Liberia er en republikk i Vest-Afrika, ved  Pepperkysten i Atlanterhavet. Liberia grenser i nord til Sierra Leone og Guinea, i øst til Elfenbenskysten og Atlatanterhavet i sør. Liberia har et fuktig tropisk klima, og store deler av innlandet er dekket av regnskog. Befolkningen er på ca 4.6 millioner mennesker (2016). Hovedstaten heter Monrovia. Offisielt språk er engelsk, men flere ulike språk snakkes i forskjellige deler av landet.

Liberia har en spesiell historie. Det har aldri vært underlagt noen kolonimakt, det ble etablert som en uavhengig republikk i 1847 og er dermed Afrikas eldste uavhengige republikk. Landet har likevel en tett kobling til USA, som var en sentral og instrumentell aktør da landet ble grunnlagt.

Navnet Liberia er avledet fra det latinske liber som betyr fri. Det ble brukt om det området i Afrika som i 1822 ble overlatt frigitte amerikanske slaver.

Liberia er blant de mindre afrikanske landene i utstrekning. Landet strekker seg over 111 369 kvadratkilometer. Liberia, Guinea og Sierra Leone utgjør det som kalles Mano River-regionen i Vest-Afrika. Hele landet er preget av et typisk tropisk klima og store områder er dekket av regnskog. Regntiden varer fra april til september og er på sitt kraftigste i juli og august.

Liberia består for det meste av grunnfjell (gneis og granitt), med tertiær sandstein langs kysten. Kystlinjen er rundt 570 kilometer lang, og er karakterisert av en rekke laguner og estuarer, dekket av tette mangrovekratt. Den lave kystsletta strekker seg 30–50 km inn i landet, og er hovedsakelig dekket av savanne. Slettelandet går trinnvis over i lave, regnskogskledde platåer og høydedrag som dekker mesteparten av landet. Langs Liberias nordlige grense løper en del av Guineahøylandet, med høyder på over 1000 meter over havet. Høyest er Nimba (1752 meter over havet) nær grensen mot Guinea.

Med bare rundt 4,6 millioner innbyggere (2016) er Liberia også et av de mindre befolkede landene i Afrika. Rundt 25 prosent av befolkningen bor i Monrovia, som er det urbane, finansielle og kulturelle tyngdepunktet i landet. 

Befolkningen består av forskjellige etniske grupper. De viktigste av disse er gruppene Bassa, Gio, Gola, Grebo, Kissi, Kpelle, Krahn, Kru, Lorma, Mano, Mandingo og Vai.

I følge den nasjonale folketellingen i 2008 er majoriteten av befolkningen kristne, rundt 85 prosent, mens rundt 12 prosent er muslimer og 0,5 prosent tilhører mer tradisjonelle religiøse systemer.

Liberia ble først definert som et område for frigitte amerikanske slaver av American Colonization Society i 1822. Dette området er i dag kjent som Cape Monserrado, like ved hovedstaten Monrovia. Mellom 1822 og 1867 reiste rundt 19 000 frigitte amerikanske slaver for å slå seg ned der. Gruppen etablerte seg som en elite som ofte blir kalt "Americo-Liberians", "Congos" eller "settlers". Dagens elite i Liberia forsøker ofte å dokumentere slektskap til denne gruppen mennesker som kom til landet for over hundre år siden.

Liberia har vært en republikk siden grunnleggelsen i 1847. Landet kopierte den amerikanske konstitusjonen og de dominerende "settlerne" tok styringen, selv om de ikke utgjorde mer enn tre til fem prosent av befolkningen. Settlerne utviklet et segregert samfunn der urbefolkningen ble nektet stemmerett og borgerskap helt frem til 1964. I 1870 stiftet eliten et politisk parti som ble kalt "the True Whig Party". Samtlige av landets presidenter kom fra dette partiet inntil landets første kupp i 1980.

I perioden fra statskuppet i 1980 til en fredsavtale ble undertegnet i 2003 var landet preget av interne og regionale konflikter. Siden 2003 har landet hatt tilstedeværelse av FNs fredsbevarende styrker, UNMIL (United Nations Mission in Liberia). Sammen med andre land, internasjonale og regionale organisasjoner har FN satt inn store ressurser på å stabilisere og konsolidere fredsavtalen i denne perioden. Dette har inkludert gjenoppbygging av statsapparatet og reform av forsvaret og politiet.

De største politiske partiene i landet i 2016 er Unity Party (UP) og Congress for Democratic Change (CDC). President Ellen Johnson Sirleaf (2006-2017) tilhører Unity Party.

Liberia er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, Den afrikanske union, De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap og Cotonou-avtalen.

