Isfahan, Iran. Av . CC BY 2.0

Iran

Faktaboks

Uttale
irˈan
Offisielt navn
Jomhûrî-ye-Eslâmî-ye-Îrân
Norsk navn
Islamske republikken Iran
Statsform
Republikk i Asia
Hovedstad
Teheran
Innbyggertall
78 143 644
Landareal
1 628 550 km²
Totalareal
1 745 150 km²
Innbyggere per km²
47,98
Offisielt/offisielle språk
Persisk
Religion
Islam
Nasjonaldag
11. februar
Statsoverhode
Ayatollah Ali Khamenei
Statsminister
Hassan Rohani (president)
Mynt
Rial
Flagg
Riksvåpen

Iran

Av /Store norske leksikon ※.
I 1978 gikk store menneskemengder, ledet av studenter, ut i gatene i Iran og demonstrerte mot styret til den autoritære sjahen. Samlingspunktet var den religiøse lederen ayatollah Khomeini, som var i eksil i Frankrike. Året etter ble sjahen avsatt og Khomeini kom tilbake til Iran og ble landets øverste leder, i det som kalles den islamske revolusjonen.
AP/NTB Scanpix.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Etter at monarkiet ble avskaffet ved sjahens fall, ble Iran en islamsk republikk. Bildet er fra parlamentet Majlis, landets lovgivende forsamling. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Iran er en republikk i Midtøsten. Landet har kystlinje både til Det kaspiske hav i nord og Persiabukta i sør. Landet grenser til Irak i vest, Tyrkia i nordvest, Armenia, Aserbajdsjan og Turkmenistan i nord, Afghanistan i øst og Pakistan i sørøst. Til Iran hører også øyene Qeshm, Kharg og en rekke andre øyer i Persiabukta. Iran tok også i besittelse de tre små øyene Abu Musa, Store Tunb og Lille Tunb i Hormuzstredet i 1971, men Irans suverenitet over disse er omstridt.

Iran har en svært variert topografi. Landet består av en sentral høyslette som nesten er fullstendig omgitt av fjell. En stor del av befolkningen lever i utkanten av den sentrale ørkensletta. Den største fjellkjeden er Zagrosfjellene. Langs kysten på utsiden av fjellene finnes striper av lavland, med et varmere klima. Befolkningen er på nær 86 millioner (2021) og består av mange forskjellige etniske og språklige grupper. Persere er den største gruppen, men aserbajdsjanere, kurdere, arabere og balutsjere er andre store grupper. Størstedelen av befolkningen er sjiamuslimer.

Irans historie går langt tilbake i tid. Som hjertet i antikkens persiske imperium hadde Iran en sentral rolle i regionen. I nyere tid har Irans store oljerikdom og landets strategisk viktige plassering gjort Iran til et område preget av stormaktsrivalisering. Siden den islamske revolusjonen i 1979 er Iran en «islamsk republikk» der den øverste religiøse lederen også er republikkens statsoverhode (Wali Faqih).

Petroleumssektoren er et vedvarende viktig element i Irans økonomi. Selv om økonomien er relativt variert, hviler den tungt på oljeinntekter og er derfor sårbar for svingninger i oljeprisene på verdensmarkedet. Omtrent halvparten av økonomien er sentralstyrt, og om lag 30 prosent av statens utgifter kanaliseres gjennom religiøse stiftelser.

Irans inntekter har falt som følge av internasjonale sanksjoner på grunn av landets omstridte atomprogram. Sammen med synkende oljepriser, førte utgifter knyttet til koronavirus-pandemien i 2020–2021 til det største budsjettunderskuddet på flere årtier.

Navnet Iran er persisk, og betyr «ariernes land». Landet het Persia fram til 1935. Da ble Iran innført i offisiell korrespondanse. I en overgangsperiode ble både Persia og Iran brukt, men nå er Iran og iranere det vanlige.

Irans nasjonalsang er Soroud-e Melli-e Jomhuri-e Eslami-e Iran (Nasjonalsangen til den islamske republikken Iran).

