Folkeforbundet. Den franske politiker Aristide Briand på talerstolen, ca. 1930.

SCODE. begrenset

Nasjonenes Forbund, engelsk League of Nations, fransk Société des Nations, den første verdensomfattende sammenslutning av stater med formål å trygge fred og sikkerhet og å utvikle samarbeidet mellom folkene.

Folkeforbundet ble opprettet ved en forbundspakt inntatt i Versailles-traktaten 1919 og de andre fredstraktater med sentralmaktene, og oppløst i april 1946 etter opprettelsen av De forente nasjoner.

Det har til ulike tider vært fremsatt ideer og planer om en mellomfolkelig fredsordning. Tanken grep særlig sterkt om seg under den første verdenskrig og ble tatt opp av politikere, først og fremst USAs president Woodrow Wilson. Hans fredsprogram i 14 punkter som ble lagt frem for Kongressen 8. januar 1918 inneholdt blant annet krav om dannelse av et alminnelig forbund av folkene.

I januar 1919 nedsatte fredskonferansen i Paris en særskilt kommisjon med president Wilson som formann for å utarbeide forslag til en forbundspakt. Forslaget ble med en del endringer enstemmig vedtatt 28. april 1919, og forbundet trådte i virksomhet i 1920.

Opprinnelige medlemmer var ifølge pakten de 32 statene som hadde deltatt i første verdenskrig på alliert side. 13 nøytrale stater ble oppfordret til å slutte seg til pakten. Etter Stortingets vedtak 4. mars 1920 ble pakten tiltrådt av Norge. Senere ble en rekke andre stater opptatt som medlemmer, blant annet Tyskland 1926 og Sovjetunionen 1934. Av stormaktene trådte Japan og Tyskland ut 1933 og Italia 1937, mens Sovjetunionen ble ekskludert i desember 1939 etter angrepet på Finland.

Også en rekke søramerikanske land samt Ungarn og Spania forlot forbundet i slutten av 1930-årene. USA ble stående utenfor fordi Senatet nektet samtykke til ratifikasjon av pakten. Da forbundet stod på sitt høyeste, hadde det 60 medlemmer; våren 1940 var det reelle medlemstallet sunket til 43.

Forbundets organer var delegertforsamlingen, rådet og det faste sekretariatet. Sekretariatet hadde sete i Genève. Generalsekretær var inntil 1933 sir Eric Drummond, senere jarl av Perth, deretter franskmannen Joseph Avenol (1933–40) og iren Seán Lester (1940–46). I forsamlingen hadde hver medlemsstat rett til å møte med opptil tre delegerte, men kunne bare avgi én stemme.

Rådet bestod dels av faste representanter for stormaktene, som fra starten av var Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan. Da Tyskland og Sovjetunionen kom med, fikk også disse statene fast representasjon i rådet. For øvrig bestod rådet av et antall representanter for de andre medlemsstatene valgt av forsamlingen for tre år om gangen.

Delegertforsamlingen holdt ordinært møte en gang i året, mens rådet vanligvis kom sammen tre ganger årlig. Beslutninger av forsamlingen og rådet krevde som hovedregel enstemmighet. Under rådet og forsamlingen hørte forskjellige tekniske og rådgivende organisasjoner, blant annet for finansielle og økonomiske spørsmål, kommunikasjoner og transitt og helsevesen. Videre hørte organer som nedrustningskommisjonen og mandatkommisjonen under Folkeforbundet.

En mer selvstendig stilling inntok Den faste internasjonale domstol i Haag (se Haagdomstolen) og det Internasjonale arbeidsbyrå (se ILO).

Folkeforbundets hovedformål var å avverge krig. Dette var i pakten søkt oppnådd ved at medlemmene forpliktet seg til å gjøre eventuelle tvistigheter til gjenstand for voldgift eller undersøkelse av rådet. Ble en sak forelagt for rådet, og var dets utredning enstemmig, var medlemmene forpliktet til ikke å gå til krig mot noen part som rettet seg etter rådets uttalelse. Gikk et medlem til krig i strid med sine forpliktelser etter pakten, ble dette ansett for å ha begått en krigshandling mot alle andre medlemmer av forbundet. Disse skulle sette i verk økonomiske og eventuelt militære sanksjoner overfor fredsbryteren (art. 12–13, 15–16).

Forbundets medlemmer forpliktet seg til å respektere og opprettholde alle forbundsmedlemmers territoriale integritet og politiske uavhengighet (art. 10). Enhver krig eller trussel om krig, hva enten den direkte berørte noen av forbundets medlemmer eller ikke, ble erklært for å angå hele forbundet, og dette skulle ta de skritt som måtte finnes egnet til virksomt å sikre freden mellom folkene (art. 11).

Det viste seg i Mandsjuriakonflikten (1931) mellom Japan og Kina at Folkeforbundet ikke strakk til der hvor stormaktsinteresser var engasjert. Enda mer nedslående var stillingen under det italienske angrep på Etiopia (1935–36) hvor forbundet måtte kapitulere etter at økonomiske sanksjoner uten hell hadde vært anvendt. Heller ikke Tysklands brudd på Versaillestraktatens nedrustningsbestemmelser, den militære besettelse av Rhinsonen eller den tysk-italienske intervensjonen under borgerkrigen i Spania førte til noen effektiv reaksjon fra Folkeforbundets side. Mot slutten av 1930-årene hadde forbundets prestisje nådd nullpunktet.

Selv om Folkeforbundet viste seg utilstrekkelig på de områder hvor en innsats særlig trengtes, løste det enkelte konflikter der stormaktsinteressene ikke stod i sentrum, for eksempel i den svensk-finske konflikten om Ålandsøyene 1921. Det var også tross alt det første alvorlige forsøk på å skape et omfattende internasjonalt fredsapparat uten direkte forankring i bestemte politiske maktgrupperinger. Dets idémessige grunnlag skilte det ut fra tidligere tiders mer eller mindre omfattende allianser og forbund.

Folkeforbundet utførte også et stort arbeid på det økonomiske, sosiale og humanitære område. Opprettelsen av forbundet med dets faste sekretariat og stab av eksperter var i det hele en kraftig impuls for det internasjonale samarbeidet.

  • Walters, Francis Paul: A history of the League of Nations, 1952, 2 b.
  • Northedge, F.S.: The League of Nations: its life and times, 1986, isbn 0-7185-1194-8, Finn boken
  • The League of Nations 1920-1946 : organization and accomplishments, 1996 (United Nations publication, LIB/96/6), isbn 92-1-100725-9, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.