Plassering

KF-bok. begrenset

Elfenbenskysten (offisielt navn: Côte d’Ivoire), republikk i Vest-Afrika, ved Guineabukta, grenser til Ghana i øst, til Burkina Faso og Mali i nord og til Guinea og Liberia i vest.

Den tidligere franske kolonien, selvstendig fra 1960, er et av de økonomisk mest utviklede land i Afrika sør for Sahara, men synkende priser på landets eksportprodukter etter 1980 skapte alvorlige økonomiske problemer. Under landsfaderen Félix Houphouët-Boigny, president fra selvstendigheten og til sin død i 1993, nøt Elfenbenskysten godt av utstrakt politisk stabilitet. Først i 1990-årene måtte den eneveldige presidenten bøye av for krav om flerpartisystem og demokrati, og han vant selv de første frie valg. Elfenbenskysten har opprettholdt et nært politisk, militært og økonomisk samarbeid med Frankrike. Som følge av borgerkrigen i nabolandet Liberia tok Elfenbenskysten i 1990 imot ca. 230 000 flyktninger, mens borgerkrig og politisk konflikt i Elfenbenskysten på 2000-tallet førte flyktningestrømmene tilbake til Liberia og til Ghana.

Størstedelen av landet er flatt lavland, preget av underliggende bergarter fra arkeisk og prekambrisk tid. Spesielt den sørlige delen av landet består vesentlig av flatt lavland, men overalt er landet preget av lave åsrygger og elvedaler. Det er vesentlig i vest rundt byen Man at landskapet hever seg nevneverdig. Her, på grensen til Guinea i vest, ligger også landets høyeste fjell, Mont Nimba, som er 1752 meter høyt. Den nordvestre delen av landet har høydedrag på opp mot rundt 1000 moh. I den nordlige og nordøstlige delen av landet er det også høydedrag som strekker seg opp mot 600-700 moh.

Landarealet er på 322 460 km2. I afrikansk målestokk er landets areal ikke av de største, men heller ikke av de minste. Befolkningen på over 22 millioner er betydelig, men likevel moderat med tanke på landets størrelse.

Landet er gjennomskåret av en rekke elver som hovedsakelig renner fra nord mot sør. De fire største og lengste elvene er, fra vest, Cavally (kjent som Cavalla i Liberia), Sassandra, Bandama, og Comoé. Ingen av dem er seilbare for skipstrafikk. I sør, ved kysten mot Atlanterhavet, ligger tre betydelige laguner, med tilknytning til havet, men med hovedsakelig ferskvann fra sine tilførselselver. Havnebyen Abidjan ligger ved den største av lagunene, Ébrié-lagunen.

Elfenbenskystens har lite uberørt regnskog igjen med unntak av noen få nasjonalparker. Det naturlige biologiske mangfoldet er de fleste steder redusert på grunn av overdreven jakt, skogdrift, plantasjer, jordbruk, eller som følge av felling av trær til lokalt behov for brensel.

Elfenbenskysten har tre klimatiske soner, med ekvatorialt klima i sør, tropisk i den midtre delen og semi-arid i nord. Den sørlige kystnære delen har relativt moderate temperaturer, som veksler mellom 25–30 oC. Det er relativt mye nedbør, ca. 1800 mm per år i Abidjan og noe mer nedbør vest i landet.

Landet har en befolkning på 22 671 331 innbyggere (folketelling 2014) på et landområde på 322 460 km2, som gir en befolkningstetthet på 70 innbyggere per km2. Hovedstaden Yamoussoukro (opprinnelig en landsby og Houphouët-Boignys fødested), har en befolkning på bare 281 735 (folketelling 2014) og er som Brasilia i Brasil og Abuja i Nigeria en kunstig anlagt hovedstad.

Landets innbyggere kan deles inn i noen få hovedgrupper. Totalt har landet ca. 60–80 ulike etno-lingvistiske grupper. Hovedgruppene er som følger: Akan i sør og sørøst, Kru i vest mot Liberia, Voltafolk i nordøst mot Ghana, og Mande i regnskogen i sentrum av landet og på savannen mot nord. Andre etno-lingvistiske grupper er Bété, Baoulé, Dyula og Anyi, som dels er undergrupper av de førstnevnte.

Befolkningen både i den sørøstre og sentrale delen av landet er innvandrere fra Ghana, de fleste som følge av press fra Ashanti-riket. I nord er de fleste etterkommere etter innvandrere fra naboland i nord. I den nordvestre delen av landet er en stor etnisk gruppe etterkommere fra Mali-riket og senere fra oppløsning av Songhai-riket. Mange er også etterkommere etter migranter som ble presset sørover som følge av islamisering i nord.

Urbaniseringen har tiltatt i senere år, med stor vekst i både store og små byer og tettsteder. Bare de aller færreste lever på tradisjonelt vis i skogsbeltet i sør. Mange er fortsatt knyttet til landsbygda i forbindelse med jordbruk, plantasjer, handel og småindustri.

Religion og spiritualitet er veldig viktig for alle i Elfenbenskysten. Bare et mindretall er kristne, vesentlig katolske, mange er muslimer, mens de fleste praktiserer tradisjonelle religioner. Mange praktiserer tradisjonelle religioner parallelt med kristendom eller islam.

Elfenbenskysten har siden 1960 vært republikk med en president med relativt mye makt. Presidenten, regjeringen og parlamentet holder alle til i den økonomiske hovedstaden og havnebyen Abidjan, mens Yamoussoukro er offisiell hovedstad (siden 1983).

Administrativt er Elfenbenskysten delt inn i 14 distrikter inklusive to selvstendige by­distrikter, Abidjan og Yamoussoukro. De administrative enhetene i Elfenbenskysten er sentralt styrt med statlige representanter som administrativt ansvarlige for hver enhet.