Geografi og miljø

Demavend er en del av fjellkjeden Elburzfjellene. Det er den høyeste toppen i Iran og den høyeste vulkanen i Asia med sine 5604 meter over havet.
Kaluts-ørkenen i Iran
Lisens: CC BY 2.0

Iran er topografisk et svært variert land. Det indre av landet består av en sentral høyslette som nesten helt er omgitt av fjell. Lavlandet utgjør bare smale striper langs kystene. Kystlandet langs Det kaspiske hav er meget smalt, og en del ligger under havets overflate. Geologisk kan Iran deles inn i tre hovedregioner: den sentrale høysletta; Zagrosfjellene og deres østlige fortsettelse; og de nordlige fjellkjeder.

Den nordvestre delen av kysten mot Persiabukta tilhører elvene Shatt al-Arabs og Karuns deltaer, og er et flatt og sumpet marskområde. Øst for havnebyen Bushehr stiger fjellene bratt opp fra et smalt kystbelte i kjeder som løper parallelt med kysten.

Landet er ofte hjemsøkt av ødeleggende jordskjelv; i 1968 omkom cirka 20 000 mennesker i Khorasan, i 1972 cirka 5000 i den sørlige Fars-provinsen, og i 2003 cirka 20 000 i Bam. I 1990 mistet omkring 50 000 mennesker livet i et jordskjelv i provinsene Zanjan og Gilan i nordvestre Iran.

Iran ligger i det subtropiske beltet, men klimaet karakteriseres av store forskjeller mellom sør og nord og mellom lavland og høyland. Klimaet er generelt kontinentalt med store årlige temperaturvariasjoner.

Omtrent en tidel av landet er skogkledt, og de største skogområdene finner vi i den kaspiske regionen, på nordskråningen av Elbursfjellene, med sommergrønne løvtrær, men nesten ingen bartrær. Ved Persiabukta dyrkes daddelpalmer og andre frukttrær. Det finnes over 5000 arter av frøplanter i Iran, mange er endemiske (stedegne).

Dyrelivet er preget av arter som er tilpasset steppe- og ørkenmiljø. De fleste artene er palearktiske (bjørn, gaupe, villsvin, hjort), men det finnes innslag både fra indisk og afrikansk fauna. 520 fuglearter er observert i Iran.

Folk og samfunn

ashura-dagen markerer sjia-muslimene imam Husains martyrdød ved Karbala i 680 med omfattende sørgeriter. Dagen er en viktig festdag i Iran.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Iran har en befolkning på nær 86 millioner innbyggere (2021). En «babyboom» etter revolusjonen i 1979 gjør at befolkningen fortsatt er ung. Forventet levealder er 74 år for menn og 77 år for kvinner.

Befolkningen hører til mange forskjellige etniske, religiøse og språklige grupper. Blant de etniske gruppene er persere den største (61 prosent), i tillegg finnes blant annet store grupper aserbajdsjanere, kurdere, arabere, lur og balutsjere, som begge til dels er nomader.

Det indoeuropeiske språket persisk (pârsi, fârsi) er offisielt språk og morsmål til omkring halvparten av befolkningen. Det tales i alt cirka 30 andre språk fra flere ulike språkfamilier. Om lag 30 prosent er tyrkisktalende, deriblant aserbajdsjanere i nordvest og de halvnomadiske turkmenere i nordøst.

Om lag 99 prosent av befolkningen i Iran er muslimer, av disse er 90–95 prosent sjia-muslimer. Sunniislam er først og fremst representert blant minoritetsgrupper som kurdere, turkmenere og balutsjere. Landet har en rekke religiøse minoriteter. Grunnloven garanterer religiøse rettigheter for de godkjente minoritetene, det vil si jøder, kristne, bahá’í og Zarathustra-tilhengere (parsere).

Størstedelen av befolkningen bor i byer (nær 76 prosent). Helt siden andre verdenskrig har det vært betydelig flytting fra landsbygda til byene, som har vokst svært raskt. Bosettingen er særlig konsentrert i nord, nordvest og vest. De sentrale og østlige områdene på og omkring ørkenhøyslettene har mye lavere befolkningstetthet.

Stat og politikk

I Iran er det påbudt for kvinner å dekke til håret når de er ute i offentligheten, men mange utfordrer dette forbudet. Her går en kvinne i tradisjonell chador forbi et veggmaleri av ayatollah Khomeini utenfor USAs tidligere ambassade i Teheran.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Etter revolusjonen i 1979 er Iran en islamsk republikk. Irans politiske system har sitt grunnlag i forfatningen av 1979, som ble revidert i 1989. Ifølge forfatningen skal staten styres av islamske skriftlærde. Statsoverhodet, Wali Faqih («Den øverste lederen»), velges av et eget råd, Majlis-e Khobregan (Ekspertrådet), som består av 86 geistlige. Grunnloven gir øverste leder vide fullmakter på alle samfunnsområder: Han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som rettsapparatet, politiet, hæren og media. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet og har det avgjørende ordet når det gjelder utformingen av innenriks- og utenrikspolitikken. Etter revolusjonen av 1979 har landet hatt to ayatollaher (åndelige ledere) som øverste leder, som sitter på livstid. Fra 1979 til 1989 ayatollah Khomeini og siden 1989 ayatollah Khamenei.

Den utøvende makten er lagt til presidenten, valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten kan gjenvelges én gang. Etter en endring i forfatningen i 1989 er presidenten også regjeringsleder. Nåværende president er Hassan Rouhani, valgt i presidentvalget i 2013 og gjenvalgt i 2017. Den lovgivende makten er lagt til parlamentet Majlis-e-Shura e Islami (den islamske konsultative forsamling) med 290 medlemmer, som velges i allmenne valg for fire år.

Andre viktige organer er Vokterrådet, som skal se til at parlamentets vedtak er i overensstemmelse med islam; Meglerrådet, som har en konfliktløsende funksjon når parlamentet og Vokterrådet er uenige, og en rådgivende funksjon overfor øverste leder; og Revolusjonsgarden, som ble opprettet i 1979 for å forsvare revolusjonen. Mange maktsentra konkurrerer om innflytelse i et komplisert politisk system.

Iransk straffelov bygger på islamsk rett og prinsipper som kan innebære dødsstraff for en rekke forbrytelser. Hudud-straffene, fysiske avstraffelsesmetoder som pisking, amputasjoner og dødsstraff for bestemte forbrytelser praktiseres.

Historie

Perserriket ble grunnlagt cirka 500 fvt., og var i oldtiden et av de første virkelige verdensriker. Under Dareios 1 strakte det seg fra Hellas til India. Siden ble Iran påvirket av bølger av immigranter og erobrere utenfra. Landet ble i 641 evt. erobret av araberne, som særlig påvirket landets kultur og blant annet innførte islam. Senere ble Iran også erobret av tyrkiske seldsjukker og deretter av mongolene (1221).

Persisk kultur opplevde en ny blomstringsperiode under safavidene på 1500- og 1600-tallet, og en sammensmeltning av persisk kultur og sjiaislam fant sted. Qajar-dynastiet overtok etter safavidene i 1736, og førte med seg økende europeisk innflytelse og innblanding i iranske anliggender. Utover 1800-tallet kom Iran i økende grad under innflytelse fra Storbritannia og Russland. Reza Khan, en offiser i det iranske kosakkregiment, grep makten ved et kupp i 1925 og besteg tronen som sjah av dynastiet Pahlavi.

Under andre verdenskrig invaderte britiske og sovjetiske tropper Iran for å sikre tilgang til den iranske oljen, strategiske områder, og forsyningslinjene til Sovjetunionen. Etter krigen tok slutt, fant en av etterkrigstidens aller første supermaktskonfrontasjoner sted i Iran, da Sovjetunionen ikke trakk styrkene sine ut som avtalt. USA bidro til å presse Sovjetunionen ut, og kom med dette for alvor på banen i landet. Men økende nasjonalisme i Iran gjorde vestlige stormakter bekymret for framtidens innflytelse der. I 1953 ble den folkevalgte statsministeren Muhammad Mosaddeq, som hadde nasjonalisert oljeindustrien, avsatt i et britisk/amerikansk kupp, og den unge Muhammad Reza Pahlavi ble gjeninnsatt på tronen.

