Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.

Rasisme kommer til uttrykk både i ekstreme ideologier og vold og i mer hverdagslige holdninger og handlinger der folk diskrimineres på grunn av sin etniske bakgrunn. Felles for de ulike formene for rasisme er at enkeltpersoner reduseres til representanter for en gruppe.

Den historiske bakgrunnen for begrepet rasisme er at det tidligere var vanlig å dele inn menneskeheten i ulike «raser». Dels skjedde dette ut fra fysiske kjennetegn som hår- hud- og øyenfarge og kroppshøyde. Ofte ble det også gjort feilaktige koblinger mellom slike synlige trekk og mentale egenskaper, som moral og intellekt. Det la grunnlag for den rasistiske oppfatningen at det finnes ulike menneskeraser med ulik verdi. Oppfatninger om «raser» ble dessuten ofte blandet sammen med kulturelle og/eller religiøse fordommer. Rasistiske ideologier har lagt grunnlag for systematisk undertrykking og forfølgelse i mange former, som for eksempel kolonialisme, slaveri og nazistenes folkemord.

Siden slutten av 1900-tallet har det vært enighet innenfor den antropologiske forskningen (forskningen på mennesker og kultur) om at det ikke eksisterer distinkte menneskeraser, og at disse snarere er kulturelle oppfinnelser. Ideen om menneskeraser har heller ingen støtte i moderne biologi. Likevel kan forestillinger om rasetilhørighet noen ganger leve videre i mer hverdagslige oppfatninger.

I høyreekstreme og nynazistiske miljøer kan man fortsatt finne klart rasistiske holdninger som er ideologisk forankret i en inndeling av menneskeheten i raser, og påstander om at den såkalte hvite «ariske rasen» er spesielt verdifull. Drapet på den norsk-afrikanske 15-åringen Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo den 26. januar 2001, var for eksempel motivert av slike forestillinger, som er typisk for det som kan kalles den klassiske rasismen.

Man kan skille mellom tre hovedbetydninger av rasisme:

1) Når arvelige biologiske egenskaper legges til grunn for å dele inn mennesker i påståtte «raser», snakker vi om klassisk rasisme. Den klassiske rasismen legger altså feilaktig til grunn at mennesker kan deles inn i adskilte raser ved at antatte fysiske rasekjennetegn som kroppshøyde og hår-, hud- og øyenfarge kobles sammen med antatte indre mentale rasekjennetegn og at dette gir grunnlag for et skille mellom under- og overlegne raser. Dette utgjør den smale betydningen av begrepet rasisme.

2) Den andre hovedformen for rasisme, kulturrasismen, legger større vekt på kultur og motstand mot å blande kulturer og religioner sammen. Kulturrasismen antar at individer er forutbestemt av sin kulturelle bakgrunn og at nasjoner og samfunn bare kan være i harmoni med seg selv når de er kulturelt ensartede heller enn flerkulturelle. Kulturblanding vil ifølge en slik oppfatning uunngåelig føre til destabilisering og konflikt.

3) Den tredje hovedformen er mer hverdagslig diskriminering og utestenging. Her kan det være snakk om diskriminerende holdninger, ytringer og handlinger. Det kan også være mer eller mindre usynlige og utilsiktede former for utestengning og negativ forskjellsbehandling av spesifikke etniske grupper.

Felles for disse formene for rasisme er antagelsen om at individer kan reduseres til sin gruppetilhørighet, enten denne gruppetilhørigheten knyttes til kultur eller «rase». Viktig er også antagelsen om at hver «rase» eller kultur kjennetegnes av bestemte egenskaper som er entydige og historisk uforanderlige. En slik feilaktig kulturforståelse, som ikke tar hensyn til at levende kulturer er sammensatte og i stadig forandring, kalles gjerne essensialistisk.

Ku-Klux-Klan på marsj, Alabama, USA, 1979.

