Det første kjente tegnet på menneskeliv i Usbekistan er en 70 000 år gammel neandertalhodeskalle som ble funnet i Tesjik-Tasj i nærheten av Samarkand.
Moderne mennesker kom en del tusen år senere. De første kjente innbyggerne var persiske, nomadiske folkeslag, som i det første årtusen fvt. kom fra området som i dag er Kasakhstan. Elvene i regionen ga grunnlag for et rikt jordbrukssamfunn, og perserne bygget ut avanserte vanningssystemer og grunnla byene Samarkand og Bukhara.
Disse byene ble etter hvert viktige stasjoner på Silkeveien, handelsruten som vokste frem mellom Kina og Lilleasia. Dette førte til at byene ble svært velstående. I år 328 evt. ble området erobret av makedoneren Aleksander den store.
På 600-tallet ble området erobret av arabere, som tok med seg islam til regionen. Transoxania, området «på den andre siden av» elven Oxus, ble en provins av kalifatet i Bagdad. (Oxus er det latinske navnet på Amu Darja.)
På 800-tallet kom tyrkiske folkeslag fra nord til området, og opprettet flere stater i Sentral-Asia. Mongolene, under ledelse av Djengis Khan, la under seg Sentral-Asia på begynnelsen av 1200-tallet. Mongolene regjerte i litt over et århundre, før tyrkeren Timur Lenk (1336–1405) opprettet et omfattende imperium med Samarkand som hovedstad. I 1501 ble området invadert av usbekere.
På 1800-tallet ble Russland interessert i Sentral-Asia. I det som den britiske forfatteren Rudyard Kipling døpte «det store spillet», konkurrerte russerne og britene om områdene mellom India og Russland. I 1876 hadde Russland erobret hele området som i dag er Usbekistan. Ikke alle slo seg til ro med de russiske koloniherrene, og en gruppe som kalte seg jihadistene jobbet for å kaste ut erobrerne.
I 1916 innførte tsar Nikolaj 2 militærtjeneste for innbyggerne i Russlands sentralasiatiske områder. Det førte til et opprør som ble brutalt slått ned av russerne.
Etter oktoberrevolusjonen i 1917 opprettet usbekiske nasjonalister en kortvarig selvstendig republikk med hovedsete i byen Kokand. På begynnelsen av 1920-årene hadde bolsjevikene slått ned de siste usbekiske motstanderne. I 1924 ble den usbekiske sovjetrepublikken opprettet. Denne inkluderte både Usbekistan og dagens Tadsjikistan. Tadsjikistan ble en egen sovjetrepublikk i 1929.
Som i resten av Sovjetunionen, gjennomførte Josef Stalin omfattende kollektivisering av landbruket. Lokale usbekiske ledere ble ofte erstattet med russere. Stalin deporterte hele folkegrupper fra Krim og Kaukasus til Sentral-Asia. Etter at Stalin døde, fikk lokale politikere større innflytelse.
Da Sovjetunionen kollapset i 1991, ble Usbekistan selvstendig. Lederen for det usbekiske kommunistpartiet, Islam Karimov, ble president.
I 1990- og 2000-årene ble Usbekistan offer for flere terrorangrep. Karimov brukte angrepene som unnskyldning til å slå ned på den politiske opposisjonen. Den 13. mai 2005 ble flere hundre demonstranter drept av sikkerhetsstyrker i byen Andizjan.
Etter terrorangrepet mot USA i 2001 deltok Usbekistan i operasjon Enduring Freedom, USAs krig mot Taliban i Afghanistan, og lot amerikanerne få bruke en flybase i landet.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.