Libanon

Libanon, republikk i Midtøsten (Sørvest-Asia). Landet grenser til Syria i nord og øst, og Israel i sør, med kyststripe mot Middelhavet i vest. Hovedstad er Beirut. Befolkningen er på rundt 6 millioner. Det offisielle språket er arabisk, men fransk og engelsk er utbredt.

Libanon er en nasjonalstat av moderne dato, men landets historie strekker seg langt tilbake. Kystområdet var befolket av fønikerne fra omkring 3000 fvt. Ruiner i Byblos, Beirut, Saida, Sarafand og Tyr vitner om et rikt kunst- og handelsliv.

Libanon tilhørte lenge det historiske Syria, også som del av Det osmanske riket. Landet ble selvstendig i 1943. I nyere tid har Libanon gjennomgått både borgerkrig og utenlandsk invasjon, og omfattes også av Midtøstenkonflikten.

Navnet Libanon har semittiske røtter og betyr «hvit» – antagelig en referanse til de snødekte Libanonfjellene. Libanons nasjonalsang er Kulluna lil watan lil 'ula lil 'alam ('Alle sammen, for vårt land, for vårt flagg og vår ære').

Libanon er et lite land på 10 452 kvadratkilometer; på størrelse med Aust-Agder. Kystlinjen mot Middelhavet er på 225 kilometer. Det frodige kystlandskapet i vest og Bekaa-dalen i øst er adskilt av Libanonfjellene. Mot grensen til Syria ligger Anti-Libanon. Begge fjellkjeder har topper på vel 3000 meter og snø fra desember til mai. Det viktigste landbruksområdet i landet er Bekaa-dalen.

Libanon har et typisk middelhavsklima med lange, varme somre og kalde og regnfulle vintre, med betydelig snøfall i fjellene. Hele landet er bebodd, med størst konsentrasjon langs kysten, der også de største byene (Beirut, Tripoli, Saida) finnes.

Omfattende avskoging fant sted allerede i oldtiden, blant annet av sedertreet – Libanons nasjonalsymbol – noe som har medført erosjon. Industri i moderne tid har bidratt til luft- og havforurensing. Det er påvist forekomster av olje og gass i havet. Andre mineralressurser omfatter jernmalm, kalkstein og salt.

Libanon har en sammensatt befolkning, og en høy grad av urbanisering. De fleste innbyggerne (87 prosent) bor i byer. Den etniske sammensettingen består av arabere (95 prosent), armenere (4 prosent) og andre folkegrupper (1 prosent). Libanon har en stor andel gjestearbeidere, særlig fra Egypt og Syria. Antallet palestinere i landet er omstridt. Det særskilte FN-organet for palestinske flyktninger (UNRWA) opererer med et offisielt tall på 455 000, mens nyere studier kun anslår at rundt 270 000 palestinere er bosatt i Libanon, hvorav de fleste bor i leire. Som følge av borgerkrigen i Syria, var det i sent 2017 omlag 1,5 millioner syriske flyktninger i Libanon, i følge FNs høykommissær for flyktninger.

Omtrent en fjerdedel av befolkningen er under 15 år; forventet levealder er over verdensgjennomsnittet (75 år). Betydelige sosiale skiller med fattigdom på landsbygda, samt mange års krig, har bidratt til migrasjon og urbanisering. De økonomiske forskjellene mellom rik og fattig økte på 1990-tallet, og om lag 28 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2009).

Libanon har størst religiøst mangfold i Midtøsten. Landet har 18 offisielt anerkjente religiøse grupper, alle forgreninger av islam og kristendommen, hvorav elleve er kristne.

Libanon er en republikk, og har i prinsippet holdt på et flerparti-demokrati, selv om det i perioder ikke er blitt avholdt valg. Grunnloven stammer fra 1926 og det franske mandatstyret, men er endret flere ganger. Domstolene er tuftet på fransk skikk, i tillegg finnes religiøse domstoler som håndterer private forhold.

Libanon er ett av få land med en styreform basert på konsensusmodellen, såkalt konsosiert demokrati. Tanken er at makten skal fordeles proporsjonalt med størrelsen på de mange religiøse grupperingene i landet.

Basert på folketellingen av 1932, som viste kristent flertall, ble det besluttet at presidenten skal være maronitt, statsministeren sunnimuslim, parlamentslederen sjiamuslim og visestatsministeren gresk-ortodoks. Alle de 18 religiøse gruppene ble representert i parlamentet. Taif-avtalen av 1989 endret representasjonen mellom kristne og muslimer til 50–50, og utvidet statsministerens og parlamentslederens fullmakter på bekostning av presidenten. Partiene er, med få unntak, knyttet til religiøse grupper.

Libanon er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, og for øvrig av blant annet Den arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid. Libanon spilte en viktig rolle i utformingen av Menneskerettighetserklæringen av 1948 og det internasjonale rettsapparatet for flyktninger, men har ikke ratifisert Flyktningekonvensjonen av 1951.

Libanons tidlige historie er vevd inn i Levantens og Midtøstens historie. Det er funnet spor etter bosetninger fra senest 5000 fvt., og Libanon omtales i kilder fra så langt tilbake som 4000 fvt. I oldtiden var kysten dominert av fønikiske bystater, senere ble ulike deler av Libanon underlagt blant annet egyptisk, assyrisk, gresk og romersk herredømme. På 600-tallet begynte en lang periode med arabisk og muslimsk styre i form av skiftende dynastiske imperier. Til tross for sterk kulturell påvirkning, forble Libanonfjellene et tyngdepunkt for ikke-muslimske minoriteter som beholdt en relativt stor grad av autonomi.

På 1100-1200 tallet erobret europeiske korsfarere flere av de største byene i Libanon under Det første korstoget, og etablerte flere lokaliserte fyrstedømmer etter føydal modell. Sterke bånd oppsto mellom kristne europeiske kongedømmer og Libanons kristne befolkning i korsfarerperioden, og i 1182 ble den lokale maronittiske kirken innlemmet i Den katolske kirke.

På sent 1500-tall ble store deler av det som i dag er Libanon til en selvstendig provins under Det osmanske riket. På grunn av en stor kristen majoritet i Libanonfjellene ble denne provinsen gjentatte ganger gjenstand for europeisk innblanding. Det er anslått at så mye som halvparten av Libanonfjellens befolkning døde av sult i perioden 1915-1918, som en følge av miljømessige forhold og handelsblokader håndhevet av både Det osmanske riket og europeiske makter.

Etter at Det osmanske riket kollapset under første verdenskrig overtok Frankrike styringen av Syria, herunder Libanon, og fra 1920 styrtes Libanon som egen stat etter mandat fra Folkeforbundet. Landområder øst og sør for Libanonfjellene, som hovedsakelig var befolket av muslimer, ble innlemmet i den nye staten og svekket dermed den kristne majoriteten. Et flertall av muslimene foretrakk dessuten å tilhøre en større arabisk stat, og hadde sterke bånd til Syria. I 1926 ble Den libanesiske republikken proklamert, og i 1943 avskaffet den første uavhengige libanesiske regjeringen mandatet. De siste franske militære styrkene forlot Libanon i 1946.

Libanon var på den tapende side i den første arabisk-israelske krig i 1948, og avsto fra å delta i Seksdagerskrigen mot Israel i 1967. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) begynte sine militære aksjoner mot Israel fra Sør-Libanon på 1970-tallet. Dette medførte represalier mot Libanon, først og fremst israelsk invasjon av Sør-Libanon i 1978. Invasjonen utløste en beslutning i FNs sikkerhetsråd om å send en multinasjonal fredsbevarende styrke, UNIFIL, til regionen. I 1982 invaderte Israel igjen Libanon med mål om å drive PLO ut av landet. Selv om målet var nådd allerede etter to måneder, ble israelske styrker værende i Sør-Libanon frem til 2000, med støtte fra lokal kristne militser. Etter 1985 fylte lokale motstandsgrupper tomrommet etter PLO, og spesielt den shiamuslimske militsen Hizbollah ble en maktfaktor. Israel invaderte Sør-Libanon på ny 2006 for å beseire Hizbollah.

Libanon opplevde en svært ødeleggende borgerkrig fra 1975 til 1990. Det er anslått at så mange som 150 000 libanesere omkom som en direkte følge av borgerkrigen, mens omlag én million ble fordrevet fra sine hjem. Utløsende faktor var palestinsk tilstedeværelse i landet, samt sosioøkonomiske, politiske og religiøse motsetninger. Konflikten sto i hovedsak mellom en koalisjon av høyreorienterte kristne grupper på den ene siden, mot PLO alliert med venstreorienterte og muslimske grupper på den andre. Skiftende interne allianser og utenlandsk innblanding bidro til å forlenge konflikten. Syria sendte militære styrker til Libanon i 1976, og disse fikk etter kort tid et fredsbevarende mandat av Den arabiske liga.

Borgerkrigen ble formelt avsluttet med Taif-avtalen i 1989, som medførte mindre endringer i Libanons politiske system og justerte maktfordelingen mellom landets religiøse grupper. De fleste militsene ble avvæpnet ved borgerkrigens slutt, med unntak av syrisk-allierte Hizbollah.

Attentatet mot daværende statsminister Rafiq al-Hariri i 2006 utløste den såkalte Sederrevolusjonen i 2005, som førte til at de syriske styrkene ble trukket ut av Libanon samme år. Fortsatt syrisk og iransk innflytelse i Libanon har medført at Hizbollah har kunnet bygge seg opp som en vesentlig maktfaktor. Siden 2005 har det libanesiske politiske landskapet vært delt mellom pro-syriske og mer pro-vestlige grupper.

Libanon har begrensede naturressurser, og i den moderne økonomien – særlig utviklet siden 1960-tallet – har bank og finans spilt en vesentlig rolle. Tradisjonelt, helt fra oldtiden, har internasjonal handel vært en viktig næringsvei.

I moderne tid har Libanon og Beirut vært et regionalt kommersielt sentrum. Med en åpen økonomi og et liberalt styresett, samt lave skatter og avgifter, tiltrakk landet seg utenlandske investeringer. Finanssektoren og andre næringer led under borgerkrigen, da kapital og virksomheter ble trukket ut av Libanon. Militsgrupper tok kontroll med ulike deler av landet, inkludert havnene. En omfattende illegal økonomi, med blant annet smugling av narkotika og våpen, blomstret.

Mange års krig påførte infrastrukturen store ødeleggelser, og et omfattende gjenreisingsprogram er iverksatt etter 1990. Dette har bidratt til gjeldsbyrde og budsjettunderskudd. Israels angrep på Hizbollah i 2006 førte til ytterligere ødeleggelser. Spredning av antipersonellminer har ført til at landbruksområder er tatt ut av drift, eller drives med fare for bøndenes liv.

Deler av Libanons økonomi er tett knyttet til Syria, og borgerkrigen der fra 2011 har fått økonomiske konsekvenser også for Libanon.

Libanon har en rik kulturarv og et høyt utdanningsnivå som dels reflekterer ulike gruppers forskjellige tradisjonelle tilhørighet: Eksempelvis har den maronittiske befolkningen langvarige bånd til Frankrike, fransk språk og kultur, mens den muslimske befolkningen er mer orientert mot arabiske stater.

Libanon har nære bånd til Vesten. Hovedstaden Beirut er et liberalt kulturelt knutepunkt i Midtøsten, med stor utflytting til Europa, Amerika og Australia. Libanon har størst grad av presse- og ytringsfrihet i den arabiske verden, men de fleste medier er privateide og gjerne knyttet til politiske partier eller interesser.

Et av Libanons best kjente kulturminner er de romerske ruinene i Baalbek, Bekaa-dalen, som i mange år var åsted for en internasjonal kulturfestival; gjenopptatt etter krigen – i likhet med mye av det øvrige kulturliv. Blant landets mest kjente kunstnere utenfor Libanons grenser hører forfatterne Amin Maalouf og Khalil Jibran, blant musikerne sangeren Fairuz.

Libanon har en av de høyeste utdanningsnivå og alfabetiseringsgrader i Midtøsten. Skolesystemet er godt utbygd, med et betydelig innslag av private institusjoner. Blant universitetene finner man det statlige Lebanese University fra 1951 og de private American University of Beirut, Université Saint-Joseph og Lebanese American University, etablert i henholdsvis 1866, 1875 og 1924.

Forholdet mellom Libanon og Norge er i alt vesentlig preget av norsk militær deltakelse i FNs fredsbevarende styrke i landet (UNIFIL), før dette mest gjennom skipsfart. I perioden 1978–1998 deltok vel 23 000 nordmenn i UNIFIL, og Norge bidro igjen med mindre elementer fra 2006. Den militære tilstedeværelsen var foranledningen til at Norge opprettet ambassade i Beirut, og derved til at de bilaterale forbindelsene mellom de to land ble styrket.

Mange FN-veteraner har opprettholdt kontakten med Libanon, og i det tidligere hovedkvarteret for den norske bataljonen (Norbatt) i Ebel es Saqi, markeres 17. mai hvert år med norsk deltakelse. Landsbyen har også et museum som omhandler tiden norske soldater var i området. I alt mistet 21 nordmenn livet under tjeneste i UNIFIL og flere steder i Sør-Libanon er det minnesmerker over norske soldater. Flere ekteskap ble inngått mellom norske soldater og libanesiske kvinner.

Norske soldater bidro, med offisiell norsk støtte, til humanitært hjelpearbeid i Sør-Libanon. Norge har gjennom flere kanaler ytt humanitær støtte til landet, i senere tid især til palestinske flyktninger gjennom FN og til minerydding utført av Norsk Folkehjelp. Etter at det er oppdaget forekomster av olje og gass utenfor kysten, har Statoil vist interesse for å engasjere seg, og siden 2015 har norske myndigheter bidratt med rådgivning i etableringen av en libanesisk olje- og gass-sektor.

Libanon er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Libanon ved sin ambassade i Beirut.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

2. mai 2012 skrev Tine Laursen

Kanskje på tide å oppdatere? Saad Hariri er ikke lenger statsminister.

2. mai 2012 skrev Georg Kjøll

Hei Tine. Takk for at du gjør oss oppmerksomme på dette. Det er en del felt som i leksikonet som fortsatt ikke har fagansvarlige og dermed artikler som ikke blir fulgt opp like godt som de burde, så vi er veldig glad for at brukere sier ifra om mangler.

Med vennlig hilsen,

Georg Kjøll
Redaktør

4. oktober 2012 skrev Ali Bacha

Hei : Det er nok noe feil under felt (stat og politikk) 3 avsnittgjelder parlamentsleder. Det riktige navnet er Nabih Birri og ikke Hasan Nusrallah.

6. november 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Ali. Vi har nå rettet opp feilen du påpekte. Takk for at du sa ifra, og beklager så mye at det tok lang tid å få gjort noe med det. Neste gang du finner en feil lover jeg å ta tak i det raskere!Alt godt fra Georg

22. april 2013 skrev Anette Fløan

HeiSynes det er markelig at dere og FN-sambandet opererer med to forskjellige år for Libanons selvstendighet. Dere forteller at det var i 1941, reelt i 1943 og FN i 1946. Dette bør være samme år!Hilsen Anette

23. april 2013 svarte Dag Leraand

Kort redegjørelse for årstallene brukt i leksikonet:1941: Øverstkommanderende for de frie franske styrker erklærer Libanon som selvstendig stat. Franskmennene har likevel reell kontroll over landet.1943:Libanesiske ledere blir enige om prinsippene for den nye statsdannelsen, et parlament og en president blir valgt. Grunnloven endres, og med det ender den franske mandatperioden formelt.Libanons selvstendighetsdag er forøvrig 22. november, for å markere frigjøringen fra Frankrike i 1943. De siste franske styrker forlot landet i 1946.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.