Rasisme av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Den klassiske, biologisk begrunnede rasismen er et forholdsvis moderne fenomen som først oppstod på 1700-tallet og som siden utviklet seg i flere ulike faser. Under inntrykkene av oppdagelser, reiseskildringer, kolonialisme og slavehandel forsøkte datidens europeiske naturforskere, historikere og filosofer å forklare og systematisere det iøynefallende mangfoldet av folkeslag ved hjelp av rasebegrepet, som før hadde vært forbeholdt husdyr. Denne nye iveren etter å klassifisere og systematisere naturen kom derfor også til å prege den såkalte klassiske rasismen, som betegner ulike forsøk på å lage biologisk begrunnede inndelinger av mennesker i raser med en bestemt innbyrdes rangordning. Den første systematiske inndelingen ble lansert av den svenske naturforskeren og botanikeren Carl von Linné. Linnés beskrivelser av menneskeraser var i praksis en blanding av generaliserte fysiske, moralske og kulturelle kjennetegn.

Mens 1700-tallsrasismen i det store og hele var preget av denne periodens fascinasjon for synlige formlikheter og forskjeller, var rasismen i den romantiske epoken på begynnelsen av 1800-tallet mer opptatt av kulturelle fenomener som språklig, musikalsk og åndelig begavelse. Diktere og språkforskere som Friedrich von Schlegel lot seg begeistre av indisk språk og diktning, og ut fra interessen for den nordindiske overklassen, de såkalte arierne, ble ideen om den «ariske rasen» som en spesielt original og sivilisasjonsbyggende rase lansert som betegnelse på de folkene som talte såkalt indoeuropeiske språk.

På midten av 1800-tallet vender rasevitenskapen seg mer innover mot befolkningsgrunnlaget innenfor de europeiske nasjonalstatene, hvor såkalte to-raseteorier ble lansert av skribenter som den franske romanforfatteren og diplomaten Joseph Arthur de Gobineau. Til grunn for to-raseteoriene lå forestillinger om at nasjonale kulturformer oppstod som følge av et gunstig blandingsforhold mellom en aristokratisk førerrase og et underdanig slavefolk. Fra midten av 1800-tallet ble skalleformen regnet som det aller sikreste kriteriet for å gjøre raseinndelinger, og man skilte mellom de såkalte kortskallene og langskallene. Skandinaviske raseforskere som Anders Retzius bidrog til å utvikle den såkalte kraniometrien (også kalt frenologi), som er vitenskapen om måling av skalleformer, til en internasjonalt prestisjefylt vitenskap. En viktig del av den tidlige raseforskningen i Skandinavia ble utført på samene, ofte under tvang eller press, eller via plyndring av levninger fra samiske graver.

Med gjennombruddet for Charles Darwins utviklingslære i andre halvdel av 1800-tallet inntraff et nytt omslag i rasetenkningens historie. Under inntrykk av Darwins teorier om «survival of the fittest» begynte en rekke politikere, forfattere og vitenskapsmenn å bekymre seg over det moderne storbylivets og de moderne sosiallovenes forstyrrende innvirkning på det «naturlige utvalget» (se sosialdarwinisme). Den såkalte eugenikken (arvehygienen) og senere rasehygienen forsøkte å rette opp denne antatte feilutviklingen i sivilisasjonen ved at man forsøkte å hindre de såkalte «minusvariantene», eller uønskede arvebærerne, i å reprodusere seg (negativ eugenikk). Samtidig forsøkte man å legge de sosiale og miljømessige forholdene til rette for at de «verdifulle» arvebærerne fikk gode formeringsbetingelser (positiv eugenikk).

Rasebegrepet kan bli til en del av den samfunnsskapte virkeligheten når det forankres i staters lovverk og styringsideologi. Historisk sett utgjør dette kanskje den farligste formen for rasisme. I Norge ble særlig samer, romer, romanifolk og jøder rammet av rasistisk lovgivning og fornorskningspolitikk fra begynnelsen av 1900-tallet og helt fram til 1980-tallet. Norske rasehygienikere i kretsen rundt Halfdan Bryn og Jon Alfred Mjøen var således aktive pådrivere for steriliseringslovene som ble innført i Norge i 1934. Minst 128 reisende (romanifolk og såkalte «tatere») i Norge ble sterilisert som ledd i denne politikken.

Rasisme ble opptatt i Tysklands nazistiske ideologi i mellomkrigstiden. Bildet viser overmalte butikkvinduer i Berlin i 1930-årene.

av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Både rasistiske holdninger og rasebaserte teorier kan på tilsvarende måte gjøres til instrument for ulike politiske ideologier som søker å begrunne og legitimere en stats eller gruppes interesse av å dominere, utestenge, eie eller undertrykke en annen gruppe økonomisk, politisk, kulturelt eller militært. På 1800-tallet kunne forestillingen om den hvite rasens spesielle sivilisasjonsbyggende evner legitimere de europeiske kolonimaktenes undertrykkelse av og overgrep mot folk hjemmehørende i koloniene.

I Norge og Sverige ble rasistisk tankegods anvendt mot samene, som ble omtalt som et folkeslag kulturelt og genetisk underlegent de «germanske» nordmennene og svenskene. Samene ble utsatt for påtvunget «raseforskning» i et mislykket forsøk på å bevise folkets rasemessige underlegenhet. I Norge ble det vedtatt lover og politiske programmer som skulle utradere samekulturen og erstatte den med en mer «norsk» kultur. Staten førte også en reindriftspolitikk som la opp til at jordbruket – da ansett som en spesiell norsk næring – skulle ekspandere inn i områder tidligere brukt av samer til reindrift. I Sverige førte man en delvis segregeringspolitikk som søkte å holde reindriftssamene adskilt fra resten av samfunnet, samtidig som andre samer ble utsatt for assimilering.

Til de mest ekstreme historiske eksemplene på rasisme hører innføringen av Nürnberglovene i Tyskland i 1935, som forbød ekteskap mellom jøder og såkalt ariske tyskere, og raseskillepolitikken i de amerikanske sørstatene (se USAs historie) og apartheid i Sør-Afrika. I Nürnberglovene ble biologiske forestillinger om skadelig raseblanding koblet sammen med kulturelle og religiøse stereotypier om jødene som en trussel mot den tyske kulturen. Slik utgjorde raselovene også et ekstremt utslag av en rasistisk verdensanskuelse, eller raseideologi, som også ble gjort til en del av den politiske styringsideologien i Tyskland under Hitler-diktaturet.

Den spesielt farlige formen for antisemittisme (jødehat) og raseideologi som ledet frem til Nürnberglovene var påvirket av den såkalte völkisch-bevegelsen, som var en nasjonalkonservativ og bonderomantisk bevegelse. Etter at de tyske bøndene i 1870-årene ble rammet av en alvorlig jordbrukskrise, oppstod det en reaksjon mot alt som ble oppfattet som uttrykk for moderne forfall: marxisme, liberalisme og internasjonal storfinans, som i den antisemittiske völkisch-litteraturen ofte ble personifisert ved jødene.

Nazistene forsøkte også å legitimere sin antisemittiske agitasjon med argumenter fra den antropologiske rasevitenskapen og med rasehygieniske argumenter om jødenes «forurensning av det tyske blodet». De raseantropologiske forskningsmiljøene greide aldri å levere noen overbevisende vitenskapelige argumenter for at jødene utgjorde noen selvstendig rase i forhold til for eksempel tyskerne. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble imidlertid deler av den tyske forskningen tilpasset nasjonalsosialismens oppfatning av jødene som en mindreverdig rase. Man la vekt på forestillingen om den såkalte jødiske «rasesjelen» og kulturrasistiske argumenter om den jødiske kulturen som en form for «åndelig smitte». På den måten ble den klassiske rasismens frykt for raseblanding koblet sammen med kulturrasismens frykt for kulturblanding for å legitimere et statlig system for rasediskriminering.

Alle disse formene for rasisme ble opptatt i den nazistiske ideologien som begrunnet utryddelseskrigen på Østfronten og drapet på anslagsvis seks millioner jøder i dødsleirene (Holocaust). Til arbeidsleirene sendte man i første rekke krigsfanger, østeuropeere, jøder, homofile og politiske fanger. Til utryddelsesleirene sendte man først bare jøder, siden også romersigøynere»).

