Plassering

KF-bok. begrenset

Hviterussland, republikk i østlige Europa, innlandsstat som grenser mot Polen i vest, Litauen og Latvia i nordvest, Russland i nord og øst og Ukraina i sør.

Hviterussland ble selvstendig i 1991 da Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikken erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. Opp gjennom historien har de territoriene som i dag utgjør Hviterussland inngått i en rekke ulike statsdannelser, blant annet Kiev-staten, Det litauiske storfyrstedømmet, Det polsk-litauiske samveldet, Det russiske imperiet og Sovjetunionen. I korte perioder har hviterusserne også hatt egne statsdannelser; Den hviterussiske folkerepublikken ble etablert i mars 1918 og varte ut året.

I dag er Hviterussland nært knyttet til Russland. Landet er medlem av Samveldet av uavhengige stater (SUS), og har et tett, økonomisk og militært samarbeid med Russland. 

Det norske navnet Hviterussland er en oversettelse av betegnelsen Belarus, som har en uklar opprinnelse, men har blitt brukt om disse områdene siden sent i middelalderen.

Hviterussland ble allerede 1945 opptatt som eget medlem av FN. Landet er også medlem av flere av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; for øvrig av blant annet Samveldet av uavhengige stater (SUS) og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Hviterussland inngikk 1995 Partnerskap for fred-avtale med NATO og våren 1997 en unionsavtale med Russland. Hviterussland er sammen med Kosovo det eneste landet i Europa som ikke er medlem i Europarådet.

Hviterusslands nasjonalsang er My Belarusy (Vi hviterussere). Tittelen, som er uoffisiell, er fra den første verselinjen i den opprinnelige teksten fra 1955.

Hviterussland dekker et landområde på 208 000 kvadratkilometer, som tilsvarer ca to tredjedeler av Norges areal. Landet er et sletteland som bærer tydelig preg av nedisingen under siste istid. Det er det største landet i Europa som ikke har adgang til sjøen.

De hviterussiske høyder er en sørvest–nordøst-gående morenerygg, som danner vannskillet mellom Neman og Dvina, som begge renner til Østersjøen, og Dnepr med bielvene Pripjat og Beresina, som renner til Svartehavet

En tredjedel av Hviterussland er dekket av skog, vesentlig barskog. Republikken har et av Europas største gjenværende urskogs-områder: statsreservatet Belavesjskaja Pusjtsja.

Faunaen i Hviterussland har store likhetstrekk med den vi finner i det østlige Polen. I skogene lever store pattedyr som elg, hjort, og villsvin, og dessuten mange mårdyr, blant annet grevling. Belavezjskaja-skogen mot grensen til Polen har en betydelig bestand av europeisk bison.

Fuglelivet er rikt. Rovfuglene omfatter blant annet havørnvepsevåk og lerkefalk. Storken trives i kulturlandskapet og er et tradisjonelt symbol på Hviterussland; tallrike ender, rikser og vadere i de mange våtmarkene. I skogene lever blant annet storfugl og orrfugl.

Folketallet i Hviterussland er på 9,5 mill. (2013), og landet opplever en nedgang i folketallet. Forventet levealder ved fødsel er beregnet til 78 år for kvinner og 67 år for menn (2013).

Hviterusserne, som utgjør 84 % av folket (2009), tilhører i likhet med russere og ukrainere den østslaviske folkegruppe.

Om lag tre fjerdedeler av befolkningen er bosatt i byer. De største byene er hovedstaden Minsk, Homel, og Vitsebsk.

Den ortodokse kirke er den dominerende kirka i Hviterussland, men også den katolske kirka, den unerte kirke og jødedommen har lange tradisjoner i landet. I en offisiell undersøkelse fra 2011 oppgir 76 % av hviterusserne at de er ortodokse, mens 10 % er katolikker.

Hviterussisk har siden 1990 vært republikkens offisielle språk, etter en folkeavstemning i 1995 fikk også russisk samme status. Ifølge folketellinga i 2009 regnet 53 % av innbyggerne i landet hviterussisk som sitt morsmål, mens 42 % oppga russisk. I realiteten er russisk det dominerende språket.

