Utviklingsland, u-land, generell betegnelse på land med svak og ofte ensidig utviklet økonomi, og som har oppnådd en lavere grad av sosial og økonomisk utvikling enn industriland (i-land, også benevnt utviklede land). Selve begrepet utviklingsland (eng. developing countries) er i seg selv omstridt, bl.a. fordi det innebærer en utstrakt grad av generalisering og bidrar til en videreføring av tidligere begrep som «tredje verden», fra den kalde krigens dager. Dette er dels erstattet med betegnelsen «land i sør», eller bare «Sør».

Det er heller ingen klar definisjon av hva et utviklingsland er, og dermed hvilke land som regnes som u-land. Det er ulike syn på hvilke kriterier som bør legges til grunn for inndelingen. Lenge var Verdensbankens økonomiske klassifisering, basert på brutto nasjonalprodukt (senere brutto nasjonalinntekt, BNI) per innbygger enerådende. Fra 1990-årene har sosiale indikatorer koblet til økonomiske blitt mer brukt, bl.a. av FNs utviklingsfond (UNDP). Derved utfordres selve utviklingsbegrepet, som UNDP knytter mer til menneskelig velferd – omgivelser som gir folk mulighet til å utvikle sitt fulle potensial, og leve et produktivt, kreativt liv i tråd med sine behov og interesser. Som følge av denne tilnærmingen legges stor vekt på frihet, og derved menneskerettigheter.

FN, Verdensbanken og OECD har på bakgrunn av BNI etablert fem kategorier av land, rangert fra minst utviklede land (MUL) til høyinntektsland. De førstnevnte er viet særlig oppmerksomhet, idet MUL (eng. Least Developed Countries, LDC), står i en særstilling bl.a. i tilknytning til bistands- og handelsvilkår. Etter hvert er BNI blitt kombinert med grad av menneskelig utvikling og økonomisk sårbarhet. Per 2005 var 50 stater regnet som MUL, hvorav 34 i Afrika og 10 i Asia. FN opererer også med to andre grupper særlig sårbare stater, Small Island Developing Countries (SIDS), som omfatter små land som samtidig er øystater, og Landlocked Developing Countries (LLDC), som omfatter utviklingsland som ikke har direkte adgang til havet, med de spesielle utfordringer det medfører.

Økonomisk verdiskaping og vekst er viktig for utvikling, men mer et middel for å oppnå sosial utvikling enn et mål og en målestokk i seg selv. Følgelig er det vel så mye sosiale kjennetegn som karakteriserer et u-land. For å vurdere utviklingsgraden i et land brukes i tiltagende grad sosiale indikatorer, bl.a. gjennom Human Development Index (HDI). HDI ble utviklet av UNDP i 1990 og tatt i bruk 1993, og er en målestokk for menneskelig utvikling, basert på en kombinasjon av en rekke forhold, bl.a. barnedødelighet og forventet levealder, helse-/utdanningsnivå, tilgangen til rent vann og husholdningers kjøpekraft. Fra 1997 er en tilsvarende Human Poverty Index (HPI) brukt, med vekt på tre forhold: muligheten for å leve et langt liv med god helse, utbredelsen av kunnskap og graden av levestandard. Begge disse setter mennesket og dets livsvilkår i fokus, og retter dermed også søkelys på fordeling av ressurser. Mange u-land er strengt tatt ikke fattige i den forstand at flere besitter store naturrikdommer eller har gode naturgitte forutsetninger for jordbruk. Dette potensialet er dels ennå ikke realisert, og der det er utnyttet, har verdiskapingen ofte ikke kommet befolkningen eller landet selv til gode, bl.a. grunnet utenlandsk eierskap, dårlig styresett og korrupsjon.

Mens utvikling i stor utstrekning knyttes til sosiale forhold, er disse igjen i sterk grad knyttet til politiske og økonomiske forhold. Økonomisk sett er de fleste utviklingsland kjennetegnet av lav industrialisering og en liten moderne sektor, samtidig som den dominerende primærnæringen (oftest landbruk) er lite produktiv. En rekke u-land har også ensidig produksjon, hvor ett eller et fåtall (eksport-)produkter dominerer, enten fra landbruk eller gruvedrift, noe som gjør landene svært sårbare for prissvingninger på de internasjonale markedene. De fleste u-land har en fortid som kolonier, og deres økonomiske struktur er i utstrakt grad formet av deres rolle som råvareprodusent for kolonimakten. Dette har bidratt både til den ofte ensidige økonomien – mer utadrettet mot eksport enn innadrettet mot utvikling – og til at infrastrukturen er utbygd med tanke på frakt av eksportvarer fra innlandet til kysten, ikke som et middel for utvikling av et helt land. Politisk har også de fleste u-land i perioder ført en politikk som har vist seg ikke å ha fremmet utvikling, bl.a. gjennom for ensidig statlig styring, samt fravær av demokratisk styresett.

Utviklingsland er, enkelte fellestrekk til tross, ingen ensartet gruppe og består av land fra flere verdensdeler og kulturer, forskjellig politisk bakgrunn og svært ulike økonomisk forutsetninger. Like fullt har u-land i en del henseender sammenfallende syn, og har i ulike sammenhenger gått sammen for å fremme sine interesser, ikke minst i forhold til gjeldsspørsmål og markedsadgang.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.