Han var USAs nære allierte fram til 1979, da den islamske revolusjonen brakte ayatollah Khomeini til makta. Khomeinis nye regime kombinerte elementer fra et parlamentarisk demokrati med elementer fra et teokrati. I den nye islamsk staten var idealet å vende tilbake til sanne islamske normer for samfunn og politikk, der lederskapet ble utøvd av de geistlige. Da Khomeini døde i 1989 ble Ali Khamenei øverste leder.

Gjennom maktovertakelsen fikk de geistlige viktige privilegier, men disse hadde en høy pris. Fra å være en gruppe som var høyt respektert i Iran, har de ledende geistlige blitt upopulære, og av mange opplevd som korrupte, maktglade og sneversynte.

Et nytt diktatur oppstod i Iran, der USA, Israel og Saudi-Arabia, som tidligere hadde vært støttespillere, nå ble dyrket som landets fiender. På 1980-tallet var Irak også en viktig fiende, etter at landet gikk til krig mot Iran. En halv million soldater og et ukjent antall sivile ble drept i den første golfkrigen fra den brøt ut høsten 1980 til det i 1988 ble våpenhvile. Grensene mellom de to landene forble som før.

Iran har vært engasjert i flere regionale konflikter, og har særlig utvidet sin rolle i andre land i Midtøsten etter den arabiske våren (fra 2011). Iran har spilt en viktig militær rolle på regimets side i krigen i Syria (også fra 2011), og gjennom denne innsatsen også styrket sine bånd til Hizbollah-militsen i Libanon. Irans støtte til houthi-opprørerne i krigen i Jemen siden 2015 har brakt Iran i åpen konflikt med Saudi-Arabia.

Siden 2000-tallet har Iran også vært i konflikt med USA og andre land over Irans atomprogram. Irans økonomi ble som følge av dette hardt rammet av internasjonale sanksjoner. I 2015 signerte Iran en atomavtale med verdens stormakter som førte til lettelser i sanksjonene, men USA gjeninnførte sanksjoner etter at Donald Trump kom til makten der i 2018. De økonomiske problemene for den iranske befolkningen ble forsterket som følge av covid-19-pandemien, som rammet Iran hardt i 2020 og 2021.

Økonomi og næringsliv

Frihetstårnet (Azadi-tårnet) er et kjent landemerke i hovedstaden Teheran, og ble oppført av den siste shahen i 1972 for å markere 2500 år siden dannelsen av det persiske imperiet.

Iran regnes som en regional stormakt, og spiller en viktig rolle i verdensøkonomien på grunn av sin store forekomst av olje og naturgass. Iran har 2 prosent av verdens kjente oljereserver og 15 prosent av verdens gassforekomster. Samtidig som petroleumsindustrien gir Iran store inntekter, bidrar den også til stor ustabilitet på grunn av varierende olje- og gasspriser. Ved siden av petroleumsindustrien er andre viktige deler av økonomien knyttet til landbruk, annen industri (som bilproduksjon og farmasøytiske produkter) og servicesektoren. I 2021 var Iran rangert som nummer 22 (nummer 26 korrigert for kjøpekraft) på lista over verdens største økonomier. Irans viktigste handelspartnere er Kina, De forente arabiske emirater og EU, men Irak, Tyrkia, Sør-Korea, India og Brasil er også sentrale handelspartnere.

Irans kontroversielle atomprogram har ført til internasjonale sanksjoner som har redusert oljeeksporten med 50 prosent. Selvforsyningen og de innenlandske investeringene har tatt seg opp, men arbeidsledigheten er likevel tosifret. Kombinert med begrensende politikk fra regimet og lave lønninger har dette ført til at mange iranere søker arbeid i utlandet. Hjerneflukten er omfattende. Universitetsutdannede hadde allerede 40 prosent arbeidsledighet før covid-19-pandemien i 2020–2021, som da forverret situasjonen ytterligere.

