Den sentralafrikanske republikk

Den sentralafrikanske republikk, er, som navnet indikerer, en republikk som ligger omtrent midt i Afrika. Landet er nesten dobbelt så stort som Norge, og hadde i 2017 4,59 millioner innbyggere. Det har ingen kystlinje, og grenser mot Tsjad i nord, Sudan og Sør-Sudan i vest, DR Kongo og Republikken Kongo i sør og Kamerun i vest – et område med mye konflikt og politisk ustabilitet.

Den sentralafrikanske republikk (SAR) kjennetegnes av porøse landegrenser og et mangelfullt statsapparat med liten evne til å kontrollere forhold utenfor hovedstaden Bangui. Landets historie har vært preget av vold og en rekke statskupp. Siden et kupp i 2013 har situasjonen i landet vært særlig prekær, og blir av FN og andre internasjonale organisasjoner beskrevet som en krise.

Den sentralafrikanske republikk ligger knapt 500 kilometer nord for ekvator og rommer et betydelig biologisk mangfold på sine 622.984 kvadratkilometer. Den nordøstlige delen av landet består av større savanneområder og galleriskog som varierer betydelig i frodighet og fremkommelighet avhengig av om landet er inne i en av de to regnperiodene (mars-mai eller juli-oktober) eller om det er i en tørkeperiode. Den sørvestlige delen av landet har et mer stabilt fuktig klima og dype regnskoger.

Middeltemperaturen svinger lite mellom årets kaldeste og varmeste måned  og ligger mellom 24 og 27 grader celsius. SAR har relativt lite god landbruksjord, og store deler av jordsmonnet består av rød leirjord  og lateritt. I regntiden svulmer elvene opp, og særlig de sørøstlige delene av landet blir nærmest utilgjengelige.

Terrenget i Den sentralafrikanske republikk spenner fra å være flatt til et bakkete platåland. Det meste av landet ligger mellom 600 og 900 meter over havet, og danner vannskillet mellom elvene Chari, med bielver i nord, og Ubangui  i sør. Under fransk kolonistyre het landet av den grunn Oubangui-Chari. Ubanguielven er landets laveste punkt, på 335 meter over havet. I nordøst hever terrenget seg i Bongo-massivet. Her finner man SARs høyeste punkt, Mont Ngaoui, 1410 meter over havet.

Dyrelivet i Den sentralafrikanske republikk trues av krypskyting; antall elefanter er sterkt redusert og neshornartene har nesten forsvunnet. Landet har imidlertid mer enn 200 arter av pattedyr og mer enn 600 registrerte fuglearter. På savannen lever blant annet bavianer, elefant, løve, bøffel, sjiraff, spiss- og stumpneshorn, hyener, villhund, antilopearter og vortesvinrovfugler og gribber. I regnskogen finnes sjimpanse, marekatter, leopard og i elvene blant annet flodhest og krokodille.  Det er i tillegg omkring 189 arter av reptiler, 29 arter av amfibier og tallrike insektarter.

Les mer om Den Sentralafrikanske republikks geografi og Plante- og dyreliv i Den sentralafrikanske republikk.

Befolkningen i Den sentralafrikanske republikk har nær firedoblet seg siden 1950 og antas å doble seg ytterligere innen 2050. Fransk og Sango er offisielle språk, og i alt har SAR 72 levende språk , som gjerne kalles dialekter av lokalbefolkningen selv. Gbayane utgjør 33 prosent av befolkningen, og er den største folkegruppen i landet.

80 prosent av landets befolkning identifiserer seg som kristne (de fleste av disse protestantiske eller katolikker), mens drøyt 15 prosent er muslimer (i hovedsak sunnimuslimer). Fem prosent regnes som animister, men de fleste kristne og muslimer har klare innslag av animisme i sin tro.

Den sentralafrikanske republikks nasjonalsang er ‘La Renaissance’ (‘Gjenfødelsen’). Sango-versjonen kalles ’E Zingo’.

Mer enn 40 prosent av befolkningen bor i urbane strøk og 43 prosent av landets befolkning er under 14 år. Forventet levealder i landet er 53,3 år. Dette skyldes blant annet høy barnedødelighet; 150 av 1000 barn dør før fylte 5 år.

Les mer om Den sentralafrikanske republikks befolkning.

Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år, med mulighet for ett gjenvalg. Den sittende presidenten, Fautsin-Archange Touadéra, ble valgt i 2016. Presidenten utnevner statsministeren og regjeringen, som står ansvarlige overfor et tokammerparlament . Parlamentet og har siden landet fikk ny grunnlov 27. mars 2016 bestått av en nasjonalforsamling og et senat. Nasjonalforsamlingen har 105 medlemmer som velges i allmenne valg for fem år av gangen, mens senatsmedlemmer velges for fem år av gangen igjennom indirekte valg. Militærkupp har imidlertid vært den vanligste form for maktoverføring.

SAR er inndelt i 14 administrative prefekturer, to økonomiske prefekturer og en autonom kommune (hovedstaden, Bangui).

Militær verneplikt skjer som i Norge etter utvelgelse, og førstegangstjenesten er 24 måneder. Landet har en hær og et flyvåpen, samt paramilitære styrker.

Den sentralafrikanske republikk er medlem av blant annet FN, Den afrikanske union, Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon og Det internasjonale pengefondet.

Les mer om Den sentralafrikanske republikks politiske system og Den sentralafrikanske republikks forsvar.

Den sentralafrikanske republikks moderne historie har vært preget av vold og ekstern innblanding.

Det er spor av menneskelig bosetning i det vi i dag kaller Den sentralafrikanske republikk 10 000 år tilbake i tid. Mellom 2000 og 1000 år før vår tidsregning strømmet folk til fra andre områder. Befolkningen bodde i spredte landsbyer uten noen institusjonalisert eller sentralisert lederskap.

Tegn til dyrking av vekster fra det amerikanske kontinentet, som mais, tobakk og maniok, så tidlig som på 1700-tallet tyder på at menneskene i området var i kontakt med handelsfolk fra andre regioner. Fra slutten av 1800-tallet økte denne kontakten da handelsfolk og ledere i omkringliggende områder bygget opp et handelsnettverk som strakk seg inn i Nord-Afrika. Med tilstrømningen av nye aktører ble det etter hvert etablert sultanater underordnet større politiske enheter som sultanatet Wadai og fulaniriket SokotoSlavehandel var en innbringende del av handelen til disse rikene og slaveraid og tvangsarbeid (ofte i samarbeid med det stadig mer innflytelsesrike Frankrike) drev store deler av befolkningen ut av det som i dag utgjør Den sentralafrikanske republikk.

Frankrike annekterte området på 1880-tallet, etablerte den franske kolonien Oubangi-Chari i 1894, og tok livet av sultanene de tidligere hadde samarbeidet med. Det ble raskt klart at den nye kolonien ikke var særlig innbringende, og etter forsøk på å bytte den mot et landområde i Guineabukta valgte Frankrike å dele opp kolonien og leie ut områder til private aktører. Både den franske kolonimakten og de private aktørenes drift av Oubangui-Chari innebar utstrakt bruk av vold, og lokalbefolkningen svarte med flere forsøk på opprør mot det vestlige styret; Mest kjent er Kongo-Wara opprøret mellom 1928 og -1931.

I 1946 ble kolonien et oversjøisk territorium i Den franske union. Barthèlemy Boganda ble valgt til å representere territoriet i det franske parlamentet og ble, etter å ha ledet en uavhengighetsbevegelse, Den sentralafrikanske republikks første statsminister da landet i 1958 fikk status som en uavhengig republikk innenfor Det franske fellesskap. Boganda døde i en flyulykke i 1959 og David Dacko ble landets første president ved selvstendigheten i 1960. 

Jean-Bédel Bokassa ledet et vellykket militærkupp i 1966 og ble verdenskjent etter å ha kronet seg til keiser på livstid i 1976. Bokassa hadde betydelig støtte fra Frankrike. Dårlig styre og fall i internasjonale råvarepriser førte landet inn i økonomiske nedgangstider på 1970-tallet. Frankrike gikk etter hvert tilbake til å støtte Dacko, som tok makten ved et militærkupp i 1979. Dacko mistet i sin tur makten til general André Kolingba i et nytt kupp i 1981. Etter at det ble innført flerpartisystem i landet ble Ange-Félix Patassé valgt til president i 1993. I 2003 kuppet Francois Bozizé makten ved hjelp av Tsjads president Idriss Déby. Bozizé ble siden valgt til president i 2005 og 2011, og ble begge ganger anklaget for valgfusk.

