Zambia, republikk i det sørlige Afrika, er en innlandsstat som grenser til Angola i vest, Den demokratiske republikken Kongo og Tanzania i nord, Malawi i øst og Mosambik, Zimbabwe og Namibia i sør.

De siste årene har Zambia hatt en relativt stor økonomisk vekst, på grunn av høye kobberpriser på verdensmarkedet, overgang til et flerpartidemokrati og en liberalisering av økonomien.

Zambias historie er like lang som menneskehetens historie. Det moderne mennesket, homo sapiens, utviklet seg i et område som dekker deler av dagens Zambia. Dagens innbyggere er hovedsakelig forskjellige bantufolk, etterkommere av mennesker som migrerte nordfra mellom år 300 og 1400.

Området ble lagt under administrasjon av British South Africa Company i 1889, og i 1923 ble det en britisk koloni med navnet Nord-Rhodesia. I 1964 ble landet selvstendig og tok navnet Zambia, etter elven Zambezi («Guds elv»).

Nasjonalsangen er «Stand and sing for Zambia, proud and free», som finnes i versjoner på bemba og engelsk. Melodien er hentet fra Nkosi Sikelel' iAfrika, som ble skrevet av sørafrikaneren Enoch Sontonga i 1897, og senere ble en mye brukt kampsang mot kolonistyret i store deler av Afrika.

Zambia ligger i det sørlige Afrika. Mesteparten av landet er høyslette. Det laveste punktet er ved Zambezi-elven, som renner langs grensen til Zimbabwe, og er på 329 meter over havet. Det høyeste punktet ligger i platået Mafinga-høydene, og er på 2329 meter over havet. Zambia har ikke kyst.

Zambezi er Afrikas fjerde lengste elv. Elven er demmet opp ved Karibadammen, som er 128 meter høy og 579 meter bred, og er en av verdens største demninger. Victoriafallene, et av verdens største fossefall, ligger også ved Zambezi.

Klimaet er tropisk, men på grunn av høyden, har landet et kjøligere, subtropisk klima fra mai til august. Regntiden varer vanligvis fra november til april og tørketiden fra mai til oktober. Mesteparten av landet består av savanne og gressletter. Noen områder er oversvømt under regntiden. I den østlige delen av landet finnes også tette skoger.

Zambia har et rikt dyreliv, med 237 arter pattedyr og 779 fuglearter, i tillegg til reptiler, mollusker (bløtdyr) og insekter. Krypskyting truer bestanden av flere dyrearter, som neshorn, elefant, antilope og store kattedyr.

Innbyggerne i Zambia består av en lang rekke folkeslag, som bemba, tonga, chewa, lozi, nsenga, tumbuka, ngoni, lala, kaonde og lunda. Ingen av folkegruppene er i flertall. Europeere og asiater utgjør 0,5 prosent av befolkningen.

Det snakkes elleve forskjellige bantuspråk i Zambia. De offisielle språkene er bemba (som snakkes av 30,1 prosent av befolkningen), nyanja (10,7 prosent), tonga (10,6 prosent), lozi (5,7 prosent), lunda (2,2 prosent), luvale (1,7 prosent) og engelsk (1,7 prosent).

Zambia er et av de mest urbaniserte landene i Afrika. 39,2 prosent av befolkningen bor i byer. Hovedstaden Lusaka er den største byen, med 1,7 millioner innbyggere. Andre viktige byer er Kitwe (504 000 innbyggere), Ndola (455 000) og Kabwe (203 000).

Gjennomsnittsalderen er 16,5 år for menn og 16,8 år for kvinner. Forventet levealder er 49,93 år for menn og 53,14 år for kvinner.

Ifølge grunnloven er Zambia et kristent land, og 87 prosent av befolkningen tilhører forskjellige kristne trosretninger. Rundt 1,5 prosent av befolkningen tilhører baha'i og en prosent er muslimer. Zambia har også en jødisk minoritet.

Victoriafallene er et fossefall i elven Zambezi, på grensen mellom Zambia og Zimbabwe.

Victoriafallene på Zambias side av James Peacock. CC BY SA 2.0

Zambia er republikk, der presidenten både er statsoverhode og regjeringssjef. Det holdes presidentvalg og parlamentsvalg hvert femte år. Dagens grunnlov er fra 5. januar 2016, the Constitution of Zambia Act.

Den lovgivende makt ligger hos parlamentet, som har 158 medlemmer. 150 av dem blir direkte valgt i énmannsvalgkretser, mens de åtte resterende blir utnevnt av presidenten.

I 1972 ble Zambia en ettpartistat, med United National Independence Party som eneste lovlige politiske parti. I 1973 ble Kenneth Kaunda, som hadde ledet Zambia siden landet ble selvstendig i 1964, valgt til president som eneste kandidat. Kaunda ble gjenvalgt i 1978 og 1983 i valg der velgerne kun hadde mulighet til å stemme «ja» eller «nei» til Kaundas kandidatur.

I 1990 vokste opposisjonen mot ettpartisystemet, ledet av Movement for Multiparty Democracy (MMD). Etter et opprør i hovedstaden Lusaka og et kuppforsøk mot presidenten, gikk Kaunda med på å innføre flerpartidemokrati. I 1991 ble det holdt valg, der MMDs kandidat Fredric Chiluba tok en solid seier med 81 prosent av stemmene, og partiet fikk 125 av 150 seter i parlamentet.

Under valgkampen før valgene i 2011, lovet partiet Patriotic Front (PF) å skrive en ny grunnlov i løpet av 90 dager, hvis de fikk makten. PFs kandidat Michael Sata vant presidentvalget med 41,98 prosent av stemmene, og partiet fikk 60 representanter i parlamentet. Etter valget, ble en kommisjon utnevnt til å skrive grunnlov, men i desember 2013 var den endelige versjonen fortsatt ikke offentliggjort.

Zambia er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, for øvrig av blant annet Commonwealth, Den afrikanske union, Verdens handelsorganisasjon, SADC og Cotonou-avtalen.

Riftdalen, som regnes som arnestedet for det moderne mennesket, går gjennom Zambia, og flere av menneskenes forfedre holdt til i Zambia. Det er funnet primitive stenredskaper etter tidlige hominider, som er rundt to millioner år gamle. Det er også funnet opptil 400 000 år gamle pigmenter, som kan ha blitt brukt til kroppsmaling eller hulemalerier, i nærheten av Lusaka.

De eldste tegnene på moderne mennesker i Zambia er 25 000 år gamle. Området var befolket av sanfolk, som var jegere og samlere, da de første bantuene kom på 300-tallet, og frem til 1200-tallet kom bantuer i flere bølger øst- og nordfra, under det som kalles den store bantuekspansjonen. Bantuene drev jordbruk og lagde redskaper av jern og kobber. Sanfolket ble assimilert eller fordrevet.

Den første europeeren som kom til området, var den portugisiske oppdageren Francisco de Lacerda i 1798. På midten av 1800-tallet reiste den skotske misjonæren David Livingstone på en rekke ekspedisjoner i det sørlige og østlige Afrika. I 1855 ble Livingstone den første europeer som så fossen de lokale kalte Mosi-oa-Tunya («den tordnende røyken»). Livingstone døpte fossen Victoriafallene, etter den britiske dronningen.

I 1888 forhandlet British South Africa Company til seg mineralkonsesjoner for et stort område nord for Zambezi av Lozi-høvdingen Litunga. British South Africa Company, ledet av den britiske kolonisten og forretningsmannen Cecil Rhodes, fikk i 1889 i oppdrag av den britiske dronningen å administrere området nord for Limpopo-elven, dagens Zimbabwe og Zambia.

I 1895 fikk området offisielt navnet Rhodesia. Det som i dag er Zimbabwe ble kalt Sør-Rhodesia, mens området nord for Zambezi ble delt inn i Nordvest-Rhodesia og Nordøst-Rhodesia. I 1911 ble de to områdene slått sammen til kolonien Nord-Rhodesia, og i 1923 overlot British South Africa Company administrasjonen av kolonien til Storbritannia.

I 1953 ble Nord-Rhodesia slått sammen med Sør-Rhodesia og Nyasaland (dagens Malawi), som den halvautonome Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland.

Den afrikanske nasjonalismebølgen som skylte over Afrika på 1950-tallet, nådde også Nord-Rhodesia, der frigjøringskampen først ble ledet av Harry Nkumbala og hans African National Congress (ANC) og senere også Kenneth Kaunda og United National Independence Party (UNIP). I 1962 ble det holdt valg, der afrikanere fikk flertall i det rådgivende rådet i Nord-Rhodesia. Rådet vedtok at Nord-Rhodesia skulle trekke seg fra føderasjonen, krevde fullt indre selvstyre og en ny grunnlov.

Føderasjonen ble oppløst 31. desember 1963, og i 1964 ble det holdt valg, der Kenneth Kaunda ble valgt til statsminister. 24. oktober 1964 ble Nord-Rhodesia til den uavhengige republikken Zambia, med Kaunda som president. I 1973 innførte han ettpartistyre, med UNIP som eneste lovlige parti.

Zambia støttet kampen mot det hvite mindretallsstyret i Sør-Rhodesia, som i 1965 hadde erklært seg som en selvstendig stat med navnet forkortet til Rhodesia, noe som førte til at Rhodesia stengte grensen i 1973.

Økonomisk hadde den unge nasjonen en treg start. Lav utdanning blant befolkningen, dårlig utbygget infrastruktur og konflikter i nabolandene bidro til at den økonomiske utviklingen gikk sakte. Etter at Zambia ble et demokrati med flere partier i 1991 og økonomien etter hvert ble åpnere, har landet fått fortgang i økonomien.

