Plassering

av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse

De forente arabiske emirater (FAE), føderasjon i Midtøsten (Golfen). Grenser til Qatar i nordvest, til Saudi-Arabia i vest og sør og Oman (som også har en enklave i FAE) i øst og nordøst. De forente arabiske emirater har kyst mot Persiabukta og Omanbukta. Føderasjonen ble til i 1971 som en følge av at Storbritannia trakk tilbake sine forpliktelser om militær beskyttelse av sjeikdømmene.

FAE består av sju sjeikdømmer, kalt emirater; Abu Dhabi, Ajman, Dubai, Fujairah, Ras al-Khaimah, Sharjah og Umm al-Qaiwain, som styres av emirer med utstrakt makt, forankret i tradisjonelle familie- og klanstrukturer.

Føderasjonen domineres av det største og rikeste emiratet, Abu Dhabi, som har statssjefen, og som med sine oljeinntekter har bidratt til økonomisk utvikling på statsnivå og til de sjeikdømmer som ikke selv har petroleumsforekomster. Fra å være fattige områder med perlefiske som vesentligste inntektskilde, ble enkelte av emiratene på et halvt århundre – takket være utvinning av olje – blant de land i verden med høyest gjennomsnittsinntekt per innbygger.

De forente arabiske emiraters nasjonalsang er er Ishy Biladi (Lenge leve mitt fedreland).

FAE er en ørkenstat med en 640 kilometer lang kystlinje med sandøyer og korallrev, og med et havområde som tidligere var viktig for perlefiske. Innlandet består av ørken med lite grunnvann; på Musandamhalvøya finnes Hajarfjellene på grensen til Oman. Klimaet er varmt og tørt – med sommertemperaturer på over 50 °C, med høy luftfuktighet ved kysten.

De naturgitte forutsetningene gjør artsmangfoldet i floraen begrenset, vesentlig med lave busker i innlandet og noen trær, særlig, daddelpalmer i oasene; ved kysten er mangroveskoger plantet. Blant pattedyrene finnes særlig gnagere og krypdyr, samt blant annet gaseller, rev, sandkatt, og ørkengaupe. Nær 450 fuglearter finnes i landet, hvorav ti er truet. I havet finnes flere fiskeslag, inklusive makrell, havabbor og tunfisk, så vel som hai og hval.

FAE har et samlet folketall på ca. 8,3 millioner, men bare rundt én million er innfødte emiratere; det store flertallet er utenlandske borgere, hvorav mange er gjestearbeidere fra andre arabiske land og Sør-Asia.

Totalt er Abu Dhabi og Dubai jevnstore (med ca. 2,2 og 2,1 millioner innbyggere), mens Abu Dhabi er størst når bare emiratere telles (vel 400 000);  Umm al-Qaiwain er det minste av sjeikdømmene (ca. 18 000 emiratere). Folketilveksten har i nyere tid vært særlig stor i Dubai. Arbeidsinnvandringen har medført stor kjønnsmessig skjevhet: Ca ¾ av innbyggerne er menn.

FAE har gjennomgått en rask modernisering fra midten av 20. århundre, og sterk urbanisering; ca. 85 % befolkningen bor i byer, hvorav de største er Dubai, Abu Dhabi og Sharjah. Sysselsettingsmuligheter i de største byene – og de rikeste emiratene – har medført omfattende intern arbeidsmigrasjon. Det er betydelige økonomiske og sosiale forskjeller mellom emiratene, med lavere velstand i de små, nordlige sjeikdømmene, men med et utbygd velferdssystem. Klan- og stammetilhørighet er fortsatt viktig i samfunnslivet. Islam er statsreligion; ca. 85 % av emiraterne er sunni, resten sjia.

FAE er en føderasjon av sju sjeikdømmer (emirater), som har utstrakt selvstyre innenfor den felles statsdannelsen. Emiratene har alle en monarkisk styreform, hvor emiren utpekes fra den ledende familien; posisjonen går oftest i arv. Føderasjonens statsoverhode utpekes av landets øverste styrende organ, Supreme Council of Rulers (SCR), hvor de sju emirene møter. I krav av sin dominerende størrelse og økonomi har Abu Dhabis hersker, helt fra selvstendigheten, også vært FAEs statssjef; Dubais emir er statsminister.

FAE har en nasjonalforsamling i Federal National Council (FNC) på 40 medlemmer, men ikke et demokratisk styresett. Partier er forbudt, og bare en liten del av innbyggerne har stemmerett; FNC er rådgivende, og har begrenset innflytelse. Emiratene har ikke lik representasjon og innflytelse i de føderale organene, og Abu Dhabi og Dubai har vetorett i SCR. Det enkelte emirat har utstrakt selvstyre gjennom egne styringssystem; særlig utenriksforhold og økonomisk politikk blir styrt på føderalt nivå.

De forente arabiske emirater er medlem av blant annet FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; Arabiske liga, Golfrådet og OPEC. Landet følger Verdens handelsorganisasjons regelverk.

FAE ble til i 1971, da seks av sjeikdømmene valgte å etablere en selvstendig stat ved å inngå i en føderasjon. Etter at Storbritannia i 1968 kunngjorde at beskyttelsen av emiratene ved Persiabukta, de såkalte Trucial States, ville opphøre, deltok også Bahrain og Qatar i planleggingen av en ny føderasjon, men disse valgte å stå utenfor. Ras al-Khaima sluttet seg til i 1972. Underveis mot selvstendigheten måtte både en grunnlov utformes og en rekke grensespørsmål avklares.

Emiratene ligger i et område med strategisk betydning for handel, og området ble tidligere kalt Piratkysten. Storbritannias ønske om å beskytte handelen med India førte til at sjeikene langs Persiabukta i 1820, utvidet i 1853, ble påtvunget avtaler om ikke å angripe britiske skip – mot militær beskyttelse. Dette ga også emiratene beskyttelse mot press fra Saudi-Arabia. Før dette var området under innflytelse av det osmanske riket, som nedkjempet portugisiske krigsskip.

FAE la grunnlaget for sin modernisering forut for selvstendigheten, etter at utvinningen av olje startet i 1962. Ikke alle emirater har drivverdige forekomster av olje og gass, og landet har ikke andre naturressurser av betydning, men særlig gjennom overføringer fra Abu Dhabi har inntekter fra petroleumseksport medført en økonomisk utvikling i hele føderasjonen. Gjennom sine store forekomster – og størrelse – er Abu Dhabi og Dubai de fremste drivkreftene i landets utvikling.

FAE fører en overordnet økonomisk politikk blant annet for å sikre utbygging av infrastruktur og bidra til velferdsutvikling, men det enkelte emirat har kontroll med sine inntekter – og ansvar for sin egen utvikling. Mens Abu Dhabi har satset mye på industrireising knyttet til olje og gass, har Dubai investert i å bli et internasjonalt finans- og handelssenter. Det siste er i tråd med områdets historiske posisjon som sentrum for regional og internasjonal handel; tidligere særlig av perler.

Fra Dubai by.

iStockphoto. begrenset

FAE hadde ved selvstendigheten underskudd på administratorer så vel som faglært personell; en situasjon som har vedvart, og som er løst ved import av både ekspertise og annen arbeidskraft. Samtidig er det investert mye i et moderne utdanningssystem, som er obligatorisk og gratis for barn i alderen 6–12 år. Det er etablert flere universitet og høyskoler, inklusive avdelinger fra utenlandske sådanne.

FAE har utviklet et kulturliv som reflekterer både tradisjonene fra stammesamfunnet og beduinlivet, og moderniseringen og globaliseringen som preget dagens urbane og multikulturelle samfunnsliv. Islams innflytelse er stor, påvirkningen fra både vestlige og østlige kulturer er betydelig. Abu Dhabi har investert i å bli et internasjonalt kunstsenter, med et Guggenheim-museum, og Dubai har utviklet en medieindustri – uten at landet har full ytrings- og pressefrihet

FAE og Norge opprettet diplomatiske forbindelser i 1994, med ambassade i Abu Dhabi; FAEs ambassadør i Berlin er sideakkreditert til Norge. De økonomiske forbindelsene er omfattende, med omfattende eksport, og et stort antall norske selskap er etablert i emiratene, blant dem Det Norske Veritas, Kongsberg-gruppen, Odfjell, Statoil, Wilhelmsen og Jotun.

Norge deltok i den allierte militære operasjonen som først beskyttet Saudi-Arabia og så frigjorde Kuwait etter Iraks invasjon Kuwait i 1991: Operation Desert Shield og Operation Desert Storm. Ett av bidragene var kystvaktfartøyet KV Andenes, som hadde base i Jebel Ali i Dubai. Norske eksperter har senere bidratt til å bytte ut FAEs militærstruktur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.