Opprøret mot regimet til Muammar al-Gaddafi i Libya brøt ut i februar 2011. Det sammenfalt i tid med tilsvarende revolter blant annet i nabolandene Tunisia og Egypt vinteren 2011, og med samme krav om regimeskifte og demokrati. Opprøret i Libya føyde seg slik inn i serien av oppstander som utgjorde Den arabiske våren. Opprøret, som utviklet seg til krig, ble drevet fram av både indre og ytre aktører, og i større grad enn i andre land, med unntak av Syria, av utenlandsk innblanding. Opprøret – og den flernasjonale militære intervensjonen – førte til regimeskifte, som igjen hadde som følge at Libya langt på vei gikk i oppløsning som stat.

Opprøret startet øst i Libya, med kraftsenter i den nest største byen, Benghazi. Derfra spredte det seg til andre deler av landet, med hovedstaden Tripoli. Gaddafi møtte opprøret med trusler om – og faktisk bruk av – våpenmakt. Truslene om å angripe sivile som støttet opprøret kom i liten grad til utførelse, men ble brukt som begrunnelse for den internasjonale intervensjonen i mars; begrenset til å beskytte sivile. Opprørere, som tidlig ble støttet av enkelte fremmede stater, grep til tidlig til våpen og angrep regjeringsstyrkene. Dette medførte at konflikten raskt utviklet seg til en borgerkrig. Deretter, fra mars, startet en flernasjonal koalisjon en militær kampanje som resulterte i at borgerkrigen ble internasjonalisert.

Opprøret startet i Kyrenaika i øst; kjerneområdet for det gamle monarkiet som Gadaffi styrtet i 1969. Her, hvor konservative, islamistiske krefter stor sterkest, var også motstanden mot det radikale regimet størst. Det var først og fremst her at offiserer og soldater fra regjeringsstyrkene gikk over til opprørene. Også andre medlemmer av regimet hoppet av, og deltok – både i og utenfor Libya – i oppbyggingen av en opprørsledelse. I Benghazi ble et nasjonalt overgangsråd opprettet for å lede motstanden og for å etablere kontakt med det internasjonale samfunn, for deretter å danne en ny libysk regjering.

Opptrappingen av konflikten, med frykt for at regimet ville angripe sivile i Benghazi, førte til at FN innførte sanksjoner mot Libya, for så å godkjenne en internasjonal militær intervensjon. Denne hadde beskyttelse av sivile og ikke skifte av regime som hensikt, men var likevel avgjørende for at regimet falt i juli 2011. Den militære aksjonen var først ledet av USA, deretter av NATO, og også Norge deltok med styrkebidrag.

Opprøret i Libya startet med politiske protester mot regimet i februar 2011. Det som snart utviklet seg til et nasjonalt opprør startet lokalt i Benghazi i øst, hvor det i flere år hadde vært en viss grad av åpen motstand mot regimet – både militært og sivilt. Benghazi er største by i Kyrenaika, med en historie av militant motstand mot sentrale myndigheter fra islamistiske grupper. Islamister var aktive i motstanden mot det libyske regimet på 1990-tallet, men spilte ikke noen vesentlig rolle som organisert kraft under selve opprøret i 2011; mer etter regimeskiftet.

Demonstrasjonene som innledet opprøret hadde bakgrunn i krav som var framsatt av pårørende til fanger som i 1996 ble drept under opptøyer i Abu Slim-fengselet i Tripoli, hvorav de fleste var islamister, og som regimet ikke hadde villet redegjøre for skjebnen til. Advokaten Fathi Terbil engasjerte seg i saken, og i fem år før opprøret hadde en gruppe pårørende på ukentlig basis avholdt stille protester. Terbil mobiliserte til en større protest 17. februar 2011, og ble arrestert 15. februar. Dette førte til de første demonstrasjonene under opprøret, 15.–16. februar, med daglige protester i Benghazi; deretter i flere andre byer.

Demonstrasjonene kom overraskende på regimet. Forut for de tillyste demonstrasjonene 17. februar søkte Gaddafi å dempe situasjonen og avverge et opprør. Han advarte mot å nøre opp under situasjonen, og lovte reformer. Arrestasjon av advokaten Fathi Terbil bidro derimot til å tilspisse situasjonen. De to første dagene med protester ble demonstranter møtt med tåregass og beskutt med gummikuler; 17. februar med skarp ammunisjon. Over 150 mennesker skal ha blitt drept på tre dager. De første demonstrasjonene i Tripoli fant sted 20. februar, etter at regimet hadde mobilisert tilhengere til støttedemonstrasjoner. Også her åpnet regimets sikkerhetsstyrker ild, mens demonstrantene gikk til angrep på politistasjoner og offentlige kontorer.

Konflikten ble tidlig trappet opp, med voldsbruk fra begge sider. Regjeringsstyrkene brukte vold dels for å hindre opprørere i å angripe militære leire for å skaffe seg våpen. Opprørere ble tidlig tilført våpen også gjennom at militære avdelinger gikk over til dem, og gjennom leveranser utenfra.

