Kinesisk skrift er det eneste av verdens gamle ikke-alfabetiske skriftsystemer som fremdeles er i bruk. I motsetning til alfabetisk skrift, som kun gjengir lyd, har kinesiske skrifttegn både en lydside og en innholdsside. På lydsiden står et kinesisk tegn for en stavelse. På innholdssiden står det gjerne for et morfem, det vil si språkets minste betydningsbærende enhet. Tegnet 衣 står for eksempel for stavelsen yī og begrepet «klær». Det finnes også en rekke andre tegn med uttalen yī, men de har andre betydninger. Merk dessuten at tegnet i dette tilfellet ikke står for et selvstendig ord, men kun forekommer i sammensetninger som «klesskap», «kleshenger», «regnklær» og lignende. Selv om det også finnes mange tegn som kan brukes som selvstendige ord, er det altså ikke noe en-til-en-forhold mellom ord og tegn.
De eldste kinesiske tegnene er enten piktografiske (avbildninger av konkrete objekter, slik som 日 for «sol» og 月 for «måne») eller gjengivelser av abstrakte ideer, slik som 上 for «opp» og 下 for «ned»). Piktografiske tegn kan være sammensatte, slik som 明 for «klar», eller de kan settes sammen med abstrakte elementer, som 旦 for «morgen».
En del tegn er fonetiske lån. Tegnet 来, som opprinnelig betydde «hvete», ble for eksempel tidlig brukt i betydningen «komme», siden de to ordene hadde samme uttale.
Nesten 90 prosent av de tegnene som er i vanlig bruk i dag, er såkalte fonetisk-semantiske sammensetninger. De har ett element som bygger på uttalen og ett som bygger på betydningen. For eksempel er tegnet 妈 (uttales mā) «mamma» sammensatt av tegnene 女 (uttales nǚ) «kvinne» og 马 (uttales mǎ) «hest». Det første brukes som betydningselement (semantikum), det andre som uttaleelement (fonetikum).
De største kinesiske ordbøkene har over 80 000 tegn. Dette omfatter imidlertid tegn fra ulike historiske epoker og ulike varianter av ett og samme tegn. En alminnelig lesekyndig kineser behersker sannsynligvis et sted mellom 3000 og 4000 tegn.
De første kjente kinesiske tegnene finner vi på ben og skilpaddeskall brukt til spådom under Shang-dynastiet (jiaguwen). Her er andelen piktografiske tegn langt større enn i moderne tekster, dessuten er bildene gjerne mer konkrete. Vi kjenner flere skrifttyper i tiden som følger, noen av dem skrevet på bronse, andre på silke og bambus. Med utviklingen av «kanselliskrift» (录书 lìshū), som ble standard under Han-dynastiet, blir tegnene så stilisert og forenklet at deres opphav i konkrete bilder ikke lenger er lett å få øye på. Runde former blir rette, sirkler blir firkanter, og mange tegnkomponenter forenkles og slås sammen. Dermed er vi nær fremveksten av «mønsterskrift» (楷书 kǎishū), som fikk sin endelige form på 300-tallet og som er i bruk den dag i dag. I perioden fra 200-tallet fvt. til 300-tallet evt. ble det også utviklet ulike former for hurtigskrift, både den sterkt forenklede og vanskelig lesbare «gresskrift» (草书 cǎoshū) og den mer moderate «løpende skrift» (行书 xíngshū). Det var også på 300-tallet at kalligrafien for alvor utviklet seg til en egen kunstart der tegnenes estetiske form er vel så viktig som innholdet.
Tradisjonelt skrives kinesiske tegn i loddrette linjer fra høyre mot venstre. Eventuelle vannrette linjer, for eksempel i enkelte overskrifter, skrives også fra høyre mot venstre. Denne tradisjonen, som får oss til å føle at man leser boken «bakfra», lever delvis videre i Hongkong og Taiwan, mens Kina etter vestlig innflytelse nå stort sett bruker vannrette linjer som leses fra venstre mot høyre.
Fra 1950-årene har Kina gjennomført en del forenklinger av de kinesiske tegnene. En del tegn med samme uttale er slått sammen, og kompliserte tegn har fått en enklere skriveform. For eksempel brukes nå tegnet 丑 «klovn» også for det gamle tegnet 醜 «stygg», som har samme uttale, og tegnet 馬 «hest» er forenklet til 马. Slike forenklede tegn brukes også i Singapore og blant kinesere i Malaysia, men ikke i Hongkong og Taiwan.
Kinesiske tegn har også vært brukt i Japan, Korea og Vietnam. Vietnamesisk skrives nå med latinske bokstaver, koreansk skrives med en egen alfabetisk skrift (i Sør-Korea med enkelte innslag av kinesiske tegn), og japansk skrives med en blanding av kinesiske tegn og to japanske alfabeter.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.