Det internasjonale pengefondet (IMF) betegner Iran som en overgangsøkonomi, det vil si fra planøkonomi til markedsøkonomi. Landet har hatt observatørstatus i Verdens handelsorganisasjon (WTO) siden 2005, men USA og andre land motsetter seg fullt medlemskap inntil videre.

Kunnskap og kultur

Agha Bozurg-moskeen ansees å være et av Irans vakreste og mest storslagne byggverk.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0
Iran er kjent for sin store teppekunst, en tusenår lang tradisjon.
Av .

Nasir al-Mulk-moskeen i Shiraz i Iran, også kjent som «Den rosa moské».

Av .

Iran er en av verdens eldste kulturnasjoner og har en rik kulturarv. Under «storkongene» Kyros, Dareios, Xerxes med flere var Perserriket 559–330 fvt. verdens ledende stormakt, og hovedstaden Persepolis verdens kultursentrum. Flere grunnleggende elementer i Vestens kultur stammer herfra, blant annet oppfattelsen av tilværelsen som en kamp mellom det gode og det onde samt ideen om en Messias (som først dukker opp i Bibelen etter at perserne hadde fridd dem fra fangenskapet i Babylon).

Det sasanidiske riket 226–651 evt. rivaliserte gjennom 400 år med Roma og Bysants. Etter den arabiske invasjonen i 651 ble iranerne omvendt til islam, men i motsetning til andre islamiserte folkeslag lyktes de i høy grad å bevare sin originale kultur under en islamsk ferniss, og tallrike gammeliranske elementer lever videre i den iranske sjiismen.

Etter noen mørke århundrer opplevde Iran fra cirka 950 til 1500 en enestående kulturell (især litterær) blomstring. Diktere som Ferdousi, Omar Khayyam, Sadi, Rumi og Hafez hører til verdenslitteraturens store navn, og Hafez' litteratur er fortsatt levende i Iran (død 1390).

I 1501 kom «tolvimamistene», en fanatisk sjiasekt, til makten og landets befolkning ble tvangsomvendt til denne sekten. De har etterlatt seg en rekke praktfulle moskeer, men det ble trange kår for litteratur og tenkning. På 1900-tallet begynte samfunnet å bli modernisert, men med den islamske revolusjonen i 1979 kom landet igjen under tolvimamistenes strenge regime.

Irans utdanningssystem består av en kombinasjon av offentlige og private skoler og universiteter. Ni års grunnleggende skolegang er obligatorisk for alle barn. Etter den islamske revolusjonen i 1979 er utdanningen bygget opp etter islamske prinsipper, og utdanningssystemet er i stor grad styrt av myndighetene. Det undervises i islam på alle nivåer, og elevene er inndelt i klasser etter kjønn. I etterkant av revolusjonen stengte myndighetene de fleste universitetene i Iran, og de forble stengt i omkring ti år. De ble etter hvert gradvis gjenåpnet, og i dag finnes det både offentlige og private høyere utdanningsinstitusjoner som tilbyr utdanning på alle nivåer. Iranske universiteter har et godt rykte, særlig innenfor ingeniørstudier. Universitetet i Teheran har flere ganger blitt rangert blant de 400 beste universitetene på verdensbasis.

TV er det største massemediet i Iran, og når 86 prosent av befolkningen. Fra å ha vært et underholdningsmedium og en plattform for spredning av begrenset informasjon og nyheter før revolusjonen, har TV blitt en plattform for religiøs og ideologisk propaganda. Selv om regimet frykter transnasjonale medier, er det i praksis et visst mangfold også i Iran. Satellittutstyr er i prinsippet forbudt, men blir i praksis akseptert. Befolkningen har i økende grad tilgang til internett, som utgjør den største plattformen for politisk aktivisme. Samtidig er sensur av internett utbredt og varierer med regimeskiftene. Vestlige nettsamfunn som Facebook, YouTube og Twitter er blokkert, og opposisjonelle bloggere blir fengslet. Internasjonale sanksjoner har også påvirket iraneres tilgang til internett, ved å begrense tilgang til infrastruktur ytterligere og forsterke nasjonalistisk retorikk i Iran.

