Namibia, republikk i det sørvestlige Afrika. Namibia grenser til Angola i nord, Zambia og Botswana i øst og til Sør-Afrika i sør og sørøst. I vest har Namibia kyst mot Atlanterhavet.

En stor del av Namibia er ugjestmild ørken, og landet har den nest laveste befolkningstettheten i verden. Namibia ble et tysk protektorat i 1884. Etter første verdenskrig ble kolonien lagt under sørafrikansk administrasjon. I 1990 ble Namibia selvstendig etter en langvarig frigjøringskamp.

Landet har navn etter Namibørkenen, som dominerer det namibiske landskapet. Navnet kommer av khoikhoi-ordet namib, som betyr «tomt område».

Nasjonalsangen heter «Namibia, Land of the Brave». Den var vinneren av en konkurranse da Namibia trengte en ny nasjonalsang etter at landet ble selvstendig, og er skrevet av komponisten Axali Doëseb.

Namibia ligger vest i det sørlige Afrika, ved kysten av Atlanterhavet. Stenbukkens vendekrets krysser Namibia omtrent på midten. Mesteparten av landet består av høyslette og landskapet domineres av flere ørkener. Det høyeste punktet er Königstein, som strekker seg 2606 meter over havet.

Det er vanlig å dele inn Namibia i fire geografiske soner. Namibørkenen strekker seg langs kysten gjennom hele landet (og videre inn i både Angola i nord og Sør-Afrika i sør). Bredden varierer, men ligger stort sett på rundt 100 kilometer.

Øst for Namibørkenen hever fjellformasjonen «The Great Escarpment» seg opp mot den sentrale høysletten (opp mot 2000 meter over havet). Derfra senker høysletten seg slakt østover. Mesteparten av det sentrale høylandet ligger mellom 1100 og 1700 meter over havet. Det er her de aller fleste innbyggerne i Namibia bor. Hovedstaden Windhoek ligger omtrent midt på høysletta, 1654 meter over havet. Øst i landet begynner Kalahariørkenen, som strekker seg videre inn i Botswana og Sør-Afrika.

I tillegg strekker en lite stripe land kalt Caprivistripen seg inn mellom Zambia og Botswana i nordøst. Området ble en del av Namibia da området var en tysk koloni for at det tyske imperiet skulle få adgang til Zambezielven.

Klimaet er tørt, og Namibia har vanligvis mer enn 300 solskinnsdager i året. Det er en kort regntid mellom september og november og en lengre regntid mellom februar og april. Vintrene er tørre og varer fra juni til august. Det finnes ingen permanente elver i Namibia, bare tørre elveleier som fylles opp i regntiden. Regnmengden varierer fra 50 mm i året i Namibørkenen til 700 mm i Caprivistripen, men i år med tørke kan det regne mindre.

Namibia er et av få land som har konservering og beskyttelse av naturen nedfelt i grunnloven. Det finnes 200 forskjellige pattedyr og 645 fuglearter i Namibia, i tillegg til en rekke reptiler, mollusker (bløtdyr) og insekter. Flere av dyrene er utrydningstruet, blant annet sort og hvitt neshorn, afrikansk villhund og puku, en antilope det bare finnes rundt 100 eksemplarer igjen av.

Med sine 2,3 millioner mennesker fordelt på mer enn 823 000 kvadratkilometer, er Namibia det landet i verden med nest lavest befolkningstetthet etter Mongolia. Omtrent seks prosent av innbyggerne er hvite etterkommere av europeere og 6,5 prosent er av blandet herkomst, mens resten er afrikanske.

Den største folkegruppen er ovambo, som utgjør omtrent halvparten av befolkningen. Andre etniske grupper er herero (7 %), damara (7 %), nama (5 %), caprivisk (4 %), khoisan (3 %), baster (2 %) og tswana (0.5 %).

Namibia har 13 nasjonale språk, men engelsk er det eneste offisielle språket. Under én prosent av befolkningen har engelsk som morsmål. Ti prosent av innbyggerne har afrikaans som morsmål, men språket fungerer som lingua franca for store deler av befolkningen. Oshiwambo er det mest utbredte morsmålet. 49 prosent av befolkningen snakker forskjellige dialekter av oshiwambo. Andre utbredte språk er kwangeli (10 %) og herero (10 %).

Omtrent 90 prosent av innbyggerne er kristne i forskjellige varianter (51 prosent er lutheranere), mens ti prosent tilhører forskjellige tradisjonelle trosretninger.

38,4 prosent av befolkningen bor i byer. Hovedstaden Windhoek er den største byen, med 380 000 innbyggere.

Gjennomsnittsalderen er 22,8 år både for menn og kvinner. Forventet levealder er 51,46 år for kvinner og 52,22 år for menn.

Namibia er et av landene i verden som er hardest rammet av hiv og aids. Selv om andelen av befolkningen med hiv/aids har sunket siden toppåret 2002, var 13,3 prosent av den voksne befolkningen smittet i 2012. Nær 17 prosent av barn under 18 år har mistet en eller begge foreldrene på grunn aids.

Namibia er en demokratisk republikk, der presidenten er både statsoverhode og regjeringssjef. Grunnloven ble skrevet i 1990.

Den lovgivende forsamling er et parlament med to kamre; Nasjonalforsamlingen (underhuset) med opptil 78 representanter og Det nasjonale råd (overhuset) med 26 representanter. 72 av representantene i Nasjonalforsamlingen blir valgt for femårsperioder, mens 6 representanter blir utnevnt av presidenten. Representantene i Det nasjonale råd sitter i seks år.

Presidenten blir valgt for femårsperioder og utnevner en statsminister og regjering. Selv om grunnloven formelt skal sikre en formell tredeling av makten, er Namibia blitt kritisert for å blande statsmaktene, siden alle regjeringsmedlemmene også sitter i Nasjonalforsamlingen.

Rettsvesenet er basert på den nederlandske varianten av romerretten. Høyesterettsdommerne blir utnevnt av presidenten.

Landet er et flerpartidemokrati, men Swapo-partiet, arvtageren etter frigjøringsbevegelsen South West Africa People's Organization (SWAPO), har dominert politikken siden uavhengigheten. Landets første president var Sam Nujoma, som satt i tre perioder. I 2005 ble han etterfulgt av dagens president Hifikepunye Lucas Pohamba.

Før år 0 var sanfolket de eneste innbyggerne i området som i dag er Namibia. Da emigrerte nomader fra khoikhoi og namafolkene til Orangeelven, som nå danner grensen mellom Sør-Afrika og Namibia. San, khoikhoi og namaene er alle undergrupper av khoisanfolket. På 800-tallet migrerte også damaraene, en annen khoisangruppe, til regionen.

Bantuene migrerte ikke til Namibia før på 1600-tallet. Da kom hereroene, et nomadisk folkeslag, til de nordlige delene av landet.

Den første europeeren som kom til regionen var portugisiske Diogo Cão. På en oppdagelsesferd på oppdrag for kong Johan II kom han så langt sør som Kappkorset. Navnet kommer av at Cão satte opp kors i stein flere steder langs kysten, for å markere hvor han hadde reist.

Nederlenderne var de første kolonistene i området. I 1793 tok de kontroll over Walvis Bay, en naturlig havn. Da britene okkuperte Kappkolonien fire år senere tok de også over Walvis Bay. Ellers viste europeerne liten interesse for området før mot slutten av 1800-tallet, da boere flyttet nordover fra Sør-Afrika.

Den tyske handelsmannen Adolf Lüderitz kjøpte et stykke land langs kysten fra namahøvdingen Joseph Fredericks i 1883. Deretter anbefalte han Otto von Bismarck å gjøre krav på territoriet, noe han gjorde i 1884.

Kolonien fikk navnet Tysk Sydvest-Afrika. Etter en avtale med Storbritannia i 1890 fikk Tyskland også Kaprivistripen, som ga kolonien tilgang til Zambezi og en transportvei til Tysk Øst-Afrika.

I januar 1904 gjorde hereroene, under ledelse av Samuel Maharero, opprør mot den tyske kolonimakten. Opprøre ble brutalt slått ned. Namaen gjorde opprør senere samme år. 10 000 namaer og mellom 24 000 og 100 000 hereroer mistet livet. Mange døde av tørst og sult etter å ha blitt drevet ut i ørkenen.

De overlevende, i stor grad kvinner og barn, ble sendt i konsentrasjonsleirer og satt til slavearbeid. Mange døde av utmattelse, sult og sykdom. Det ble også utført medisinske eksperimenter på fangene. Hendelsene er senere blitt kjent som herero-folkemordet.

Etter første verdenskrig overtok Sør-Afrika administrasjonen av kolonien. Sør-Afrikas mandat ble trukket tilbake av FNs generalforsamling i 1966, men landet nektet å trekke seg ut.

People's Liberation Army of Namibia (PLAN), den militære delen av South West Africa People's Organization (SWAPO) startet en geriljakrig mot okkupasjonsmakten samme år. Etter flere år med forhandlinger og internasjonalt press, ble partene enige om å legge ned våpnene. 9. februar 1990 ble Namibia en selvstendig stat.

I 2013 ble Namibia kåret til Afrikas beste fremvoksende økonomi – og nummer 13 i verden – av nyhetsbyrået Bloomberg. Det er også landet i verden med størst økonomisk ulikhet. Ginikoeffisienten er på 0,5971 ifølge Verdensbanken.

