Språk, den egenskap å frembringe hørbare (tale) eller synlige (tegn, skrift) ytringer som inneholder informasjon om sanseinntrykk, tanker, følelser og så videre, fra et individ til et annet individ. Denne definisjonen omfatter den menneskelige språkevne og alle de manifestasjoner den fremstår i.

Språk kan også forstås som et system av regler for dannelse av ytringer som er felles for en gruppe mennesker. På samme måte som andre regler for sosial atferd vil dette regelsystemet skifte fra samfunn til samfunn, slik at det finnes et stort antall forskjellige språk.

Denne definisjonen er kanskje den vanligste allmennbetydningen av begrepet språk, og eksempelvis kan japansk, norsk tegnspråk, fransk og norsk på denne måten sies å være forskjellige språk.

Det er svært vanlig med visse variasjoner innenfor alle språk: Variasjonen kan være geografisk betinget og gi forskjellige dialekter, forstått som systematiske variasjoner i lydsystem,  grammatikk og/eller ordforråd innenfor et geografisk område. Språkvariasjon kan også være sosialt betinget og variere med f.eks. klasse, kjønn, yrkesbakgrunn og grad av formalitet.

Slik variasjon gjør at det ikke er lett å definere et språk som et sett språkregler på rent lingvistisk grunnlag: Det er ofte umulig å trekke grensen mellom hva som skal kalles et eget språk, og hva som skal kalles dialekter av samme språk. Innbyrdes forståelighet er ett kriterium, men det lar seg ikke like godt anvende i alle tilfeller.

Norsk, dansk og svensk er stort sett innbyrdes forståelige, og fra et lingvistisk synspunkt kunne de kalles for ett språk. Men av politiske grunner er dette dialektområdet blitt delt i tre, og derfor er det vanlig å regne dem som tre forskjellige språk. De har da også fått hver sin skriftspråklige standard (norsk har to) som befester skillet.

En tilsvarende gradvis dialektovergang finner vi i det tyskspråklige området fra Sveits i sør til Nederland i nord, der de nordtyske dialektene på mange måter har mer til felles med de nederlandske dialektene enn med de sørtyske. Allikevel regnes nederlandsk som ett språk og tysk som et annet.

Videre skiller de fleste språksamfunn mellom dagligspråk og mer høytidelig språk, som går på at det benyttes ulik stil og register i tale og skrift.

Mens det i Europa er nokså vanlig at et språk har sterk tilknytning til en nasjon, er dette ikke den vanlige situasjonen ellers i verden. Flerspråklighet, det at flere språk brukes side om side i et språksamfunn, ofte med litt varierende og spesialiserte funksjoner, er på verdensbasis den normale situasjonen.

Anslagene over hvor mange språk det finnes i verden i dag, varierer mellom ca. 6000 og 7500, bl.a. på grunn av problemene med å definere skillet mellom språk og dialekter. Det toneangivende registeret og forskningsprosjektet Ethnologue opererer (per 2013) med tallet 7105.

Imidlertid er fordelingen mellom språkene på verdensbasis svært ujevn: Nesten halvparten av Jordens befolkning benytter de fem vanligste språkene i verden (mandarin-kinesisk, spansk, engelskhindi og arabisk) som morsmål. Utvider man antallet til 100 språk, dekker de bruken til ca. 95 % av dagens mennesker.

Områdene med flest forskjellige språk er stillehavsområdet og Asia med ca. 3000 og Afrika med 1900 språk. Bare i Papua Ny-Guinea er det ca. 850 ulike språk. En god del av disse språkene har bare noen få talere igjen og er i ferd med å dø ut. Det samme gjelder en rekke indianske språk i både Nord- og Sør-Amerika, samt eskimoisk. Dette er oftest et resultat av at de store språkene sprer seg på bekostning av de små gjennom sterk kulturell, økonomisk og sosial påvirkning, og man antar at omkring halvparten av dagens språk vil dø ut i løpet av neste generasjon.

I alle språk kan man skjelne mellom det språklige uttrykket som kan høres eller sees, og den betydningen som meddeles gjennom uttrykket. De minste uttrykksdelene av ytringer, som i talte språk er lyder, i døves tegnspråk håndbevegelser, har ikke hver for seg noen betydning, men de bygger opp større enheter, ord/tegn og setninger, som har betydninger.

Ord og tegn i språk er abstrakte symboler, og forholdet mellom det enkelte uttrykket og dets betydning er tilfeldig. Det ser vi blant annet av at samme betydning kan ha helt forskjellig uttrykk i ulike språk: den betydningen som har uttrykket bok på norsk, heter livre på fransk, hon på japansk og kirja på finsk. Men i hvert enkelt språk er dette forholdet fast (selv om betydning ofte forandres over tid) eller konvensjonelt bestemt.

SPRÅKETS FORM OG OPPBYGGING

De minste uttrykksdelene i ytringer i alle språk utgjør et begrenset og relativt lite antall. Antall språklyder (fonemer) i et språk er vanligvis mellom 30–40. Antallet ord/tegn de kan kombineres til er derimot mye større, og teoretisk sett ubegrenset. Ord og tegn kan igjen kombineres til et uendelig antall setninger.

Alle språk er videre regelstyrt, både når det gjelder hvordan uttrykksenhetene kan kombineres, hvilke former ord/tegn kan ha, og hvordan disse kan kombineres til setninger. Det finnes også regler for hvordan samtaler og tekster er oppbygd, men disse er mindre presise og eksakte enn de grammatiske reglene.

Alle talte språk ser ut til å skille mellom vokaler og konsonanter, og alle språk skiller mellom ordklasser, men antallet og typen av slike varierer. Dessuten endrer alle levende språk seg over tid, og dette gjelder alle sider ved språket: språklyder, vokabular, bøyninger, betydninger og så videre.

Som regel endres imidlertid talte/tegnede språk raskere enn skriftspråk, fordi skriftspråket er permanent og har fastere normer. Derfor vil et språks rettskrivning ofte bygge på talespråket slik det ble uttalt for mange hundre år siden, slik vi ser svært tydelige eksempler på i fransk og engelsk.

Setningene i et språk er ikke bare en rad med ord stilt etter hverandre. Det er et universelt trekk ved språk at det har en hierarkisk struktur. Ordene i en setning kan grupperes i setningsledd eller fraser, som igjen kan inneholde mindre fraser.  Strukturen i en setning som Den lille gutten tømte flaska som stod på bordet kan da framstilles som en trestruktur, slik som i illustrasjonen over.

Alle ord som har en felles knute over seg på ett eller annet nivå, utgjør således en enhet eller en frase. Den hierarkiske strukturen viser seg også ved at grupper av ord kan flyttes sammen, og ved at de kan erstattes av et enkelt ord: Flasken som stod på bordet, tømte den lille gutten. Han tømte den. … flasken som stod der, og så videre.

Av og til kan en frase inneholde en ny frase av samme slag, som når en leddsetning inneholder en ny leddsetning: Jeg har hørt at Kari mener at Per vet at Pål tror at Lise elsker ham, eller et preposisjonsledd inni et annet: fisken på tallerkenen på bordet i stua. Slik innføying av ledd inni ledd av samme slag, kalles rekursjon.

Det har blitt hevdet, i en mye diskutert artikkel av Noam Chomsky og biologene Marc Hauser og Tecumseh Fitch, at rekursjon er helt enestående for menneskespråk, og at det ikke skal finnes noe tilsvarende prinsipp verken på andre kognitive områder, eller hos noen andre arter (Hauser,  Chomsky & Fitch 2002). Dette synet er imidlertid ikke allment akseptert, og det har vært gjort flere forsøk på å finne rekursivitet på andre områder (musikk, historiefortelling) og hos andre arter (fuglesang).

SPRÅKETS FUNKSJON

En svært utbredt og akseptert påstand er at språk først og fremst er et kommunikasjonsmiddel. Selv om det er liten tvil om at kommunikasjon er den mest sentrale funksjonen til språket, er det en del uenighet om hvorvidt språket har oppstått i menneskelig evolusjon som kommunikasjonssystem. Lingvisten Noam Chomsky er blant dem som påstår at språket har oppstått som et instrument for å strukturere tanker.

Karakteristisk for menneskelige språk er også at det kan uttrykke det som kalles forflyttet referanse (engelsk: displaced reference). Dette innebærer at det kan uttrykke meninger om ting som er adskilt fra talesituasjonen i tid og rom. For eksempel kan man snakke eller skrive om ting har skjedd eller ting som skal skje, eller om objekter eller mennesker som befinner seg i andre deler av verden enn der hvor ytringen finner sted.

Språk kan også benyttes til å uttrykke meninger om abstrakte størrelser, det vil si ting som ikke kan observeres eller pekes på. En konsekvens av disse to trekkene ved språk er blant annet at det kan benyttes til å lyve.

Forflyttet referanse og evnen til å betegne abstrakte størrelser har ofte vært foreslått å være et unikt trekk ved menneskespråket, sammenliknet med kommunikasjonssystemer enkelte dyr bruker. Men enkelte former for kommunikasjon i dyreverdenen, som honningbiers haledans, har også vært analysert som at det uttrykker mening om fenomener adskilt i tid og rom, i dette tilfellet hvor det finnes nektar.

Det kan også være relevant at førspråklige barn evner å uttrykke mening ved hjelp av forflyttet referanse, som for eksempel ved å peke på stolen pappa pleier å sitte i for å uttrykke 'pappa', selv når han ikke er tilstede.

Et annet element som ofte hevdes å være unikt ved det menneskelige språket, er at det ofte gir opphav til flertydigheter. Dette innebærer at det ikke er et en-til-en-forhold mellom en sammensetning av ord og meningen den uttrykker, altså at en setning kan bety forskjellige ting avhengig av situasjonen den ytres i (se artikkelen pragmatikk).

Et ord som 'tre' kan derfor betegne både et tall og et materiale og en type plante, og en setning som ‘hester må leies' kan betegne både det å lede en hest i tau, eller å låne en hest midlertidig mot betaling. Språk kan også gi opphav til syntaktiske tvetydigheter, som 'han så en mann med kikkert', hvor 'med kikkert' han modifisere verbet 'så' eller substantivet 'mann'.

I tillegg inneholder alle språk ord som får meningsinnhold bare utifra en gitt situasjon, som pronomenene 'han', 'hun', 'det', demonstrativene 'der', 'denne', og så videre.  

Alle barn med normal språkutvikling tilegner seg språk på samme måte over hele verden. Dette er relativt uavhengig av intelligens og hvor mye formell instruksjon barna får, og skjer i løpet av noen få år.

På spedbarnstrinnet legges grunnlaget for turtaking og samtalestruktur, og allerede i den tidlige spedbarnsbablingen finner det sted en utvelgelse av lyder som svarer til fonemene i voksenspråket.

De første ordene kommer vanligvis i bruk i ettårsalderen, og peker gjerne på mennesker, konkrete ting eller aktiviteter. Rundt halvannet- til toårsalderen finner vi ofte en eksplosiv økning i ordforrådet, og kort etter begynner ord å bli satt sammen til to-ords ytringer.

Det passive ordforrådet (hva barnet forstår) vil lenge være mange ganger så stort som det aktive (hva barnet er i stand til å si). Den grammatiske utviklingen skjer gradvis, og ved 3–4-årsalderen er vanligvis de grunnleggende språklige strukturene etablert.

I løpet av utviklingen gjør barn «feil», det vil si at de bruker former/konstruksjoner som ikke forekommer hos voksne (typiske feil er f.eks. svak bøyning av sterke verb og, noe mindre utbredt, sterk bøyning av svake). Dette viser tydelig at barn ikke bare gjentar det de hører, men at de oppdager språkets regelmessigheter og selv gjenskaper språket etter de reglene/mønstrene de har oppdaget.

Det språklige utviklingstempo varierer fra barn til barn (uten at dette må føre til forskjeller på senere alderstrinn), men de enkelte faser i utviklingsforløpet er stort sett de samme, og like fra det ene språk til det andre. Dette har fått mange forskere til å hevde at evnen til å lære språk er biologisk bestemt. Hvorvidt denne språkevnen er spesifikt språklig, eller om den er en integrert del av barns generelle kognitive utrustning, diskuteres fremdeles, men det er allmenn enighet om at menneskene har medfødte forutsetninger for å lære seg språk, og at de vil lære seg det eller de språkene de er omgitt av i oppveksten.

Det er generelt tre forskjellige måter å klassifisere språk på: genetisk, språkgeografisk og typologisk.

En genetisk klassifisering tar utgangspunkt i at likheter mellom språk kan tilskrives at de har et felles opphav. Når man skal etablere slektskap mellom språk, forsøker man å finne frem til de fellestrekk som ikke skyldes lån eller språkkontakt. Gjennom nøyaktige, metodiske sammenligninger (sammenlignende språkvitenskap) forsøker man å gruppere språk i språkfamilier, grupper av språk som er utviklet fra et felles grunnspråk. Man tar da utgangspunkt i trekk ved språkets lydsystem, grammatikk og grunnleggende vokabular, fordi her er mindre sannsynlig med direkte innlån fra andre språk.

Termen språkfamilie brukes særlig om de største gruppene som lar seg påvise, f.eks. den indoeuropeiske språkfamilien, den uralske språkfamilien, den austronesiske språkfamilien. Mindre grupper av språk som hører nøyere sammen innenfor en språkfamilie, kalles gjerne en gren, f.eks. er germanske språk, romanske språk og slaviske språk tre grener innenfor indoeuropeisk.

Genetisk språkslektskap er ikke alltid like lett å påvise, spesielt der det ikke finnes eldre skriftlige kilder, og  i språksamfunn der flere språk brukes side om side (slik det bl.a. er vanlig i Afrika og Oseania). Det finnes flere språk som ikke med sikkerhet kan knyttes til noen språkfamilie, f.eks. japansk og koreansk i Øst-Asia og baskisk i Vest-Europa.

En språkgeografisk klassifisering er i en viss forstand det motsatte av en genetisk klassifisering, fordi den baserer seg på slike likheter mellom språk som nettopp er resultat av lån og geografisk kontakt mellom språk. I språkgeografien tar man for seg enkelte språklige fenomener eller trekk og ser på hvilken måte disse sprer seg på tvers av dialekt- og språkgrenser. Man kan tegne en linje, en isogloss, rundt spredningen til hvert enkelt språktrekk, og i den grad flere isoglosser faller sammen med hverandre, kan en slik bunt av isoglosser sies å definere et språkområde.

Et vanlig eksempel på et slikt språkområde er Balkan, der gresk, albansk, bulgarsk og rumensk gjennom utviklingen er kommet til å dele mange språktrekk som ikke har sin årsak i felles genetisk opprinnelse. Et annet slikt område finner vi i Øst-Asia, dekket av Kina, Laos, Thailand, Vietnam og Kambodsja. Språkene i dette området hører til flere ulike språkfamilier, men har spesielt gjennom den sterke påvirkningen fra kinesisk utviklet mange felles strukturelle trekk.

En typologisk klassifisering vil si å gruppere språk sammen etter strukturelle fellestrekk. Den tar utgangspunkt i at det finnes grunnleggende universelle likheter mellom språk som verken skyldes genetisk slektskap eller språkkontakt. Dermed må den være basert på et stort antall språk fra et vidt spekter av språkfamilier og språkområder. Slik er en typologisk klassifisering uavhengig av begge de ovenstående klassifiseringsmåtene.

Genetisk beslektede språk kan utvikle svært forskjellige strukturelle trekk – selv så nært beslektede språk som islandsk og norsk er typologisk sett ganske ulike, fordi norsk gjennom den historiske utviklingen har mistet en god del av bøyningene (f.eks. person- og tallbøyning ved verb og kasusbøyning ved substantiver) som islandsk har beholdt.

Flere typologiske inndelingsmåter er basert på hvordan ordene er oppbygd, altså deres morfologiske struktur. Én av disse klassifiserer etter hvor mye morfologi (avledning og bøyning) ordene har, og deler språkene inn langs en skala i isolerende språk (med ingen eller svært lite morfologi, som kinesisk og vietnamesisk), svakt syntetiske språk (med lite morfologi som norsk og engelsk), sterkt syntetiske språk (med mer morfologi, som islandsk, russisk, italiensk) og polysyntetiske språk (med svært mye avledninger og bøyninger, som eskimoisk).

En annen tar for seg måten de morfologiske elementene er satt sammen på. Denne klassifiseringen gjelder da bare språk som ikke er isolerende. Språk der avlednings- og bøyningselementer er lette å identifisere og klart atskilt fra roten, kalles for agglutinerende språk (f.eks. tyrkisk), mens språk der de morfologiske elementene i større grad smelter sammen, kalles flekterende eller fusjonerende (f.eks. latin eller russisk). Svært mange språk er ikke helt enhetlige i den morfologiske typologien, slik at de kan ha både agglutinerende og flekterende trekk: Norsk har f.eks. både kast-et og satt som fortidsformer av verb.

Andre typologiske inndelinger er syntaktisk basert. En av disse er såkalt ordstillingstypologi, der språk deles inn i grupper etter hva som er den vanligste rekkefølgen av subjekt (S), verbal (V) og objekt (O). Norsk og engelsk er SVO-språk, latin og tyrkisk (og tysk i bisetninger) er SOV-språk, irsk og arabisk er VSO-språk. Man har også funnet sammenhenger mellom disse ordstillingstrekkene og rekkefølgen på andre elementer, f.eks. har språk med verbalet til slutt i setningen vanligvis postposisjoner, og adjektivet står før substantivet, mens språk med verbalet først vanligvis har preposisjoner, og adjektivet står etter substantivet.

Verdens mest utbredte språk med tilnærmet angivelse (i millioner) av hvor mange som snakker dem som morsmål (tall fra Ethnologue, 2013)

Nummer Språk Antall språkbrukere
1   Kinesisk 1,197
2   Spansk 406
3   Engelsk 335
4   Hindi 260
5   Arabisk 223
6   Portugisisk 202
7   Bengali 193
8   Russisk 162
9   Japansk 122
10   Javanesisk 84.3
11   Tysk 83.8
12   Lahnda 82.7
13   Telugu 74.0
14   Marathi 71.8
15   Tamil 68.8
16   Fransk 68.5
17   Vietnamesisk 67.8
18   Koreansk 66.4
19   Urdu 63.4
20   Italiensk 61.1
21   Malayisk 59.4
22   Persisk 56.6
23   Tyrkisk 50.7
24   Oriya 50.1
  • Kristian Emil Kristoffersen, Hanne Gram Simonsen og Andreas Sveen: Språk: en grunnbok. Oslo: Universitetsforlaget, 2005.
  • Noam Chomsky: Knowledge of Language. New York: Praeger, 1986.
  • Jan Terje Faarlund: Revolusjon i lingvistikken. Oslo: Det Norske Samlaget, 2005.
  • Marc D. Hauser, Noam Chomsky, W. T. Fitch. The faculty of language: what is it, who has it, and how did it evolve. Science 298 (2002), 1569-1579.
  • Steven Pinker: The Language Instinct. The New Science of Language and Mind. London: Allen Lane, 1994.
  • Michael Tomasello: Constructing a Language, Cambridge, Mass: Harvard UP, 2003.
  • Fredrick Newmeyer: Language form and language function, Cambridge, Mass: MIT Press, 1998

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

8. april 2013 skrev Martha K. Birkeland

Jeg antar at tallene under "Verdens mest utbredte språk" er oppgitt i millioner, men skulle ønske dette ble bekreftet.

9. april 2013 svarte Georg Kjøll

Hei Martha. Det stemmer at tallene er oppgitt i millioner. Det sto litt lenger ned i teksten, men har forsøkt å gjøre det tydeligere nå. Alt godt fra Georg

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.