FNs generalsekretær

António Guterres fra Portugal er FNs generalsekretær siden 2017.
Av /UN Photo.
Nordmannen Trygve Lie (til høyre) var FNs første generalsekretær fra 1946. I 1953 ble han etterfulgt av svenske Dag Hammarskjöld (til venstre).
Av /NTB Scanpix ※.

Kofi Annan var FNs første generalsekretær fra Afrika sør for Sahara, og tjenestegjorde fra 1997 til 2006. Før dette hadde han en lang karriere i FN.

Av /NTB Scanpix ※.

FNs generalsekretær er den øverste administrative leder for De forente nasjoner (FN) og spiller en viktig diplomatisk og politisk rolle i internasjonal politikk. Han eller hun velges for fem år av gangen.

Faktaboks

også kjent som:

engelsk: United Nations Secretary-General, (UN)SG

Portugiseren António Guterres er siden 1. januar 2017 FNs generalsekretær, den niende i rekken. FNs første generalsekretær var nordmannen Trygve Lie.

Arbeidsoppgaver

FN-pakten setter føringer for generalsekretærens arbeidsoppgaver, men over tid har generalsekretærens rolle blitt utvidet med flere oppgaver som ikke står beskrevet i FN-pakten.

Generalsekretæren er øverste leder for FN-sekretariatet og har dermed det øverste ansvaret for administrasjonen av FN. Dette betyr at generalsekretæren har ansvar for å forberede og hjelpe til med gjennomføringen av møter i Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, FNs økonomiske og sosiale råd og andre FN-organer. Sekretariatet forbereder sakspapirer og skriver rapporter som er et viktig underlag for arbeidet til medlemsstatenes representanter. Sekretariatet og generalsekretæren har også en viktig oppgave i gjennomføringen av FNs beslutninger.

I tillegg til administrasjon, spiller generalsekretæren i dag en viktig rolle i FNs arbeid for fred og sikkerhet, for demokrati og menneskerettigheter, for en bærekraftig utvikling og alle andre områder som FN arbeider med.

FN-pakten gir generalsekretæren rett til å ta opp i Sikkerhetsrådet ethvert problem som han eller hun mener er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Dette viser tydelig at grunnleggerne av FN mente at generalsekretæren hadde et delt ansvar med de andre FN-organene for å bevare fred og forebygge konflikter. Gjennom historien har FNs generalsekretær meklet mellom parter i konflikter flere ganger. Noen ganger mekler han eller hun direkte, som for eksempel Dag Hammarskjölds initiativ i Kongo i 1960, andre ganger gjennom å sende spesialrådgivere eller representanter, som for eksempel da Boutros Boutros-Ghali bad Thorvald Stoltenberg mekle i konflikten i det tidligere Jugoslavia i 1993. Slike diplomatiske aktiviteter kalles ofte at generalsekretæren bruker sine «good offices» for å forebygge konflikter eller hindre at de sprer seg.

FNs generalsekretær og Sekretariatet spiller også en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av fredsbevarende operasjoner. Dag Hammarskjöld, FNs andre generalsekretær, var en av dem som utviklet prinsippene om at fredsbevarende operasjoner skal være nøytrale, defensive og kun kan sendes ut dersom de har støtte fra de stridende partene. Dette gjorde han i forbindelse med opprettelsen av UNEF etter Suezkrisen i 1956. Siden den gang har FNs generalsekretær hatt som oppgave å legge fram forslag til sammensetning og mandat for nye fredsbevarende operasjoner, og han eller hun forhandler med partene om utplassering av FN-styrkene.

Flere ganger har Sikkerhetsrådet eller Generalforsamlingen bedt generalsekretæren om å skrive rapporter om en konfliktsituasjon som de kan bruke for å ta beslutninger. Generalsekretæren kan også ta initiativ til å opprette undersøkelseskommisjoner for å finne ut hva som skjer i en konfliktsituasjon.

Helt siden FN ble opprettet har generalsekretæren satt viktige saker på den internasjonale agendaen. Et sentralt verktøy her er generalsekretærens årsrapport om FNs arbeid som blir diskutert i september hvert år av Generalforsamlingen. Nordmannen Trygve Lie, den første generalsekretæren, begynte tradisjonen med å bruke årsrapportens innledning til å si sin mening til medlemsstatene om hvilke problemer og situasjoner de burde prioritere i sitt arbeid.

Gjennom en kombinasjon av rapporter, taler og uttalelser til media kan generalsekretæren sette press på medlemsstatene for å påvirke dem til å endre sine handlinger. Dette kalles ofte at generalsekretæren bruker sin «bully pulpit» eller at han opptrer som en normentreprenør.

Eksempler på at FNs generalsekretær har vært med å sette den internasjonal agendaen er Boutros Boutros-Ghalis arbeid for demokratisering, Kofi Annans arbeid for R2P-prinsippene om beskyttelse av sivile og Ban Ki-moons arbeid med å arrangere klimatoppmøter.

Det har ofte hendt at én eller flere av FNs medlemsstater har vært uenige i det generalsekretæren gjør. Mange av konfliktene og problemene som generalsekretæren har engasjert seg i er kontroversielle, og da er det ofte slik at de som mener det motsatte av generalsekretæren synes at han eller hun burde holde seg på sidelinjen. Noen observatører og politikere mener at FNs generalsekretær først og fremst skal drive med administrasjon, og at politiske valg skal tas av de suverene medlemsstatene alene. Trygve Lie kom i konflikt med Sovjetunionen på grunn av hans engasjement i Koreakrigen, og valgte til slutt å trekke seg fra stillingen som generalsekretær. Boutros Boutros-Ghali ble nektet gjenvalg av USA som mente han var blitt for selvstendig. Dette viser hvor viktig det er for generalsekretæren å finne en balanse mellom interessene til ulike stater for at han eller hun skal kunne gjøre en effektiv jobb for FN.

Gjennom arbeidet for fred og sikkerhet, demokrati, klima og andre viktige globale saker, har FNs generalsekretær over tid fått en større og viktigere internasjonal rolle enn den som står beskrevet i FN-pakten. I dag har generalsekretæren en viktig symbolsk funksjon som representant for FN-systemet og spesielt som talsperson for de svakeste gruppene i det globale samfunnet.

Valg og reformforslag

U Thant fra Burma (nå Myanmar) var FNs tredje generalsekretær, her avbildet i 1971.
Av /UN Photo.

FN-pakten sier at FNs generalsekretær skal velges av Generalforsamlingen på anbefaling fra Sikkerhetsrådet. Alle de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet må være enige om valget. I praksis betyr dette at generalsekretæren historisk har blitt valgt som en kompromisskandidat etter hemmelige forhandlinger mellom de fem stormaktene Frankrike, Kina, Russland/Sovjetunionen, Storbritannia og USA.

I forbindelse med valget av ny generalsekretær i 2016 var det mye diskusjon om hvordan prosessen burde reformeres for å passe bedre til vår tid. Kampanjen «1 for 7 billion» mente at valgprosessen burde bli mer åpen og demokratisk. De hadde flere forslag til endringer, men kun noen få fikk gjennomslag.

Generalforsamlingen har bestemt at generalsekretæren velges for fem år om gangen, og at han eller hun kan gjenvelges én gang. «1 for 7 billion» foreslo å endre dette til en lengre periode på sju år uten mulighet for gjenvalg. De mente at generalsekretæren da kan bli mer uavhengig av stormaktene og vil ha mulighet til å ta flere initiativ i kontroversielle saker. Men mange av FNs medlemsstater, inkludert de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet, vil helst ikke at generalsekretæren skal bli for egenrådig. FN har derfor ikke gjennomført en slik endring, og dagens generalsekretær er også valgt for fem år.

En annen uskreven regel som har utviklet seg over tid er prinsippet om at jobben som generalsekretær skal gå på omgang mellom forskjellige verdensregioner. Under den kalde krigen var det viktigste prinsippet at generalsekretæren skulle være fra et nøytralt land som kunne godtas av både Sovjetunionen, USA og gruppen av alliansefrie stater. Men siden 1990-tallet har diskusjonen om regioner blitt viktigere i valget av generalsekretær.

Medlemsstatene i FN har delt seg inn i fem regioner: Asia og Oseania, Afrika, Latin-Amerika, Øst-Europa og en gruppe som kalles Vest-Europa og andre stater (inkluderer Australia, Canada, New Zealand og USA). Den eneste gruppen som enda ikke har hatt generalsekretæren er Øst-Europa. Derfor mente mange i 2016 at den niende generalsekretæren burde komme fra denne regionen. I 2016 var ni av de 13 kandidatene fra Øst-Europa. Likevel endte det med at portugiseren António Guterres ble valgt, og dermed at Vest-Europa fikk sin fjerde generalsekretær. Det er fortsatt uklart hva dette betyr for prinsippet om regional rotasjon i FN.

Et annet viktig krav ved valget i 2016 kom fra dem som ønsket at den neste generalsekretæren skulle være en kvinne. De første åtte generalsekretærene hadde alle vært menn, og mange mente derfor at det var på tide med en kvinnelig leder for FN, fordi dette ville være viktig for global likestilling og kampen for kvinners rettigheter. Syv av 13 kandidater i 2016 var kvinner, og mange av dem, som for eksempel Helen Clark fra New Zealand og Irina Bokova fra Bulgaria, hadde lang erfaring som statsledere og fra internasjonale organisasjoner. Mange var derfor skuffet da valget likevel falt på en mann, den niende i rekken.

Valget i 2016 førte uansett til noen viktige endringer. Selv om Sikkerhetsrådet fortsatt anbefaler en kandidat til Generalforsamlingen, var prosessen som ledet opp til valget mer åpen enn tidligere. Presidenten av Generalforsamlingen, som dette året var dansken Mogens Lykketoft, tok initiativ til å holde åpne utspørringer med kandidatene. NGOer fikk lov til å sende inn forslag til spørsmål til utspørringene, og møtene ble livestreamet så alle interesserte kunne følge med på debatten, selv om det fortsatt kun var representanter fra medlemsstatene som fikk delta i disse møtene. I tillegg ble stater oppfordret til å nominere kandidater tidlig og åpent. Kandidatene ble bedt om å sende inn CV og sin visjon for FN, og disse ble publisert så alle kunne lese dem. Dette var viktige forskjeller fra tidligere år, da kun rykter hadde gitt informasjonen om hvilke kandidater Sikkerhetsrådet vurderte.

Dermed ble det noen endringer i valgprosessen som betyr at de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet ikke lenger kan bestemme helt alene hvem som skal være FNs generalsekretær.

Liste over FNs generalsekretærer

Periode Generalsekretær Land (Region)
1946–1953 Trygve Lie Norge (Vest-Europa)
1953–1961 Dag Hammarskjöld Sverige (Vest-Europa)
1961–1971 U Thant Burma (Asia)
1972–1981 Kurt Waldheim Østerrike (Vest-Europa)
1982–1991 Javier Pérez de Cuéllar Peru (Latin-Amerika)
1992–1996 Boutros Boutros-Ghali Egypt (Afrika)
1997–2006 Kofi Annan Ghana (Afrika)
2007–2016 Ban Ki-moon Sør-Korea (Asia)
2017– António Guterres Portugal (Vest-Europa)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg