagere

I en rapport fra FNs generalsekretær Ban Ki-Moon i 2009 ble dette presisert ytterligere, og R2P er i dag forstått som en lære om «tre pilarer, fire forbrytelser».

R2P er aktuelt dersom en sivilbefolkning utsettes for én eller flere av disse forbrytelsene:

1. folkemord
2. forbrytelser mot menneskeheten
3. krigsforbrytelser
4. etnisk rensing

De tre pilarene fra World Summit gjelder fortsatt:

• Første pilar understreker statenes primære ansvar for å beskytte egen sivilbefolkning fra slike forbrytelser.
• Andre pilar understreker verdenssamfunnet ansvar for å bistå stater til å utvikle kapasitet, institusjoner, infrastruktur og annet som muliggjør effektiv beskyttelse.
• Tredje pilar understreker verdenssamfunnets ansvar for å gripe inn mot slike forbrytelser dersom staten mislykkes i å beskytte egen befolkning. En mulighet i tredje pilar er å bruke militær makt etter mandat fra FNs sikkerhetsråd.

Sikkerhetsrådet har ved to anledninger vist til R2P som en begrunnelse for å gripe inn i en konflikt: I resolusjon 1973 (2011) om Libya, og i resolusjon 1975 (2011) om Elfenbenskysten.

Enkelte tilhengere av R2P argumenterer for at denne læren også gir adgang for stater til å bruke militær makt for å forhindre grove menneskerettighetsbrudd i en annen stat selv om FNs sikkerhetsråd ikke har gitt mandat til dette, det vil si som en hjemmel for humanitær intervensjon. Alternativt kan det argumenteres for at R2P har fått en slik behandling og mottakelse internasjonalt at læren er et argument for at det er i ferd med å utvikle seg en slik adgang, gjennom utvikling av internasjonal sedvanerett. Det mest forsvarlige er imidlertid fortsatt å si at det bare finnes to unntak fra maktforbudet i folkeretten, nemlig selvforsvar og mandat fra FNs sikkerhetsråd, og at R2P ikke gjør ensidig militær maktbruk lovlig i andre tilfeller, selv om formålet er å beskytte sivilbefolkningen.

Spørsmålet er blitt aktualisert i forbindelse med borgerkrigen i Syria, hvor FNs sikkerhetsråd ikke har gitt mandat til bruk av militær makt.

Regjeringen Solberg uttalte at det ikke er sikkert at det må foreligge et FN-mandat for at det skal være folkerettslig riktig å bruke militær makt for å forhindre en humanitær krise, og dette innebærer en viss utvikling fra Regjeringen Stoltenbergs standpunkt om at FN-mandat var absolutt nødvendig.