Gjelder det en konflikt mellom stater, snakker man om «internasjonal væpnet konflikt». Står striden mellom den lovlige regjering i en stat og en relativt fast organisert gruppe av innbyggere, foreligger en «borgerkrig».
Eldre tiders slektsfeider og lignende selvtekt omtales noen ganger som «privat krig», men faller utenfor begrepet, siden det er vesentlig for krig at det ikke betegner voldsutøvelse mellom individer alene, men at aksjonen er overflyttet fra individet eller familien til det samfunnsmessige plan.
De første reglene i krigens folkerett fokuserte på begrepet «krig». Eldre regelverk, som for eksempel nøytralitetsretten, bruker derfor krig som begrep. «Krig» innebar en potensielt væpnet konflikt mellom to eller flere stater og forutsatte at partene formelt hadde erklært krig, men av politiske årsaker unnlot ofte stater å kalle en situasjon for krig.
Derfor ble det i forbindelse med fremforhandlingene av Genèvekonvensjonene av 1949 besluttet at anvendelsen av disse konvensjonene ikke skulle være avhengig av en formell krigserklæring. I stedet ble det satt som vilkår at det faktisk foreligger en situasjon av «væpnet konflikt» mellom to eller flere stater (internasjonal væpnet konflikt), eventuelt at det foreligger en ikke-internasjonal væpnet konflikt. Det som folkelig gjerne kalles borgerkrig, er et eksempel på en ikke-internasjonal væpnet konflikt.
Anvendelsen av krigens folkerett knyttes altså til den faktiske situasjonen, og er ikke lenger avhengig av formelle statlige erklæringer. En situasjon må med andre ord være over terskelen for væpnet konflikt for at krigens folkerett kommer til anvendelse. Det er ikke lenger relevant for krigens folkerett sin del om en væpnet konflikt også benevnes som krig.
Det anerkjente Uppsala Conflict Data Program legger for eksempel til grunn at det må være minst 1000 kamprelaterte dødsfall i året i en statsbasert konflikt, eller mellom to tydelige parter, for å bli regnet som en væpnet konflikt. Dette er ikke et krav etter folkeretten; reglene vil komme til anvendelse så snart den faktiske situasjonen tilsier at det er en væpnet konflikt, uavhengig av om noen er drept. Antall drepte personer er med andre ord ikke relevant for hvorvidt krigens folkerett kommer til anvendelse. For eksempel er det mange områder i verden hvor det drepes langt flere enn 1000 mennesker i kriminell virksomhet, uten at dette skal anses som en væpnet konflikt.
Juridisk skilles det også mellom jus in bello, det vil si de reglene som gjelder i krigføring, og jus ad bellum, som omhandler reglene for når det er legitimt å ta i bruk militærmakt. Sistnevnte er gjerne knyttet til tesen om «rettferdig krig». Dette er et gammelt konsept, og ifølge Thomas Aquinas måtte tre kriterier være oppfylt for at krigen skal være rettferdig: (1) overhodet (det vil si den politiske institusjon) som setter krigen i gang må ha den rette autoritet, (2) selve begrunnelsen for krigen må være rettferdig, og (3) man må ha rett intensjon, slik at man ønsker å fremme det gode og unngå det onde.
I Norge var vi inntil 1990-årene mest opptatt av jus in bello, det vil si på hvilke handlinger som er tillatt når krig først har brutt ut. Vi var mindre opptatt av når man kunne gå til krig eller gjøre aktiv bruk av militærmakt. Under den kalde krigen var forutsetningen at det eventuelt ville være krigen som kom til oss, mot vår vilje, og at en forsvarskrig i seg selv både er legal og legitim. Etter murens fall i 1989 og utover på 2000-tallet, er imidlertid vår tids vanskeligste sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til å bestemme om man bør gripe til våpen, som i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.
Å finne en god definisjon på krig som alle kan enes om, kompliseres ytterligere av maktforbudet i FN-pakten som innebærer at krig ikke lenger er lov. Det er bare FNs sikkerhetsråd som har adgang til å hjemle en krig, selv om FN ikke bruker begrepet, med mindre det skulle være i selvforsvar. Og det kan være mange grunner til at FN, og ikke minst dens medlemmer, ikke vil gå til det skritt. Like fullt kan altså væpnede konflikter med tusener av drepte utspilles, uten at FN har sanksjonert det, eller at krig er erklært.
Regulering av angrepskrig og maktforbudet
I dag er det i utgangspunktet forbudt å gå til krig, men det tok mange år og flere forsøk å utvikle et generelt forbud som alle stater ville tilslutte seg. De første traktatene hadde som formål å innskrenke bruken av krig både som maktmiddel og som rettshåndhevende middel.
Den såkalte "Porter-konvensjonen, andre Haagkonvensjon av 1907, forbyr bruk av væpnet makt til inndrivelse av kontraktmessig gjeld. I 1919 erklærte stater i Folkeforbundspakten at enhver krig eller trussel om krig, enten den umiddelbart angikk noen av forbundets medlemmer eller ikke, for å vedkomme hele forbundet. Derfor skulle statene ta de skritt de anså egnet til å sikre fred på en effektiv måte (artikkel 11). Hvis et medlem av forbundet gikk til krig i strid med sine plikter etter pakten, skulle denne staten ansees for å ha begått en krigshandling mot alle andre medlemmer av forbundet. Disse skulle da stå solidarisk sammen mot vedkommende stat og tvinge den til å respektere pakten ved sanksjoner mot angriperstaten (artikkel 16). Da det 1935 ble vedtatt sanksjoner overfor Italia i anledning av angrepet på Etiopia, viste det seg imidlertid at bestemmelsene ikke stod sin prøve.
Ved Briand–Kellogg-pakten 1928 ble det for første gang uttrykkelig gitt avkall på krig som middel til løsning av internasjonale konflikter, men kun seksti stater sluttet seg til denne pakt.
I dag gjelder det et generelt folkerettslig maktforbud, som innebærer at bruk av militær makt mot en annen stat er forbudt med mindre det gjøres i selvforsvar eller med autorisasjon fra Sikkerhetsrådet. Dette fremkommer i pakten for De forente nasjoner (FN-pakten, 1945), artikkel 2, 4. ledd. I henhold til FN-pakten er det i første rekke Sikkerhetsrådet som har til oppgave å hindre at tvister mellom statene setter den internasjonale fred eller sikkerhet i fare. Statene er forpliktet til å løse tvister på fredelig vis, og Sikkerhetsrådet kan gripe inn med maktmidler, også væpnet makt, hvis dette ikke skjer. Men en slik beslutning er betinget av enstemmighet mellom stormaktene. Det er også inngått en rekke bilaterale og multilaterale avtaler der partene uttrykkelig forplikter seg til ikke å bruke væpnet makt mot hverandre.
Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner
Selv om folkeretten har gått over til å bruke begrepet «væpnet konflikt» i stedet for krig, brukes ordet krig i mange forskjellige sammenhenger og ofte med upresist innhold. Den langvarige debatten rundt krigsbegrepet knyttet til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner er et eksempel på dette.
Hvor komplisert begrepet «krig» er, kan illustreres med to sitater fra daværendestatsminister Kjell Magne Bondevik. I mars 1999 uttalte han til Dagbladet i forbindelse med operasjonene mot Serbia: «Jeg vil reservere meg mot at Norge er i krig. Vi har ikke erklært krig mot noe annet land. Vi er med i en begrenset militær aksjon.» I september 2003 uttalte han til samme avis: «Dette var en krig, det var urettferdig og galt både overfor opinionen og dem som deltok å kalle det noe annet.»
Det er flere rettslige grunner til at man ikke ønsker å benytte, og heller ikke skal benytte, ordet krig for eksempel i forbindelse med internasjonale operasjoner, som i Afghanistan. Det ene er at krigens folkerett som nevnt ikke lenger er knyttet til begrepet krig, men væpnet konflikt.
I tillegg vil bruken av uttrykket krig ha en rekke internrettslige konsekvenser for Norge. Dette skyldes at krig har en egen betydning i norsk rett, blant annet i tilknytning til beredskapslovgivning, som det ikke er naturlig å anvende dersom norske styrker deltar i en væpnet konflikt som ikke berører norsk territorium. For eksempel vil den norske stat i krig kunne utskrive arbeidskraft til militære og sivile formål eller kreve rådighet over privat eiendom.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.