Parallelt med at konflikten spredte seg ble opprøret bedre organisert. Lokalt ble det opprettet styringsråd i byer som ble overtatt av opprørere. På nasjonalt nivå ble et overgangsråd – National Transitional Council of Libya (NTC) – etablert med sete i Benghazi, ledet av tidligere justisminister Mustafa Abdul Jalil. Fra mars valgte flere land å anerkjenne NTC som den legitime representant for det libyske folk; andre etablerte kontakt med rådet, som etter hvert ble en opposisjonsregjering.

20. februar advarte Saif al-Islam, Muammar al-Gaddafis sønn, mot at en fortsatt konflikt ville føre til en borgerkrig som fulgte regionale og stammemessige skillelinjer. Erklæringer om at regimet ikke ville gi seg, samt påståtte militære angrep mot sivile også fra jagerfly og helikoptre, var utslagsgivende for at FNs sikkerhetsråd ga klarsignal til å opprette en flyforbudssone og autorisere en internasjonal militær inngripen – spesifikt for å beskytte sivile.

Opprørerne var i utgangspunktet sivile. Når militære offiserer gikk over til opprørssiden og tok med seg sine avdelinger med våpen, kunne opprørerne organisere et forsvar for å møte regjeringsstyrkene – og selv gå til offensiver. Dette skjedde allerede få dager etter at opprøret brøt ut. De første dagene kom det blant annet til kamper om militærforlegningen Katiba i Benghazi.

Som i Syria senere, organiserte avhoppede regime-offiserer en opprørsstyrke i Benghazi; Free Libya Armed Forces, så vel som Free Libya Air Force. Sistnevnte opphørte da flyforbudssonen ble innført. De militære opprørsstyrkene ble ledet av tidligere innenriksminister Abdel Fattah Younis, en av kuppmakerne fra 1969. Opprørerne tok kontroll over militære anlegg med våpen, særlig i øst. Mange sivile ble bevæpnet, og opprørerne fikk en militær tyngde som gjorde at de innledningsvis kom på offensiven – før regimet iverksatte motangrep. Med våpen på begge sider kom det snart til militære trefninger, og det i utgangspunktet fredelige opprøret utviklet seg til borgerkrig.

Den delvise oppløsning av regimets militære struktur i Kyrenaika førte til at opprørerne der raskt kunne ta kontrollen over Benghazi, og derfra rykke vestover mot Brega, som ble tatt 20. februar. Opprørsstyrker fortsatte til Ras Lanuf og Bin Jawad. Framrykkingen ble møtt med motstand fra regimet, og innledet borgerkrigsfasen i opprøret. Selv om det libyske forsvaret i øst enten sluttet seg til opprørerne eller la ned våpnene, hadde regimet betydelig kampkraft i andre deler av landet.

Opprørsstyrkenes opprinnelige framrykking fra Benghazi ble stanset i Bin Jawad, hvorfra regimet drev opprørerne tilbake til Ras Lanuf, 6. februar. Her satte regimet inn tyngre våpen mot de lettere bevæpnede opprørerne. Dette gjentok seg i Brega. Regimets bombardement bidro til å stanse framrykkingen og svekket opprørernes evne til å slå tilbake. Etter harde kamper om Brega trakk opprørerne i midten av mars seg tilbake til Ajdabiya, et knutepunkt i Kyrenaika. Også denne måtte oppgis, samtidig som regimelojale styrker begynte sitt motangrep mot Benghazi – med luftangrep – 17. mars.

Opprøret hadde de første ukene størst framgang i Kyrenaika, men spredte seg langs kysten i Tripolitania, med Misrata og Zawiyah – og med opptøyer i berberbyer i Nafusa-fjellene.

Regjeringsstyrkenes angrep på opprørskontrollerte Benghazi var vendepunktet i krigen. Forut for dette hadde regimet truet med å innta byen, og rydde den for opprørere. Dette ble utlagt å innebære at regimet ville angripe sivile, ikke bare væpnede opprørere. Det var denne forståelsen av situasjonen som førte til at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon nummer 1973, og derved autoriserte en internasjonal inngripen.

Derved ble den libyske konflikten åpent internasjonalisert, ved at den flernasjonale intervensjonen – Operation Odyssey Dawn (OOD) – startet 19. mars 2011. Koalisjonsstyrkene sto under operativ ledelse av USA, og besto først av bidrag fra Frankrike og Storbritannia. Deretter sluttet flere land, også Norge, seg til. Intervensjonen endret radikalt konfliktens karakter og utvikling.

Allerede før OOD var formelt startet, angrep franske fly libyske regjeringsstyrker utenfor Benghazi, 19. mars. Sjømilitære styrker ble satt inn for å patruljere området utenfor Libyas kyst, mens luftstyrker samlet seg for å håndheve den FN-vedtatte våpenembargoen og flyforbudssonen. Resolusjon nummer 1973 forbød invasjon, og bakkestyrker kunne derfor ikke settes inn. Like fullt ble spesialsoldater fra Frankrike, Storbritannia, USA og de to golfstatene Qatar og De forente arabiske emirater satt inn i det skjulte; kanskje sågar før resolusjon 1973 var vedtatt.

Den raske iverksettingen av militære angrep, og den tidlige innsettingen av styrker i det skjulte, er utlagt å indikere at det forelå planer om å gripe inn i Libya for å fjerne Gaddafi-regimet fra makten før opprøret startet.

Spesialstyrkene bedrev etterretning og målangivelse for flyangrep, etablerte kontakt med opprørsstyrkene, og bidro med rådgiving og opplæring av disse. En viktig funksjon var koordinering av den militære aktiviteten til opprørerne med koalisjonen, selv om dette formelt ikke skjedde. Spesialstyrker samarbeidet med enkeltland som bidro i den flernasjonale operasjonen, hvorigjennom informasjon tilfløt operasjonen.

Innledningsvis var OOD konsentrert om å ødelegge vitale deler av Libyas forsvar; særlig luftforsvar og luftvern, for å etablere flyforbudssonen. Denne ble først etablert over Kyrenaika, for så å bli utvidet til resten av landet.

Fra 31. mars 2011 ble kommando over operasjonen, heretter benevnt Operation Unified Protector (OUP), overført til NATO. Oppgavene ble i noen grad endret: Etter at våpenembargoen og flyforbudssonen var etablert under OOD, ble angrep mot libyske styrker intensivert under OUP. Med kontroll over luftrommet rettet koalisjonsstyrkene angrep også mot libyske bakkestyrker for å hindre deres framrykking; først i øst, deretter i vest. Dernest ble militære installasjoner angrepet og ødelagt. Alle angrep skulle i henhold til FN-mandatet være begrunnet i å forhindre regimet i å angripe sivile.

Kampene på bakken ble trappet opp fra midten av mars, med store bevegelser etter hvert som flere byer og områder ble tatt, tapt og gjenerobret. Etter at intervensjonen sikret opprørernes fotfeste i Kyrenaika, konsentrerte regimet seg om å beholde kontrollen i Tripolitania. Kampene om de strategisk viktige byene Brega og Misrata var blant de hardeste under krigen. Opprøret i Misrata, Libyas tredje største by, truet regimets kontroll over Tripolitania – og dermed hele landet. Opprørerne tok kontroll over Misrata 23. februar, og det kom til omfattende kamper. der regimet beleiret byen med store styrker. Kampene om havnen i Misrata regnes som avgjørende for krigens videre gang. 15. mai oppga regimet byen etter tre måneders beleiring.

Opprørsledere fra Misrata møtte president Nicolas Sarkozy og franske offiserer i Paris i juli, hvor de diskuterte planer om en offensiv vestover mot Tripoli, og å koordinere aksjonen med opprørerne som kjempet i Nafusa-fjellene. Opprøret i Nafusa startet i februar, og ble raskt møtt med angrep fra regimet. Flere byer ble beleiret, men blokaden brutt da opprørerne tok grensebyen Wazin i april, og fikk åpnet en forsyningsrute fra Tunisia. Forsendelser av våpen, først fra Frankrike og Qatar, deretter fra De forente arabiske emirater og Sudan, bidro til at opprørerne, støttet av NATOs bombing, holdt ut – til de slo regjeringsstyrkene tilbake i juli–august. Deretter bidro de til opprørsoffensiven mot Tripoli.

Opprørsstyrker angrep Tripoli i slutten av august. Tre større grupper samarbeidet om offensiven. 20. august gikk opprørere til kamp inne i byen, mens styrker fra Misrata angrep fra sjøen, støttet av enheter fra Nafusa som åpnet en ny front dagen etter. 23. august inntok rebellene Bab al-Aziziya-anlegget som hadde vært Gaddafis tilholdssted. Kampene fortsatte til Tripoli var erobret 28. august. Forut for dette ble Brega tatt 22. august; Ras Lanuf 24. august.

Før Tripoli falt hadde Gaddafi og nære medarbeidere flyktet, og søkt tilhold i Sirte. Der ble han, 20. oktober, funnet og drept. Mellom Tripolis fall og Gaddafis død holdt regimets styrker fortsatt stand i mindre deler av Tripolitania.

Krigen endte i realiteten da Gaddafi ble tatt av opprørere idet han forsøkte å unnslippe fra Sirte. Konvoien han kjørte i ble observert av NATOs luftovervåking – og angrepet. Filmopptak tatt av opprørere viste at diktatoren var lettere skadd da han ble tatt i live. Han ble mishandlet, og så skutt og drept.

NTC erklærte Libya frigjort 23. oktober, men kamper fortsatte i noen områder, framfor alt i Bani Walid, helt til oktober 2012. Operation Unified Protector endte 31. oktober 2011.