Det er obligatorisk for begge kjønn å etterleve islamsk praksis. Kvinner risikerer fengselsstraff for ikke å tildekke håret, og vestlig bekledning blir av prestestyret ansett som moralsk forkastelig. Flerkoneri er tillatt, men mindre vanlig i urbaniserte strøk. Skoler, badestrender, bibliotek og frisørsalonger er adskilt mellom kjønnene. Ifølge loven skal også bryllup, konferanser og begravelser være kjønnssegregert, men dette etterfølges sjelden i praksis.

Iransk mat er mangfoldig og variert. Den er preget av de forskjellige etniske gruppenes kulturer og tradisjoner. Blant iranske delikatesser finner vi retter som Ab-Gusht, Ghormeh Sabzi, Fesenjan, Bademjan og Kebab. Dessertene er gjerne dekket med nøtter og smaksatt med roseekstrakt, safran eller kanel. I iransk matkultur er det ifølge islamske regler viktig at maten er halal, og alkoholholdig drikke er forbudt.

Iran følger islamsk tidsregning basert på månens kretsløp. Ifølge vestlig (gregoriansk) kalender begynner kalenderåret 21. mars og varer til 20. mars påfølgende år. Tidsregningen begynner i år 622, som markerer profeten Muhammads flukt fra Mekka til Medina.

Iran og Norge

Iran er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Iran ved sin ambassade i Teheran. Iran og Norge opprettet diplomatiske forbindelser i 1908, men samhandelen var lenge marginal, selv etter etableringen av ambassader i Teheran og Oslo i 1962 og 1963. Dette endret seg etter den iranske revolusjonen i 1979. Det var især Norges oljeteknologi, maritime kompetanse, nøytralitet under Iran–Irak krigen, samt mangel på kolonifortid som vekket interesse hos Irans nye makthavere. Saga Petroleum, Norsk Hydro og Statoil fikk relativt lett innpass i Iran i tiden som fulgte.

Irans og Norges motstridende syn på menneskerettigheter har til stadighet medført démarcher fra begge parter, og virket hemmende for større samhandel, også under Pahlavi-dynastiet. Størst konsekvens fikk attentatforsøket mot forlagsdirektør William Nygaard i oktober 1993, som blant annet resulterte i at Teheran hjemkalte sin ambassadør i protest mot norske anklager.

Forholdet mellom Iran og Norge nådde et høydepunkt under Kjell Magne Bondeviks andre regjering og Mohammad Khatamis presidentskap. Men dette ble gradvis avløst av belastninger i kjølvannet av Statoil-saken i 2003, der en iransk tjenestemann ble bestukket for å sikre Statoil en kontrakt for utbygging av et gassfelt og tilgang til konfidensiell informasjon, og siden konservative Mahmoud Ahmadinejads valgseier i 2005.

Det politiske forholdet mellom Norge og Iran er blitt forbedret etter Hassan Rouhanis valgseier i august 2013. Atomavtalen om Irans kjernefysiske program, som Iran, USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Kina og Tyskland signerte ett år etter hans tiltredelse, har dessuten muliggjort større økonomisk samhandel mellom Norge og Iran.

Eksterne lenker

Kommentarer (4)

skrev Jostein Ljønes

I faktaboksen på høyre side er det åpenbart en feil i folketall: "78 868 (juli 2012)" er vel ganske nøyaktig en promille av det riktige tallet.MvhJostein Ljønes

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Det var det falt ut noen tall, ja. Nå er det rettet.Takk for tips.MvhMarte Ericsson Ryste, redaksjonen

skrev Joakim Stai

"ny lov av 2012 forbyr kvinner å fordype seg i samtlige fag, blant annet regnskap, rådgivning og ingeniørkunst"

Samtlige fag er vel å ta i :)

svarte Hulda Kjeang Mørk

Hei, takk for en betimelig kommentar. Det er helt riktig som du skriver: 36 universiteter utestengte kvinner fra til sammen 77 studier. I første omgang sletter jeg den upresise setningen, så skal hele artikkelen etter planen gjennomgåes og revideres i nær framtid. Med vennlig hilsen, Hulda Kjeang Mørk, fagansvarlig

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg