Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Qatar, monarki i Midtøsten (Persiabukta). Landet grenser til Saudi-Arabia i vest; maritime grenser også mot Bahrain, Forente arabiske republikk og Iran. Befolkningen på knapt 2 millioner er kulturelt sammensatt, med tallmessig dominans av gjestearbeidere fra flere land; den opprinnelige qatarske befolkningen er i klart mindretall. Offisielt språk er arabisk.

Qatars historie er knyttet til utviklingen på Den arabiske halvøy og i Persiabukta (Golfen), og landet var lenge et senter for handel med perler. Etter å ha stått under britisk beskyttelse ble Qatar selvstendig i 1971, og har gradvis blitt en betydelig politisk aktør i regionen. Med store inntekter fra utvinning av olje og gass har Qatar innført en velferdsstat, og investert i utlandet. Selv om Qatar har et i realiteten absolutt monarki, har landet innført visse demokratiske rettigheter, inklusive allmenn stemmerett – også til en nasjonalforsamling, men en slik er likevel ikke valgt.

Navnet Qatar er avledet fra Qatara, som antas å vise til den gamle handelsbyen Zubara, alternativt at det stammer fra det persiske ordet Gwadar – havn. Qatars nasjonalsang ble offisielt antatt 1954.

Qatar består av en halvøy i Persiabukta, ut fra Den arabiske halvøy. Halvøya går omtrent direkte i retning nord–sør, og er ca. 160 km lang og varierer i bredde mellom 55 og 90 km. Det meste av landet består av flatt ørkenlandskap; høyeste punkt er Abu al-Bawl på 103 meter. Jordsmonnet består i hovedsak av sand og stein, og er uegnet til jordbruk uten kunstig vanning.

Klimaet er hett med lite nedbør. Luftfuktigheten er høy som følge av fordampning fra Golfen. Temperaturen kan om sommeren nå opp i 50 °C. Vinteren har gjennomsnittstemperaturer på ca. 20 °C. Sandstormer opptrer hyppig, særlig om våren. Vegetasjon finnes bare i nord, både i form av ville planter og irrigert jordbruk. Dyrelivet er begrenset; regjeringen har iverksatt tiltak for å beskytte den arabisk oryx, Qatars nasjonaldyr.

Qatar er en av de minste statene i den arabiske verden, med ca. 2,6 millioner innbyggere, hvorav bare vel ti prosent tilhører landets opprinnelige innbyggere, arabiske beduiner fra de sentrale deler av Den arabiske halvøy. De øvrige er tilflyttede gjestearbeidere, de fleste fra India, Nepal, Bangladesh, Filippinene og Egypt, så vel som mange andre land. Innvandring har vært nødvendig for å sikre arbeidskraft til en raskt voksende økonomi, og har ført til en skjev kjønnsfordeling, med stor overvekt av menn.

Det qatarske samfunnet er moderne, samtidig som tradisjonelle verdier og tradisjoner ivaretas. Siden selvstendigheten har landet gjennomgått en rask modernisering bygd på utvinning av gass- og oljeforekomstene. Befolkningen bor hovedsakelig i hovedstaden Doha; under en tidel bor på landsbygda. Islam er offisiell religion, og flertallet av befolkningen (ca. 68%) er muslimer, hvorav langt de fleste er sunnier, med et lite sjia-mindretall. Innvandring har bidratt til at kristendom og hinduisme hver praktiseres av rundt 14% av innbyggerne. Kongefamilien bekjenner seg til den samme wahabismen som i Saudi-Arabia, og de to landene er salafistiske stater. Qatar praktiserer en mer tolerant utøvelse av islam enn nabolandet; blant annet har kvinner større frihet. Til tross for et nærmest absolutt monarki, har Qatar et åpent samfunn med en relativt fri presse, men med begrensninger blant annet på organisasjonsfrihet; politiske partier er ikke tillatt.

Qatar er et konstitusjonelt monarki, styrt av kongefamilien al-Thani. Etter et absolutt styre fra selvstendigheten i 1971 har det i senere år vært en viss politisk liberalisering, og en ny grunnlov trådte i kraft i 2005. Den nye grunnloven stipulerer et skille mellom den lovgivende og utøvende makt, og etablerte av en folkevalgt nasjonalforsamling, Majlis al-Shura, med 45 medlemmer, hvorav 30 skal velges, 15 utpekes. Det er vedtatt allmenn stemmerett, men valg til nasjonalforsamlingen er flere ganger utsatt. Det første var berammet til 2013, men vil tidligst komme i 2019. Første lokalvalg ble avholdt i 2011. Fortsatt har emiren den utøvende makt, og i praksis også de lovgivende og grunnlovgivende funksjoner, mens regjeringen domineres av emirens slektninger. I praksis styres Qatar derfor eneveldig.

