Plassering

KF-bok. begrenset

Kamerun, republikk på vestkysten av Afrika, innerst i Guineabukta, grenser til Nigeria i vest og nordvest, Tsjad i nord og øst, Den sentralafrikanske republikk i øst, og til Republikken KongoGabon og Ekvatorial-Guinea i sør.

Kamerun ble en selvstendig føderasjon i 1961. Etter en folkeavstemning ble føderasjonen avskaffet i 1972, og landet ble en selvstendig republikk.

Med en befolkning på over 22 millioner innbyggere, har landet en rekke ulike folkegrupper, i alt cirka 200, flesteparten bantutalende.

Eksport av råolje har gjort Kamerun til et av de økonomisk bedrestilte landene i tropisk Afrika, men jordbruket er fortsatt viktigste næringsvei med dyrking av blant annet kaffe og kakao. Andre viktige eksportvarer er tropisk tømmer, palmeolje, gummi og tropiske frukter.

Kamerun omtales ofte som et Afrika i miniatyr på grunn av sin beliggenhet midt i Afrika, med sine varierte geografiske soner og klimatiske forhold, sine mange språk og ulike folkegrupper.

Navnet Kamerun (Cameroon/Cameroun) er av portugisisk ‘reke’ (camarão). Dette er etter det navn som områdets første europeere gav en av elvene (Rio dos Camarões), fordi den var full av reker. Elven har nå fått navnet Wouri.

Kameruns nasjonalsang er Chant de Ralliement.

Kamerun strekker seg fra Guineabukta i sør til Tsjadsjøen i nord. Kystlinjen langs Guineabukta er ca. 300 km lang. Innenfor den 15–25 km brede kystsletta ligger et oppbrutt platålandskap, 300–400 moh. Platået hever seg mot nord opp til 1 000–2 500 moh., med Adamaouaplatået som høyeste del. Nord for platålandskapet heller terrenget ned mot Tsjadsjøen.

I vest ligger et belte av vulkanske fjell og åser, som strekker seg fra Kamerunfjellet (landets høyeste fjell, offisielt 4 095 moh.) i sør og videre nordover i Adamaouaplatået.

Kamerun har mange elver, blant annet Chari og Logone (grenseelver mot Tsjad), som renner mot Tsjadsjøen i nord, Dja og Boumba i sørøst som renner mot Kongobassenget, Benue i nord som renner mot vest og munner ut i elven Niger (i Nigeria), og i sørvest Wouri, Dibamba, Sanaga og dens sideelv Mbam, og Nyong, som renner mot Guineabukta. Sanaga er landets lengste elv.

Beliggende like nord for ekvator er klimaet i Kamerun tropisk med regntid i sommerhalvåret og med varme, tørre og støvfulle ørkenvinder fra nord i vinterhalvåret (harmattan).

Kamerun har en folkemengde på 22 770 000 innbyggere (2014) over et landareal på 466 050 km², noe som gir en folketetthet på 48,8 innbyggere per km². I henhold til offisiell statistikk hadde Kamerun i 2010 en urbaniseringsgrad på 52 prosent. Det innebærer at litt over 11,5 millioner mennesker var bosatt i byer, ca. halvparten av disse i de to største byene Douala og Yaoundé, mens rundt 10,7 millioner mennesker var bosatt på landsbygda, med en stor andel av disse bosatt i den nordlige delen av landet.

Regnskogen i sørøst er befolket av pygméstammer, som lever under press fra utvinningen av tømmer og annen moderne utbygging.

Offisielt er Kamerun tospråklig. I skolen gis det opplæring både i engelsk og fransk. Fransk dominerer likevel som offentlig språk, noe som er ytterligere manifestert ved at hovedstaden Yaoundé er beliggende i den fransktalende delen. Forutsatt fullført grunnskoleutdanning innebærer dette at alle i Kamerun i praksis vil beherske minst tre språk i større eller mindre grad: et afrikansk morsmål samt fransk og engelsk.

Mange i Kamerun har fortsatt en betydelig tro på tradisjonelle guder og ånder. Den offisielle statistikken over religionstilhørighet sier imidlertid at ca. 70 prosent av befolkningen er kristne, ca. 20 prosent er muslimer, og at bare rundt 5 prosent utøver tradisjonelle religioner.

