Plassering

KF-bok. begrenset

Guinea-Bissau, republikk i Vest-Afrika. Landet grenser i nord til Senegal, i øst og sør til Guinea og i vest til Atlanterhavet. Utenfor kysten ligger Bijagós-øyene og andre øyer. Landet, som er litt mindre enn Nordland fylke, er et av verdens fattigste og har vært preget av politisk og militær uro siden uavhengigheten. Hovedstad er Bissau.

Nasjonalsang er ’Essa é a Nossa Pátria Bem Amada’ (’Dette er vårt kjære fedreland’).

Navnet Guinea-Bissau er en avledning av ’Ganuya’, et vestafrikansk rike på 1300-tallet, og ’Bissau’, navnet på en folkegruppe på Bijagós-øyene.

Guinea-Bissau kan inndeles naturgeografisk i en kystslette og en utløper av platået Fouta-Djallon. På platået er det dype, eroderte daler og lave åser. Landets høyeste sted er et ikke navngitt punkt 300 meter over havet. Gjennom den lave kystsletta renner de tre elvene Cacheu, Corubal og Gêba som via langstrakte munninger tømmes i Atlanterhavet. I regntiden går elvene ofte over sine bredder og omdanner kystsletta til et sumpland. Kysten er sterkt innskåret og de nærmeste av mange øyer utenfor henger sammen med fastlandet ved fjære.

Guinea-Bissau har tropisk klima med små temperaturvariasjoner og mye nedbør. April–mai er de varmeste månedene med en gjennomsnittstemperatur på cirka 27 °C og august er kjøligste måned med en gjennomsnittstemperatur på omkring 25 °C. Ved kysten er årsnedbøren på 2000–2500 millimeter og i innlandet avtar den til cirka 1500 millimeter. Det er regntid juni–oktober og tørketid med varme vinder fra innlandet i desember–mai. Temperaturene varierer med avstand fra kysten og høyde over havet.

Av pattedyr kan nevnes sjimpanse og flere andre apearter, elefant, bøffel, gaseller, dvergflodhest og leopard. Det er observert omkring 450 fuglearter, blant annet storker, ibiser, isfugler, bietere, solfugler og hornfugler. I elvene finnes krokodiller og ved kysten senegalmanat (sjøku) og flere delfin-arter.

Det er flere etniske hovedgrupper. Størst er fulani (28,5 prosent av befolkningen) som lever sør for mandinga (14,7 prosent) i innlandet. I kystområdene lever balanta (22,5 prosent), pepel (9,1 prosent), mandjako (8,3 prosent) og bijagó (2,1 prosent) (CIA World Factbook, 2015).

Guinea-Bissau er relativt tynt befolket. Flest lever i de nordvestlige og østlige deler av landet. Urbaniseringsgraden er 49,3 prosent (2015).

Offisielt språk er portugisisk som tales av 27,1 prosent av befolkningen. Crioulo, en blanding av portugisisk og afrikanske språk, er et utbredt handels- og hjelpespråk som tales av 90,4 prosent. Av de 19 språkene i landet er balanta mest utbredt. Blant annet malinke og bambara hører til mande-språkene.

45,1 prosent er muslimer, 22,1 er kristne (vesentlig romersk-katolikker) og 14,9 prosent er animister.

Spedbarnsdødeligheten er høy, og forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er blant de laveste i verden: 52,31 år for kvinner og 48,21 år for menn. 39,53 prosent av befolkningen er under 15 år (2015). Dysenteri og malaria er utbredte sykdommer.

Guinea-Bissau er en demokratisk og presidentstyrt republikk. Presidenten har den utøvende makt for fem år og kan gjenvelges uten tidsbegrensning. Regjeringen utnevnes av en statsminister utnevnt av presidenten. Landet har vært uten statsminister siden 12. mai 2016. Nasjonalforsamlingen, Assembleia Nacional Popular, har 102 representanter valgt i allmenne valg for fire år.

Guinea-Bissau er inndelt i ni regioner.

Forsvaret består av hær, marine, flyvåpen og et gendarmeri.

Guinea-Bissau er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdens helseorganisasjon, Den afrikanske union (AU), De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) samt Cotonou-avtalen.

På 1200–1500-tallet var Guinea-Bissau et lydrike under Maliriket. Portugisere kom til området i 1446 og brukte det som base for kolonisering av Kapp Verde-øyene. Fra 1500-tallet og i flere århundrer var Guinea-Bissau viktig for leveranser av slaver. Britiske og franske handelsstasjoner ble opprettet og i 1687 ble en portugisisk handelsstasjon grunnlagt i Bissau i et forsøk på å begrense fransk handelsvirksomhet. Først i 1879 ble Guinea-Bissau erklært som en portugisisk koloni under navnet Portugisisk Guinea. Kravet ble betvilt av briter og franskmenn, men ble godkjent under Berlinkonferansen 1884–85. Portugal slet med å få kontroll over området. I 1915 ble Guinea-Bissau administrert som en del av Portugals oversjøiske område.

I Guinea-Bissau ble motstandskampen fra 1956 anført av frigjøringsbevegelsen Uavhengighetspartiet for Guinea og Kapp Verde (PAIGC) ledet av Amílcar Cabral. PAIGC ble forbudt i 1956 og Cabral dro i eksil. PAIGC startet en frigjøringskrig i 1961 og fikk gradvis kontroll over stadig større områder av Guinea-Bissau. I 1972 kontrollerte PAIGC to tredjedeler av landet og valgte en nasjonalforsamling. Cabral ble myrdet av portugisiske agenter i 1973. Omkring hundre offiserer og soldater ble beskyldt for drapet og henrettet. Guinea ble erklært som en selvstendig republikk med broren Luis Cabral som president mens Aristides Pereira ble president på Kapp Verde. De portugisiske myndighetene avviste vedtaket, men etter revolusjonen i Portugal 1974 ble det innledet forhandlinger og kolonistyret ble avviklet på fredelig måte.

I 1980 ble Cabral styrtet ved et kupp utført av yngre offiserer, og lederen, major João Bernardo Vieira ble president. Dette førte til diplomatisk brudd med Kapp Verde, men fra 1982 begynte forholdet mellom de to statene å bli normalisert. I 1990 ble det innledet en demokratiseringsprosess i Guinea-Bissau og grunnloven ble endret i 1993. Året etter ble det første frie parlamentsvalg holdt. PAIGC fikk rent flertall og Vieira vant presidentvalget.

Et militæropprør i 1998 førte til en borgerkrig der Senegal og Guinea støttet Vieiras regime. ECOWAS sendte inn en fredsstyrke, og styrker fra Senegal og Guinea ble trukket tilbake. Vieira ble avsatt ved et militærkupp i 1999 og tiden som fulgte ble preget av politisk ustabilitet. I februar 2000 overlot en overgangsregjering makten til opposisjonslederen Kumba Yala etter at han var blitt valgt til president. I 2003 ble presidenten avsatt av hærsjefen Veríssimo Correia Seabra. Sivilt styre ble gjeninnført med PAIGC ved makten etter valget i 2004. Correia ble drept i et nytt kuppforsøk i november 2004.

I 2005 ble tidligere president Vieira gjenvalgt. Han ble myrdet i mars 2009. Malam Bacai Sanhá ble valgt til president i juni samme år og døde etter lengre tids sykdom i januar 2012. Et militærkupp i april samme år forhindret nytt presidentvalg. Etter megling av ECOWAS overtok en sivil overgangsregjering i 2012 og styrte frem til José Mário Vaz vant presidentvalget i 2014.

Guinea-Bissaus økonomi sliter under begrensede naturressurser (men rike fiskeressurser), korrupsjon og ustabile politiske forhold, og er avhengig av økonomiske overføringer fra utlandet. To av tre innbyggere lever under fattigdomsgrensen.

Jordbruk står for 44,7 prosent, industri 13,4 prosent og tjenesteytende næringer for 41,9 prosent av BNP (2015).

Jordbruk sysselsetter mer enn 80 prosent av befolkningen. Viktige produkter er ris, mais, maniok, kokosnøtter, sukkerrør, jordnøtter (peanøtter), søtpoteter og bomull. I kystområdene drives fiske, en del tømmer avvirkes i skogsområder og det er fedrift i savanneområdene.

Landet har forekomster av petroleum og bauxitt som er lite utnyttet. Industrien er lite utviklet og hovedsakelig konsentrert omkring Bissau. Det drives begrenset produksjon av næringsmidler til lokalt forbruk, bomull og foredling av trevarer.

Det er gratis og obligatorisk grunnskole for barn i alderen 7–14 år, men bare 55 prosent av barna får skolegang og bare 25 prosent får to påfølgende skoleår. Følgelig er analfabetismen stor (55,3 prosent i 2011), særlig blant kvinner. Det er to universiteter, begge i Bissau.

Det er én dagsavis og åtte andre aviser/blader.

Det er én statsdrevet radiostasjon og noen private radiostasjoner. Det er én statsdrevet fjernsynsstasjon samt den portugisisk drevne kringkasteren Rádio e Televisão de Portugal África (RTP).

Geriljalederen Amílcar Cabral (1924–73) var også en kjent skribent. Kjente forfattere er poeten José Carlos Schwarz (1949–77) og romanforfatteren Abdulai Silá (1958–). Hans ’Eterna Paixão’ (1994) er den første roman som ble utgitt i Guinea-Bissau.

Kalabass er hovedinstrumentet og brukes i svært hurtig og rytmisk dansemusikk. Den polyrytmiske gumbe-sjangeren, som er en fusjon av folkemusikk-tradisjoner, er mest populær. Tina, tinga, kussundé og angolansk pop er andre utbredte sjangere. ’Super Mama Djombo’ er et internasjonalt kjent populærmusikk-band.

Kunsten er hovedsakelig religiøs og tradisjonell. Bijagós-øyboere skjærer ut trefigurer for turistmarkedet.

Flora Gomes (1949–) er en internasjonalt kjent filmregissør.

Den norske ambassaden i Lisboa er sideakkreditert til Guinea-Bissau. Norge er uten konsulat i landet. Guinea-Bissaus ambassade i Berlin er sideakkreditert til Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.