Mellom 1400 og 1600-tallet var det området som senere ble til Liberia preget av store forflytninger av folkegrupper. Allerede på den tiden forteller kilder om flere av de etniske gruppene som finnes i Liberia nå, blant annet Vai, Mandingo og Kru. Migrasjonen ble ytterligere intensivert på grunn av økt kontakt med europeere langs kysten. Migrasjonen fortsatte på 1700- og 1800-tallet og ble stimulert av handel med elfenben, slaver og tømmer. I løpet av det 19. århundre slo flere av de etniske gruppene som i dag utgjør den liberiske befolkningen seg ned i området.

I 1922 definerte The American Colonization Society en del av det geografiske området som senere ble Liberia som en koloni for frigitte amerikanske slaver. Medlemmer av The American Colonization Society inkluderte presidenten, senatorer og kongressmedlemmer i USA. Bosetterne kalte området Christopolis, før det ble  omdøpt til Monrovia etter USAs femte president James Monroe (1817-1825).

I 1847 ble Liberia grunnlagt som en uavhengig republikk. I 1870 ble The True Whig Party stiftet. Partiet hadde tilknytning til The Whig Party i USA og det dominerte i praksis Liberia i over hundre år.

Gummi-industrien vokste frem på 1920-tallet. Gummi- og dekkfirmaet Firestone ledet an og signerte en hundreårskontrakt med Liberia i 1926 og opprettet dermed det som skulle bli en av de største gummiplantasjene i verden.

I årene 1930-1970 ble et nasjonalt byråkrati og statsapparat videreutviklet. Større deler av landet ble etterhvert inkludert i statsapparatets ansvarsområde. På 1940-tallet initierte president William Tubman (1944-1971) en rekke reformer som blant annet skulle forene etterkommerne fra bosetterne med urbefolkningen, samt reformere og inkludere det rurale Liberia i de nasjonale prosessene og i den nasjonale økonomien. I disse årene opplevde landet økonomisk vekst og framgang på mange områder.

Reformprosessen varte til 1970-tallet da landet gikk inn i økonomiske nedgangstider og politisk turbulens. Misnøyen i landet økte i takt med den økonomiske nedgangstiden og kulminerte med en stor demonstrasjon den 14. april 1979 som i Liberia blir kalt "the Rice Riot" (ris opprøret). Tolbert-regjeringen satte inn tanks, soldater og politi mot  over 2000 sivile demonstranter og begynte etterhvert å skyte inn i folkemengden. Dette økte motstanden mot regjeringen ytterligere og åpnet opp for Samuel Doe. Den 12. april 1980 ble regjeringen kastet i et blodig kupp ledet av Samuel Doe. President Tolbert og hele hans administrasjon, med unntak av fire ministere (deriblant Ellen Johnson Sirleaf) ble drept.  Kuppet blir ofte tolket som et opprør mot eliten eller "americo-liberierne" som inntil 1980 hadde styrt landet i mer enn 100 år.

Samuel Doe ledet et undertrykkende regime som skapte nye spenninger mellom ulike grupper av urbefolkningen og mellom urbefolkningen og "americo-liberierne". National Patriotic Front of Liberia (NPFL) som ble ledet av Charles Taylor utnyttet etter hvert denne situasjonen. Samuel Doe ble drept i 1989 i et nytt statskupp ledet av Prince Johnson, som sto i ledtog med Charles Taylor og NPFL. Kuppet åpnet for at Charles Taylor kunne ta makten. Han førte landet ut i en svært blodig borgerkrig som også spredte seg til nabolandene. Konflikten utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til en av Afrikas mest brutale, og flere hundretusener flyktet til nabolandene. Etnisk tilhørighet overskygget politisk tilhørighet i kampene, og langt de fleste ofre var sivile. 270 000 mennesker ble drept, en tredjedel av befolkningen hadde flyktet. Landets infrastruktur og økonomi lå i grus før krigshandlingene ble stoppet i 2003 og Charles Taylor flyktet til Nigeria 11. august samme år.

I 2003 ble det satt i gang fredsforhandlinger i Accra og en fredsavtale ble signert den 18. august mellom den liberiske regjeringen og opprørsbevegelsene Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD) og Movement for Democracy in Liberia (MODEL). I tilegg signerte også en rekke politiske partier. En overgangsregjering under ledelse av Gyude Bryant ble etablert 14. oktober 2003. Economic Community of West African Countries (ECOWAS) hadde ledet fredsforhandlingene og  vært til stede med styrker. Disse styrkene fikk navnet ECOWAS Mission in Liberia (ECOMIL) og var i landet fram til FN overtok den 1. oktober 2003. Utsending av FNs fredsbevarende styrker (UNMIL) ble vedtatt av Sikkerhetsrådet gjennom resolusjon 1509 den 19. september 2003. Mandatet til FN-styrkene var å støtte opp om fredsavtalen. Det første politiske valget etter krigen ble holdt i 2005. Ellen Johnson Sirleaf, lederen av Unity Party, vant valget og ble Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige statsleder. I 2011 vant hun igjen valget og sitter i sin andre og siste periode som landets president ut 2017.

Da Sirleaf ble valgt til sin andre periode som president sto utfordringene i kø. Arbeidsledighet blant den unge befolkningen ble stadig mer akutt og landet ble også satt på en hard prøve da ebola-epidemien rammet i 2014-2015. Utbruddet startet i nabolandet Guinea i desember 2013. Den 30. mars 2014 ble de første tilfellene registrert i Liberia. I følge WHO ble 10 675 personer i Liberia smittet, av disse omkom 4 809 (tall fra 7. april 2016).

Den 30. juni 2016 overtok regjeringen ansvaret for sikkerheten i landet fra UNMIL.

Liberia er et av de fattigste landene i verden og er fortsatt i en gjenoppbygningsfase etter at 14 år med krig og uroligheter ble avsluttet i 2003. Landet er råvareprodusent og de viktigste eksportartiklene er gummi, palmeolje, olje, jernmalm, gull, diamanter og andre mineraler. Den viktigste økonomiske driveren er gruveindustrien. De fleste liberiere er bønder, og befolkningen lever hovedsakelig av jordbruk til selvforsyning. 

Landet opplevde en forsiktig økonomisk framgang mellom 2010-2013, mye takket være økte råvarepriser globalt. Men den økonomiske veksten snudde i 2014. Ebola-krisen og en global nedgang i råvarepriser førte til en negativ utvikling i BNP på 0,7 prosent i 2014 og 0,3 prosent i 2015. Nedgangen har rammet gruveindustrien spesielt hardt. Offentlig sektor er svak og det er høy arbeidsledighet, særlig blant den unge befolkningen. Landet er fortsatt avhengig av bistand og økonomisk støtte utenfra.

Norge støtter flere bistandsprosjekter i Liberia. Blant de viktigste er kapasitetsbygging i energisektoren, inkludert linjenettverk og kraftutbygging, og arbeid i justissektoren og politisektoren.

Liberia er et av syv land som er inkludert i Norges Ren energi-initiativ. Gjennom dette programmet har Norge blant annet bidratt med rundt en milliard kroner til Liberias kraftsektor. Det viktigste prosjektet i denne sammenheng har vært støtten til gjenoppbyggingen av vannkraftverket Mount Coffee. Vannkraftverket ble først åpnet i 1967 og hadde fra 1973 fire turbiner som tilsammen hadde en kapasitet på 64 MW, men det ble dessverre plyndret og fullstendig ødelagt under krigen på 90-tallet og har i 2016 vært ute av drift i 26 år. Gjenoppbyggingen begynte blant annet med norsk støtte i 2012. Prosjektet har vært et flaggskip for norsk ren energisatsing i Afrika og det har også vært et prestisjefullt prosjekt for Ellen Sirleaf Johnson. Etter gjenåpningen den 15. desember 2016 vil Mount Coffee ha en kapasitet på 88 MW og forsyne nærmere 100 000 husholdninger og bedrifter med strøm i 6-8 måneder av året avhengig av vannstanden.

Via REDD+ har Norge siden 2014 også vært engasjert i å bygge opp Liberias forvaltning av skogressurser. Flere norske frivillige organisasjoner mottar også støtte for ulike programmer i landet. Blant de mer omfattende av disse er Flyktninghjelpens flerårige programmer for å bekjempe kjønnsbasert vold.  

Norge er representert i Liberia ved sin ambassade i Accra (Ghana) og det norske konsulatet i Monrovia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

3. april 2015 skrev Fride Eeg-Henriksen

Hei, er det meningen at den over 100 år gamle artikkelen fra 1. utgave av Aschehougs leksikon om Liberia skal vises slik den gjør? Den er jo interessant og nå ganske kuriøs lesning, men jeg synes det ser rart ut at den er plassert så "høyt oppe". Hører den ikke mer hjemme i en tydelig historisk arkivdel? Vennlig hilsen Fride Eeg-Henriksen

4. april 2015 skrev Fride Eeg-Henriksen

PS til min kommentar fra igår, 3. april. Den ble skrevet på bakgunn av visning på nettbrett/ iPad, jeg ser nå at visningene ser forskjellige ut på datamaskin/ Mac. På iPaden har den kuriøse gamle artikkelen en helt annen framtredende plass.

13. oktober 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Fride, beklager at det tok tid før vi fikk sett på disse kommentarene. Enig i at bildet av den gamle artikkelen fungerer dårlig til dagens presentasjon av Liberia. Vi har derfor valgt å fjerne det. Vennlig hilsen Marte

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.