Etter at krigen var erklært over kom det til voldsutøvelse i flere byer, inklusive hevntokter mot personer og lokalsamfunn som hadde vært lojale mot regimet. Medlemmer av Gaddafis familie, og andre som tilhørte det avsatte regimet, flyktet til Algerie og Niger. Saif al-Islam ble tatt til fange av opprørere sør i landet, 19. november, for deretter å bli holdt fanget i Zintan.

Forsøk på å finne en politisk løsning underveis i krigen førte ikke fram. Det ble vist liten vilje til å finne en løsning som åpnet for at det sittende regimet fortsatt skulle ha en rolle. Dét var en del av fredsforslaget til Afrikanske union (AU). Et veikart for fred fra AU i april inneholdt forslag om en våpenhvile, blant annet for å få fram humanitær hjelp, og dialog med sikte på overgang til demokratisk styre. Opplegget, som forutsatte opphør av NATOs luftangrep forut for forhandlinger og at deler av regimet skulle forbli ved makten, ble akseptert av Gaddafi, men ikke av opprørerne – eller av koalisjonen.

Russland, som motvillig hadde avstått fra å nedlegge veto mot FN-resolusjon nummer 1973, søkte å finne en diplomatisk løsning. Selv om Russland offentlig kritiserte de militære angrepene, opprettholdt russerne kontakt med sentrale land i koalisjonen, og USA søkte deres støtte for å overtale Gaddafi til å gå av. Gaddafi avviste imidlertid russernes framstøt.

I mars sendte Saif al-Islam en medarbeider til London for å søke britisk støtte til et forslag om at han skulle overse en overgang til demokratisk styre, mot at hans far og øvrige familie skulle få immunitet. Det libyske regimet skal i juli ha forsøkt å sikre en mulig retrett for Gaddafi, hvor han overga makten mot å kunne forbli i Libya. NTC uttalte seg positivt til en slik mulighet, men den ble ikke forfulgt.

Bakgrunnen for opprøret og krigen i Libya er sammensatt, og det hersker ulike oppfatninger om hvilke forhold som lå bak. Selve opprøret var først og fremst en politisk protest rettet mot et undertrykkende system. Bak de politiske forholdene lå både historiske og kulturelle røtter, med gamle motsetninger mellom ulike deler av Libya, så vel som tradisjonelle klan- og stammestrukturer.

Konflikten i Libya var først og fremst politisk, med utspring i den østlige del av landet. Det var et opprør mot et diktatur – og en diktator som hadde ledet landet i tråd med sine egne ideer og innfall. Libya var på sosiale områder mer utviklet enn andre land i regionen, men med mangel på muligheter for reell politisk deltakelse. I fravær av en politisk kultur, og med forbud mot politiske partier og en fri presse, var opprøret lite ideologisk farget. Målet var å styrte det sittende regimet, og erstatte det med et demokratisk styresett.

Bak opprøret lå også gamle kulturelle og historiske forhold. Det begynte i Benghazi i Kyrenaika, hvor det libyske kongedømmet, som det sittende regimet avsatte, hadde sine sterkeste røtter. Det var det gamle flagget fra denne tiden opprørerne tok i bruk. Det var også her islamister hadde sitt sterkeste feste, også det knyttet til historiske forhold. Under krigen var det ansett som mulig at Libya kunne bli delt, ved at Gaddafi klarte å beholde kontrollen over det vestlige Tripolitania – og at dette var en av hans planer. Fra før selvstendigheten var det i Kyrenaika en tradisjon for militant motstand mot fremmedstyre, forankret i sanusi-ordenen. Det som før revolusjonen fantes av militær opposisjon mot Gaddafi hadde også utspring i denne del av landet, utført av islamister.

Mens opprøret i Egypt hadde en økonomisk dimensjon i form av fattigdom og økende økonomiske og sosiale ulikheter, spilte denne en mindre rolle i Libya, som lenge hadde vært et av landene i regionen med høyest inntekter og en velferdsstat – selv om en betydelig del av befolkningen også der levde under fattigdomsgrensen. I enkelte grupper var det misnøye med den økonomiske politikken under Gaddafi, men reformer hadde rettet opp enkelte av de kritiserte forholdene, inklusive forbudet mot privat næringsvirksomhet.

Opprøret i Libya begynte på samme måte som i andre land under Den arabiske våren, men tok en helt annen retning da borgerkrigen brøt ut og det internasjonale samfunn besluttet å gripe inn med militær makt. Selv om opprør flere steder i regionen førte til regimeskifte, var det bare i Libya, og senere i Syria, at opprøret førte til krig, sågar med direkte deltakelse av utenlandske aktører.

Opprørets start var knyttet til protester fra etterlatte etter drepte politiske fanger. I deler av landet, framfor alt i øst, ble brede lag av befolkningen mobilisert med krav om politisk frihet. Medlemmer fra ulike grupper sluttet seg til opprøret, som mest ble organisert gjennom lokale styringsråd og militser. Det er anslått at det kan ha vært et tusentalls militsgrupper; de fleste uten klar politisk eller religiøs forankring, men mest knyttet til en by eller et område. Islamistiske organisasjoner, inklusive Det muslimske brorskap, sto svakt i Libya, og spilte en beskjeden rolle i selve opprøret, men styrket sin stilling etter regimeskiftet og den påfølgende statsoppløsningen. Islamister spilte likevel en sentral rolle i ulike deler av opprøret.