Etter mye frustrasjon knyttet til hans styre mistet Bozizé makten i et militærkupp i 2013, gjennomført av en koalisjon av opprørsgrupper under navnet Séléka (‘allianse’ på sango). Et høyt voldsnivå med sekteriske overtoner førte til at Sélékas leder, Michel Djotodia, i 2014 måtte gå av og Catherine Samba-Panza ble innsatt som midlertidig president. Hun ble senere erstattet av sittende president Faustin-Archange Touadéra ved et allment presidentvalg i 2016.

Les mer om Den sentralafrikanske republikks historie.

Den sentralafrikanske republikks økonomi er blant verdens aller svakeste. Landet sliter fremdeles med senvirkninger av det internasjonale fallet i råvarepriser på 1970-tallet. Det har en negativ handelsbalanse med utlandet, manglende utbetaling av lønn til offentlig ansatte, bred fattigdom og en stor uformell økonomi som gir staten lite skatteinntekter.

SAR er et av verdens minst utviklede, og ble rangert som verdens mest ulykkelige land på FNs lykkeindeks  for 2017. De fleste innbyggerne er på en eller annen måte involvert i jordbruk, som utgjør over halvparten av landets bruttonasjonalprodukt, i hovedsak jordbruk til lokalt konsum. Maniok, bomull, hirse, mais, jordnøtter, ris og kaffe er blant de viktigste vekstene. 

Drøyt 40 prosent av landet er dekket av skog og det har forekomster av olje, gull, diamanter og uran. Det er vanlig å vise til landets ressursrikdom som en mulig kilde til fremtidig utvikling. Ressurser som olje og uran er imidlertid vanskelige å utvinne, manglende infrastruktur begrenser mulighetene for eksport av tømmer, og forekomstene av diamanter og gull er svært spredt. Opp mot halvparten av eksporten av diamanter er dessuten illegal og kommer ikke landet til gode.

Les mer om Økonomi og næringsliv i Den sentralafrikanske republikk og Mynt, mål og vekt i Den sentralafrikanske republikk.

Drøyt 40 prosent av den voksne befolkningen i Den sentralafrikanske republikk er analfabeter.

Alle barn mellom 6 og 14 år har etter loven rett på gratis og obligatorisk skolegang. Manglende lønnsutbetalinger til lærere og flere år med krig har imidlertid ført til et betydelig fall i andelen barn i grunnskolen. Tallene er usikre, men et konservativt estimat tilsier at mindre enn 40 prosent av landets barn i denne aldersgruppen mottar utdanning. 

Videregående skole er todelt, 4 + 3 år og det finnes 3 universiteter i landet. Kvaliteten på utdanningen på disse institusjonene har gått betydelig ned siden 1980-tallet. 

SAR har en håndfull aviser med små opplag og noen lokale radiostasjoner, i tillegg til ett statlig radio- og fjernsynsselskap, Radio-Télévision Centrafrique.

Dikteren og romanforfatteren Pierre Makombo Bamboté var i 1962 den første sentralafrikanske forfatter som fikk utgitt arbeider; best kjent er romanen ‘Prinsesse Mandapu’. En annen fremstående forfatter er Étienne Goyémidé med romanen ‘Le Silence de la Forêt’ om pygmeenes liv. To andre kjente forfattere er Blaise N’Djehoya og Cyriaque Yavoucko.

Folkemusikken utgår fra de ulike folkegruppene. Vokalmusikken er hovedsakelig enstemmig, men ba-benzele-pygmeene har en rik vokalpolyfoni. Mye brukte instrumenter er blant annet fløyter, trommer, xylofoner og rasler . I byene dominerer vestlig og afrokubansk populærmusikk.

Les mer om Skole og utdanning i Den sentralafrikanske republikk, Massemedier i Den sentralafrikanske republikk og Musikk i Den sentralafrikanske republikk.

Norge har lite bilaterale relasjoner med Den sentralafrikanske republikk, men økte i 2014 og 2016 den humanitære bistanden til landet med henholdsvis 110 og 67 millioner norske kroner forbindelse med volden i kjølevannet av statskuppet i 2013. Norges utenriksminister i 2014, Børge Brende, møtte også daværende president Catherine Samba-Panza til lunsj i Oslo i juni 2014.

Norges diplomatiske forhold til Sentralafrikanske republikk ivaretas av den norske ambassade i Khartoum i Sudan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.