Mali har navn etter Mali-riket som blomstret mellom omtrent 1250 og 1450, og som på 1300-tallet var en av verdens største stater. Ved okkupasjon og indre oppløsning ble Mali-riket redusert i utstrekning og betydning.
På 1800-tallet gjorde fransk militær og økonomisk innflytelse seg gjeldende, og i 1895 ble kolonien Fransk Sudan opprettet. Den dekket territoriet som nasjonalstaten Mali i dag dekker. Ved uavhengigheten gikk Mali og Senegal sammen i Maliføderasjonen i 1960, men etter at denne hadde brutt sammen etter to måneder, ble republikken Mali proklamert 22. september samme år. På 1960-tallet førte Mali en sterkt sosialistisk politikk og samarbeidet med Sovjetunionen og Kina.
I 1968 gjorde en gruppe offiserer et statskupp som bragte Moussa Traoré til makten. I 1970- og 1980-årene ble Mali sterkt rammet av tørkekatastrofen i Sahel-området. Etter et opprør i 1991 ble Traoré avsatt i et militærkupp og flerpartistyre og demokrati ble opprettet. En ny grunnlov ble vedtatt, og landets første frie valg ble avholdt i 1992.
I januar 2012 brøt det ut et opprør blant tuareger tilhørende MNLA (National Movement for the Liberation of Azawad). De kjempet for et selvstendig stat i Nord-Mali, Azawad. Siden begynnelsen av 2000-tallet hadde det i tillegg kommet islamistiske grupper fra Algerie inn i Nord-Mali. Disse gruppene bygde seg etterhvert opp ved å ta vestlige gisler som de fikk utbetalt løsepenger for. I tillegg har de vært involvert i smugling av kokain og sigaretter gjennom Sahara til Europa. Islamistiske grupper som AQIM, Ansar Eddin og MUJAO har delvis konkurrert seg imellom og delvis samarbeidet. I 2012 plasserte islamistene raskt de sekulære tuaregopprørerne på sidelinjen og innførte en streng tolkning av sharia-lovgivning. Dette førte til at flere hundre tusen maliere flyktet til Bamako og til Malis naboland.
Kaptein Amadou Haya Sanogo i den maliske hæren ledet et statskupp og fjernet president Amadou Toumani Touré fra makten 22. mars 2012. Statskuppet var motivert av stor misnøye i hæren med hvordan presidenten har håndtert krisen nord i landet. Sanogo overleverte presidentmakten til lederen av nasjonalforsamlingen etter 20 dager med unntakstilstand. I denne kaotiske perioden erklærte opprørerne det nordlige Mali som en uavhengig stat, Azawad, (6. april 2012). Men Azawad er aldri blitt anerkjent av noen annen stat.
Ved årsskiftet 2012-2013 rykket opprørerne sørover mot hovedstaden Bamako. Franske styrker intervenerte, under FNs sikkerhetsråds resolusjon 2085, for å stoppe dem før de nådde hovedstaden. Totalt ble 4000 franske soldater sendt til Mali i denne operasjonen, kalt Opération Serval. Ettervert deltok også 6000 afrikanske soldater fra ECOWAS og Tsjad i operasjonen. I april 2013 overtok FN ansvaret for den fredsbevarende operasjonen i Mali, MINUSMA. 18. juni 2013 undertegnet noen av partene, men ikke islamistene, en avtale om våpenhvile som også inneholdt lovnad om nytt presidentvalg. Presidentvalget ble avholdt i juli og august og Ibrahim Boubacar Keita vant klart i den andre valgomgangen og ble innsatt som Malis president 4. september 2013.
Islamistgrupperingene AQIM og MUJAO ble midlertidig svekket og trakk seg nordover i Mali som følge av den sterke tilstedeværelsen i landet fra FNs fredsbevarende styrke MINUSMA. De fortsatte imidlertid med kidnappinger, landeveisrøving og drap i traktene rundt og nord for Kidal by. Gjennom hele 2014 foregikk sporadiske, men harde kamper mellom opprørerne og regjeringshæren. Begge gruppene tok flere franske statsborgere som gisler gjennom året.
Mens den islamistiske invasjonen sørover ble slått tilbake militært i 2013, begynte islamistene å komme tilbake til den sentrale Mopti-regionen fra 2015. Men denne gangen kom de ikke som en invaderende hær. I stedet har de gradvis og i mindre grupper tatt kontrollen over landsbyer i regionen, slik at i 2017 er hele det sentrale Mali kontrollert av islamistiske militante grupper, mens hæren og staten kun har kontroll over byene. Mange på landsbygda har sluttet seg til islamistene, fordi de er lut leie statens vanstyre og korrupsjon. Samtidig har islamistene markedsført seg som en bevegelse som er mot korrupsjon og den statlige elitens privilegier. Det er derfor mer økonomiske og politiske enn religiøse grunner til at mange slutter seg til disse gruppene.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.