Sikkerhetsrådet, eller FNs sikkerhetsråd (The Security Council), overvåker verdenssituasjonen og har plikt til å gripe inn når internasjonal fred og sikkerhet er truet. Gjennom FN-pakten har Sikkerhetsrådet myndighet til å bruke militærmakt, og alle medlemsland i FN er pliktige til å følge vedtak gjort av Sikkerhetsrådet.

Sikkerhetsrådet har som hovedoppgave å bevare internasjonal fred og sikkerhet. De overvåker situasjonen i ulike land og områder, og har rett og plikt til å gripe inn når det oppstår aggresjon og trusler mot verdensfreden.

FN-pakten pålegger statene å løse sine internasjonale tvister med fredelige midler. De må avstå fra trusler og fra å bruke tvang mot andre stater. En slik tvist eller situasjon kan bringes inn for rådet av et hvilket som helst medlem av FN. Den samme retten har FNs generalsekretær.

Sikkerhetsrådet kan også selv vurdere en tvist eller en situasjon for å avgjøre om den kan sette internasjonal fred og sikkerhet i fare.

Møter i sikkerhetsrådet kalles sammen til enhver tid ved behov.

I tillegg må kandidater til valg av ny generalsekretær og opptak av nye medlemsland til FN bli godkjent i rådet, før rådet anbefaler dem videre til Generalforsamlingen, som stemmer over dem. Rådet velger også, sammen med Generalforsamlingen, nye medlemmer til Den internasjonale domstolen.

I internasjonal folkerett er det FN-paktens kapittel VI og VII som beskriver hvordan organisasjonen skal arbeide for å løse internasjonale tvister og konflikter.

Kapittel VI gir Sikkerhetsrådet rett og plikt til å undersøke og megle i konflikter. Hvis det oppstår en internasjonal konflikt, kan Sikkerhetsrådet ta initiativ til mekling eller legge fram prinsipper for en løsning. Rådet kan be FNs generalsekretær om å utrede og avlegge rapport om situasjonen.

Sikkerhetsrådet kan benytte to ulike grupper av tvangsmidler overfor en stat som truer eller bryter freden.

Kapittel VII i FN-pakten skisserer økonomiske, diplomatiske eller militære sanksjoner.

De to første sanksjonmåtene omfatter alle tiltak som ikke medfører anvendelse av væpnet makt. Av slike tiltak kan nevnes spesielt at medlemmene avbryter handelsforbindelsen og alt økonomisk samkvem for øvrig med vedkommende stat. Videre nevner pakten avbrytelse av all forbindelse ved hjelp av de forskjellige kommunikasjonsmidler, samt brudd på den diplomatiske forbindelsen. Beslutning om sanksjoner er bindende for alle FNs medlemsstater. Land som har blitt utsatt for sanksjoner er blant annet Sør-Afrika, Sør-RhodesiaIrak og Libya.

Hvis Sikkerhetsrådet mener at sanksjoner og andre tiltak ikke er tilstrekkelige, eller de ikke fører til det resultat man ønsker, kan rådet bruke væpnet makt. Da kan rådet opprette fredsstyrker og fredsoperasjoner.

Medlemmene i FN har gjennom FN-pakten forpliktet seg til å stille til rådighet de væpnede styrker som er nødvendig for å bevare freden. I slike tilfeller inngår man avtale med enkelte medlemsland om antall soldater, utstyr og så videre. Medlemslandene er også de som finansierer de enkelte operasjonene.

Partene i konflikten må også gå med på at det blir opprettet fredsstyrker i landet.

Et fast medlem av Sikkerhetsrådet kan hindre at slike vedtak blir gjort, selv om det er vedkommende stat selv som truer eller bryter freden. I praksis vil derfor tvangsmidler bare kunne rettes mot mindre stater, ikke mot stormaktene selv.

Rådet består av 15 medlemmer, hvorav fem er faste. De fem faste er de allierte etter andre verdenskrig, og er stormaktene FrankrikeKinaRusslandStorbritannia og USA. De øvrige medlemmene stiller til valg og blir valgt av Generalforsamlingen med 2/3 flertall. De ikke-faste medlemmene av rådet sitter i to år om gangen. Ved valget skal det tas hensyn til en rettferdig geografisk fordeling fastsatt av FN. Norge har sittet i Sikkerhetsrådet fire ganger, i periodene  1949–50, 1963–64, 1979–80 og 2001–02.

Formannskapet i Sikkerhetsrådet skifter hver måned, og landene som sitter i formannskapet kan benytte sin måned til å ta opp saker som de mener bør behandles.

Hvert medlem av Sikkerhetsrådet har én stemme. Til vedtak som angår saksbehandlingen, trenges det et flertall på ni medlemmer. Dette flertallet kan utgjøres av hvilke som helst av rådets medlemmer.

I alle andre saker trenges det også et flertall på ni medlemmer, men i tillegg må alle de fem faste medlemmene av rådet være blant de ni som stemmer for forslag for at det skal vedtas. Det vil i praksis si at hvert enkelt av de fem faste medlemmene, ofte omtalt som stormaktene, vetolandene eller vetomaktene, kan stemme mot og slik hindre et vedtak i alle saker som ikke bare gjelder prosedyrespørsmål. Denne retten kalles vetoretten.

Dersom et vetoland er uenig, men ikke vil bruke vetoretten sin, kan det avstå fra å stemme, og slik godta at resolusjonen blir vedtatt dersom den får ni andre stemmer for.

Også uten at den blir brukt spiller vetoretten en viktig forhandlingsmessig rolle, bare fordi den finnes. Et vetoland vil alltid kunne motarbeide et forslag det ikke liker ved å true med å nedlegge veto mot det. Dermed blir forslaget i de fleste tilfeller enten ikke stilt, eller det trekkes tilbake hvis det allerede er på bordet. En slik taktikk kan være bløff fra vetolandets side, men den kan også være oppriktig. Bløff eller ikke, virkningen er der. 

I perioden 1946–2016 har landene tatt i bruk vetoretten 273 ganger:

  • Russland/Sovjetunionen: 130 veto 
  • USA: 83 veto
  • Kina: 10 veto   
  • Storbritannia: 32 veto    
  • Frankrike: 18 veto

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.