Hviterussland er en presidentrepublikk. Forfatningen fra 1994 har blitt endret ved folkeavstemninger i 1995, 1996 og 2004, som har gitt presidenten utvidede fullmakter. Parlamentet har to kamre, et representanthus og et republikkråd.

Aljaksandr Lukasjenka, som ble valgt til president i 1994, har styrt landet med økende fullmakter. Observatører fra OSSE og EU har kritisert valgene i landet, og særlig pekt på omfattende valgfusk og betydelige formelle hindringer for opposisjonskandidater. Hviterussland er det eneste land i Europa hvor dødsstraff fortsatt praktiseres. Dette har blitt kritisert av EU, Europarådet, OSSE og en rekke land, herunder Norge, flere ganger.

Administrativt er landet delt inn i hovedstadsområdet samt seks regioner, og disse er igjen inndelt i 118 distrikter med folkevalgte råd.

Domstolsvesenet er formelt uavhengig, men dommerne i høyesterett utnevnes av presidenten. Det er en egen forfatningsdomstol, hvor presidenten og representanthuset hver utnevner halvparten av de 12 dommerne.

Hviterussland praktiserer allmenn verneplikt for menn fra fylte 18 år; førstegangstjenesten er fra 12 til 18 måneder. De samlede styrketall er på 48 000, med en reserve på 289 500 (IISS). Russland har militære installasjoner i landet (radarstasjoner og luftvernmissiler).

Landets plassering sentralt i Øst-Europa gjør at Hviterusslands historie er preget av skiftende politiske allianser. I middelalderen spilte elvetransporten en stor rolle og gjorde at nord-sør-aksen var viktig, fra det femtende århundre har områdene blitt påvirket av skiftende politiske tyngdepunkt i vest og øst. 

Under Kiev-riket (ca. 850–1240) vokste Polatsk og Turaw frem til å bli de to viktigste hviterussiske fyrstedømmene. På 1200-tallet ble det politiske tyngdepunktet i de hviterussiske områdene flyttet fra Polatsk til Navahradak lenger vest og deretter til Vilnius. Dette hadde sammenheng med at de hviterussiske fyrstedømmene ved Kievs fall ble innlemmet i storfyrstedømmet Litauen.

I 1385 inngikk Litauen en personalunion med Polen. I 1569 ble denne utdypet til en realunion, Det polsk-litauiske samveldet. I dobbeltriket ble polsk kultur og språk stadig mer dominerende. De fleste godseierne i Hviterussland var polakker, og jøder dominerte i byene. Samtidig fantes fortsatt en østslavisk ortodoks kultur i sørøst. I 1517 ble Bibelen oversatt til gammelhviterussisk.

Ved Polens tre delinger (1772–95) tilfalt de hviterussiske områdene Russland. Etter det polske opprøret i 1830–31 ble de østligste delene av Hviterussland rundt byene Vitsebsk og Mahiljow omgjort til regulære russiske guvernementer.

Det hviterussiske området hadde siden middelalderen hatt et betydelig innslag av jødisk befolkning. Rundt 1900 utgjorde jødene nesten 15 prosent av befolkningen. De neste årene fant det imidlertid sted flere alvorlige tilfeller av jødeforfølgelser (pogromer), og mange jøder valgte derfor å utvandre.

Etter tsarmaktens fall i 1917 og Brest-Litovsk-avtalen 1918 ble Hviterussland okkupert av tyske styrker. Parallelt utropte en all-hviterussisk kongress i mars 1918 en meget kortlivet hviterussisk folkerepublikk. Allerede høsten 1918 overtok Moskva-innsatte bolsjeviker. Disse opprettet i 1919 Den hviterussiske sovjetrepublikk (BSSR). Under den polsk-sovjetiske krig 1920–21 var Hviterussland igjen krigsskueplass. Ved freden i Riga (mars 1921) ble de hviterussiske områdene delt mellom Polen og Sovjetunionen. I noen hektiske måneder inngikk de hviterussiske territorier i ulike statsdannelser. Den østlige delen ble tilknyttet Det sosialistiske Russland og ved Sovjetunionens opprettelse i 1922 utropt til unionsrepublikk med Minsk som hovedstad.

Etter inngåelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939 okkuperte Sovjetunionen Øst-Polen. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble det hviterussiske området på ny okkupert av tyske styrker. Sovjetiske partisanavdelinger fortsatte imidlertid å være svært aktive gjennom hele okkupasjonen. Som et resultat av at fronten gikk frem og tilbake gjennom Hviterussland, var det et av de områdene i Sovjetunionen som ble utsatt for størst ødeleggelser: om lag en tredjedel av befolkningen drept.

Under perestrojka kom demokratibevegelsen i Hviterussland senere i gang enn i naborepublikkene. Den folkelige motstanden mot sovjetmakten i Hviterussland var i hovedsak tuftet på tre pilarer: motstand mot den språklige russifiseringen, oppdagelsen av massegraver i Kuropaty utenfor Minsk med ofre fra Stalin-tidens utrenskinger og konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken i april 1986. 

Etter det mislykkede kuppet i Moskva 19.–21. august 1991 erklærte Hviterussland seg uavhengig. Stanislaw Sjusjkevitsj ble valgt til ny parlamentsformann og dermed også statsoverhode. I desember undertegnet han sammen med Boris Jeltsin og Leonid Kravtsjuk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Dette innebar det formelle dødsstøtet for Sovjetunionen. I januar 1994 ble Sjusjkevitsj avsatt etter et mistillitsforslag. Samme sommer ble det avholdt valg til det nyopprettede presidentembetet, som overraskende ble vunnet av den populistiske tidligere kolkosdirektøren og korrupsjonsjegeren Aljaksandr Lukasjenka.

Ved hjelp av en rekke folkeavstemninger har Lukasjenka styrket presidentembetet på en måte som har høstet sterkt kritikk fra vestlige naboland og institusjoner som EU, OSSE og Europarådet. Lukasjenka har prioritert å styrke de politiske og økonomiske båndene til Russland. 

Den hviterussiske økonomien er i stor grad statskontrollert og basert på et tett samarbeid med Russland. Den økonomiske utviklingen etter 1991 har vært turbulent og vekslet mellom perioder med alvorlige valutakriser og økonomisk framgang. Den periodevise framgangen har særlig vært knyttet til statusen som transittland for olje og gass fra Russland til Sentral- og Vest-Europa. Privat sektor er liten og det har vært minimalt med utenlandske investeringer.

Stats- og kollektivbruk har i flere år etter uavhengigheten i 1991 dominert eierforholdene i det hviterussiske jordbruket. De private jordeierne står likevel for størstedelen av landets produksjon av poteter, frukt og grønnsaker. Husdyrhold utgjør over halvparten av landets totale landbruksproduksjon. Store landområder i Hviterussland ligger fortsatt ubrukt etter Tsjernobyl-katastrofen i Ukraina 1986.

Ca. 40 % av landets arbeidsstyrke er sysselsatt i industrien. Halvparten av de industriansatte arbeider innenfor tung verkstedindustri. Ved siden av verkstedindustrien er tekstil- og konfeksjonsindustrien den viktigste industrisektoren. 

Landets viktigste eksportvarer er maskin- og transportutstyr, kjemiske produkter og matvareprodukter.

Hviterussisk kultur har utviklet seg i spennet mellom en nasjonal kulturarv med sterk forankring i bondekulturen på landsbygda, og ytre påvirkning, særlig i form av en urbanisert klassisk kulturarv som har blitt formidlet via de regionale maktsentrene som Warszawa og Moskva. I det siste århundret har særlig den russiske og sovjetisk påvirkningen vært sterk. 

En sentral skikkelse i hviterussisk kulturhistorie var humanisten Frantsysk Skarina (cirka 1490–cirka 1541), som innførte boktrykkerkunsten i Øst-Europa og blant annet oversatte Bibelen til hviterussisk (1517). 

