Maisspirer i Malawi av /IFPRI. CC BY NC ND 2.0

utviklingsland

Utviklingsland kjennetegnes gjerne ved at en stor andel av befolkningen er sysselsatt i landbruket eller i uformell sektor. Her planter kvinner i utviklingslandet Laos ris.
Av /AusAID.
Lisens: CC BY 2.0

Utviklingsland (u-land) er en samlebetegnelse på land med svak økonomi og oftest også en rekke andre utfordringer som begrenser befolkningens økonomiske velstand og velferd. Disse landene preges derfor av utbredt fattigdom. Motpolen til utviklingsland er industriland (i-land).

Faktaboks

også kjent som:

U-land, Den tredje verden, «Det globale sør» eller bare «sør», fattige land, minst utviklede land (MUL-land, engelsk: Least Developed Countries, LDC). Tidligere ble uttrykket «underutviklede land» ofte brukt.

Begrepet har ingen klar definisjon. Tidvis brukes ordet om nesten alle land som ikke regnes som rike, rundt regnet 130 land. Ofte brukes det bare om de fattigste landene med særlig mange utfordringer, som utgjør noen få titalls land. Uansett er det stor innbyrdes forskjell mellom utviklingsland: De har strengt tatt ikke noe særlig felles, annet enn at velstand og velferd er relativt lite utbredt i befolkningen. Begrepet er altså svært upresist, og er ofte kritisert innenfor utviklingspolitikk og bistand. I faglige og politiske sammenhenger brukes andre og mer presise begreper.

Kategorier og definisjoner

Verdens land inndelt etter bruttonasjonalinntekt per innbygger. Rødt = høyinntektsland (mer enn 12535 USD per person per år), lyserødt = høyere mellominntektsland (mer enn 4045), lyseblått = lavere mellominntektsland (mer enn 1035) og blått = lavinntektsland (lavere enn 1035).

Kartet er hentet fra Verdensbankens hjemmesider og bygger på data fra World Development Indicators.

Verdensbanken.

Utviklingsland kan deles inn i mindre grupper av land med felles kjennetegn som delvis forklarer hvorfor velstand og velferd er lite utbredt i landet. De vanligste definisjonene domineres av makroøkonomiske indikatorer selv om det er allmenn enighet om at utvikling avhenger av mange ulike sosiale og politiske forhold, ikke minst fordeling.

Lavinntektsland har så svak økonomi at de ikke har mulighet til å sikre velstand og velferd for befolkningen med egne midler. Verdensbanken definerte disse i 2020 ut fra en bruttonasjonalinntekt (BNI) på mindre enn 1035 USD per person per år. I 2020 var det 29 lavinntektsland, langt de fleste i Afrika, eksempelvis Malawi og DR Kongo. De fleste har en økonomi dominert av småskala landbruk, få formelle arbeidsplasser og små utsikter til økonomisk vekst. Offentlig sektor har svak kapasitet og er ofte tungt bistandsfinansiert. I 2020 var det 47 minst utviklede land.

Minst utviklede land (MUL-land) inkluderer lavinntektslandene, men også noen andre land som har særlige utfordringer knyttet til menneskelig kapital (befolkningens utdanning og helse), økonomisk og miljømessig sårbarhet, definert av FNs økonomiske og sosiale råd. Eksempler på MUL-land som ikke er lavinntektsland er Bangladesh og Angola. Dette er den mest brukte samlebetegnelse på de mest vanskeligstilte landene.

Lavere mellominntektsland har en inntekt på inntil 4045 USD per person. Dette gjør det iallfall i teorien mulig å dekke en del av befolkningens behov, men ikke i nærheten av nok til en levestandard på linje med rike land, selv om ressursene hadde vært jevnt fordelt. De fleste har noe industri som gir en del arbeidsplasser, men de er svært dårlig betalt, samtidig som størstedelen av befolkningen jobber i uformell sektor eller småskala landbruk. Noen av disse landene har rimelig gode utsikter til økonomisk vekst slik at de etter hvert kan vokse seg ut av fattigdom, andre ikke. I 2020 var det 50 land i denne kategorien, deriblant India, Nigeria, Kenya og Vietnam.

Høyere mellominntektsland (inntil 12 535 USD/person/år) burde ha tilstrekkelig nasjonale ressurser til å sikre velstand og velferd for hele befolkningen, men ofte har det av ulike grunner ikke skjedd. Mange preges av svært ulik fordeling. Det er 56 land i denne gruppen, ikke alle regnes som utviklingsland i dagligtale. Eksempler er Brasil, Sør-Afrika og Russland.

En ofte brukt kategori er den som brukes av OECDs utviklingskomité (DAC) som kriterium for hvilke land som kvalifiserer til å motta utviklingsbistand. Det inkluderer nesten alle lav- og mellominntektsland, og omtales gjerne som DAC-land.

Andre kategorier

FNs Human Development Index måler levekår i land i verden og oppsummerer resultatene på en skala. Dette kartet viser land med høyeste nivå i blått, mellomhøyt i grønt, mellomlavt i gult, og laveste nivå i rødt.

En egen kategori utviklingsland er sårbare stater (engelsk: fragile states). Disse preges av konflikter eller spesielt dårlig styresett med en dysfunksjonell offentlig sektor og mye korrupsjon. Det gjør at de ikke sikrer befolkningens behov selv om noen har relativt høy nasjonal inntekt. I ekstreme tilfeller snakker man om mislykkede stater (failed states). I faglige og politiske miljøer snakker man i økende grad om sårbare situasjoner framfor å definere stater som sårbare eller mislykkede. I OECDs analyse i 2020 ble 57 land regnet som sårbare, hvorav 13 var definert som «ekstremt sårbare». Eksempler er Somalia og Afghanistan.

Tidvis brukes også andre kategorier av utviklingsland, for eksempel Small Island Developing Countries (SIDS) eller Landlocked Developing Countries (LLDC) som har spesielle geografiske utfordringer.

Over tid har det blitt utviklet en rekke andre indikatorer, som reflekterer at andre forhold enn makroøkonomi har blitt mer vektlagt. Best kjent er Human Development Index utviklet på 1990-tallet, og revidert i 2010 for bedre å gjenspeile nasjonal fordeling. UNDPs Multidimensional Poverty Index er kanskje enda bedre egnet som uttrykk for utvikling, med vekt på muligheten for å leve et langt liv med god helse, utbredelse av kunnskap og grad av levestandard.

I tillegg kommer andre måter å rangere land på etter forhold som styresett, demokrati, fordeling, korrupsjon og annet. Selv om slike rangeringer gir mer presise uttrykk for viktige dimensjoner av utvikling, brukes de sjelden til å skille mellom utviklingsland og andre land.

Årsaker

Utviklingsland har ofte dårlig utbygd infrastruktur, som veier, vann og kloakk. Bildet er fra Laos.
Av /AusAID.
Lisens: CC BY 2.0

Det finnes ingen enkel forklaring på at mange land fortsatt preges av utbredt fattigdom mens andre deler av verden har opplevd enorm framgang. Dette har vært diskutert i flere tiår. Diskusjonen er ofte politisk ladet, blant annet fordi det er ulike syn på rike lands rolle i årsaken til at andre land er fattige – som igjen kan si noe om rike lands medansvar for løsningen på utviklingslandenes utfordringer.

Noen av de vanligste forklaringene følger nedenfor. De overlapper hverandre og er gjenstand for komplekse årsakssammenhenger på en slik måte at én faktor kan være årsak til flere andre, ofte gjensidig forsterkende slik at de utgjør en negativ spiral. Siden utviklingsland er svært forskjellige, skjer dette på ulike måter i ulike land.

  • Arven fra kolonitiden: Nesten alle dagens utviklingsland har vært kolonier, og mange av de som sist ble selvstendige er de fattigste. De arvet en økonomi etablert for å produsere råvarer til kolonimaktene, noe som ga dårlige forutsetninger for vekst.
  • Nasjonale økonomiske forhold: Vekst kan begrenses av kapitaltilgang, teknologi, eller næringsstruktur – for eksempel en ensidig økonomi basert på småskalalandbruk og/eller eksport av noen få råvarer.
  • Nasjonale politiske og institusjonelle forhold: Utviklingsland kjennetegnes ofte ved svakt styresett, ineffektive offentlige institusjoner, uheldige insentiver, korrupsjon og andre forhold som hemmer både økonomisk vekst, fordeling og gode tjenester.
  • Menneskelig kapital: Lavt utdanningsnivå og andre forhold vanskeliggjør vekst. I tillegg kommer demografiske variabler som «overbefolkning» eller høy befolkningsvekst.
  • Internasjonale relasjoner: Det internasjonale samarbeidet mellom stater har spilt ut på ulike måter i ulike historiske epoker, men er dominert av mektige staters alliansepolitikk og rike lands interesser, som ofte kan være i fattige lands disfavør.
  • Internasjonal handel: Det er ulike syn på konsekvensene for fattige land av frihandel, som dominerer verdenshandelen i dag. Et perspektiv sier at frihandel er til nytte for alle land, selv om det er bred enighet om at de fattigste landene bør få særordninger (som de får i dag gjennom Verdens handelsorganisasjon). Et annet syn, kjent som avhengighetsteori, tilsier at internasjonal handel holder fattige land nede i fattigdom. Erfaring så langt tyder på at mange bedrestilte mellominntektsland har økonomisk nytte av internasjonal handel, men vi ser også økte interne forskjeller og på noen områder svekkede muligheter til å sikre anstendig arbeid, miljø og andre viktige hensyn. De minst utviklede landene har, tross særordninger, lite nytte av internasjonal handel.
  • Gjeldskrise og strukturtilpasning: De fleste utviklingsland havnet i en alvorlig gjeldskrise i 1980-årene som følge av uansvarlig utlånspolitikk og en rekke uheldige omstendigheter i 1970-årene. Kreditorene stilte strenge krav til omstrukturering av økonomien. Dette lammet den offentlige økonomien og dermed både velferdstjenester, infrastruktur og industrietableringer i lang tid. Gjeldskrisen ble delvis avhjulpet av flere tiltak for gjeldsslette siden midten av 1990-åra.
  • Geografi og naturgitte forhold: Tilgang til naturressurser er selvsagt viktig for økonomisk utvikling, men paradoksalt nok ser det ut til at noen typer ressursutvinning (olje og mineraler) ofte medfører dårlig styring og lite utvikling. Det har også stor betydning hvorvidt et land har kystlinje og for øvrig om infrastrukturen er god. Nærhet til rike land (markeder) spiller også inn.
  • Sosiale forutsetninger: Tradisjon og kultur blir ofte sett som årsak til mange problemer i utviklingsland. I fagmiljøer er det lite støtte til dette som forklaring på svak nasjonal økonomi, men det er vanlig i analysen av andre aspekter ved utvikling, ikke minst på lokalt nivå.

Historisk endring

Det dominerende syn på utviklingsland har endret seg over tid. I tiårene etter andre verdenskrig var det vanlig i vestlig utviklingspolitikk å vektlegge økonomiske faktorer som kapital, teknologi og industrialisering, samtidig som man i utviklingsland ofte la vekt på kolonihistorien og urettferdige internasjonale handelsvilkår. Fra 1980-årene fokuserte man på lands makroøkonomiske politikk og offentlig sektor. Fra rundt 1990 ble det lagt vekt på et mye bredere spekter av politiske spørsmål, inkludert sosialpolitikk, demokrati, rettigheter og miljøspørsmål. Etter årtusenskiftet fikk spørsmål om effektive offentlige institusjoner og målrettet politikk (som uttrykt i FNs tusenårsmål) mye oppmerksomhet. Nå legges det til grunn et svært bredt spekter av utviklingsmål, reflektert i FNs bærekraftsmål.

Spørsmål om intern nasjonal fordeling har stått på dagsorden i mange tiår, med skiftende vektlegging av hvorvidt vekst eller fordeling regnes som viktigste vei til bedre velstand og velferd. Internasjonal handel og investeringer er også stadig tilbakevendende tema i litt ulike former, for eksempel kravet om en ny økonomisk verdensorden i 1970-årene, globaliseringskritikk i 1990-årene, og Kinas stadig mer dominerende rolle etter tusenårsskiftet. Bistandens rolle har også vært mye diskutert.

Kritikk av begrepet

Selve betegnelsen «utviklingsland» har vært kritisert av flere grunner. Det oppstod under den kalde krigen da man kategoriserte verden i tre: Industriland (den første verden), sosialistiske land (den andre verden) og utviklingsland (den tredje verden). Utviklingsland ble en slags restkategori for land som ikke hadde annet felles enn at de ikke passet i de to andre kategoriene. Tredelingen av verdens land gir uansett ikke mening i dag.

Ordet assosieres også til en utdatert utviklingstenking, som legger til grunn at utvikling skjer på omtrent samme måte i alle land slik at man kan sortere verdens land i «underutviklede» (et tidligere synonym til utviklingsland) og «utviklede» land. I dag vet vi at utvikling ikke er en endimensjonal prosess, men skjer på så mange ulike måter at ulike land ikke lar seg plassere på en linje der noen land er «under utvikling» og andre er «utviklet».

Siden det i tillegg er enighet om at utviklingsland er en så bred kategori at det gir lite mening å samle alle under ett begrep, prøver mange derfor å unngå betegnelsen både i faglige og politiske sammenhenger. Likevel er det åpenbart behov for en samlebetegnelse på disse landene, om ikke annet fordi de har det til felles at de er målgruppe for utviklingspolitikken. Mange foretrekker uttrykket «Det globale sør», som selvsagt er like upresist, men uten historisk uheldige assosiasjoner. I faglige sammenhenger sier man gjerne «lav- og mellominntektsland».

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg