Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Tadsjikistan er en republikk i Sentral-Asia som grenser til Usbekistan, Kirgisistan, Kina og Afghanistan.

Geografisk er Tadsjikistan dominert av høye fjell. Landet er et av de fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene. Utvinning av mineraler er den viktigste delen av republikkens økonomi.

Tadsjikene er et persisk folkeslag og språket er en dialekt av farsi. Opp gjennom historien har området som i dag er Tadsjikistan vært kontrollert av arabere, persere og turkmenske folkeslag. Grensene til dagens Tadsjikistan stammer fra Sovjetunionen. Landet ble selvstendig etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991.

Nasjonalsangen er Surudi Milli (som bare betyr «Nasjonalsang»). Teksten er skrevet av Gulnazar Keldi og musikken av Suleiman Yudakov.

Navnet Tadsjikistan er satt sammen av tadsjik og stan (persisk for land) og betyr dermed tadsjikernes land. Opprinnelsen til ordet «tadsjik» er usikker. En teori er at det kommer av det persiske ordet «tāzīk», som betyr «araber», og ble brukt om folk som hadde konvertert til islam.

Tadsjikistan ligger i Sentral-Asia, klemt mellom Usbekistan i vest, Kirgisistan i nord, Kina i øst og Afghanistan i sør. Mer enn 90 prosent av Tadsjikistan består av fjell, og mer enn halvparten av landet ligger høyere enn 3000 meter over havet. Det høyeste punktet er Ismail Samani-toppen, som strekker seg 7495 meter over havet. Fjellet har skiftet navn flere ganger, og het tidligere Josef Stalin-toppen og deretter Kommunist-toppen.

De to største elvene er Syr Darya og Amu Darya, som begge renner ut i Aralsjøen.

De store høydeforskjellene gjør at Tadsjikistan har store klimatiske variasjoner. Deler av landet er ørken, men totalt har Tadsjikistan mest nedbør av de sentralasiatiske landene. Vintrene er milde i lavlandet, men kalde og snørike i fjellene. Fjellovergangene er ofte stengt om vinteren. Om sommeren kan temperaturen komme opp i over 40 grader i byene i lavlandet, mens det er kjøligere i høyden.

De ville fjellene gir plass til et rikt dyreliv. I Tadsjikistan lever 85 pattedyrarter, 44 reptiler, 49 fiskearter og amfibier. Landet er hjem til en stor bestand snøleoparder. Her finnes også den sjeldne Marco Polo-sauen, verdens største villsauart.

Det industrialiserte landbruket som ble innført i sovjettiden har ført til flere miljøproblemer. Tapping av elvene til irrigering av bomullsmarker har mange steder ført til høyt saltnivå i jorda. Overdreven bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler har også ført til problemer. Sovjetisk industri har også etterlatt områder med giftig avfall.

Tadsjiker utgjør 84 prosent av befolkningen. Den største minoriteten er usbeker, som utgjør 14 prosent. Andre folkeslag er kirgisere, turkmenere, russere og tatarer.

Tadsjikisk er offisielt språk. Nær sagt hele befolkningen snakker også russisk, og språket brukes ofte som lingua franca.

95 prosent av befolkningen er sunnimuslimer og tre prosent er sjiamuslimer. Hanafi-skolen innen sunniislam er offisiell religion.

Medianalderen er 23,4 år for menn og 24,4 år for kvinner. Forventet levealder er 64 år for menn og 71 år for kvinner.

27 prosent av befolkningen bor i byer. De største byene er hovedstaden Dusjanbe (820 000 innbyggere), Khudzjand (170 000), Kulab (100 000) og Kurganteppa (100 000).

Tadsjikistan er republikk, der presidenten både er statsoverhode og regjeringssjef. Ifølge grunnloven som ble innført i 2003, blir presidenten valgt for perioder på syv år, og kan sitte i høyst to perioder. Nåværende president er Emomali Rahmon. I presidentvalget i 2013 fikk han 83,9 prosent av stemmene.

Den lovgivende forsamlingen heter Majlisi Oli, og består av to kamre: representantforsamlingen med 63 representanter, og nasjonalforsamlingen med 33 representanter. Representantforsamlingen velges delvis fra partilister og delvis fra enkeltmannskretser. 25 av representantene i nasjonalforsamlingen velges av lokale styresmakter. De resterende åtte utnevnes av presidenten.

Høyesterett er den øverste domstolen. I tillegg har Tadsjikistan to andre overordnede domstoler: en økonomisk domstol og en grunnlovsdomstol. Presidenten utnevner dommere til disse tre domstolene. Utover dette har rettssystemet fire nivåer: lokale, på distriktsnivå, regionale og nasjonale.

Selv om domstolene er uavhengige i henhold til grunnloven, er rettsvesenet hverken fritt eller rettferdig. I likhet med praksisen i flere andre tidligere sovjetrepublikker, blir tiltalte ofte antatt skyldig til det motsatte er bevist. Korrupsjon er utbredt, og bestikkelser av dommere vanlig.

Tadsjikistan har et autoritært styre. President Rahmon har sittet ved makten siden 1992, og vært president siden 1994. Rahmons parti, Det demokratiske folkepartiet, har et stort flertall av setene i parlamentet. Opposisjonelle risikerer å bli trakassert, mishandlet og arrestert.

I 2015 ble det største opposisjonspartiet i Tadsjikistan, Det islamske renessanseparti, forbudt. Hundrevis av partimedlemmer flyktet fra Tadsjikistan, mens andre partimedlemmer og deres advokater har blitt dømt til lange fengselsstraffer, noen til livstid. Angrepet på landets opposisjon har blitt kritisert av FN, og også av Norges delegasjon til FNs Menneskerettighetsråd.

I mai 2016 ble det avholdt folkeavstemning om ny grunnlov i Tadsjikistan. I følge tadsjikiske myndigheter stemte 95 prosent for endringene, noe som ga president Rahmon anledning til å sitte som president livet ut, og som også gir ham den formelle tittelen «Grunnlegger av fred og nasjonal samhørighet, nasjonens leder». 

Det har bodd folk i området som i dag utgjør Tadsjikistan i minst 2500 år. I oldtiden og tidlig middelalder var området del av persiske riker, som Baktria, Sogdiana og Kushana. Området ble okkupert av Aleksander den store på 300-tallet fvt., og var i de neste tre århundrene under gresk innflytelse.

Rundt år 30 fvt. ble området innlemmet i Kushanriket. I løpet av siste halvdel av 600-tallet evt. kom araberne, og området ble en del av det islamske kalifatet på begynnelsen av 700-tallet. I de påfølgende århundrene var området underlagt saminidene, mongolene og timuridene.

I siste halvdel av 1800-tallet erobret Russland Sentral-Asia, og i 1885 hadde russerne kontroll over hele området som i dager Tadsjikistan. I 1916 startet det såkalte Basmachi-opprøret i Sentral-Asia, etter at Russland innførte militærtjeneste for innbyggerne. Opprøret ble slått hardt ned av bolsjevikene i årene etter oktoberrevolusjonen i 1817, men ble ikke endelig nedkjempet før i 1926.

I 1924 ble Tadsjikistan en autonom republikk innenfor grensene av sovjetrepublikken Usbekistan. I 1929 ble Den tadsjikiske sosialistiske sovjetrepublikken opprettet. De historiske tadsjikiske byene Samarkand og Bukhara endte i den usbekiske sovjetrepublikken, utenfor grensene til Tadsjikistan.

Sovjetunionen innførte tvungen kollektivisering av landbruket, noe som møtte stor lokal motstand. Spesielt ble det satset på bomullsproduksjon. Under Josef Stalin ble flere tusen tadsjiker kastet ut av kommunistpartiet og erstattet med russere. Den russiske andelen av befolkningen økte fra under én prosent til 13 prosent i løpet av årene 1926 til 1959.

Den tadsjikiske sovjetrepublikken var en av de fattigste i Sovjetunionen, og levestandarden lavere enn landsgjennomsnittet.

Tadsjikistan erklærte seg som selvstendig stat 9. september 1991, og ble formelt et eget land 1. januar 1992. I løpet av våren 1992 var det store demonstrasjoner utenfor parlamentet i Dusjanbe. Konflikten mellom regjeringen og demonstrantene utviklet seg til en blodig borgerkrig som involverte flere fraksjoner og klaner.

I september 1992 ble president Rahmon Nabiyev tvunget til å gå av, og Emomali Rahmon, som var parlamentspresident, ble regjeringssjef. Etter en våpenhvile, ble Rahmon valgt som president i 1994. Krigen fortsatte frem til 1997. Da hadde mellom 50 000 og 100 000 mennesker mistet livet, og mer enn én million blitt drevet på flukt.

I 1999 ble Rahmon gjenvalgt som president.

Tadsjikistan er blant de tidligere sovjetrepublikkene med svakest økonomi. Borgerkrigen i 1990-årene ødela mye, men landet var i utgangspunktet svært dårlig økonomisk stilt da Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Utvinning av mineraler er den viktigste næringen. Tadsjikistan har forekomster av sølv, gull, uran og wolfram. Nedbøren i fjellene gir gode muligheter for vannkraft, noe Tadsjikistan utnytter til produksjon av aluminium. Den omstridte Rogun-demningen i elven Vakhsj ble påbegynt i 1976, men er ennå ikke fullført. Om prosjektet blir gjennomført, blir dette verdens høyeste demning med en høyde på 335 meter, lengde 660 meter og et oppdemningsvolum på 75,5 millioner kubikkmeter.

Mer enn én million tadsjiker bor utenfor landets grenser, hovedsakelig i Russland. Penger som diasporaen sender hjem står for 50 prosent av Tadsjikistans brutto nasjonalprodukt (BNP).

Tadsjikistan er et transittland for opium og heroin fra Afghanistan. Ifølge enkelte estimater står narkotikahandelen for 30–50 prosent av landets BNP.

Ifølge Verdensbanken er Tadsjikistans BNP 9,242 milliarder dollar (2014). 32 prosent av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen (2014).

Korrupsjon er utbredt. Landet er nummer 136 av 168 på Transparency International's Corruption Perception Index (2015).

Radio og TV er de viktigste kildene til informasjon. Alle de største TV- og radiokanalene er statlige, men det finnes også flere private kringkastere. Russiske TV-kanaler har et stort publikum. Tadsjikistans aviser har liten sirkulasjon.

Ytringsfrihet er grunnlovsfestet, men i praksis har uavhengige medier vanskelige forhold. Mediene må ha lisens for å operere, noe som gjør det enkelt for myndighetene å stenge kritiske stemmer. En rekke internasjonale nyhetsnettsteder og sosiale medier er blokkert. Organisasjonen Freedom House karakteriserer mediesituasjonen i Tadsjikistan som «ikke fri». I sin pressefrihetsindeks rangerer organisasjonen Reportere uten grenser Tadsjikistan som nummer 116 av 180 land (2015).

Ifølge Internetlivestats.com har Tadsjikistan 1,6 millioner internettbrukere (2016).

Tadsjikistan har niårig obligatorisk skolegang: fire år barneskole, fem år ungdomsskole. I tillegg tilbys to år videregående skole. Skoletilbudet ble satt kraftig tilbake under borgerkrigen. Hver femte skole i landet ble ødelagt. Analfabetismen er lav. 98 prosent av befolkningen kan lese og skrive.

Historisk har tadsjikiskspråklig litteratur vært tett knyttet til den øvrige litteraturen i Sentral-Asia og Persia. Abu Abdullah Jafar Rudaki (858–ca. 941 evt.) er Tadsjikistans nasjonalpoet, og regnes som den persiske diktningens far. Det er usikkert hvor han er født, men en teori er at han kom fra landsbyen Rudak som ligger vest i det nåværende Tadsjikistan. Andre betydelige tadsjikiske forfattere er Sadriddin Ayni (1878–1954), Abolqasem Lahouti (1887–1957) og Mirzo Tursunzoda (1911–77).

Tadsjikistans mest kjente filmregissør er Jamshed Usmonov. Hans film «For å komme til himmelen, må man først være død» var en del av det offisielle programmet under filmfestivalen i Cannes 2002.

Shashmaqam er en klassisk musikksjanger i Sentral-Asia, som også er vanlig i Tadsjikistan. Den fremføres med forskjellige strenge- og rytmeinstrumenter. Tekstene er ofte basert på sufi-poesi. Moderne tadsjikisk musikk blander ofte vestlig pop, rock og jazz med orientalske elementer. Muboraksho Mirzoshoyev er blant de mest betydningsfulle moderne tadsjikiske artistene.

I 2015 mottok Tadsjikistan elleve millioner kroner i bistand. All bistanden gikk til utvikling av godt styresett. Hydro er en av Tadsjikistans viktigste handelspartnere, og en stor kunde av tadsjikisk aluminium.

Norge har ikke ambassade i Tadsjikistan. Landet betjenes av ambassadøren til Kasakhstan. Nordmenn må ha visum for å reise til Tadsjikistan. Tadsjikistan har ikke ambassade i Norge. Utenriksdepartementet anbefaler nordmenn å søke visum ved ambassadene i Berlin eller London.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.