Som grunnleggere av den moderne hviterussiske litteratur står lyrikeren og dramatikeren Janka Kupala (1882–1942) og lyrikeren og prosaisten Jakub Kolas (1882–1956). Disse to ble også de sentrale skikkelser i hviterussisk litteratur etter opprettelsen av Den hviterussiske sovjetrepublikk i 1919, og de har hatt avgjørende innflytelse på de nye diktergenerasjoner. Av moderne hviterussiske forfattere har særlig Vasil Bykaw (1924–2003) vunnet stor popularitet med sine menneskeskildringer fra krigens dager, hvor etiske problemstillinger står i sentrum for fremstillingen.

Den hviterussiske teatertradisjonen fikk en oppsving på begynnelsen av 1900-tallet, som et resultat av at man hadde gode dramatikere som Janka Kupala og nye muligheter for å etablere permanente teatre i Minsk. I dag er det nasjonale teateret i Minsk, det russiske teateret og operaen viktige teaterinstitusjoner med stor anerkjennelse, men etter 1991 har vi også sett framveksten av uavhengige teatergrupper som "Fritt teater".

Folkemusikken har en helt dominerende plass i Hviterusslands musikkliv, med røtter i tidlig østslavisk kultur. Den tradisjonelle motstanden mot kulturell assimilasjon har bidratt til å bevare flere arkaiske stiltrekk i hviterussisk enn i nabolandenes folkemusikk. Tilknytningen til tradisjonelle kontekster, som innhøsting, vår- og sommerritualer, bryllup og fødsel, har bidratt til å bevare folkemusikkens karakteristiske egenart.

Et viktig eksempel på tidlig hviterussisk arkitektur er den store bysantinske kuplede, femskipede katedralen St. Sofia i Polatsk, bygd på 1000-tallet. Den viser slektskap med lignende katedraler i Kiev og Novgorod. Med katolisismen kom en rekke italienske arkitekter til landet og førte med seg nye impulser. På 1600-tallet fulgte både ortodokse og katolske kirker stort sett samme mønster: treskipede kuplede basilikaer med to tårn. Denne tradisjonen preger fortsatt hviterussisk kirkearkitektur.

Ved etableringen av Hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk ble det behov for nye offentlige bygninger, som for eksempel regjeringsbygningen i Minsk (fra 1929–34) og Opera og ballett-teateret (fra 1934–39). De store skadene under den annen verdenskrig skapte et stort behov for gjenoppbygging av byer og landsbyer, men ressursene ble konsentrert om ett stort prosjekt: planleggingen av paradegaten Lenin Prospekt (nå Uavhengighetsprospektet) i Minsk, som skulle representere den hviterussiske republikk. Paradegaten har monumentale eksempler på stalinistisk empirearkitektur.

Tidlig hviterussisk malerkunst viser innflytelse fra bysantinsk kunst og folkekunst. Etterhvert ble den vestlige påvirkningen sterkere. Enestående eksempler på hviterussisk renessansekunst finnes i Frantsisak Skarynas tresnitt og trykte bøker. Marc Chagall ble født i Vitsebsk i 1887 og mange av hans best kjente malerier er malt her. Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 ble byen arena for et avantgardistisk kunstmiljø. Chagall startet en kunstskole her, hvor blant annet Kasemir Malevitsj var lærer.

De diplomatiske forbindelsene mellom Norge og Hviterussland ble etablert i 1992. Norge har siden 1996 begrenset kontakten med landets myndigheter på høyere nivå. Norge har innført et visumforbudet mot flere av president Lukasjenkos sentrale medarbeidere som reaksjon på myndighetenes brutale reaksjon mot demonstranter og politiske motstandere etter det sterkt kritiserte presidentvalget i desember 2010. 

Import til Norge fra Hviterussland utgjorde i 2011 893 millioner norske kroner, og bestod særlig i kjemikalier/kunstgjødsel, jernvarer, plantefett og -oljer. Den norske eksporten til Hviterussland var samme år på 323 millioner norske kroner og bestod særlig av fisk. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.