Krig, organisert bruk av våpenmakt mellom grupper av mennesker i den hensikt å tilintetgjøre motparten eller påtvinge ham den annen parts vilje.

Gjelder det en konflikt mellom stater, taler man om internasjonal krig. Står striden mellom den lovlige regjering i en stat og en mer betydelig, fastere organisert gruppe av innbyggerne, foreligger borgerkrig.

Eldre tiders slektsfeider og lignende selvtekt betegnes undertiden som privat krig, men faller utenfor begrepet, siden det er vesentlig for krig at det ikke betegner voldsutøvelse mellom individere alene, men at aksjonen er overflyttet fra individet eller familien til det samfunnsmessige plan.

De første reglene i krigens folkerett fokuserte på begrepet ”krig”. Eldre regelverk, som for eksempel nøytralitetsretten, bruker derfor krig som begrep. ”Krig” innebar en væpnet konflikt mellom to eller flere stater og forutsatte at partene formelt hadde erklært krig, men av politiske årsaker unnlot ofte stater å kalle en situasjon for krig.

Derfor ble det i forbindelse med fremforhandlingene av Genèvekonvensjonene av 1949 besluttet at anvendelsen av disse konvensjonene ikke skulle være avhengig av en formell krigserklæring. I stedet ble det satt som vilkår at det faktisk foreligger en situasjon av ”væpnet konflikt” mellom to eller flere stater (internasjonal væpnet konflikt), eventuelt at det foreligger en ikke-internasjonal væpnet konflikt. Det som folkelig gjerne kalles borgerkrig, er et eksempel på en ikke-internasjonal væpnet konflikt.

Anvendelsen av krigens folkerett knyttes altså til den faktiske situasjonen, og er ikke lenger avhengig av formelle statlige erklæringer. En situasjon må med andre ord være over terskelen for væpnet konflikt for at krigens folkerett kommer til anvendelse. Det er ikke lenger relevant for krigens folkerett sin del om en væpnet konflikt også benevnes som krig.

Krig eller væpnet konflikt er etter folkeretten det ytterste middel, det såkalte ultima ratio, til rettshåndhevelse i internasjonale forhold, se for eksempel selvforsvar. Det er imidlertid umulig å skjelne mellom krig som rettshåndhevelse og krig som utslag av maktpolitikk.

Selv om folkeretten har gått over til å bruke begrepet væpnet konflikt i stedet for krig, brukes ordet krig i mange forskjellige sammenhenger og ofte med upresist innhold. Den langvarige debatten rundt krigsbegrepet knyttet til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner er et eksempel på dette.

Det er flere rettslige grunner til at man ikke ønsker å benytte, og heller ikke skal benytte, ordet krig for eksempel i forbindelse med internasjonale operasjoner, som for eksempel i Afghanistan. Det ene er at krigens folkerett som nevnt ikke lenger er knyttet til begrepet krig, men i stedet til væpnet konflikt.

I tillegg vil bruken av uttrykket krig ha en rekke internrettslige konsekvenser for Norge. Dette skyldes at krig har en egen betydning i norsk rett, blant annet i tilknytning til beredskapslovgivning, som det ikke er naturlig å anvende dersom norske styrker deltar i en væpnet konflikt som ikke berører norsk territorium. For eksempel vil den norske stat i krig kunne utskrive arbeidskraft til militære og sivile formål eller kreve rådighet over privat eiendom.

Krig forutsetter at menneskelige samfunn er undergitt en viss fast organisasjon og produserer et overskudd utover eksistensminimum.

Så snart det opptrer større bofaste folkegrupper organisert i stammer eller stater med en mer eller mindre utviklet sivilisasjon, møter man krig. Man finner således vitnesbyrd om organisert krigføring og om tilstedeværelsen av særskilte militære klasser allerede i oldtidens kinesiske, sumeriske, egyptiske kulturer med flere.

Opprinnelig har trolig årsakene til krig hatt sammenheng med ulikheten i sosial og økonomisk utvikling. Men ellers har sikkert andre krigsårsaker gjort seg gjeldende også i gammel tid, således dynastiske, politiske, religiøse med mer.

De økonomiske årsaker til krig bør ikke tillegges overdreven vekt, men uten tvil har dette moment vært fremtredende, både i oldtiden og middelalderen, og ikke minst i nyere tid.

Krig, av hvilken som helst årsak, har igjen avfødt nye kriger, frihetskriger av undertrykte folk, hevnkriger og så videre. Etter krigføringens art har det vært vanlig å tale om angrepskrig og forsvarskrig, stillingskrig og bevegelseskrig, gerilja- eller partisankrig.

Krig har med tiden antatt stadig mer omfattende og ødeleggende former. Den alminnelige verneplikt, som først ble innført under den franske revolusjonen i 1789, trakk hele nasjonen inn i krigføringen meget sterkere enn før og skapte forutsetninger for en langt mer vidtrekkende utnyttelse av ressursene til krigsformål. Dette ble demonstrert gjennom den franske maktutfoldelse under Napoleonskrigene.

Nye våpentyper, som maskingevær, stridsvogner, tungt artilleri, fly, undervannsbåter, giftgass med mer, førte under første verdenskrig til store menneskelige og materielle ødeleggelser for praktisk talt hele Europa.

Andre verdenskrig var av enda mer total karakter, fordi våpnene hadde fått enda større ødeleggelsesevne, og fordi de krigførende i en inntil da ukjent grad omstilte samfunnsøkonomien til krigsformål.

Den våpenteknologiske revolusjon som har funnet sted siden 1945, med blant annet utviklingen av kjernevåpen, har skapt et krigspotensial som, om det var blitt utnyttet fullt ut, ville ha utslettet hele menneskeheten.

Samtidig må man imidlertid regne med at evnen til og sannsynligheten for gjensidig utslettelse i tilfelle åpen krig mellom de store kjernefysiske makter har skapt et større interessefellesskap hos disse for å søke å unngå storkonflikt.

Man kan med en viss rett si at stormaktene ruster mest for den krigen de sannsynligvis aldri vil komme til å føre. Uttrykk for dette stormaktsinteressefellesskapet er blant annet den økte interessen for rustningskontroll med sikte på både å begrense, stabilisere og redusere rustningskappløpet seg imellom og å hindre at andre følger etter.

En spesiell oppmerksomhet er vist spørsmålet om kontroll med bakteriologiske og kjemiske stridsmidler, siden fremstillingen av slike faller forholdsvis rimelig og derfor kan foretas også av mindre stater, mens de kan være enda farligere i sin virkning enn kjernevåpen og dessuten vanskeligere å treffe effektive mottiltak mot. De såkalte Genèveprotokoller av 1925 forbyr bruk av kjemiske stridsmidler.

Se også rettferdig krigfredsbevegelsen, nedrustning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.