I årene 1948–1994 brukte myndighetene i Sør-Afrika raseideologi til å begrunne det såkalte apartheidsystemet, der det hvite mindretallet undertrykte og utestengte det svarte flertallet fra politisk deltagelse og fra en rekke andre viktige samfunnsarenaer. I flere delstater i USA fortsatte diskrimineringen av afroamerikanerne gjennom lovverket lenge etter at slaveriet ble opphevet. De siste såkalte Jim Crow-lovene, som foreskrev rasesegregering og fratok den afroamerikanske befolkningen en rekke borgerrettigheter, ble avskaffet i 1965 (se borgerrettsbevegelsen). Også i Australia ble forfølgelse og overgrep mot aboriginene og utestenging av ikke-hvite innvandrere begrunnet med raseideologiske holdninger og synsmåter («White Australia-politikken», se Australias historie).

Et fellestrekk ved alle former for rasisme er tendensen til å redusere individer til deres gruppetilhørighet og til å nedvurdere, undertrykke, forfølge eller utestenge dem på grunnlag av denne. Siden begynnelsen av 1980-tallet har rasismeforskere som Martin Barker og Etienne Balibar påpekt at det etter andre verdenskrig er kultur (kulturell tilhørighet) heller enn «rase» som danner grunnlag for slik nedvurdering og forskjellsbehandling. Denne formen for rasisme omtales derfor som kulturrasisme, som utgjør en «rasisme uten raser».

Da den engelske filosofen Martin Barker på begynnelsen av 1980-tallet studerte programmene til høyreekstreme partier i Storbritannia, oppdaget han at rasebegrepet ikke lenger stod sentralt. Fokuset var nå i stedet rettet mot begrepet kultur. På samme måten som rasehygienikerne i sin tid fryktet skadelige virkninger av raseblanding, advarte de høyreekstreme partiene mot de skadelige virkningene av kulturblanding. Doktrinen om «rasemessig renhet» var således blitt erstattet med doktrinen om «kulturell renhet», og denne nye formen for kulturrasisme betegnet Barker som «nyrasisme». Kulturrasisme og nyrasisme brukes om hverandre som betegnelser på kulturelt begrunnede former for rasisme og utestengning.

Slike holdninger er historisk sett ikke bare nye: De spilte blant annet en viktig rolle innen den språk- og kulturhistorisk begrunnede rasismen på begynnelsen av 1800-tallet og innenfor de antisemittiske bevegelsene i Tyskland og andre europeiske land. Den nyere kulturrasismen legger dessuten til grunn at befolkningen i en nasjonalstat bare kan være i fredelig harmoni med seg selv når den er kulturelt ensartet og at etnisk og kulturelt mangfold nødvendigvis vil medføre økt vold og uro. Kulturrasismen legger således til grunn at kulturblanding som følge av for eksempel innvandring må føre til vold og uløselige konflikter i et samfunn. Slike ideer var en viktig drivkraft bak terroren som rammet Utøya og regjeringskvartalet i Oslo 22. juli 2011.

Siden inngangen til 2000-tallet har kulturrasismens fokus i økende grad dreid over fra kulturell til religiøs gruppetilhørighet. Generaliserende og nedsettende beskrivelser av muslimer som gruppe og av islam som en enhetlig, tilbakestående og uopplyst religion har ført til muslimfrykt, såkalt islamofobi, i deler av det norske samfunnet og i en rekke andre land. Fremstillinger av muslimer generelt som en trussel mot majoritetssamfunnet og som del av en verdensomspennende konspirasjon for å oversvømme de europeiske befolkningene og ta kontroll over deres land, kultur og politikk (den såkalte Eurabia-teorien) var også medvirkende til terroranslaget mot Utøya den 22. juli 2011.

Grensene mellom kulturrasisme og legitim religionskritikk innen ytringsfrihetens rammer har vist seg å være omstridte, noe som ikke minst har kommet til syne i de offentlige ordskiftene om islams rolle i de europeiske samfunnene og den såkalte krigen mot terror etter angrepene mot Pentagon og tvillingtårnene på Manhattan den 11. september 2001.

Negativ systematisk forskjellsbehandling av individer eller grupper på grunn av deres hudfarge, kultur eller religion betegnes også som diskriminering (se etnisk diskriminering). Eksempler på dette i dagens Norge har vi i «utelivsdiskriminering», hvor personer med ikke-norske trekk nektes å komme inn på barer eller klubber, og i arbeids- og boligmarkedet, hvor personer med utenlandskklingende navn diskrimineres ved å bli forbigått, ved ikke å bli innkalt til intervju eller invitert til visninger.

Norsk rasistisk graffiti fra omkring 1990.

av Ø. Reisegg. Begrenset gjenbruk

Nedsettende uttrykk om andre personers hudfarge eller opprinnelse kan også være rasistiske. Særlig har bruken av ordet «neger» vært omstridt i Norge siden slutten av 1900-tallet. Men også i utgangspunktet nøytrale ord som «jøde» eller «sigøyner» kan oppfattes som rasistiske dersom de brukes i en diskriminerende mening eller sammenheng. Noen ganger annekteres også de diskriminerende uttrykkene av den diskriminerte gruppen selv for å markere tilhørighet eller for å ufarliggjøre dem eller ta avstand fra dem, som i romanen Pakkis av Khalid Hussain (1986). Likeledes kan enkelte grupper av afrikansk-amerikanere omtale hverandre i vennskapelig tone som «nigger», men hvor det samme ordet ikke blir akseptert dersom det kommer fra personer uten samme delte tilhørighet. Brukssammenhengen er således vesentlig for å avgjøre om et uttrykk er rasistisk, diskriminerende eller ingen av delene.

Den hverdagslige troen på at mennesker kan deles inn i «raser» på grunnlag av et «alminnelig inntrykk» av spesielt synlige ytre egenskaper som hår og hudfarge, kan også utgjøre en form for såkalt hverdagsrasisme, som betegner uttrykk for rasisme som ikke er politisk organisert. Noen ganger kan den like fullt gi seg utslag i rasistiske og diskriminerende handlinger. Gjennom slike hverdagslige holdninger og sosiale mekanismer kan «rase» i en viss forstand oppstå som et sosialt begrep, som opprettholdes ved at ulike grupper oppfatter og omgås hverandre ut fra forestillingen om å tilhøre ulike «raser». Som en følge av dette blir begrepet «rase» hyppig brukt i USA for å beskrive sosiale forskjeller og konflikter, mens det i Tyskland og de fleste andre europeiske land i langt større grad er tabubelagt på grunn av den historiske erfaringen med nazismen.

I land hvor alle grupper er formelt og juridisk likestilte, kan rasediskriminering likevel foregå i mer usynlige og upersonlige former. Når slik usynlig diskriminering skjer som følge av lover, regelverk eller praksiser i private eller offentlige institusjoner kalles det institusjonell diskriminering. Fordi det er snakk om usynlige strukturer i samfunnet som kan virke utestengende og diskriminerende på individer på grunn av deres etniske bakgrunn, betegnes denne formen for diskriminering også som strukturell rasisme. Dette er mekanismer som gjør at minoritetsgrupper kan komme dårligere ut enn andre deler av befolkningen, selv om diskrimineringen ikke er tilsiktet av noen enkeltpersoner. I stedet kan det være snakk om ordninger eller regelverk som er ment å være like for alle, men som likevel fører til systematisk diskriminering av bestemte grupper. Dette kan skje ved at man for eksempel stiller unødig høye krav til språkbeherskelse eller forbud mot spesifikke typer klesplagg i arbeidssituasjoner. Dette kan i neste omgang føre til at enkelte etniske grupper systematisk kommer dårligere ut enn andre grupper, noe som kommer til syne på statistikker over for eksempel utdanning og levekår.

Diskriminering av mennesker ut fra inndeling i grupper kan være mer eller mindre forankret i klassiske rasistiske forestillinger om arvelige biologiske og mentale kjennetegn. Dette har den britiske rasismeforskeren Ali Rattansi betegnet som «hard rasisme», til forskjell fra såkalt «mykere» former, som viser til kategorisering av mennesker som moralsk laverestående på bakgrunn av deres kulturelle og religiøse tilhørighet.

Mange norske muslimer blir eksempelvis spurt om å ta avstand fra islamistisk terror, selv om de aldri har ytret sympatier for slik vold. Dette kan sies å være en «mykere» form for rasisme ifølge Rattansi. Et eksempel på «hard rasisme» kan være at adopterte nordmenn opplever å ikke bli regnet som norske.

For å beskrive slike glidende overganger mellom rasismeformer med ulike grader av rasetilskriving, benyttes gjerne det nyere begrepet rasialisering. Dette begrepet beskriver prosesser der personer blir tillagt en form for etnisk gruppetilhørighet og redusert til denne uten at de selv har identifisert seg med den.

Slike generaliserende karakteristikker kan dels utspille seg i samhandling mellom individer, slik at de rasialiserte gruppene i noen tilfeller også tar til seg de rasialiserende karakteristikkene som andre tillegger dem. Dels kan rasialisering foregå i upersonlige former på samfunnsnivå og medvirke til strukturell rasisme. Begrepet rasialisering kan være nyttig når det gjelder å beskrive de ofte flytende overgangene mellom «hard» biologisk rasisme og «mykere» former for kulturrasisme og fremmedfrykt (xenofobi), som ofte kommer til uttrykk i den offentlige debatten om minoriteter eller gir seg utslag i mer eller mindre bevisste former for diskriminering.

Både internasjonale og nasjonale rettsregler forsøker å redusere rasisme og etnisk diskriminering.

Internasjonalt har FNs rasediskrimineringskonvensjon (International Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination, ICERD) fra 1965 vært særlig viktig. Norge sluttet seg til denne konvensjonen i 1970. Innenfor EU er diskriminering på grunn av rase og etnisk opprinnelse forbudt gjennom direktiv 2000/43/EF. Selv om dette direktivet rettslig sett ikke er del av EØS-avtalen, har Norge forpliktet seg politisk til å forsøke å sikre at norsk lovgivning gir minst like god beskyttelse.

Norges nasjonale lovgivning har i stor grad blitt påvirket av de internasjonale reglene. Da Norge sluttet seg til rasediskrimineringskonvensjonen, ble norsk lovgivning gjennomgått for å sikre at den var i samsvar med konvensjonens krav. Dette resulterte i to nye bestemmelser i straffeloven, § 185 om hatefulle og diskriminerende ytringer og § 186 om diskriminering i servicevirksomhet. Fra 2003 forbyr husleieloven § 1–8 å legge vekt på etnisitet, religion og livssyn ved utleie av husrom. Rasediskrimineringskonvensjonen ble gjort til del av norsk rett i 2005.

Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr både direkte og indirekte diskriminering knyttet til diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, religion og livssyn. Loven bruker ikke begrepet «rase», men uttrykket «etnisitet» dekker også nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Også trakassering knyttet til disse grunnlagene er forbudt, og loven gir både offentlige myndigheter, arbeidslivets organisasjoner og arbeidsgivere plikt til å arbeide aktivt for å hindre diskriminering. Lovens forbud mot diskriminering gjelder på alle samfunnsområder. Brudd på diskrimineringslovverket kan bringes inn for de ordinære domstolene, men klagesaker kan også behandles av diskrimineringsnemnda.

  • Balibar, Etienne og Immanuel Wallerstein: Race, Nation, Class: Ambiguous Identities, 1991
  • Bangstad, Sindre & Cora Alexa Døving: Hva er rasisme?, 2015
  • Mosse, George L. Mosse: Toward the Final Solution. A History of European Racism, 1997
  • Poliakov, Leon: The Aryan Myth: A History of Racist and Nationalist Ideas in Europe, 1974
  • Rattansi, Ali: Racism: A Very Short Introduction, 2007
  • Skorgen, Torgeir: Rasenes oppfinnelse : rasetenkningens historie, 2002

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.