Faktaboks

kinesisk
Språkkoder
zh, zho, chi (ZH, ZHO, CHI)
ISO-639:3
zho
Et av de kinesiske ordene for kinesisk språk — zhōngwén 中文, ordrett «kinesisk skriftspråk».
Et av de kinesiske ordene for kinesisk språk — zhōngwén 中文, ordrett «kinesisk skriftspråk».
Lisens: CC BY SA 3.0
«Norge», skrevet på kinesisk med kinesiske skrifttegn, uttales Nuówēi.
«Norge», skrevet på kinesisk med kinesiske skrifttegn, uttales Nuówēi.
Lisens: CC BY SA 3.0
Maleriet «Lesing i høstlandskap»
Maleriet «Lesing i høstlandskap»
Av /Forbudte by-muséet, Beijing.

Kinesisk er en fellesbetegnelse på en rekke dialekter som utgjør den sinitiske grenen av den sino-tibetanske språkfamilien. Den andre hovedgrenen av denne språkfamilien er tibeto-burmanske språk.

Slektskapsforhold og utbredelse

De fleste er enige om at kinesisk er beslektet med tibeto-burmanske språk. Enkelte mener at kinesisk også er i slekt med austronesiske språk, men dette er svært kontroversielt. Mange av likhetene med tai-språk (toner, enstavelsesord, mangel på bøyning) gjorde at man tidligere regnet med slektskap, mens det nå er vanlig å regne at slike fellestrekk er oppstått ved senere påvirkning. Det hersker enighet om at kinesisk i utgangspunktet ikke er beslektet med japansk og koreansk, sannsynligvis heller ikke med vietnamesisk, selv om alle disse språkene senere har vært under sterk påvirkning av kinesisk.

Standard kinesisk, som bygger på mandarin-dialektene, er offisielt språk i Kina og Taiwan og ett av fire offisielle språk i Singapore. Det er også i utstrakt bruk blant kinesere i andre land, især i Sørøst-Asia, men også i USA, Australia og Europa. Andre kinesiske dialekter har også stor utbredelse i kinesiske samfunn utenfor Kina, særlig kantonesisk, men også hakka og hokkien. Bare i Kina tales en eller annen form for kinesisk av anslagsvis 92 prosent av befolkningen. Cirka 70 prosent av befolkningen taler en eller annen form for mandarin. Dette gjør mandarin til det språket i verden som flest mennesker har som morsmål.

Språklige særtrekk

Lydsystemet

Lydsystemet i alle kinesiske dialekter har mange fellestrekk. Det viktigste er kanskje tonene, som finnes både i kinesisk og mange språk i Sørøst-Asia. Ulike dialekter skiller mellom fra tre til flere enn ti toner, slik at én og samme stavelse kan ha ulike betydninger avhengig av tonegangen. I standard kinesisk, som skiller mellom fire toner, betyr for eksempel «mamma», betyr «hamp», betyr «hest», og betyr «å skjelle ut».

Et annet fellestrekk er mangelen på konsonantsamband og det lave antallet konsonanter (fra én til seks) som kan forekomme i slutten av en stavelse, noe som ofte gjør det vanskelig for kinesere å uttale europeiske språk.

Sammenlignet med europeiske språk spiller trykk en beskjeden rolle i kinesiske ord, idet mange stavelser i ett og samme ord kan ha tilnærmet like sterkt trykk.

Bøyning

I likhet med mange av språkene i Sørøst-Asia har kinesisk så godt som ingen grammatisk bøyning i europeisk forstand. Ordet ren kan for eksempel bety «menneske», «mennesket», «mennesker» eller «menneskene». Derimot har kinesisk en del avledninger, stort sett gjennom endelser som -tou (som i shitou «sten», shangtou «oppå, overside»), -zi (som i haizi «barn», daozi «kniv») med flere. Nye avledningsendelser er blitt skapt for å oversette vestlige begreper, for eksempel -xing («-het»), -zhuyi («-isme»), -xue («-logi») med flere.

Sammensetninger er også svært vanlige, men dannes ofte av enstavelsesmorfemer snarere enn hele ord. Mens «land, rike» heter guojia og «språk» heter yuyan, heter for eksempel «riksspråk» guoyu.

Syntaks

Kinesisk grammatikk er på mange måter mer fleksibel enn grammatikken i europeiske språk. Grammatiske ord som pronomen og bindeord kan ofte utelates når betydningen de uttrykker fremgår av sammenhengen eller ikke ansees relevant. Istedenfor «jeg liker det» kan man velge å si «like» (xihuan), og istedenfor «hvis du kommer» kan man velge å si «du komme» (ni lai), selv om man også kan velge å uttrykke seg mer presist.