Zambia har store forekomster av kobber (i den nordvestlige provinsen Kobberbeltet), og metallet er landets viktigste eksportvare. Dette gjør at Zambias økonomi er svært følsom for kobberprisene, og et prisfall i 1975 førte til et kraftig fall i økonomien.

Jordbruk står for 20 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), og er den næringen som sysselsetter flest mennesker. Mais er det viktigste jordbruksproduktet. I tillegg dyrkes det soya, bomull, sukkerrør, hvete, tobakk, frukt og grønnsaker. Bare 20 prosent av landets dyrkbare jord blir utnyttet.

Zambia har opplevd en oppsving i turismen de siste årene, delvis fordi den politiske situasjonen i nabolandet Zimbabwe skremmer mange turister fra å reise dit. En av landets mest populære severdigheter er fossen Victoriafallene, som ligger på grensen til Zimbabwe. Målt i areal, er fossen den største flaten med fallende vann i verden. Zambia er også populært blant turister som vil oppleve Afrikas dyreliv.

Zambias BNP var på 20,52 milliarder dollar i 2012. Justert etter kjøpekraftsparitet var det på 24,36 milliarder dollar. Fra 2007 har den økonomiske veksten ligget på 6–7 prosent. I 2012 var den på 7,3 prosent. Zambia hadde i mange år en inflasjon på 20–30 prosent, men i 2007 var den på rekordlave 8 prosent, og har holdt seg i det området siden. Korrupsjon er utbredt, men Zambia er mindre korrupt enn mange av nabolandene. Landet er nummer 83 av 177 på Transparency Internationals Corruption Perceptions Index.

Zambias skolesystem er delt inn i tre nivåer. Barneskolen (Primary School) er fra første til syvende klasse, mens videregående er delt inn i Junior Secondary (åttende og niende klasse) og Upper Secondary (tiende til tolvte klasse). Skolen er gratis de første syv årene. Flertallet av elevene går ikke videre. Landet har seks universiteter. 71 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive.

Som i de fleste andre land i det sørlige Afrika, er radio det viktigste mediet i Zambia. Den statlige kringkasteren Zambia National Broadcasting Corporation (ZNBC) er lisensfinansiert, og driver TV- og radiokanaler. I tillegg finnes det en rekke private radiokanaler. Blant de største er Flava FM og Breeze FM.

En rekke engelskspråklige aviser blir publisert, blant annet Zambia Daily Mail, Times og Zambia og The Post. Nettavisen (og tidligere papiravisen) Zambian Watchdog har gjort flere korrupsjonsavsløringer, som har ført til at utgiverne har fått drapstrusler og driver nå avisen fra eksil.

De eldste tegnene på billedkunst man vet om, er i Zambia. I 2000 ble det funnet pigmenter som er mellom 350 000 og 400 000 år gamle i en hule ved Twin Rivers utenfor Lusaka. Forskere antar at fargene ble brukt til kroppsmaling og/eller hulemalerier.

I dag har Zambia et aktivt kunstnermiljø. Den mest kjente moderne zambiske billedkunstneren er Henry Nkole Tayali (1943–87).

Med mange forskjellige folkeslag, har Zambia en variert folkemusikktradisjon. Et trekk som går igjen er sanger i «call and response»-format, der én sanger synger en linje, mens resten av sangerne svarer i neste linje. Forskjellige typer trommer og slaginstrumenter er også vanlig i folkemusikken.

Med utbredelsen av radio etter selvstendigheten, utviklet zambierne sin egen populærmusikk, med både tradisjonell og vestlig innflytelse. I gruvebyene i kobberbeltet vokste musikksjangeren Zamrock frem på 1970-tallet, en gitarorientert sjanger, sterkt inspirert av blues, psykedelia og britisk progrock. Witch, Amanaz og Musi-O-Tunya er blant de mest kjente zamrockbandene.

Zambia har lange tradisjoner for muntlig overlevering. Det var ikke før landet ble kolonialisert at landet fikk en skriftlig litterær tradisjon. I 1964 startet en gruppe akademikere, journalister og andre entusiaster det innflytelsesrike magasinet New Writing from Zambia, som hadde som mål å bygge opp en engelskspråklig zambisk litteraturtradisjon.

Blant de mest kjente engelskspråklige zambiske forfatterne er Dominic Mulaisho, som har skrevet romanen The Tongue of the Dumb. Andre forfattere skriver på lokale språk, som Alick Musonda, som har gitt ut bøker på bemba.

Norge hadde en ambassade i Lusaka. Denne ble lagt ned i 2016, og området ligger nå under ambassaden i Malawi. Zambia har ambassade i Stockholm, som betjener de nordiske og baltiske landene. I 2012 var den bilaterale bistanden fra Norge til Zambia på 301,9 millioner kroner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.