Libya, republikk i Nord-Afrika. Grenser til Tunisia i nordvest, Algerie i vest, Niger i sørvest, Tsjad i sør og Sudan og Egypt i øst. Kyststripen mot Middelhavet i nord, hvor størstedelen av befolkningen bor, er på 1770 kilometer. Libya er Afrikas fjerde største land i areal, men et av de tynnest befolkede. Offisielt språk er arabisk.

Libyas kjente eldre historie er særlig knyttet til gresk og romersk herredømme over området, som opprinnelig var bebodd av berbere. Landet ble senere arabisert, og samtidig preget av islam. Etter et militærkupp i 1969 fikk Libya et særeget folkestyre under Muammar al-Gaddafi. I februar 2011 brøt det ut opprør mot Gaddafi-regimet. Han ble selv drept av opprørere 20. oktober 2011.

Navnet Libya har rot i gresk og punisk språk, og tatt videre i latin, dels som en betegnelse for Afrika, dels for området vest for Nildalen, altså det nordlige Afrika.

Libya ligger mellom Middelhavet og Sahara-ørkenen. Sistnevnte utgjør en vesentlig del av landets areal, kjent som Den libyske ørken, preget av sanddyner, sletter og rygger. Kysten består stort sett av en flat, sandet klittkyst. Mellom Kyrenaika i øst og Tripolitania i vest danner Middelhavet den brede Sidrabukta. Det fruktbare jordbruksområdet Gefarasletta strekker seg mellom Middelhavet og de tripolitanske fjell. Lengst sør hever landskapet seg mot fjellmassivene i Tibersti og Ahaggar.

Libyas natur er preget av ørkenlandskapet med lite nedbør, og spredt buskvegetasjon. Et stort område i øst er ren sandørken. I år med mye nedbør blomstrer mange ettårige planter, de fleste gress og liljer. I kystsonen er det en del maquis- og steppevegetasjon. Langs kysten samt i oaser i innlandet dyrkes en rekke nyttevekster, blant annet korn, oliven og dadler. Ørkenfaunaen omfatter gullsjakal, ørkenrev, antiloper og små gnagere; gepard og stripehyene forekommer.

Libya er tynt befolket, og nær 80 prosent av befolkningen på knapt 7 millioner bor i byer; de fleste langs kyststripen, hvor også de to største ligger: Tripoli og Benghazi. Befolkningstilveksten er på ca. to prosent i året. Med betydelige investeringer i velferdsordninger, inklusive helsestell, har Libya en lav barnedødelighet og hadde før krigen en høy forventet gjennomsnittsalder, på 78 år. To tredeler av befolkningen er under 30 år. De sosiale indikatorene vil endre seg som følge av krigen etter 2011. Libyerne er i all hovedsak muslimer (sunnier), med et lite mindretall kristne.

Libyas befolkning er etnisk homogen, hvor arabere og berbere utgjør 97 prosent av befolkningen, fordelt på flere stammer. Berberne (amazigh) regnes som landets opprinnelige befolkning, med eget språk og kultur, men er hovedsakelig assimilert; noen lever fortsatt nomadisk. Små grupper tuareger finnes i sørvest; nomadefolket teda i sørøst. Slavehandel og arbeidsmigrasjon har bragt folk fra mange afrikansk land til Libya; de fleste afrikanere forlot landet under borgerkrigen.

Libya som statsdannelse ble til som følge av italiensk kolonistyre tidlig på 1900-tallet, da de tre områdene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan ble samlet under én administrasjon, med navnet Libya. Landet ble selvstendig monarki i 1951, deretter republikk som følge av militærkuppet i 1969. Under ledelse av Muammar al-Gaddafi ble det da innført en form for revolusjonært folkestyre, men Libya var i realiteten en autoritær stat styrt av en klikk rundt al-Gaddafi og hans familie.

Borgerkrigen i 2011, som følge av et opprør mot al-Gaddafi, førte til et endret styresett. Det nasjonale overgangsrådet som ledet an i kampen mot det gamle regimet ble i 2011 anerkjent som ny regjering. Et midlertidig parlament ble valgt 7. juli 2012, og  utpekte ny regjering. Etter et nytt valg i 2014 fant det sted en politisk splittelse, og Libya fikk to konkurrerende parlament og regjeringer, i henholdsvis Tripoli og Tobruk. FN engasjerte seg i et arbeid for å danne en samlingsregjering, som ble innsatt i 2016, samtidig som de to andre fortsatt gjorde krav på regjeringsmakten.

Libya er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av Arabiske liga, Den afrikanske union, OPEC og andre.

Libya har en lite dokument eldre historie, som er knyttet til berberfolket som først bebodde området. Ulike deler av landet har vært inntatt og styrt av fønikere og kartagenere, grekere og romere; senere arabere og osmanere – før Italia koloniserte og samlet det til dagens stat. Libya var åsted for harde kamper under den andre verdenskrig; deretter ble landets framtid et internasjonalt stridsspørsmål – til Libya ble selvstendig med kong Idris som statsoverhode i 1951.

Libyas nærhet til Egypt bidro til radikaliseringen av offiserskorpset, som hentet inspirasjon fra revolusjonen der da de i 1969 avskaffet kongedømmet. Under ledelse av Muammar al-Gaddafi ble det, understøttet av omfattende oljeinntekter, iverksatt en revolusjonær endring av det libyske samfunn, med innføring av et folkedemokrati. Dette ble i 2011 avviklet, etter at opprøret mot al-Gaddafi. Dette førte til borgerkrigen i Libya, og til en internasjonal militær intervensjon som i avgjørende grad bidro til at al-Gaddafis regime falt. Deretter ble Libya destabilisert, og kastet ut i en ny borgerkrig, med et maktvakuum som førte til at radikale islamister, jihadister – særlig Ansar al-Sharia, tilknyttet al-Qaida, og Den islamske stat (IS), fikk fotfeste i landet. Oppløsningen av Libya som stat, med maktvakuum og borgerkrig, førte til at landet ble et baseområde for islamister, og et senter for illegal innvandring til Europa.

Under al-Gaddafi spilte Libya en aktiv rolle i regional og internasjonal politikk, og støttet blant annet flere frigjøringsorganisasjoner så vel som terrorgrupper.

Libya er et av de rikeste land i Afrika, målt i brutto nasjonalinntekt (BNI), selv om fordelingen av inntektene har vært skjev. Store deler av statsinntektene ble under Gaddafi-regimet brukt på militær opprustning og utenrikspolitiske engasjement så vel som store utviklingsprosjekter, blant annet for å bringe grunnvann fra Sahara ut til kysten. Industrireisingen var mindre omfattende, med unntak av oljeraffineri, stålverk og gjødselfabrikk. Bare én prosent av arealet er egnet til jordbruk.

Libya har få naturressurser med unntak av olje og gass, som ble funnet i 1959. Inntekter fra eksport av disse råvarene har stått for rundt 80 prosent av statens inntekter og ca. 65 prosent av BNI, og mer enn 95 prosent av eksportinntektene. Fra 2003 ble økonomiske sanksjoner mot Libya hevet, og landet ble etter en tids isolasjon igjen åpnet for handel og investeringer. Mye av det økonomiske liv gikk i stå under borgerkrigen, og har i liten grad kommet i normal gjenge igjen.

Libyas kultur er dels knyttet til berberne, enda mer til den sterke arabiske og islamske innflytelsen det siste tusenåret. Det er betydelig kulturell forskjell mellom de ulike regionene, noe som speiler ulik historisk tilknytning til omverdenen. I nyere tid ble kulturlivet også påvirket av styret til Muammar al-Gaddafi og hans revolusjonære eksperiment med desentralisert folkestyre. Libya er rikt på fortidsminner, og flere arkeologiske funn står på UNESCOs verdensarvliste.

Libya fikk under al-Gaddafis styre et vel utbygd utdanningssystem, som har gjort over 80 prosent av befolkningen lese- og skrivekyndig; ved selvstendigheten var den på anslagsvis ti prosent. Offentlig utdanning er gratis, og består av seks pluss tre års grunnleggende utdanning, deretter tre års videregående skole. Det er også offentlige koranskoler. Libyas universitet finnes både i Tripoli og Benghazi.

Libya har hatt begrensede forbindelser med Norge, men det har vært noen større norske investeringer i Libya – og libyske fond plasserte midler i Norge. Saga Petroleum fikk lisenser i oljesektoren på 1990-tallet (senere overtatt av Norsk Hydro, deretter Statoil), og Yara kjøpte i 2009 seg inn i en etablert fabrikk for produksjon av mineralgjødsel, deretter kjent som Lifeco.

Norge var i 2011 ett av de første land som stilte militære styrker til den FN-sanksjonerte, NATO-ledede militære intervensjonen i Libya, iverksatt for å beskytte sivile mot regjeringsstyrkene. Det norske bidraget besto av F–16 jagerfly stasjonert på Kreta, og som fløy angrepstokt over Libya som del av Operation Unified Protector, i mars–august 2011.

Libya er representert i Norge ved sin ambassade i København, mens Norge er representert i Libya ved sin ambassade i Tunis og generalkonsulat i Tripoli.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.