rasisme

Rasisme, tradisjonelt forstått som en oppfatning eller sett av holdninger som tar utgangspunkt i at mennesker kan deles inn i distinkte «raser», og at disse kan rangeres etter deres verdi. Denne formen for rasisme kalles gjerne for klassisk, vitenskapelig eller biologisk rasisme.

Denne formen for rasisme er mindre utbredt i dag. Til tross for at det er påvist biologiske forskjeller mellom mennesker som har bodd separert i lengre tider, opererer man ikke med et skille mellom ulike menneskeraser innen moderne genetikk.

Man har heller ikke kunnet påvise arvelige psykiske forskjeller eller systematiske ulikheter i kognitive egenskaper (som intelligens) mellom menneskegrupper. Det er heller ikke vanlig å tilskrive mennesker mindre verdi på grunn av deres rasetilhørighet.

• Les mer om forskjeller mellom menneskegrupper.

Det moderne rasismebegrepet, nyrasisme («neo-racism») oppstod på 1970-tallet som en «rasisme uten raser», hvor det ikke er biologisk opphav, men kulturell tilhørighet som er grunnlag for diskriminering. Da kan rasisme forstås som at noen mennesker med en annen kultur påstås å være av mindre verdi enn andre.

Man kan i utgangspunktet skille mellom:

• hverdagslige former for rasefordommer og rasediskriminerende holdninger
• ideologisk rasisme
• vitenskapelig rasisme

Selv om forholdet mellom holdninger og handlinger ikke alltid er like klart eller lett å påvise, kan alle de tre nevnte formene være med på å begrunne ulike former for rasediskriminerende praksis. Disse kan også gi opphav til politisk forfølgelse og utryddelse av hele folkegrupper.

Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller visuelle kjennetegn, religion, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger.

Til de mest alvorlige historiske eksemplene på dette hører innføringen av Nürnberglovene i Tyskland i 1935, som forbød ekteskap mellom jøder og såkalt «ariske» tyskere, og raseskillepolitikken i de amerikanske sørstatene på 1700- og 1800-tallet, samt Sør-Afrika i apartheidtiden.

Men også i land hvor alle grupper er formelt og juridisk likestilt, kan rasediskriminering foregå i mer skjulte former. Et eksempel på dette er utestenging fra arbeids- og boligmarkedet.

Noen inkluderer også strukturer som favoriserer en gruppe over en annen i rasismebegrepet. For eksempel er det en lavere andel av de «svarte» enn blant de «hvite» som har høy utdanning i USA. De «svarte» er også overrepresentert i de amerikanske fengslene. Det får noen til å snakke om strukturell rasisme. Det kan betegne ulike former for institusjonell diskriminering uten at disse uten videre kan føres tilbake til rasistiske holdninger på individnivå.

Den hverdagslige troen på at mennesker kan deles inn i «raser» på grunnlag av et «alminnelig inntrykk» av spesielt synlige ytre egenskaper som hår og hudfarge, kan også være med på å bygge opp under og forsterke ulike former for diskriminering. Gjennom slike samfunnsskapte mekanismer kan «rase» i en viss forstand oppstå som et sosiologisk begrep. En slik inndeling vil da opprettholdes ved at ulike grupper oppfatter og omgås hverandre ut fra forestillingen om å tilhøre ulike «raser», selv om begrepet ikke har grunnlag i biologien.

Diskriminering av minoriteter kan også ta utgangspunkt i religion, språk og kultur, og grensene til populære raseforestillinger kan her være flytende. Det er ulikt syn i fagmiljøene på om slik diskriminering også bør sees som en form for rasisme eller om det snarere dreier seg om nasjonalisme, etnosentrisme eller xenofobi (fremmedfrykt).

Man har i den forbindelse lansert begrepet nyrasisme som betegnelse på et sett av kulturelt begrunnede holdninger og verdier som bygger opp om motstand mot innvandring av ikke-vestlige flyktninger og innvandrere. Dette skjer gjerne ut fra tanken om at befolkningen innen en nasjon bare kan være i fredelig harmoni når den er kulturelt ensartet og at etnisk og kulturelt mangfold nødvendigvis vil medføre økt vold og uro.