Det nasjonale overgangsrådet (NTC), etablert i Benghazi, ble i praksis ble en opprørsregjering; anerkjent av flere land og internasjonale organisasjoner.

Det libyske regimet sto lenge imot opprøret, selv om det gradvis gikk i oppløsning som følge av at sentrale personer gikk over til opprørerne, og enda viktigere: at flere militære ledere sluttet seg til kampen mot regimet. Muammar al-Gaddafi styrte i stor grad ved hjelp av sin familie og nøkkelmedarbeidere.

Stammeledere spilte en rolle i konflikten ved å øve innflytelse over sine grupper. Noen av dem forble langt på vei lojale til Gaddafi; de fleste sluttet seg derimot til opprørerne. Blant de som tradisjonelt var støttespillere for Gaddafi-familien, men som raskt støttet opprøret, var tuareg, warfalla og hasawna. Særlig i Tripolitania og hovedstaden Tripoli opprettholdt regimet betydelig støtte i løpet av opprøret

Libya er medlem av Arabiske liga (AL) og Afrikanske union (AU), som begge engasjerte seg i konflikten. AL støttet FN-resolusjonene og bidro, til tross for intern uenighet, til et viktig politisk grunnlag for den flernasjonale militære intervensjonen. I februar utelukket AL Libya fra sine møter. AU etablerte en gruppe med statsledere, under ledelse av Sør-Afrikas president Jacob Zuma, som søkte å finne en diplomatisk løsning – uten å lykkes.

Flere aktører utenfor regionen spilte en sentral rolle; først og fremst enkeltstater, dernest FN og EU. Forholdene knyttet til enkelte lands tidlige rolle, spesielt forut for selve opprøret og den militære intervensjonen, er ikke helt og fullt kjent. Det er blant annet påpekt at USA lenge hadde Libya på en liste med land hvor regimet skulle styrtes, om nødvendig med militær makt. Det er også hevdet at Frankrike hadde lagt planer for en inngripen mot Gaddafi allerede før opprøret brøt ut, for å fjerne spor etter økonomisk støtte fra det libyske regimet. Dette er blitt bestyrket av at daværende president Nicolas Sarkozy i 2018 ble arrestert, anklaget for å ha mottatt valgkampmidler fra Libya.

Etter et tiår med normalisering av forholdet til Libya, ledet Frankrike, Storbritannia og USA an i den politiske prosessen som førte til nye sanksjoner mot det libyske regimet; deretter til intervensjonen. Det var de tre landene som startet den militære operasjonen. Frankrike og USA var de sentrale pådriverne i det politiske spillet forut for resolusjonene i Sikkerhetsrådet.

Resolusjon nummer 1970 (vedtatt 17. mars) innførte en embargo av Libya. Det ble forbud mot leveranse av våpen og transitt av leiesoldater. Det ble reiseforbud for ledende medlemmer av regimet, og FNs medlemsland ble pålagt å fryse finansielle verdier til Gaddafi-familien og andre regimemedlemmer.

Resolusjon nummer 1973 (vedtatt 26. februar) åpnet for å etablere en flyforbudssone over Libya. FN autoriserte bruk av nødvendige midler for å forsvare libyske sivile truet av angrep fra Libyas militære styrker, men forbød utenlandske bakkestyrker å okkupere libysk territorium.

Resolusjon nummer 1970 fikk bred støtte, også av Kina og Russland. De to vetomaktene motsatte seg derimot militær intervensjon. Resolusjon nummer 1973 var derfor mer krevende å få på plass, også fordi det viktige EU-landet Tyskland, som hadde vært med på å fremme resolusjon nummer 1970, var avventende til militær aksjon – og selv ikke kom til å delta. Flere land forutsatte arabisk støtte til militær intervensjon for selv å stille seg bak forslaget. Slik støtte kom fra Golfrådet (GCC) og Arabiske liga (AL). AL ba FN om innføring av en flyforbudssone 12. mars. To dager senere iverksatte GCC selv en militær aksjon for å slå ned opprøret i Bahrain, ett av sine medlemsland.

Begrunnelsen for militær intervensjon var å beskytte sivile (’responsibility to protect’-prinsippet, R2P) mot angrep fra den libyske regjering. For flere land, deriblant Norge, var dette avgjørende for å støtte militær inngripen i en borgerkrig. Henvisninger ble gjort til tidligere behov for internasjonal beskyttelse av sivile, spesielt i Bosnia, Rwanda og Darfur – der FN ikke lykkes i å forhindre folkemord.