Mange verb kan tolkes både i aktiv og passiv betydning uten tillegg av endelser eller grammatiske ord, slik at ta bu zhun både kan bety «han tillater ikke» og «han tillates ikke». I tillegg gjør mangelen på bøyning at man kan velge om man vil uttrykke kategorier som tall og tid, som man i europeiske språk er tvunget til å uttrykke.

Dialektforhold

Selv om forskjellene mellom mange kinesiske dialekter er minst like store som mellom norsk og tysk, er det ikke vanlig å regne dem som ulike språk, da talerne av disse dialektene regner seg som ett folk med felles kultur og felles skriftspråk. Det er imidlertid ikke tilfelle, slik det av og til hevdes, at forskjellene mellom kinesiske dialekter i hovedsak begrenser seg til uttaleforskjeller. Forskjellene innen grammatikk og ordforråd er også betraktelige.

Det er vanlig å regne med to hovedgrupper av kinesiske dialekter: de nordlige og de sørlige.

Nordlige dialekter

De nordlige dialektene, kalt mandarin, tales av flest mennesker og har sin hovedutbredelse i området nord for elven Chang Jiang samt Sørvest-Kina (Sichuan og Yunnan).

Dette dialektområdet er relativt homogent, slik at folk fra ulike deler av området langt på vei kan forstå hverandre.

Sørlige dialekter

De sørlige dialektene har sin hovedutbredelse sør for Chang Jiang. De er svært heterogene og inndeles vanligvis i seks undergrupper:

  1. wu (området rundt Shanghai)
  2. gan (Jiangxi)
  3. xiang (Hunan)
  4. kantonesisk (Guangdong, Guangxi)
  5. min (Fujian og Taiwan)
  6. hakka (spredt over store deler av Sør-Kina)

Noen skiller ut de tre første som en egen gruppe mellom nordlige og sørlige dialekter, fordi de har trekk fra begge. Selv innen hver undergruppe finnes så store forskjeller at dialekten i én bygd kan være uforståelig for folk fra nabobygda. Dette gjelder særlig min-dialekten, som deles inn i sør-min (hokkien) og nord-min. Selv innen sør-min er dialektforskjellene så store at folk fra ulike områder ikke forstår hverandre.

«Standard kinesisk»

Standard kinesisk skrift og uttale bygger hovedsakelig på Beijing-dialekten (mandarin). Skriftspråket i Hongkong er det samme som i Kina for øvrig og bygger altså også på Beijing-dialekten. Her bygger imidlertid uttalen på kantonesisk dialekt og kan kun forstås av dem som behersker kantonesisk. At ett og samme skriftspråk uttales på vidt forskjellige måter, er mulig fordi kinesiske skrifttegn ikke gjengir uttalen direkte. I Hongkong finnes videre en omfattende kantonesisk populærlitteratur som benytter seg av egne kantonesiske ord, tegn og grammatiske konstruksjoner og knapt er forståelig for kinesere fra andre områder. Det finnes også dialektlitteratur på andre dialekter, især wu, men ingen annen sørlig dialekt har en så sterk kulturell identitet som kantonesisk.

Språkhistorie

Inntil 1900-tallet var klassisk kinesisk standard skriftspråk i Kina. Språket bygger på gammelkinesisk slik det forekommer i skrifter fra første årtusen fvt. Selv om gammelkinesisk ikke lenger er det tidligste kjente stadiet av det kinesiske språket (etter oppdagelsen av jiaguwen rundt år 1900), har det hatt en unik posisjon i kinesisk språkhistorie.

Vi har liten sikker kunnskap om hvordan gammelkinesisk ble uttalt, siden tegnene ikke gjengir uttalen direkte. Antagelig var stavelsesstrukturen mer komplisert enn i moderne kinesisk, for eksempel ved å tillate konsonantsamband i begynnelsen og slutten av stavelsen. Derimot har gammelkinesisk neppe hatt toner. Fra utgivelsen av rimordboken Qieyun i år 601 fvt. har vi noe større kjennskap til utviklingen av kinesisk uttale. Mellomkinesisk, som dette stadiet av språket kalles, har utviklet toner, sannsynligvis på grunnlag av tidligere konsonantendelser. Konsonantsamband finnes ikke lenger, men antallet vokaler og konsonantendelser er langt større enn i moderne mandarin.

Ordforrådet i klassisk kinesisk består overveiende av enstavelsesord. Skillet mellom ordklassene er svært flytende, slik at et ord som normalt brukes som substantiv, også kan brukes som verb og omvendt. Setningene er gjerne korte. Tendensen til utelatelse av subjekt, objekt og grammatiske partikler er enda sterkere enn i moderne kinesisk. Gjennom hele perioden senere har det skjedd en utvikling i retning av flere flerstavelsesord, skarpere skiller mellom ordklassene, lengre setninger og mindre bruk av utelatelse (ellipse). Dessuten er det utviklet en rekke nye grammatiske konstruksjoner, især under den mellomkinesiske perioden.

I den klassiske perioden var det sannsynligvis relativt tett sammenheng mellom skriftspråk og talespråk. Rundt begynnelsen av vår tidsregning begynte skillet mellom skrift og tale å bli større og større, og etter hvert levde klassisk kinesisk kun videre som skriftspråk og blant lærde, ikke ulikt den rollen latin hadde i Europa i middelalderen. Til forskjell fra latin fantes det imidlertid ingen fast norm for uttalen av klassisk kinesisk. Klassisk kinesisk skriftspråk ble uttalt vidt forskjellig i ulike perioder og dialektområder.

Under Tang-dynastiet (618–907) begynner det for alvor å vokse frem en talespråkslitteratur som ikke lenger er bundet av normene for klassisk kinesisk. Til å begynne med brukes talespråkskinesisk (baihua) mest i buddhistiske tekster, men etter hvert blir talespråkskinesisk et viktig medium for romaner, noveller og skuespill, som i utgangspunktet ble regnet som folkelig forlystelse uten høyere litterær verdi. Elementer fra talespråket forekommer også hyppig i Tang-poesi.

Først etter keiserdømmets fall i 1911 ble det for alvor foreslått å etablere et standardspråk som bygde på talespråket istedenfor klassisk kinesisk. Etter en drakamp mellom nordlige og sørlige fløyer ble Beijing-dialekten valgt som utgangspunkt for den nye standarden, som i dag er så godt som enerådende. Fremdeles er det imidlertid vanlig å krydre skriftspråket med en mengde klassiske ord og vendinger.

Skrift

Kinesisk skrift er det eneste av verdens gamle ikke-alfabetiske skriftsystemer som fremdeles er i bruk. I motsetning til alfabetisk skrift, som kun gjengir lyd, har kinesiske skrifttegn både en lydside og en innholdsside. På lydsiden står et kinesisk tegn for en stavelse. På innholdssiden står det gjerne for et morfem, det vil si språkets minste betydningsbærende enhet. Tegnet 衣 står for eksempel for stavelsen og begrepet «klær». Det finnes også en rekke andre tegn med uttalen , men de har andre betydninger. Merk dessuten at tegnet i dette tilfellet ikke står for et selvstendig ord, men kun forekommer i sammensetninger som «klesskap», «kleshenger», «regnklær» og lignende. Selv om det også finnes mange tegn som kan brukes som selvstendige ord, er det altså ikke noe en-til-en-forhold mellom ord og tegn.

De eldste kinesiske tegnene er enten piktografiske (avbildninger av konkrete objekter, slik som 日 for «sol» og 月 for «måne») eller gjengivelser av abstrakte ideer, slik som 上 for «opp» og 下 for «ned»). Piktografiske tegn kan være sammensatte, slik som 明 for «klar», eller de kan settes sammen med abstrakte elementer, som 旦 for «morgen».

En del tegn er fonetiske lån. Tegnet 来, som opprinnelig betydde «hvete», ble for eksempel tidlig brukt i betydningen «komme», siden de to ordene hadde samme uttale.

Nesten 90 prosent av de tegnene som er i vanlig bruk i dag, er såkalte fonetisk-semantiske sammensetninger. De har ett element som bygger på uttalen og ett som bygger på betydningen. For eksempel er tegnet 妈 (uttales mā) «mamma» sammensatt av tegnene 女 (uttales nǚ) «kvinne» og 马 (uttales mǎ) «hest». Det første brukes som betydningselement (semantikum), det andre som uttaleelement (fonetikum).

De største kinesiske ordbøkene har over 80 000 tegn. Dette omfatter imidlertid tegn fra ulike historiske epoker og ulike varianter av ett og samme tegn. En alminnelig lesekyndig kineser behersker sannsynligvis et sted mellom 3000 og 4000 tegn.

De første kjente kinesiske tegnene finner vi på ben og skilpaddeskall brukt til spådom under Shang-dynastiet (jiaguwen). Her er andelen piktografiske tegn langt større enn i moderne tekster, dessuten er bildene gjerne mer konkrete. Vi kjenner flere skrifttyper i tiden som følger, noen av dem skrevet på bronse, andre på silke og bambus. Med utviklingen av «kanselliskrift» (录书 lìshū), som ble standard under Han-dynastiet, blir tegnene så stilisert og forenklet at deres opphav i konkrete bilder ikke lenger er lett å få øye på. Runde former blir rette, sirkler blir firkanter, og mange tegnkomponenter forenkles og slås sammen. Dermed er vi nær fremveksten av «mønsterskrift» (楷书 kǎishū), som fikk sin endelige form på 300-tallet og som er i bruk den dag i dag. I perioden fra 200-tallet fvt. til 300-tallet evt. ble det også utviklet ulike former for hurtigskrift, både den sterkt forenklede og vanskelig lesbare «gresskrift» (草书 cǎoshū) og den mer moderate «løpende skrift» (行书 xíngshū). Det var også på 300-tallet at kalligrafien for alvor utviklet seg til en egen kunstart der tegnenes estetiske form er vel så viktig som innholdet.

Tradisjonelt skrives kinesiske tegn i loddrette linjer fra høyre mot venstre. Eventuelle vannrette linjer, for eksempel i enkelte overskrifter, skrives også fra høyre mot venstre. Denne tradisjonen, som får oss til å føle at man leser boken «bakfra», lever delvis videre i Hongkong og Taiwan, mens Kina etter vestlig innflytelse nå stort sett bruker vannrette linjer som leses fra venstre mot høyre.

Fra 1950-årene har Kina gjennomført en del forenklinger av de kinesiske tegnene. En del tegn med samme uttale er slått sammen, og kompliserte tegn har fått en enklere skriveform. For eksempel brukes nå tegnet 丑 «klovn» også for det gamle tegnet 醜 «stygg», som har samme uttale, og tegnet 馬 «hest» er forenklet til 马. Slike forenklede tegn brukes også i Singapore og blant kinesere i Malaysia, men ikke i Hongkong og Taiwan.

Kinesiske tegn har også vært brukt i Japan, Korea og Vietnam. Vietnamesisk skrives nå med latinske bokstaver, koreansk skrives med en egen alfabetisk skrift (i Sør-Korea med enkelte innslag av kinesiske tegn), og japansk skrives med en blanding av kinesiske tegn og to japanske alfabeter.

Transkripsjon

Det finnes mange transkripsjonssystemer for kinesisk. Det vanligste i Vesten var inntil nylig det britiske Wade-Giles-systemet, men dette er nå i stor grad erstattet av pinyin-systemet, som ble utviklet i Kina i 1958. Det finnes også transkripsjonssystemer som bygger på det kyrilliske alfabetet og på japanske kana-tegn (stavelsesskrift). Dessuten finnes et system med egne symboler utviklet i Kina kort etter keiserdømmets fall, og dette systemet brukes fremdeles i Taiwan. Enkelte, blant andre Mao Zedong, har tatt til orde for å erstatte kinesiske tegn med latinske bokstaver, men dette har aldri vært i nærheten av å bli til virkelighet. De viktigste forskjellene mellom Wade-Giles-transkripsjon og pinyin fremgår av denne oversikten.

Wade-Giles Pinyin Eksempel
p, t, k b, d, g Teng = Deng
p', t', k' p, t, k T'ang = Tang
ch, ch' 1 j, q Ch'ing = Qing
ch, ch' 2 zh, ch Chou = Zhou
erh, eh er, e lieh = lie
o 3 uo Lo-yang = Luoyang
o 3 e Huang-ho = Huanghe
tzu, tz'u, szu zi, ci, si Tz'u-hsi = Cixi
chih, ch'ih, shih, jih zhi, chi, shi, ri jih-pao = ribao
hs x Hsiao-p'ing = Xiaoping
j r Jung = Rong
ung ong Sung = Song
yen, ien yan, ian t'ien = tian
uei ui Kuei-lin = Guilin
yu you p'eng-yu = pengyou
ü u (eller ü) Yün-nan = Yunnan
i yi Ch'en I = Chen Yi

1palatal

2retrofleks

3etter visse konsonanter

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg