El Salvador

El Salvador

El Salvador – landkart av SCODE/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

El Salvador er en republikk i Mellom-Amerika. Landet grenser til Stillehavet i sør, Guatemala i nordvest og Honduras i nord og nordøst. El Salvador er det arealmessig minste og tettest befolkede landet i Mellom-Amerika; arealet er betydelig mindre enn Oppland fylke.

Landet var hjemsøkt av en blodig borgerkrig fra 1979 til 1992 og strever med fattigdom, store sosiale og økonomiske forskjeller samt voldelig kriminalitet. Hovedstad og største by er San Salvador.

República de El Salvador (navnet betyr Frelserens Republikk) ble til som en samling av de spanske provinsene San Salvador og Sonsonate. De tok navnet El Salvador i 1823, da området ble til en av de fem sentralamerikanske republikkene. Navnet San Salvador ble gitt av spanske conquistadorer på 1520-tallet for å hedre pavens beslutning om å gjøre 6. august til Den hellige frelsers dag.

Nasjonalsangen heter «Himno Nacional de El Salvador».

To parallelle fjellkjeder løper gjennom landet fra nordvest til sørøst. Kystkjeden har fire aktive vulkaner og regnes som en del av den såkalte «ildringen» rundt Stillehavet. Kystkjeden og den indre fjellkjeden langs grensen til Honduras er atskilt av flere platåer og dalsletter, og her bor storparten av folket.

90 prosent av jorden er vulkansk og dermed svært fruktbar i et nedbørrikt klima. Vulkanen Izalco, 1950 meter over havet, hadde kontinuerlig utbrudd fra 1770 til 1958 og kalles derfor «Stillehavets fyrtårn». Høyeste fjell ved grensen til Honduras er Cerro El Pital, 2730 meter over havet. Plassert der to tektoniske plater støter sammen er landet utsatt for hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd. Konsentrerte nedbørmengder i regntiden medfører ofte jordskred og flom. Klimaendringene de siste 30 årene har forsterket dette mønsteret.

El Salvador er det eneste landet i Mellom-Amerika som kun drenerer til Stillehavet. Landets største elv Río Lempa, 422 kilometer lang, løper gjennom dalslettene i nordvest før den skjærer sørover gjennom kystkjeden og renner ut i Stillehavet. Store vannkraftverk langs Lempa forsyner landet med 30 prosent av dets energi.

Mesteparten av landet (74,7 prosent) er oppdyrket; skog dekker 13,6 prosent av landarealet. De høyereliggende områdene, over 1200 meter, har gressenger og rester av løvskog. Platåene mellom fjellkjedene, gjennomsnittlig cirka 480 meter, har subtropisk vegetasjon og er intensivt oppdyrket. Ved kysten er det tropisk savannevegetasjon og tette mangrover omkranser lagunene sørøst for Lempas utløp og langs Fonseca-bukten, som skiller El Salvador fra Nicaragua.

Siden så mye av landet er oppdyrket er dyrelivet fattigere enn i de andre mellomamerikanske landene. Pattedyrfaunaen har tilknytning til både Nord-Amerika (med blant annet halvbjørner og kattedyr) og Sør-Amerika (blant annet maurslukere, beltedyr og aper). Det finnes mange arter av gnagere. Fuglelivet er rikt, og i lagunene og ved kysten er det rike fiskeforekomster. Krypdyr omfatter blant annet skilpadder, øgler, slanger og krokodiller.

El Salvador har tropisk klima med et årsgjennomsnitt på cirka 24,8 grader celsius. Det er regntid fra mai til oktober og tørkeperiode fra november til april. Opp til circa 1200 meter over havet er det varmt med tørketid fra desember til april; i høylandet faller nedbør hele året, mest i juni-juli. Årlig gjennomsnittsnedbør er rundt 1800 millimeter. Fordi fjellene mot Honduras sperrer for de østlige passatvindene, har El Salvador et tørrere klima enn de andre landene i Mellom-Amerika.

El Salvador er Mellom-Amerikas tettest befolkede land. Rundt 87 prosent av befolkningen er mestiser, det vil si etterkommere av både urbefolkningen (maya, pipil, lenca) og spanske kolonisatorer. Cirka 13 prosent er hvite, hovedsakelig av gammel spansk avstamning, men også som resultat av nyere immigrasjon fra Europa og Midtøsten. Under én prosent av befolkningen regnes i dag som urfolk.

Siden 1970-årene har svært mange salvadoranere utvandret til andre land i regionen, særlig USA, og anslagsvis 20 prosent av befolkningen bor nå utenfor landets grenser. På en annen side har El Salvador også mottatt over 100 000 migranter fra Nicaragua og Honduras. 66,7 prosent av befolkningen bor i byområder. Mer enn en tredel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, de aller fleste på landsbygda.

Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 78,3 år for kvinner og 71,6 for menn.

50,4 prosent av innbyggerne regner seg som (romersk-)katolikker, 38,2 prosent regner seg som evangélicos, det vil si protestanter. Av disse siste er de aller fleste pinsevenner.

Spansk er offisielt språk. Noen få hundre taler ennå nawat, pipilenes språk, som er i samme språkfamilie som nahuatl («aztekisk»).

Grunnloven av 1983 slår fast at El Salvador er en presidentstyrt republikk med skarpt skille mellom statsmaktene. Presidenten velges i allmenne valg for fem år og kan ikke gjenvelges. Hvis en presidentkandidat ikke får absolutt flertall, velger den lovgivende forsamlingen den av de to kandidatene som fikk flest stemmer. Presidenten utnevner regjeringen og leder utenrikspolitikken og forsvaret. Den lovgivende forsamlingen har 84 seter; her velges representantene i allmenne valg for tre år samtidig med valgene på ordførere og kommunestyrer.

Siden borgerkrigen sluttet i 1992 har landets politikk vært dominert av to store partier og har således vært ganske stabil. FMLN ble dannet av den daværende geriljaalliansen av samme navn og representerer venstresiden. ARENA ble også til under borgerkrigen som en samling av høyrekrefter.

Den dømmende makt ledes av en høyesterett med 15 medlemmer som velges av den lovgivende forsamling for 9 år, slik at 5 nye velges hvert tredje år. Som i mange latinamerikanske land har dessuten valgmyndighetene, Det øverste valgrådet, konstitusjonelt samme rang som de tre andre statsmaktene. Det øverste valgrådet ble opprettet i samsvar med fredsavtalene fra 1992, sammen med en ny, nasjonal politistyrke og et menneskerettsombud.

Landet er inndelt i 14 departementer og 262 kommuner.

Landets væpnede styrker omfatter hær, marine og flyvåpen og det er et års obligatorisk verneplikt for alle menn over 18 år. Kvinner kan avtjene frivillig.

El Salvador er medlem av FN og en rekke av FNs særorganisasjoner, foruten Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og Det sentralamerikanske parlament og fellesmarked. El Salvador har også sluttet seg til de aller fleste internasjonale og regionale (i regi av OAS) menneskerettighetskonvensjoner.

Før spanierne ankom i 1524 var El Salvador bebodd av en rekke folk fordelt på minst tre språkfamilier; maya, pipil og lenca. Mens sistnevnte språklig og kulturelt sto nært karibiske og søramerikanske folk, tilhører de to førstnevnte det såkalte Mesoamerika med sine relativt sterke statsbyggende tradisjoner. Sterkest var pipil-riket Cuzcatlán i de midtre delene av landet, der San Salvador ble grunnlagt i 1525 som ledd i å sikre det spanske herredømmet over Mellom-Amerika. Spania delte territoriet i to såkalte alcaldias mayores, San Salvador og Sonsonate, som senere ble til provinser i det spanske generalkapitanatet Guatemala (som i sin tur tilhørte visekongedømmet Ny-Spania eller Mexico).

I 1821 rev først Mexico og siden Guatemala seg løs fra det spanske imperiet. I 1823 ble Den sentralamerikanske føderasjon opprettet og San Salvador og Sonsonate utgjorde den nye provinsen El Salvador. Uoverensstemmelser mellom de to store partiene, liberale og konservative, medførte at føderasjonen av Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica ble oppløst i 1839. Mens de konservative, med hovedsete i Guatemala, ønsket mer sentralstyre, en lukket økonomi og en sterkere kirke, ønsket de liberale, med tyngdepunkt i El Salvador, full liberalisering av økonomien og sterke begrensninger i kirkens makt.