Kritikere av intervensjonen i Libya har påpekt at det bevisst ble søkt skapt et bilde av overhengende trusler om angrep mot sivilbefolkningen, og at regimet satte inn fly mot sivile. Det første er omdiskutert, og det siste var ikke tilfellet. Kritikk av intervensjonen, at den gikk ut over mandatet, ble i desember 2011 avvist av FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. Kritikken har særlig gått på at kampanjen gikk lenger enn å beskytte sivile, og ble en folkerettsstridig støtte til regimeendring, og drap på statssjefen. Enkelte stater og organisasjoner har bedt om en internasjonal gransking av NATOs luftoperasjon.

Resolusjon nummer 1973 åpnet ikke for invasjon og okkupasjon av Libya, ei heller å fjerne Muammar al-Gaddafi og hans regime. Likevel satte flere land inn spesialstyrker som del av deres respektive militære innsats, og i realiteten samordnet med den FN-saksjonerte operasjonen. Spesialsoldatene opererte som rådgivere for ulike opprørsgrupper og som bindeledd mellom opprørerne og NATO-styrken. Kontakten skjedde gjennom enkelte NATO-land som deltok i operasjonen, og ikke med NATO som sådan. Den militære tilstedeværelsen i Libya var et brudd med FN-resolusjon nummer 1973. Våpenleveranser til opprørerne, som særlig Qatar og De forente arabiske emirater, men også andre land, sto bak var et brudd med resolusjon nummer 1970.

Den NATO-ledede operasjonen støttet ikke formelt opprøret eller opprørsstyrkene, men ble implisitt ble det en avgjørende støtte. I enkelte tilfeller var luftangrep fra NATO koordinert med opprørere i kamp. For utfallet av krigen – med regimeendring – var NATOs inngripen avgjørende.

Regimeendring var ikke en del av FN-mandatet og det uttalte målet for operasjonen. Frankrikes president Nicolas Sarkozy tok imidlertid tidlig til orde for regimeendring. Frankrike spilte en sentral rolle i å få på plass FN-resolusjonene, samtidig som den franske regjering var en pådriver for anerkjennelse av NTC. Frankrike var vertskap for det internasjonale toppmøtet som 19. mars staket ut koalisjonens politiske og militære agenda. Allerede under møtet gjennomførte Frankrike sine første tokt over Libya, og det var her Norge forpliktet seg til å delta med kampfly. USAs president Barack Obama var mer tilbakeholden, ikke minst i lys av erfaringene fra krigene i Irak og Afghanistan. USA påtok seg å lede den innledende del av operasjonen, men forutsatte at europeiske land – støttet av arabiske stater – stilte de største kampstyrkene. Den europeiske union (EU) besluttet 1. april å foreberede en styrke, EUFOR Libya, for å kunne støtte humanitære operasjoner, men den ble ikke aktivert.

Fra 23. mars ble den USA-ledede Operation Odyssey Dawn etterfulgt av den NATO-ledede Operation Unified Protector. Innad i NATO var det uenighet både om å iverksette en slik operasjon og om hvordan den skulle ledes. Tyskland var motstander av intervensjonen, og avstod fra deltakelse. Tyrkia var en annen av de fremste motstanderne. Resultatet var at den militære ledelse ble lagt til NATO, og en koordineringsgruppe ble opprettet på politisk nivå. Det siste ble gjort for å trekke med troppebidragsytende land som ikke var medlemmer av NATO: De forente arabiske emirater, Jordan, Qatar og Sverige. Bare halvparten av NATOs 28 medlemsland bidro med styrker.

Under et internasjonalt møte om Libya i London 29. mars ble en bredt sammensatt gruppe – Libya Contact Group – satt ned for å samordne forholdet til Libya og kontakten med NTC.

Den internasjonale straffedomstol (ICC) tok også opp Libya, og utstedte arrestordre blant annet mot Muammar al-Gaddafi og hans sønn Saif al-Islam – i tråd med resolusjon nummer 1970. Det libyske regimet uttalte at det ikke anerkjente domstolen.

Norge spilte en aktiv rolle i konflikten i Libya, både politisk og militært. Norge stilte seg bak FNs resolusjoner, og bidro tidlig til den multinasjonale styrken, med av seks F–16 kampfly samt C–130J Hercules transportfly. De norske kampflyene fløy sine første tokt 24. mars; til sammen gjennomførte de 583 tokt og slapp 569 bomber. Luftbidraget ble trukket hjem 1. august, men Norge stilte fortsatt stabsoffiserer til disposisjon for NATOs operasjonsledelse og bemanning til AWACS overvåkingsfly.

Norge valgte i august 2011 å se på overgangsrådet (NTC) som Libyas legitime myndighet, uten formelt å anerkjenne det. Norge deltok også i kontaktgruppen (LCG), og ledet – sammen med Tyrkia – ett av møtene.

Etter initiativ fra Stortinget besluttet regjeringen i november 2017 å nedsette et uavhengig utvalg for å evaluere Norges innsats i Libya-operasjonen. Utvalgets rapport ble presentert i september 2018.