Som en del av en forsvarsavtale mellom de to landene har Frankrike en militærbase permanent beliggende nær flyplassen i bydelen Port-Bouët i Abidjan. Antallet franske soldater ligger i dag på mellom 500 og 1000 kamp-utstyrte soldater.

Det er få eller ingen direkte etterkommere etter landets urbefolkning i Elfenbenskysten. Flertallet av landets innbyggere er innvandrere, eller etterkommere etter innvandrere, fra de siste 500–600 år, til tross for at funn av redskaper tyder på menneskelig bosetting i området tilbake til minst 10 000 år fvt. 

Lite egnede havner for Europeiske slavehandelsskip gjorde Elfenbenskysten mindre utsatt for slavehandel enn andre land i regionen, til tross for at kysten langs Vest-Afrika ble ‘oppdaget’ av portugisiske sjøfarere fra 1470-tallet. Franske misjonærer slo seg ned i den sørøstre delen av landet tidlig på 1600-tallet. Rundt 200 år senere startet organisert fransk militært nærvær. Fullt koloniherredømme startet først ved begynnelsen av første verdenskrig.

Landets første president og landsfader, Félix Houphouët-Boigny, regjerte fra landets uavhengighet til sin død i 1993. I denne perioden hadde landet en stor økonomisk utvikling, og i all hovedsak uavbrutt politisk stabilitet. Houphouët-Boigny videreførte et tett forhold til den tidligere kolonimakten Frankrike.

Etter landsfaderens død gikk landet inn i en turbulent periode på rundt 20 år, med voksende etniske og religiøse motsetninger, politisk uro, statskupp, borgerkrig og splittelse av landet i to deler, og med et brudd i de gode forbindelsene med Frankrike i en periode på 2000-tallet.

Landet har en relativt moderne industrisektor og et velutviklet allsidig næringsliv. Havnebyen Abidjan er en stor og viktig havn, både for Elfenbenskysten og for nabolandene Mali og Burkina Faso i nord. Det er gode vei- og jernbaneforbindelser til Ouagadougou, hovedstaden i Burkina Faso, og veiforbindelse til Bamako, hovedstaden i Mali.

Elfenbenskysten har et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 33 884 millioner USD (2014). Med en befolkning på over 22 millioner menneske, gir dette et BNP per innbygger på rundt 1 500 USD. Elfenbenskysten representerer en betydelig økonomi i Vest-Afrika. Under Ouattaras presidentperiode har den økonomiske veksten ligget på rundt 8–9% per år.

Økonomien i Elfenbenskysten er basert på jordbruk, tradisjonelt for eksport. Elfenbenskysten eksporterer olje fra offshore aktivitet. Landet har også en god del industribedrifter, spesielt basert i den økonomiske hovedstaden Abidjan. Rundt om i landet finnes det også mye småindustri, spesielt innen foredling av jordbruksprodukter og innen frukt- og plantasje­virksomhet og da spesielt kakaoplantasjer.

Elfenbenskysten har oljeraffineringskapasitet som overgår landets eget behov. I tillegg til olje fra egne oljefelt tar landet imot råolje fra naboland og sender raffinerte oljeprodukter tilbake. Nå har landet kun ett raffineri i drift, drevet av Societé Ivoirienne de Raffinage (SIR) og lokalisert til Abidjan, med en kapasitet på 65–70 tusen oljefat per dag.

Landet er som de fleste afrikanske stater sammensatt av en rekke forskjellige etniske grupper, som oftest snakker ulike afrikanske språk, til tross for at fransk er offisielt felles språk. De fleste etniske gruppene er etterkommere etter innvandrere fra nabolandene over mange århundrer. Noen bærer fortsatt med seg nedarvede fortellinger om hvordan stammen ankom fra naboland. Slike muntlige historier og myter, sammen med språk, klesdrakter, musikk og andre kulturtradisjoner, er viktige for folks identitetsdannelse. Befolkningen i Elfenbenskysten er derfor mye engasjert med håndverk, kunst og kultur, samt brukskunst.

Landet har en rekke både offentlige og private høyere utdanningsinstitusjoner, og fremst av disse er Université Félix Houphouët-Boigny, med rundt 50 000 studenter i bydelen Cocody i Abidjan. Et noe mindre universitet i Abidjan er kjent som Université d'Abobo-Adjamé. Lenger nord har Yamoussoukro et universitet som er splittet, med enkelte fakulteter som ligger lenger nord i Bouaké. Totalt hadde landet rundt 170 000 studenter på høyeste utdanningsnivå i 2013, hvorav ca. 40% var kvinnelige.

Elfenbenskysten har en variert presse med flere aviser støttet av ulike politiske partier. Offentlig debatt foregår nok vel så mye i direkte møte mellom mennesker, på arbeidsplasser og på markeder og på restauranter i veikanten kjent som ‘marquis’.

Norge hadde ambassade i Abidjan frem til 2011. Etter dette har Norges diplomatiske representasjon til Elfenbenskysten vært basert dels i Abuja, Nigeria og nå i Accra, Ghana. Mange nordmenn har hørt om Elfenbenskysten i forbindelse med fotball, med internasjonale fotballstjerner som Didier Drogba og Yaya Touré.

Norge importerer kakao for produksjon av sjokolade og kakao-drikker, der kakaoråstoffet i stor utstrekning kommer fra Elfenbenskysten, en av verdens største kakaoprodusenter.

Etter hvert har det også dukket opp en liten gruppe innvandrere fra Elfenbenskysten i Norge. Norske forskere har hatt kontakt med Elfenbenskysten for eksempel i forbindelse med den Den afrikanske utviklingsbank – en bank Norge er medlem av, og bidragsyter til, i samarbeid med andre nordiske land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.