kinesisk

De fleste er enige om at kinesisk er beslektet med tibeto-burmanske språk. Enkelte mener at kinesisk også er i slekt med austronesiske språk, men dette er svært kontroversielt. Mange av likhetene med tai-språk (toner, enstavelsesord, mangel på bøyning) gjorde at man tidligere regnet med slektskap, mens det nå er vanlig å regne at slike fellestrekk er oppstått ved senere påvirkning. Det hersker enighet om at kinesisk i utgangspunktet ikke er beslektet med japansk og koreansk, sannsynligvis heller ikke med vietnamesisk, selv om alle disse språkene senere har vært under sterk påvirkning av kinesisk.

Standard kinesisk, som bygger på mandarin-dialekten, er offisielt språk i Kina og Taiwan og ett av fire offisielle språk i Singapore. Det er også i utstrakt bruk blant kinesere i andre land, især i Sørøst-Asia, men også i USA, Australia og Europa. Andre kinesiske dialekter har også stor utbredelse i kinesiske samfunn utenfor Kina, særlig kantonesisk, men også hakka og hokkien. Bare i Kina tales en eller annen form for kinesisk av anslagsvis 92 prosent av befolkningen. Cirka 70 prosent av befolkningen taler en eller annen form for mandarin. Dette gjør mandarin til det språket i verden som flest mennesker har som morsmål.

Selv om forskjellene mellom mange kinesiske dialekter er minst like store som mellom norsk og tysk, er det ikke vanlig å regne dem som ulike språk, da talerne av disse dialektene regner seg som ett folk med felles kultur og felles skriftspråk. Det er imidlertid ikke tilfelle, slik det av og til hevdes, at forskjellene mellom kinesiske dialekter i hovedsak begrenser seg til uttaleforskjeller. Forskjellene innen grammatikk og ordforråd er også betraktelige.

Det er vanlig å regne med to hovedgrupper av kinesiske dialekter: de nordlige og de sørlige.

Inntil 1900-tallet var klassisk kinesisk standard skriftspråk i Kina. Språket bygger på gammelkinesisk slik det forekommer i skrifter fra første årtusen fvt. Selv om gammelkinesisk ikke lenger er det tidligste kjente stadiet av det kinesiske språket (etter oppdagelsen av jiaguwen rundt år 1900), har det hatt en unik posisjon i kinesisk språkhistorie.

Vi har liten sikker kunnskap om hvordan gammelkinesisk ble uttalt, siden tegnene ikke gjengir uttalen direkte. Antagelig var stavelsesstrukturen mer komplisert enn i moderne kinesisk, for eksempel ved å tillate konsonantsamband i begynnelsen og slutten av stavelsen. Derimot har gammelkinesisk neppe hatt toner. Fra utgivelsen av rimordboken Qieyun i år 601 fvt. har vi noe større kjennskap til utviklingen av kinesisk uttale. Mellomkinesisk, som dette stadiet av språket kalles, har utviklet toner, sannsynligvis på grunnlag av tidligere konsonantendelser. Konsonantsamband finnes ikke lenger, men antallet vokaler og konsonantendelser er langt større enn i moderne mandarin.

Ordforrådet i klassisk kinesisk består overveiende av enstavelsesord. Skillet mellom ordklassene er svært flytende, slik at et ord som normalt brukes som substantiv, også kan brukes som verb og omvendt. Setningene er gjerne korte. Tendensen til utelatelse av subjekt, objekt og grammatiske partikler er enda sterkere enn i moderne kinesisk. Gjennom hele perioden senere har det skjedd en utvikling i retning av flere flerstavelsesord, skarpere skiller mellom ordklassene, lengre setninger og mindre bruk av utelatelse (ellipse). Dessuten er det utviklet en rekke nye grammatiske konstruksjoner, især under den mellomkinesiske perioden.

I den klassiske perioden var det sannsynligvis relativt tett sammenheng mellom skriftspråk og talespråk. Rundt begynnelsen av vår tidsregning begynte skillet mellom skrift og tale å bli større og større, og etter hvert levde klassisk kinesisk kun videre som skriftspråk og blant lærde, ikke ulikt den rollen latin hadde i Europa i middelalderen. Til forskjell fra latin fantes det imidlertid ingen fast norm for uttalen av klassisk kinesisk. Klassisk kinesisk skriftspråk ble uttalt vidt forskjellig i ulike perioder og dialektområder.

Under Tang-dynastiet (618–907) begynner det for alvor å vokse frem en talespråkslitteratur som ikke lenger er bundet av normene for klassisk kinesisk. Til å begynne med brukes talespråkskinesisk (baihua) mest i buddhistiske tekster, men etter hvert blir talespråkskinesisk et viktig medium for romaner, noveller og skuespill, som i utgangspunktet ble regnet som folkelig forlystelse uten høyere litterær verdi. Elementer fra talespråket forekommer også hyppig i Tang-poesi.

Først etter keiserdømmets fall i 1911 ble det for alvor foreslått å etablere et standardspråk som bygde på talespråket istedenfor klassisk kinesisk. Etter en drakamp mellom nordlige og sørlige fløyer ble Beijing-dialekten valgt som utgangspunkt for den nye standarden, som i dag er så godt som enerådende. Fremdeles er det imidlertid vanlig å krydre skriftspråket med en mengde klassiske ord og vendinger.

Kinesisk skrift er det eneste av verdens gamle ikke-alfabetiske skriftsystemer som fremdeles er i bruk. I motsetning til alfabetisk skrift, som kun gjengir lyd, har kinesiske skrifttegn både en lydside og en innholdsside. På lydsiden står et kinesisk tegn for en stavelse. På innholdssiden står det gjerne for et morfem, det vil si språkets minste betydningsbærende enhet. Tegnet 衣 står for eksempel for stavelsen yī og begrepet «klær». Det finnes også en rekke andre tegn med uttalen yī, men de har andre betydninger. Merk dessuten at tegnet i dette tilfellet ikke står for et selvstendig ord, men kun forekommer i sammensetninger som «klesskap», «kleshenger», «regnklær» og lignende. Selv om det også finnes mange tegn som kan brukes som selvstendige ord, er det altså ikke noe en-til-en-forhold mellom ord og tegn.

De eldste kinesiske tegnene er enten piktografiske (avbildninger av konkrete objekter, slik som 日 for «sol» og 月 for «måne») eller gjengivelser av abstrakte ideer, slik som 上 for «opp» og 下 for «ned»). Piktografiske tegn kan være sammensatte, slik som 明 for «klar», eller de kan settes sammen med abstrakte elementer, som 旦 for «morgen».

En del tegn er fonetiske lån. Tegnet 来, som opprinnelig betydde «hvete», ble for eksempel tidlig brukt i betydningen «komme», siden de to ordene hadde samme uttale.

Nesten 90 prosent av de tegnene som er i vanlig bruk i dag, er såkalte fonetisk-semantiske sammensetninger. De har ett element som bygger på uttalen og ett som bygger på betydningen. For eksempel er tegnet 妈 (uttales mā) «mamma» sammensatt av tegnene 女 (uttales nǚ) «kvinne» og 马 (uttales mǎ) «hest». Det første brukes som betydningselement (semantikum), det andre som uttaleelement (fonetikum).

De største kinesiske ordbøkene har over 80 000 tegn. Dette omfatter imidlertid tegn fra ulike historiske epoker og ulike varianter av ett og samme tegn. En alminnelig lesekyndig kineser behersker sannsynligvis et sted mellom 3000 og 4000 tegn.

De første kjente kinesiske tegnene finner vi på ben og skilpaddeskall brukt til spådom under Shang-dynastiet (jiaguwen). Her er andelen piktografiske tegn langt større enn i moderne tekster, dessuten er bildene gjerne mer konkrete. Vi kjenner flere skrifttyper i tiden som følger, noen av dem skrevet på bronse, andre på silke og bambus. Med utviklingen av «kanselliskrift» (录书 lìshū), som ble standard under Han-dynastiet, blir tegnene så stilisert og forenklet at deres opphav i konkrete bilder ikke lenger er lett å få øye på. Runde former blir rette, sirkler blir firkanter, og mange tegnkomponenter forenkles og slås sammen. Dermed er vi nær fremveksten av «mønsterskrift» (楷书 kǎishū), som fikk sin endelige form på 300-tallet og som er i bruk den dag i dag. I perioden fra 200-tallet fvt. til 300-tallet evt. ble det også utviklet ulike former for hurtigskrift, både den sterkt forenklede og vanskelig lesbare «gresskrift» (草书 cǎoshū) og den mer moderate «løpende skrift» (行书 xíngshū). Det var også på 300-tallet at kalligrafien for alvor utviklet seg til en egen kunstart der tegnenes estetiske form er vel så viktig som innholdet.

Tradisjonelt skrives kinesiske tegn i loddrette linjer fra høyre mot venstre. Eventuelle vannrette linjer, for eksempel i enkelte overskrifter, skrives også fra høyre mot venstre. Denne tradisjonen, som får oss til å føle at man leser boken «bakfra», lever delvis videre i Hongkong og Taiwan, mens Kina etter vestlig innflytelse nå stort sett bruker vannrette linjer som leses fra venstre mot høyre.

Fra 1950-årene har Kina gjennomført en del forenklinger av de kinesiske tegnene. En del tegn med samme uttale er slått sammen, og kompliserte tegn har fått en enklere skriveform. For eksempel brukes nå tegnet 丑 «klovn» også for det gamle tegnet 醜 «stygg», som har samme uttale, og tegnet 馬 «hest» er forenklet til 马. Slike forenklede tegn brukes også i Singapore og blant kinesere i Malaysia, men ikke i Hongkong og Taiwan.

Kinesiske tegn har også vært brukt i Japan, Korea og Vietnam. Vietnamesisk skrives nå med latinske bokstaver, koreansk skrives med en egen alfabetisk skrift (i Sør-Korea med enkelte innslag av kinesiske tegn), og japansk skrives med en blanding av kinesiske tegn og to japanske alfabeter.

Det finnes mange transkripsjonssystemer for kinesisk. Det vanligste i Vesten var inntil nylig det britiske Wade-Giles-systemet, men dette er i ferd med å bli erstattet av pinyin-systemet, som ble utviklet i Kina i 1958. Det finnes også transkripsjonssystemer som bygger på det kyrilliske alfabetet og på japanske kana-tegn (stavelsesskrift). Dessuten finnes et system med egne symboler utviklet i Kina kort etter keiserdømmets fall, og dette systemet brukes fremdeles i Taiwan. Enkelte, blant andre Mao Zedong, har tatt til orde for å erstatte kinesiske tegn med latinske bokstaver, men dette har aldri vært i nærheten av å bli til virkelighet. De viktigste forskjellene mellom Wade-Giles-transkripsjon og pinyin fremgår av denne oversikten.

¹palatal

²retrofleks

³etter visse konsonanter