Opprøret og krigen i Libya har hatt vidtrekkende konsekvenser, først og fremst nasjonalt, men også – i noen grad – regionalt.

Opprøret oppnådde å fjerne det sittende regimet til Muammar al-Gaddafi. Det ble erstattet av et nasjonalt overgangsstyre fram til frie valg i 2012; de første slike i Libya siden 1952.

Kampene flere steder i landet førte til betydelige tap på begge sider, og til materielle ødeleggelser. Overslag over antall drepte varierer sterkt, fra 2500 til 50 000. Økonomisk infrastruktur, særlig innenfor olje- og gassindustrien, ble i liten utstrekning rammet, og kunne forholdsvis raskt settes i drift igjen. Blant de industrianlegg som ble rammet av krigen, og måtte gjennomgå reparasjoner, var mineralgjødselfabrikken i Marsa el Brega, som norske Yara er hovedeier i.

Selv om opprøret hadde bred oppslutning over hele landet, innebar krigen at motsetninger mellom folkegrupper som sto på hver sin side oppsto, eller ble forsterket. Blant annet ble mange med mørk hudfarge – libyere og andre afrikanere – utsatt for forfølgelse, mye ut fra rasistiske motiver, blant annet under påskudd av å være leiesoldater for regimet. Det ble i enkelte byer gjennomført hevnaksjoner mot grupper og drap på enkeltpersoner.

Som følge av krigen i Libya ble det tilført regionen ytterligere våpen – ut over de store lagre som det libyske regimet hadde, og som i stor utstrekning kom ut av statlig kontroll. Det skapte frykt for at våpen tilkom radikale og kriminelle grupperinger, og til en destabilisering, særlig i Sahel-regionen. Det er antydet at islamistiske grupperinger, blant annet i Mali og Niger, er blitt tilført våpen fra Libya. Blant disse skal være Al-Qaida i Maghreb (AQIM) og dens (tidligere) leder Mokhtar Belmokhtar. Disse ble i januar 2013 knyttet til terrorangrepet mot Statoils anlegg i In Amenas, Algerie. 31. oktober 2011 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon nummer 2017, som oppfordret Libya om å forhindre at våpen falt i terroristers hender, samt å ødelegge lagre av kjemiske stridsmidler.

Både under og etter krigen er det reist kritiske spørsmål ved den internasjonale håndtering generelt og den militære inngripen spesielt – samt ved hvordan de stridende parter opptrådte.

Også selve det politisk-juridiske grunnlaget for intervensjonen – altså ansvaret for å beskytte sivile (R2P), som var avgjørende både for FN-resolusjon nummer 1973 og for norsk deltakelse – er det stilt spørsmål ved. Det var ikke entydig at regimet hadde til hensikt å iverksette militære aksjoner annet enn mot væpnede opprørere, og da resolusjon nummer 1973 ble vedtatt var det færre drepte sivile i Benghazi enn under opprøret i Kairo på et tilsvarende tidspunkt. Da Operation Odyssey Dawn ble iverksatt pågikk det en militær framrykking fra regimet mot Benghazi, men ingen utvetydige indikasjoner på at den ville settes inn mot sivilbefolkningen. Det er også stilt spørsmål ved realiteten ved til regimets påståtte bruk av leiesoldater, som også kommer til uttrykk i FN-resolusjon nummer 1970. Det var ikke klarlagt at regimet hadde slike styrker da intervensjonen ble iverksatt, og det er ikke godtgjort at det benyttet seg av leiesoldater under krigen.

Som tilfellet var med den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 ble det stilt spørsmål ved den egentlige intensjonen bak NATOs krigføring i Libya, drevet fram av Frankrike og støttet særlig av Storbritannia og USA. De arabiske staters store oljeressurser – og deres radikale, nasjonale politikk – er i begge tilfeller påpekt som motiv for ønsket regimeendring. Et annet rasjonale som er framholdt for stormaktenes vilje til å gripe militært inn var at det i Libya var mulig å intervenere uten for stor egen politisk og militær kostnad.

Den arabiske våren truet stabiliteten ikke bare i Nord-Afrika, men enda viktigere i regionen generelt og i golfstatene, med Saudi-Arabia, spesielt. Som i Syria senere engasjerte flere golfstater seg i konflikten i Libya, dels direkte militært, dels økonomisk og politisk. Det ble, også som i Syria, særlig gitt støtte til islamister, selv om de sto svakere i Libya.

Det er stilt spørsmål ved USAs rolle, politisk og militært, etter mange års politikk for, og flere forsøk på, å fjerne Muammar al-Gaddafi. Libyas utenrikspolitikk under Gaddafi var uavhengig, anti-imperialistisk og anti-vestlig. Forholdet til Libya var særlig anstrengt etter at Ronald Reagan ble president i 1981, hvoretter USA flere ganger angrep Libya. Én fortolkning av USAs rolle under det libyske opprøret består blant annet i at Gaddafis panafrikanske politikk var en trussel mot USAs kamp om innflytelse på det ressursrike kontinentet, i en tid hvor Kina hadde skapt seg et betydelig fotfeste der.

Det var gjennom årene flere forsøk fra vestlige land på å ta livet av Gaddafi. Det er stilt spørsmål ved hvorvidt det var i tråd med mandatet at NATO-operasjonen i 2011 angrep hans boligkvarter i Tripoli. Det ble begrunnet med at boligen også var ansett som en militær kommandosentral. Det var overvåking fra Operation Unified Protector som i oktober 2011 fant Gaddafi utenfor Sirte, og det var NATO-fly som bombet konvoien han befant seg i. Dette bidrar til kritikken mot operasjonen som et bidrag til å endre regimet og fjerne statssjefen, i strid med FNs mandat. Frankrikes lederrolle er også knyttet til et mulig ønske fra den franske president Nicolas Sarkozy om å fjerne Gaddafi for å dekke over forbindelser mellom de to, med påstått økonomisk støtte til Sarkozys valgkamp. Han ble i 2018 arrestert, mistenkt for dette. Sammen med USAs utenriksminister Hillary Clinton tok Sarkozy til orde for at Muammar Gaddafi måtte fjernes.

  • Cole, Peter og Brian McQuinn (red) (2015). The Libyan Revolution and its Aftermath. Oxford University Press.
  • Chorin, Ethan (2012). Exit the Colonel. Public Affairs Books.
  • Forte, Maximilian C. (2012). Slouching towards Sirte. Baraka Books.
  • Gelvin, James L. (2012). The Arab Uprisings. Oxford University Press.
  • Hilsum, Linday (2012). Sand Storm. Faber and Faber.
  • Noueihed, Lin & Alex Warren (2012). The Battle for the Arab Spring. Yale University Press.
  • Pargeter, Alison (2012). Libya. The Rise and Fall of Qaddafi. Yale University Press.
  • Prashad, Vijay (2012). Arab Spring, Libyan Winter. AK Press.
  • Tunander, Ola (2012). Libyenkrigets geopolitik. Celanders Förlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. mars skrev Monica Sortland

Ankepunkter:
1. Overskrifta. Det var vel neppe en "borgerkrig" når opprørerne bestod av (for det meste) utenlandske al-Qaida-krigere, og disse ble backet opp av diverse andre lands spesialstyrker og flyvåpen (deriblant Norges). Dette skriver du jo også selv om under 'Internasjonale aktører'.
2. "Det folkelige opprøret mot regimet ..."??! Libya var vel det mest velfungerende landet i Afrika, særlig med tanke på velstand for folk flest.De hadde goder som de fleste andre land bare drømmer om. (Eksempel -- hentet fra FN sine nettsider -- "Før Gaddafis tid kunne bare 25 % av befolkningen lese og skrive, med Gaddafi økte andelen til 83 %, og 25% av innbyggerne fikk universitetsutdannelse. Gjennomsnittlig levealder var høy, – 78år.") Gadhafi var en svært populær statsleder. Opprørerne var stort sett al-Qaida og andre islamister og jihadister, med 'vestlige' statsledere (og krigsindustrien) i ryggen.
3. Årsaksforhold.Man sitter igjen med inntrykket at det hele startet som et opprør mot fengsling av politiske motstandere. Hetsen mot Gadhafi startet vel først da han nasjonaliserte oljeindustrien (Førstesideoppslag fylt av Gadhafi-portrett under 'tittelen' "GAL HUND" i norske aviser den gangen). Det som sannsynligvis startet denne siste bølga av blodtørst, var nok at han var i gang med planer om å sjalte ut petrodollar- og CFA-dominans. Han ville få slutt på at amerikanske dollar skal være eneste gyldige betalingsmiddel ved transaksjoner med olje, og planla innføring av gulldinaren som betalingsmiddel.
Svært mange av de såkalte politiske fangene var dessuten jihadister.

Det fins mye mer å si om emnet, men jeg gir meg her. Vil oppfordre fagansvarlig til å lese f.eks. boka til Ola Tunander, 'Libyenkrigets geopolitik - Humanitär intervention eller kolonialkrig?', og føye den til litteraturlista (etter redigering av artikkelen, selvsagt).

6. april skrev Dag Leraand

Takk for vettug kommentar!
Jeg har latt meg anspore av den til å gå gjennom artikkelen, også i lys av noe nyere litteratur (Tunanders bok var brukt, og er nå tatt med i litteraturlisten!).
Jeg er enig i at tittelen borgerkrig ikke reflekterer realitetene, og har endret den til Krigen i Libya, helt i tråd med hva vi gjorde underveis med krigen i Syria.
De sosiale forholdene i Libya er forøvrig beskrevet i artikkelen om Libyas samtidshistorie. Motstanden mot regimet var nok ikke så mye knyttet til økonomi som til politikk, og de økonomiske aspektene var vel mest et anliggende for en middelklasse og handelsstand enn de brede lag.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.