Den spesielt farlige formen for antisemittisme og raseideologi som ledet frem til Nürnberglovene i Tyskland i 1935 var påvirket av den såkalte völkisch-bevegelsen. Etter at de tyske bøndene i 1870-årene ble rammet av en alvorlig jordbrukskrise, oppstod det en reaksjon mot alt det som ble oppfattet som uttrykk for moderne forfall: marxisme, liberalisme og internasjonal storfinans, som i den antisemittiske völkisch-litteraturen ofte ble personifisert ved jødene.

Nazistene forsøkte også å legitimere sin antisemittiske agitasjon med argumenter fra den antropologiske rasevitenskapen og med rasehygieniske argumenter om jødenes «forurensning av det tyske blodet». De raseantropologiske forskningsmiljøene greide aldri å levere noen overbevisende vitenskapelige argumenter for at jødene utgjorde en rase som var distinkt forskjellig fra for eksempel tyskerne.

Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 ble imidlertid deler av den tyske forskningen tilpasset nasjonalsosialismens oppfatning av jødene som en rase som utgjorde «germanernes» arvefiende. Man la vekt på forestillingen om den såkalte jødiske «rasesjelen» og rasistiske argumenter om den jødiske kulturen som en form for «åndelig smitte». Dette ble koblet opp mot en oppfatning om at jødene bedrev en medfødt politisk og moralsk undergravningsvirksomhet. 

Alle disse formene for rasisme ble opptatt i den nazistiske ideologien, som begrunnet de systematiske massakrene på jøder og annen sivilbefolkning på østfronten, og massedrapet på anslagsvis seks millioner jøder i perioden 1938–1945. Nazi-Tyskland etablerte konsentrasjonsleirer for internering av «uønskede elementer». Til arbeidsleirene sendte man i første rekke krigsfanger, østeuropeere, jøder, homofile og politiske fanger. Til utryddelsesleirene sendte man først bare jøder, siden også romfolk.

Både rasistiske holdninger og rasistiske, vitenskapelige teorier kan gjøres til instrument for politiske ideologier som søker å begrunne og legitimere en gruppes interesse av å dominere, utestenge, eie eller undertrykke en annen gruppe økonomisk, politisk eller militært.

På 1800-tallet kunne forestillingen om den hvite rasens siviliserende oppdrag legitimere de europeiske kolonimaktenes undertrykkelse av og overgrep mot kolonifolkene. I land som Sør-Afrika ble raseideologi under apartheid-staten anvendt som begrunnelse for det hvite mindretallets undertrykkelse og utestenging av det svarte flertallet fra politisk deltagelse og fra en rekke andre viktige samfunnsarenaer.

Også i Australia ble forfølgelse og overgrep mot aboriginene (den australske urbefolkningen) og utestenging av ikke-hvite innvandrere begrunnet ved hjelp av raseideologiske holdninger og synsmåter (en politikk kalt «White Australia»).

En tredje form for rasisme, den vitenskapelige, er et forholdsvis moderne fenomen som først oppstod på 1700-tallet og som siden utviklet seg i flere ulike faser. Under inntrykkene av oppdagelser, reiseskildringer, kolonialisme og slavehandel forsøkte datidens europeiske naturforskere, historikere og filosofer å forklare og systematisere det iøynefallende mangfoldet av folkeslag ved hjelp av rasebegrepet, som før hadde vært forbeholdt husdyr.

Med opplysningstidens systematiseringsiver oppstod den såkalt klassiske rasismen, som betegner ulike forsøk på å lage biologisk begrunnede inndelinger av mennesker i raser med et bestemt innbyrdes hierarki. Den første systematiske inndelingen ble lansert av den svenske naturforskeren og botanikeren Carl von Linné.

Mens 1700-tallsrasismen i det store og hele var preget av opplysningstidens visuelle kultur og fascinasjon for formlikheter og forskjeller, var den romantiske rasismen mer opptatt av kulturelle fenomener som språklig, musikalsk og åndelig begavelse. Diktere og språkforskere som Friedrich Schlegel lot seg begeistre av indisk språk og diktning, og ut fra interessen for den nordindiske overklassen, de såkalte arierne, ble ideen om den «ariske rasen» som spesielt original og sivilisasjonsbyggende rase lansert som betegnelse på de folkene som talte såkalt indoeuropeiske språk.

På midten av 1800-tallet vender den rasistiske vitenskap seg mer innover mot befolkningsgrunnlaget innenfor de europeiske nasjonalstatene, hvor såkalte «to-raseteorier» ble lansert av skribenter som den franske orientalisten Joseph Arthur de Gobineau. Til grunn for to-raseteoriene lå forestillinger om at nasjonale kulturformer oppstod som følge av et gunstig blandingsforhold mellom en aristokratisk førerrase og et underdanig slavefolk.

Fra midten av 1800-tallet ble menneskets skalleform regnet som det aller sikreste kriteriet for å gjøre raseinndelinger, og man skilte mellom de såkalte «kortskallene» og «langskallene». Skandinaviske antropologer som blant andre Anders Retzius bidro til å utvikle den såkalte kraniometrien, som er vitenskapen om måling av skalleformer, til en internasjonalt prestisjefylt vitenskap.

Med gjennombruddet for Darwins utviklingslære i andre halvdel av 1800-tallet inntreffer et nytt omslag i rasetenkningens historie. Under påvirkning av Darwins teorier om «survival of the fittest» begynte en rekke politikere, forfattere og vitenskapsmenn å bekymre seg over det moderne storbylivets og de moderne sosiallovenes forstyrrende innvirkning på det «naturlige utvalget», som i naturen sørget for at bare de sterkeste og mest livsdyktige overlever i naturen, mens de svakeste bukker under.

Den såkalte «eugenikken» (arvehygienen) og senere rasehygienen forsøkte å rette opp denne antatte feilutviklingen ved at man forsøkte å hindre de såkalte «minusvariantene», eller uønskede arvebærerne, i å reprodusere seg («negativ eugenikk»). Samtidig forsøkte man å legge de sosiale og miljømessige forholdene til rette for at de «verdifulle» arvebærerne fikk gode formeringsbetingelser (positiv eugenikk).

Norske rasehygienikere i kretsen rundt Halfdan Bryn og Jon Alfred Mjøen var således aktive pådrivere for steriliseringslovene som ble innført i Norge i 1934. Minst 128 romanifolk (tatere) i Norge ble sterilisert som ledd i denne politikken. I Tyskland overskred man etter hvert også barrieren mellom «retten til å leve» og «retten til å gi liv» da man på Hitlers ordre i 1939 iverksatte det såkalte eutanasiprogrammet som fratok 5000 mennesker med utviklingshemning og 70 000 med psykiske lidelser retten til å leve.

Både internasjonale og nasjonale rettsregler forsøker å redusere rasisme og etnisk diskriminering.

Internasjonalt har FNs rasediskrimineringskonvensjon (International Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination, ICERD) fra 1965 vært særlig viktig. Norge sluttet seg til denne konvensjonen i 1970. Innenfor EU er diskriminering på grunn av rase og etnisk opprinnelse forbudt gjennom direktiv 2000/43/EF. Selv om dette direktivet rettslig sett ikke er del av EØS-avtalen, har Norge forpliktet seg politisk til å forsøke å sikre at norsk lovgivning gir minst like god beskyttelse.

Norges nasjonale lovgivning har i stor grad blitt påvirket av de internasjonale reglene. Da Norge sluttet seg til rasediskrimineringskonvensjonen, ble norsk lovgivning gjennomgått for å sikre at den var i samsvar med konvensjonens krav. Dette resulterte i to nye bestemmelser i straffeloven, § 135a om diskriminerende ytringer og § 349a om diskriminering i servicevirksomhet. Rasediskrimineringskonvensjonen ble gjort til del av norsk rett i 2005 gjennom diskrimineringsloven om etnisitet.

Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr både direkte og indirekte diskriminering knyttet til diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, religion og livssyn. Loven bruker ikke begrepet «rase», men uttrykket «etnisitet» dekker også nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Lovens forbud mot diskriminering gjelder på alle samfunnsområder, unntatt familieliv og andre rent personlige forhold.

• Artikkel om rasisme ved HL-senterets kunnskapsdatabase
• Artikkel om eugenikk ved HL-senterets kunnskapsdatabase

• Malik, Kenan: The meaning of race. Race, history and culture in Western society, 1996
• Mosse, George L. Mosse: Toward the Final Solution. A History of European Racism, 1997
• Poliakov, Leon: The Aryan Myth: A History of Racist and Nationalist Ideas in Europe, 1974
• Skorgen, Torgeir: Rasenes oppfinnelse : rasetenkningens historie, 2002

• Balibar, Etienne og Immanuel Wallerstein: Race, Nation, Class: Ambiguous Identities, 1991