Økonomien er tett knyttet til den sørafrikanske og valutaen, namibiske dollar, er bundet til sørafrikansk rand etter forholdet 1:1. Namibia er med i valutaunionen Multilateral Monetary Area (MMA) sammen med Sør-Afrika, Lesotho og Swaziland. De samme landene utgjør også Southern African Customs Union (SAMU).

Bruttonasjonalprodukt (BNP) er på 12,3 milliarder amerikanske dollar (2013). Justert for kjøpekraftparitet, er BNP på 17,79 milliarder dollar. BNP per person er på 8200 dollar.

Sammenliknet med andre land i regionen, har Namibia relativt lite korrupsjon. Namibia er nummer 57 på Transparancy Internationals Corruption Perceptions Index, en plass landet deler med Tsjekkia, Kroatia og Bahrain.

Gruvesektor står for 25 prosent av statens inntekter, og diamanter står for en stor del dette.

Namibia er verdens fjerde største produsent av uran. Andre mineraler som utvinnes er kobber, bly, sink, sølv og wolfram. Til tross for at gruvesektoren er så sentral for den namibiske økonomien, sysselsetter den bare tre prosent av arbeidsstokken.

Nesten halvparten av befolkningen lever av jordbruk, og i stor grad selvbergingsjordbruk. Bare én prosent av arealet er dyrkbar mark og halvparten av jorda drives av rundt 4000 kommersielle farmere, de fleste av dem hvite. Namibia er i gang med et jordreformprogram som skal omfordele en del av den kommersielle jorda.

Overfiske gjorde at fiskebestanden utenfor kysten var svært lav da Namibia ble selvstendig, men har tatt seg opp betraktelig siden da fordi landet aktivt har begrenset fisket. I dag er fiske den raskeste voksende næringen i landet.

Turisme sysselsetter 18 prosent av arbeidsstokken og står for 14,5 prosent av BNP. Turistene kommer først og fremst for å se naturen og ville dyr.

Namibia har tiårig obligatorisk utdanning. Barna begynner på en syvårig barneskole når de er seks år gamle. Deretter følger en femårig videregående skole fra åttende klasse til tolvte klasse. Etter fullført tiende klasse får elevene et avsluttende diplom, og kan velge å gå videre i to år til.

Namibia har flere offentlige institusjoner for høyere utdanning. De to største er University of Namibia og Polytechnic of Namibia. 89 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive.

Pressefrihet er nedfelt i grunnloven og Namibia regnes som et av landene i Afrika med best forhold for pressen, selv om organisasjonen Freedom House har uttrykt bekymring over at regjeringen har for stor innflytelse på den statlige kringkasteren NBC (Namibian Broadcasting Corporation).

Det finnes en rekke private radiokanaler. I tillegg til TV-sendingene til NBC, har mange tilgang på sørafrikanske og internasjonale TV-kanaler via kabel og satellitt.

Tyskspråklige Allgemeine Zeitung er den eldste avisen i landet, mens engelskspråklige The Namibian er den mest leste.

Poeten Hans Daniel Namuhuja (22. oktober 1924 – 23. juli 1998) var den første forfatteren som ble publiserte på språket oshiwambo. The Purple Violet of Oshaantu av Neshani Andreas er den namibiske romanen som har fått mest oppmerksomhet internasjonalt.

Namibia har en rekke forskjellige folkemusikktradisjoner. Herero-folket har sin oviritje, som tradisjonelt bare ble fremført som sang, men moderne utøvere har tatt andre instrumenter i bruk i tillegg. Ovambe, den største etniske gruppen, spiller en type dansemusikk kalt shambo, som også er videreutviklet i flere moderne former, inspirert av blant annet reggae og sørafrikansk kwaito. Afrikaans musikk, med utgangspunkt i nederlandsk folkemusikk, er også utbredt.

Det produseres også mye moderne popmusikk som blander lokal musikk med forskjellige vestlige stilarter. Reggaeartisten Ras Sheehama og den avdøde gospelsangeren Jackson Kaujeua er blant de mest populære moderne artistene. Rapperen Sunny Boy er kjent som skaperen av hip-hop-varianten hikwa.

Namibia hadde 305 578 internettbrukere 31. desember 2013, ifølge nettsiden Internet World Stats. Det tilsvarer 13,9 prosent av befolkningen.

Norge har ambassade i Sør-Afrika som betjener Namibia. Namibia har ambassade i Stockholm som betjener de nordiske og baltiske landene.

I 2013 fikk Namibia 11,6 millioner kroner i bistand fra Norge. Tidligere har Norge bidratt med å bygge opp fiskeriforvaltningen i Namibia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.