El Salvadors politiske utvikling ble således hemmet av flere kriger mellom de to fløyene fra uavhengighetskampene, og etter hvert også med Guatemala som nabostat, i takt med at storebroren i nord ble regionens konservative bastion. Landets økonomiske utvikling ble også hemmet av uroen. De stridende fraksjonene finansierte sine hærer med utenlandske lån og benyttet sin periode ved statsmakten til å betale gjelden. Med det fikk staten preg av å være én fraksjons redskap snarere enn den samlende makt.

Som ledd i en konsolidering av makten på de liberales hender etter cirka 1870, ble de hittil kollektivt eide urfolksområdene avskaffet i 1882 og jorda i stor grad samlet på en liten elites hender. Landets rike jordsmonn ble omgjort til private kaffegods, i 1900 sto kaffeeksport for så mye som 90 prosent av landets inntekter.

Det store krakket i verdenshandelen i 1929 sende kaffeprisene til bunns og beredte grunnen for et pipil-opprør i Izalco, samt en væpnet oppstand i regi av kommunistpartiet i 1932. General Maximiliano Hernández Martínez gjorde militærkupp og sendte hæren mot opprørerne. I massakrene som fulgte kan så mange som 30 000 mennesker ha blitt drept.

General Hernández satt til 1944, men også i årene som fulgte ble landet styrt av presidenter med bakgrunn i de væpnede styrker. Disse institusjonelt enkle og ofte svært høyreorienterte regjeringene maktet ikke å møte utfordringene som en tiltagende modernisering av økonomi og samfunnsliv reiste. Landets ordensmakter forble private vaktstyrker som var til leie for godseiere og andre. Politisk vold og valgfusk ble vanlig, og parallelt med den kalde krigen og venstreradikale opprør, blant annet på Cuba i 1959, dannet det seg også i El Salvador spirende geriljagrupperinger.

I 1979 grep en gruppe reformorienterte offiserer statsmakten og annonserte en rekke radikale tiltak, blant annet jordreformer. Jordeiere og overklasse satte seg sterkt imot dette og de mest radikale i juntaen ble presset ut i takt med at en stadig sterkere og bedre organisert revolusjonær venstreside mobiliserte. I oktober 1980 slo de forskjellige revolusjonære, leninistiske partier seg sammen i den såkalte Farabundo Martí-fronten for nasjonal frigjøring (FMLN).

Ganske raskt utover i 1980 og 1981 utviklet det seg en blodig borgerkrig som skulle vare til 1992 og koste cirka 75 000 mennesker livet. Sammenlignet med tilsvarende væpnede konflikter i Latin-Amerika i dette tiåret var krigen i El Salvador omfattende. FMLN kunne mønstre opp mot 8000–10 000 soldater og opprettet såkalte frigjorte soner flere steder i landet. Regjeringen mottok etter hvert betydelig støtte fra USA, mens geriljaen fikk hjelp fra Cuba og Nicaragua. Det var også en «skitten krig» i den forstand at hæren ble supplert av anonyme dødsskvadroner og begge parter foretok en type «ideologisk rensing» i sine områder.

Etter ti års krigføring (og Berlinmurens fall) var situasjonen på mange måter uavgjort. FN meglet fram en fredsavtale som ble iverksatt i 1992. FMLN omskapte seg selv til et politisk parti som i 2000 ble det største partiet i nasjonalforsamlingen, og som vant presidentmakten i 2009 og 2014 etter at ARENA hadde vunnet alle valg siden 1989.

Demokratiseringen etter krigen har imidlertid vært mindre vellykket med hensyn til å fordele velstand og gjøre samfunnet fredelig. Gjengkriminalitet har grepet voldsomt om seg og begge partiene har tydd til militære tiltak mot de såkalte las maras (kriminelle gjenger).