Qatar har i nyere tid markert seg med en aktiv utenrikspolitikk, på det økonomiske og kulturelle, så vel som det diplomatiske og militære området. Qatar har søkt å innta en meklerrolle i flere konflikter, og har etablert bredere kontakt med flere aktører, statlige og ikke-statlige, enn andre land i regionen, blant annet med Iran og Israel. Qatar har tillatt USA å opprette militære baser, hvorav den ene – al-Udeid – er den største i regionen. Qatar spilte en aktiv rolle under Den arabiske våren, og deltok i den internasjonale operasjonen mot Libya og mot islamister i Syria, samt i den flernasjonale operasjonen i Jemen. Samtidig har landet støttet islamistiske grupper i begge disse, og i andre, land.

Qatar er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, Arabiske liga, OPEC og Golfrådet.

Qatars historie er nært knyttet til Golfregionen og Den arabiske halvøy, og landet fremsto som en statsdannelse først i moderne tid, og som selvstendig stat fra 1971. Det er påvist menneskelig virksomhet i området fra førhistorisk tid. Landets strategiske beliggenhet ved Persiabukta bidro til innvandring og handel, blant annet med Mesopotamia og India. På 600-tallet ble Qatar islamisert. I 1076 ble landet erobret av emiren av Bahrain; senere kom Qatar under portugisisk, osmansk og britisk innflytelse.

Qatars kongefamilie, al-Thani, ble innsatt av britene i 1867, og det samme dynastiet sitter fortsatt ved makten. Storbritannia anerkjente i 1916 emiren, og undertegnet en vennskaps- og beskyttelsestraktat. Fornyet og utvidet i 1935 ga avtalen Qatar britisk beskyttelse, til selvstendigheten i 1971. Året etter ble emiren avsatt i et kupp, og et nytt fant sted i 1995.

Qatar har store olje- og gassforekomster, som er grunnlaget for landets økonomiske utvikling fra et fattig land til å bli regnet som et av verdens rikeste , målt etter inntekt per innbygger. Qatar startet eksport av olje i 1949, og produserer ca. 1,5 millioner fat olje per dag. Både produksjon og kjente reserver er beskjedne i regional målestokk; naturgassforekomstene er desto større: verdens tredje største. Utnyttingen av gassforekomstene tok til på 1990-tallet, for å redusere avhengigheten av olje.

Qatar har knapt naturressurser utenom olje og gass, og bare en liten del av landarealet er egnet for jordbruk. Qatar har en betydelig industrisektor, i all vesentlighet er utviklet med energi fra olje- og gassforekomstene. Industrialiseringsstrategien besto i utgangspunktet av å etablere virksomheter i forlengelsen av utvinning av olje og gass, dernest av å utvikle en noe bredere sammensatt industribase. Landets hydrokarbonforekomster har dannet grunnlaget for utvikling av flere store foretak innen kjemisk industri, fremfor alt raffinering av olje, omdanning av naturgass til flytende gass (LNG), samt produksjon av mineralgjødsel, aluminium og stål.

Qatars kulturarv er dels knyttet til den nomadiske kulturen fra Den arabiske halvøy, dels til sjøfart og perlefiske på kysten; Qatar var i mange hundre år et senter for perlefisket i Golfen. Landet søker å ta vare på sin kulturarv, som er truet av modernisering og innvandring. Som et land med høy inntekt har Qatar bygd ut et gratis utdanningssystem med eget universitet; flere utenlandske utdanningsinstitusjoner har avdelinger i landet.

Qatar lanserte i 1996 tv-kanalen Al Jazeera, som har fått stor utbredelse og betydelig politisk innflytelse i den arabiske verden, ikke minst som felles forankringspunkt ved store hendelser, som den palestinske intifada, invasjonen av Irak og den arabiske våren. Qatar øver også innflytelse gjennom muslimske organisasjoner, og ved å ta imot skriftlærde fra andre muslimske land. Landet satser også på toppidrett, dels ved å få utenlandske utøvere til å ta qatarsk statsborgerskap – og skal arrangere VM i fotball i 2022.

Qatar har begrenset politisk samkvem med Norge, desto større økonomisk gjennom norske selskaper som har etablert virksomhet i landet. Norsk Hydro er den største norske investor, både innen aluminium og mineralgjødsel, det siste tatt over av Yara, fra 2004.

Yara eier 25 % av det felles selskapet Qatar Fertiliser Company (Qafco), som ble etablert i 1969, med Hydro som en av stifterne. Det har siden vært flere utvidelser av fabrikken, som er verdens største produsent av urea fra ett anlegg. Qafco og Yara har samarbeidet om pilotanlegget til Sahara Forest Project i Qatar.

Norsk Hydro etablerte og eier, sammen med Qatar Petroleum, Qatar Aluminium Company Limited (Qatalum), som åpnet i 2010. Fullt utbygd vil smelteverket være verdens største, og har en kapasitet på 585 000 tonn aluminium i året.  

Qatar er representert i Norge ved sin ambassade i London, mens Norge er representert i Qatar ved sin ambassade i Abu Dhabi (Forente arabiske emirater).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.