Administrativt er landet delt inn i 10 regioner (tidligere provinser). Disse er styrt av en guvernør utnevnt av presidenten og underlagt et regjeringsdepartement for territoriell administrasjon. Hver region er igjen inndelt i departementer (som i Frankrike), og på landsbasis utgjør disse totalt 58 departementer. Kamerun er derfor i stor grad et sentralstyrt land med forholdsvis liten lokal styringsrett. Dette er nok også en arv fra den franske kolonitiden, da landet var styrt direkte av franske tjenestemenn til forskjell fra indirekte styre via lokale afrikanske høvdinger slik det var vanlig i engelske kolonier i Vest-Afrika. Som i andre tidligere franske kolonier, ble det derfor lagt stor vekt på assimilering av befolkningen til fransk språk og kultur.

Forsvaret er også bygget opp etter fransk modell med en forholdsvis beskjeden bemanning, men med en ekstra paramilitær styrke (gendarmeri) og med en paramilitær vaktstyrke for presidenten (Garde présidentielle). Med forsvarsavtaler mellom Kamerun og Frankrike, kan regimet i Yaoundé støtte seg på innrykk av franske forsterkninger ved behov.

Kamerun er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; for øvrig av blant annet Verdens handelsorganisasjon, den Afrikanske union og Cotonou-avtalen.

De første folkene som befolket området som senere ble til dagens Kamerun, var pygméstammer, muligens fra så langt tilbake i tid som til rundt 50 000 år siden. I mange tusen år ble disse stammene utsatt for befolkningspress både fra folk som ankom langs kysten, fra arabiske, og senere fra muslimske folk fra nord, og fra bantufolk fra Kongo i sørøst. Pygméstammene ble derfor gradvis forvist til regnskogen i den sørøstlige indre delen av Kamerun.

Sammen med innvandringen og handelskaravaner gjennom Sahara-ørkenen fulgte utvikling av jordbruk og husdyrhold som var med på å forandre samfunnet fra hovedvekt på jakt og fiske til mer moderne bosetninger, en utvikling som antas å ha blitt fullført fra rundt år 1000 evt.

I det nordlige Kamerun sør for Tsjadsjøen var Sao-kulturen et betydelig samfunn fra rundt 600 år fvt. til rundt år 1500 evt.

Rett sør for Sao-samfunnet, i området rundt Mandarafjellene, vokste Mandarariket fram fra rundt år 1500 evt., men få detaljer er kjent om dette samfunnets struktur.

Den første betydelige kontakten med europeere kom med portugisiske sjøfarere som ankom kysten av Kamerun fra 1472. I begynnelsen dreide dette seg om overfladisk kontakt som gradvis økte til å omfatte utbredt handel, inklusive slavehandel – en handel som fortsatte uavbrutt til begynnelsen av 1800-tallet, da den ble avløst av handel med palmeolje og andre naturressurser.

Under Berlinkonferansen i 1884 ble Kamerun overlatt tysk kontroll ettersom Tyskland hadde engasjert seg sterkt i landet. Kamerun ble dermed et tysk protektorat fra 1884 til 1919 – i praksis en autoritært styrt tysk koloni.

Som følge av utfallet av første verdenskrig ble så Kamerun delt mellom engelske og franske okkupasjonsstyrker. Vest-Kamerun (ca. 1/10 av arealet og 1/5 av befolkningen) ble britisk mandatområde (under Folkeforbundet), mens Øst-Kamerun ble fransk.

Etter flere års politisk og væpnet opprør mot de franske kolonimyndighetene, fikk Øst-Kamerun sin uavhengighet 1. januar 1960. Vest-Kamerun fulgte etter med uavhengighet fra britene 1. oktober 1960, og de to delene av landet gikk deretter sammen i den selvstendige føderasjonen Kamerun. Den nordlige delen av Vest-Kamerun valgte, etter en folkeavstemning i 1961, å slutte seg til Nigeria. Etter en folkeavstemning i 1972 ble føderasjonen avskaffet, og Kamerun ble en samlet republikk.

Siden 1961 har landet hatt bare to presidenter – den første Ahmadou Ahidjo som var ved makten til 1982, da han overraskende trakk seg til fordel for sin statsminister Paul Biya, som tok over som president og har forblitt ved makten fram til i dag.

Mens Ahmadou Ahidjo var kjent som en relativt autoritær president som ikke tolererte politisk opposisjon og som bygget landet mye basert på statlig bedriftseierskap, har Paul Biya åpnet opp for mer demokrati og privat næringsliv. På den annen side var den økonomiske utviklingen bedre under Ahidjo med mer orden og mindre arbeidsløshet.

Under Biya har økonomien gått gjennom mange kriser, blant annet som følge av innføring av et strukturtilpasningsprogram i regi av Verdensbanken.

Samtidig har den demokratiske oppmykningen under Biya stoppet helt eller delvis opp, slik at landet nå i praksis bare er et demokrati i teorien. I tillegg har korrupsjon og dårlig styresett vært med på å undergrave den økonomiske utviklingen, slik at det, til tross for økt nasjonalprodukt, bare er en liten elite som drar nytte av rikdommen.

Eksport, først av egen råolje, og senere transitt av råolje transportert gjennom rørledning fra Tsjad, har gjort Kamerun til et av de økonomisk bedrestilte landene i tropisk Afrika, men jordbruket er fortsatt viktigste næringsvei.

For innenlandsk matvareforbruk dyrkes i hovedsak kassava, melbanan, mais, yams, bønner, sukkerrør, banan, og sorghum (durra). Andre landbruksprodukter inkluderer kaffe, kakao, oljepalmefrukt (som gir palmefett og palmekjerneolje) og rågummi. Andre viktige eksportvarer inkluderer aluminium (til nå produsert basert på foredling av bauxitt importert fra Guinea) og tropisk tømmer.

Det drives også noe fiske, og dette er hovedsakelig basert på små, private fiskebåter. Industrielt fiske utgjør bare ca. 10 prosent av virksomheten.

Industriproduksjonen i Kamerun består i første rekke av matvareindustri. Det produseres for eksempel melk, fruktsaft, sukker, mel, og produkter med oljepalmefett som såpe, smør og sjokolade. Annen industri inkluderer aluminiumsmelteverk og et stålsmelteverk, men også oljeraffineri og produksjon av elektrisk strøm fra både vannkraft og olje- og gassfyrte kraftverk.

En annen stor del av Kameruns økonomi utgjøres av servicenæringer, inklusive handelssektoren, bank og finans, transport, og shipping, etc.

Landets infrastruktur har lenge vært relativt underutviklet. I forhold til nabolandet Nigeria er derimot elektrisitetsforsyningen langt bedre, mens veiutbyggingen lar vente på seg.

I skarp kontrast til utbredt fattigdom, underutvikling og korrupsjon, står kamerunernes rike og varierte former for kunst- og kulturuttrykk.

Tradisjonelt er kunst i Kamerun gjerne knyttet til forekomst av ulike naturressurser som trevirke, leire, stein og metaller. I moderne tid har kunst og kultur også antatt mer moderne former. Frigjøringskamp og uavhengighet ga oppblomstring av en rik litteratur som tok for seg ikke bare livet og kjærligheten, men også beskrivelsen av kampen for frihet og av prisen som ofte må betales i form av menneskelig lidelse, og senere av å være frigjort men likevel ikke føle seg fri. Liknende uttrykk finnes også i form av film.

Det er likevel musikk og dans som har vært mest fremtredende som kulturuttrykk i Kamerun i nyere tid.

Kamerun er representert i Norge ved sin ambassade i London, mens Norge er representert i Kamerun ved sin ambassade i Abuja (Nigeria) og generalkonsulater i Douala og Yaoundé.

Kamerun har siden 1925 vært et viktig land for Det Norske Misjonsselskap (NMS). Det bor ca. 20 nordmenn i landet, de fleste tilknyttet Det Norske Misjonsselskap i Ngaoundéré.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. juni 2009 skrev Lars Mæhlum

Jeg foreslår at presiseringen "republikk" fjernes. Slik det står nå, kommer det opp en lang liste over delartikler når en slår opp på "Kamerun", og ingen av dem skiller seg ut som hovedartikkelen.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.