Plassering

KF-bok. begrenset

Iran er siden 1979 en islamsk republikk i Midtøsten. Landet grenser i vest mot Irak og Tyrkia, i nord mot Aserbajdsjan, Armenia, Kaspiske hav og Turkmenistan, og i øst Afghanistan og Pakistan.

Republikken omfatter også Qesehm, Kharg og andre øyer i Persiske bukt. I tillegg kommer tre små øyer (Abu Musa, Store og Lille Tumbs) i Hormuzstredet, som landet tok i besittelse i 1971.

Befolkningen er på rundt 79 millioner (2013).

Topografien er svært variert, og landet består av en sentral høyslette nesten fullstendig omgitt av fjell. Befolkningen består av mange forskjellige etniske og språklige grupper, hvorav persere er den største. Størstedelen av folket er sjia-muslimer.

Omtrent halvparten av økonomien er sentralstyrt, og ca 30 prosent av statens utgifter kanaliseres gjennom religiøse stiftelser. Olje- og gass-produksjonen dominerer, men inntektene har falt som følge av stadig strengere internasjonale sanksjoner på grunn av landets omstridte atomprogram.

Forfatningen sier at statsoverhodet (Wali Faqih) skal være en religiøs leder. Religiøse ledere sitter også i andre utøvende posisjoner.

Høsten 1980 gikk Irak til krig mot Iran. En halv million soldater og et ukjent antall sivile ble drept i krigen før det i 1988 kom til våpenhvile. Grensene ble som før.

Navnet er persisk, 'ariernes land'. Landet het Persia til 1935. Da ble Iran innført i offisiell korrespondanse. I en overgangsperiode ble både Persia og Iran brukt, men nå er Iran og Iranere det vanlige.

Irans nasjonalsang er er Sorud-e Melli-e Jomhuri-e Eslami-e Iran.

Iran er topografisk et svært variert land. Det indre av landet består av en sentral høyslette som nesten helt er omgitt av fjell. Lavlandet utgjør bare smale striper langs kystene. Kystlandet langs det Kaspiske hav er meget smalt, og en del ligger under havets overflate. Geologisk kan Iran deles inn i tre hovedregioner: den sentrale høysletta; Zagrosfjellene og deres østlige fortsettelse; og de nordlige fjellkjeder.

Den nordvestre delen av kysten mot den Persiske bukt tilhører Shatt al-Arabs og Karuns deltaer, og er et flatt og sumpet marskområde. Øst for Bushehr stiger fjellene bratt opp fra et smalt kystbelte i kjeder som løper parallelt med kysten.

Landet er ofte hjemsøkt av ødeleggende jordskjelv; i 1968 omkom ca. 20 000 mennesker i Khorasan, i 1972 ca. 5000 i den sørlige Fars-provinsen, og i 2003 ca. 20 000 i Bam.

Iran ligger i det subtropiske beltet, men klimaet karakteriseres av store forskjeller mellom sør og nord og mellom lavland og høyland. Klimaet er generelt kontinentalt med store årlige temperaturvariasjoner.

Omtrent en tiendedel av landet er skogkledt, og de største skogområdene finner vi i den kaspiske region, på nordskråningen av Elbursfjellene, med sommergrønne løvtrær, men nesten ingen bartrær. Ved Den persiske bukt dyrkes daddelpalmer og andre frukttrær. Det finnes over 5000 arter av frøplanter i Iran; mange er endemiske (stedegne).

Dyrelivet er preget av arter som er tilpasset steppe- og ørkenmiljø. De fleste artene er palearktiske (bjørn, gaupe, villsvin, hjort), men det finnes innslag både fra indisk og afrikansk fauna. 520 fuglearter er observert i Iran.

Irans folketall ble i 2012 beregnet til 78 mill. En baby-boom etter revolusjonen i 1979 gjør at befolkningen fortsatt er ung.

Størstedelen av befolkningen bor i byer (71 %), og forventet levealder er 72 år for menn og 75 år for kvinner.

Befolkningen hører til mange forskjellige etniske, religiøse og språklige grupper. Den iranske språkgruppen teller ca. 70 % av befolkningen, inkludert sjia-muslimske iranere (45 %), de sunni-muslimske kurderne (8 %) samt balutsjere (2 %), som til dels er nomader.

Ca. 30 % er tyrkisktalende, deriblant aserbajdsjanere (16 %) i nordvest og de halvnomadiske turkmenere i nordøst.

Det indoeuropeiske språket persisk (pârsi, fârsi) er offisielt språk og morsmål til halvparten av befolkningen. Det tales i alt ca. 30 andre språk fra flere ulike språkfamilier.

Ca. 98,4 % av befolkningen i Iran er muslimer, av disse er 90,4 % sjia-muslimer. Sunni-islam er først og fremst representert blant minoritetsgrupper som kurdere, turkmenere og balutsjere. Landet har en rekke religiøse minoriteter. Grunnloven garanterer religiøse rettigheter for de godkjente minoritetene, det vil si jøder, kristne og Zarathustra-tilhengere (parsere).

Iran er en islamsk republikk. Det politiske systemet i landet har sitt grunnlag i forfatningen av 1979. Den er senere revidert i 1989.

I følge forfatningen skal staten styres av islamske skriftlærde. Statsoverhodet, Wali Faqih (Den øverste lederen), velges av et eget råd, Majlis-e Khobregan (Ekspertrådet), som består av 86 geistlige. Grunnloven gir Øverste leder vide fullmakter på alle samfunnsområder: Han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som rettsapparatet, politiet, hæren og media. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet og har det avgjørende ordet når det gjelder utformingen av innenriks- og utenrikspolitikken.

Etter revolusjonen av 1979 har landet hatt to ayatollaher (åndelige ledere), som sitter på livstid. Fra 1979-1989 Ayatollah Khomeini og fra 1989 Ayatollah Khamenei.

Den utøvende makten er lagt til presidenten, valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten kan gjenvelges én gang. Etter en endring i forfatningen i 1989 er presidenten også regjeringsleder. Den lovgivende makten er lagt til parlamentet Majlis-e-Shura e Islami (den islamske konsultative forsamling) med 290 medlemmer, som velges i allmenne valg for fire år.

Nåværende president er Hassan Rouhani, valgt i presidentvalget i 2013.

Andre viktige organer er Vokterrådet, som skal se til at parlamentets vedtak er i overensstemmelse med Islam; Meglerrådet, som har en konfliktløsende funksjon når Parlamentet og Vokterrådet er uenige og en rådgivende funksjon overfor Øverste Leder; og Revolusjonsgarden, som ble opprettet i 1979 for å forsvare revolusjonen. Mange maktsentra konkurrerer om innflytelse i et komplisert politisk system.

Iransk straffelov bygger på islamsk rett og prinsipper som kan innebære dødsstraff for en rekke forbrytelser. Huddud-straffene, fysiske avstraffelsesmetoder som pisking, amputasjoner og dødsstraff for bestemte forbrytelser praktiseres.

Perserriket ble grunnlagt ca. 500 f.Kr., og var i oldtiden et av de første virkelige verdensriker. Under Dareios 1 strakte det seg fra Hellas til India. Landet ble 641 e.Kr. erobret av araberne, som innførte islam. Det ble senere erobret av tyrkiske seldsjukker og deretter av mongolene (1221).

I nyere tid opplevde persisk kultur en blomstringsperiode under safavidene på 1500- og 1600-tallet. Under 1800-tallet kom landet i økende grad under britisk og russisk innflytelse. Reza Khan, en offiser i det iranske kosakkregiment, grep makten ved et kupp i 1925 og besteg tronen som sjah av dynastiet Pahlavi.

Under den annen verdenskrig gjorde britiske og sovjetiske tropper invasjon i landet. Da Stalin, Roosevelt og Churchill møttes i Teheran i 1944, ble de beskyttet av den røde armé. I 1953 ble den folkevalgte statsministeren Muhammad Mossadegh, som hadde nasjonalisert oljeindustrien, avsatt i et britisk/amerikansk kupp, og den unge Mohammad Reza Pahlavi innsatt på tronen.

Han var USAs nære allierte fram til 1979, da den islamske revolusjonen brakte Ayatollah Khomeiny til makta. Da Khomeiny døde i 1989 ble Ali Khamenei Øverste Leder. Under ham har pragmatiske, konservative, populistiske og reformorienterte politikere skiftet om å inneha presidentembedet.

Iran regnes som en regional stormakt, og spiller en viktig rolle i verdensøkonomien på grunn av deres store reserver av olje og naturgass. I 2012 var Iran nr 25 (nominelt) og nr 17 (korrigert for kjøpekraft) på lista over verdens største økonomier. Veksten ble anslått til 1.9 % og inflasjonen til 34 %. Revolusjonsgarden kontrollerer anslagsvis 1/3 av økonomien.

De viktigste næringene er petroleum, petrokjemiske produkter, gjødsel, kaustisk soda, bilproduksjon og farmasøytiske produkter. Petroleum står for 80 % av eksportinntektene. De viktigste handelspartnerne er Kina, Japan, Tyrkia, India, Sør-Korea og Italia.

Irans kontroversielle atomprogram har ført til internasjonale sanksjoner som har redusert oljeeksporten til det halve. Selvforsyningen og de innenlandske investeringene har tatt seg opp, men arbeidsledigheten er tosifret og mange Iranere søker arbeid i utlandet. Hjerneflukten (brain drain) er omfattende.

Det internasjonale pengefondet (IMF) betegner Iran som en overgangsøkonomi, dvs. fra planøkonomi til markedsøkonomi. Landet har hatt observatørstatus i Verdens handelsorganisasjon (WTO) siden 2005, men USA og andre land motsetter seg fullt medlemsskap inntil videre.

Les mer om Økonomi og næringsliv i Iran og Mynt, mål og vekt i Iran.