Flukten av salvadoranere til utlandet, særlig til Mexico, Guatemala, Nicaragua, Canada og USA, har derfor fortsatt etter krigen og endog tiltatt som følge av stadig dårligere økonomiske forhold og en serie naturkatastrofer, som orkaner, jordskjelv og tørke.

El Salvador har Mellom-Amerikas fjerde største økonomi. Jordbruk er viktigste næringsvei med hensyn til sysselsettingen og står for 10,7 prosent av BNP (2015). Kaffe står for mesteparten av eksportinntektene, og bomull, kokosnøtter og sukker dyrkes også for eksport. Det eksporteres også reker. Til eget forbruk dyrkes blant annet mais, bønner, ris, hirse og grønnsaker. Storfehold er viktig. Overføringer fra salvadoranere utenlands er blitt en viktig del av økonomien; en tredel av alle hushold får slike tilskudd og samlet utgjør inntektene herfra like mye som verdien av landets eksport.

El Salvador er Mellom-Amerikas mest industrialiserte land; industrien står for 25,5 prosent av BNP (2015). Det produseres blant annet tekstiler, næringsmidler, skotøy, møbler, farmasøytiske produkter, gummivarer, kunstgjødsel og sement. Salvadoranske banker og selskaper er gjerne de største i sitt slag i regionen.

Tjenesteytende næringer er største økonomiske sektor med 63,8 prosent av de sysselsatte. Turismen er i utvikling.

USA er viktigste eksport- og importpartner, og i 2001 tok El Salvador i bruk US Dollar som myntenhet for å stabilisere økonomien.

Den niårige grunnskolen er gratis og obligatorisk fra barna er syv år. Skolen er imidlertid dårlig, med klassestørrelser på opp til 50 elever og høyt frafall. Det anslås at 11,7 prosent ikke kan lese og skrive. Mange velger derfor private skoler, som oftest er drevet av et kirkesamfunn. Cirka 39 prosent begynner i videregående skole, som tilbyr et toårig allment og et treårig yrkesrettet løp. Det statlige universitetet, Universidad de El Salvador, ble opprettet i 1841. På 1960-tallet ble det private UCA dannet av jesuittene, og siden er flere private universiteter kommet til.

Etter borgerkrigen er El Salvador regnet som et land med høy grad av pressefrihet. De eldste riksdekkende avisene er fra første halvdel av 1900-tallet og rundt 2000 fantes det 11 aviser. Siden 2000 har en rekke nettbaserte aviser vunnet betydelig terreng. Det finnes to statlige, en rekke private fjernsynsstasjoner og omkring 65 radiostasjoner.

Arturo Ambrogi (1875–1936) regnes som El Salvadors betydeligste novelleforfatter; Alberto Masferrer (1868–1932) den kanskje betydeligste tenker. Heimstaddikteren Salvador Salazar Arrué (Salarrué, 1899–1975) skrev innsiktsfullt om piplilenes liv og oppstanden i 1932. Roque Dalton (1935–1975) var en kjent venstreradikal poet, som dessuten ble likvidert i et internt oppgjør i en av geriljagruppene. Álvaro Menéndez Leal (1931–2000) skrev lyrikk, fortellinger og skuespill. Juristen David Escobar Galindo (1943–) har vunnet seg et kjent navn som poet og forfatter i hele Latin-Amerika.

Folkemusikken har hovedsakelig spanske røtter. Bevart urfolksmusikk er stort sett integrert i afrikansk og europeisk musikk. Kjente komponister er den guatemalskfødte komponisten José Escolástico Andrino (1817–1862), Domingo Santos (1892–1951), Maria de Baratta (1894–1975) og Victor Manuel López Guzmán (1922–1993). Med hensyn til populærmusikk befinner Mellom-Amerika seg mellom meksikanske og søramerikanske tradisjoner, i El Salvador dominerer sistnevnte og det finnes en egen salvadoransk cumbia, inspirert av den colombianske.

Fotball er den mest populære sportsgrenen i El Salvador.

El Salvador er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm. Norges ambassade i Mexico er sideakkreditert til El Salvador og det er et norsk honorært generalkonsulat i San Salvador.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.