Iran er en av verdens eldste kulturnasjoner. Under ”storkongene” Kyros, Dareios, Xerxes med flere var Perserriket 559-330 f.v.t. verdens ledende stormakt og hovedstaden Persepolis verdens kultursentrum. Flere grunnleggende elementer i Vestens kultur stammer fra herfra, således oppfattelsen av tilværelsen som en kamp mellom det gode og det onde samt ideen om en Messias (som først dukker opp i Bibelen etter at perserne hadde utfridd dem fra fangenskapet i Babylon). 

Det Sasanidiske riket 226-651 rivaliserte gjennom 400 år med Roma og Byzans. Etter den arabiske invasjonen i 651 ble iranerne omvendt til islam, men motsatt andre islamiserte folkeslag lykkets det dem i høy grad å bevare sin originale kultur under en islamsk fernis og tallrike gammeliranske elementer lever videre i den iranske sjiismen.

Etter noen mørke århundrer opplevde Iran fra ca. 950 til 1500 en enestående kulturell (især litterær) blomstring. Diktere som Ferdousi, Omar Khayyam, Sadi, Rumi og Hafez hører til verdenslitteraturens store navn og Hafez (d. 1390) er fortsatt den mest leste forfatteren i Iran.

I 1501 kom ”tolvimamistene”, en fanatisk sjiasekt til makten og landets befolkning ble tvangsomvendt til denne sekten.  De har etterlatt seg en rekke praktfulle moskeer, men det ble trange kår for litteratur og tenkning. På 1900-tallet begynte samfunnet å moderniseres, men med den islamske revolusjonen i 1979 kom landet kom igjen under tolvimamistenes strenge regime

Den største mediekanalen i Iran er fjernsyn, som når 86 % av befolkningen. Satellitt-utstyr er i prinsippet forbudt, men tillates i praksis. Over 50 % av befolkningen har tilgang til Internett, som utgjør den største plattformen for politisk aktivisme. Vestlige nettsamfunn som Facebook, YouTube og Twitter er blokkert, og opposisjonelle bloggere blir fengslet.

Iranske universiteter har tradisjonelt hatt stor andel av kvinnelige studenter (60 %), men ny lov av 2012 forbyr kvinner å fordype seg i samtlige fag, bl.a. regnskap, rådgivning og ingeniørkunst. Det er obligatorisk for begge kjønn å etterleve islamsk praksis. Kvinner risikerer fengselsstraff for ikke å tildekke håret, og vestlig bekledning blir av prestestyret ansett som moralsk korrupt. Flerkoneri er tillatt, men mindre vanlig i urbaniserte strøk. Skoler, badestrender, bibliotek og frisørsalonger er adskilt mellom kjønnene. Ifølge loven skal også bryllup, konferanser og begravelser være kjønnssegregert, men dette etterfølges sjelden i praksis.

Iran følger islamsk tidsregning basert på månens kretsløp. Ifølge vestlig (gregoriansk) kalender begynner kalenderåret 21. mars og varer til 20. mars påfølgende år. Tidsregningen begynner i år 622, som markerer profeten Muhammads flukt fra Mekka til Medina.

Iran og Norge opprettet diplomatiske forbindelser i 1908, men samhandelen var lenge marginal, selv etter etableringen av ambassader i Teheran og Oslo i 1962 og 1963. Dette endret seg etter den iranske revolusjonen i 1979. Det var især Norges oljeteknologi, maritime kompetanse, nøytralitet under Iran–Irak krigen, samt mangel på kolonifortid som vekket interesse hos Irans nye makthavere. Saga Petroleum, Norsk Hydro og Statoil fikk  relativt lett innpass i Iran i tiden som fulgte.

Teherans og Oslos motstridende syn på menneskerettigheter har til stadighet medført démarcher fra begge parter, og virket hemmende for større samhandel, også under Pahlavi- dynastiet. Av størst konsekvens var attentatforsøket på forlagsdirektør William Nygaard i oktober 1993, som bl.a. resulterte i at Teheran hjemkalte sin ambassadør i protest mot norske anklager.

Forholdet mellom Iran og Norge nådde et høydepunkt under Kjell Magne Bondeviks andre regjering og Mohammad-e Khatamis presidentskap, som gradvis ble avløst av belastningene i kjølvannet av Statoil-saken i 2003 (korrupsjon) og Mahmoud-e Ahmadinejads valgseier i 2005.

Det politiske forholdet mellom Oslo og Teheran er blitt forbedret etter Hassan-e Rouhanis valgseier i august 2013. Atomavtalen om Irans kjernefysiske program, som Iran, USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Kina og Tyskland signerte ett år etter hans tiltredelse, har dessuten muliggjort større økonomisk samhandel mellom Norge og Iran.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. september 2013 skrev Jostein Ljønes

I faktaboksen på høyre side er det åpenbart en feil i folketall: "78 868 (juli 2012)" er vel ganske nøyaktig en promille av det riktige tallet.

Mvh
Jostein Ljønes

16. september 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Det var det falt ut noen tall, ja. Nå er det rettet.
Takk for tips.

Mvh
Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.