krig

Det konkrete innholdet i begrepet «krig» er i sin natur uklart, og vil alltid være det. Det er følelser, interesser og oppfatninger knyttet til begrepet som gjør at man vanskelig kan finne en definisjon som alle kan og vil bli enige om.

Begrepet «krig» er problematisk fordi det både er betegnelsen på et fenomen som plutselig kan oppstå og et middel noen kan bruke. Krig har det til felles med for eksempel et jordskred at de kan inntreffe brått og ramme mange mennesker. I motsetning til naturkatastrofer er krig imidlertid også noe vi aktivt kan sette i gang for å oppnå, eller unngå, noe annet. Krig kan følgelig både være en del av problemet, og en del av løsningen, avhengig av situasjonen og øyet som ser.

Krig har også elementer både fra det filosofene kaller harde fakta og fra sosiale fakta. Harde fakta er ikke avhengige av oss mennesker. Mengden vann i Mjøsa påvirkes ikke av hva vi måtte mene om spørsmålet. En utbombet by blir ikke mindre utbombet av om enkelte hevde at det aldri har skjedd. På den annen side har krig også trekk fra sosiale fakta. Det er fakta som ikke eksisterer uavhengig av oss mennesker. Verdien av en hundrelapp er et eksempel på et sosialt faktum.

På den ene siden kan krig altså ha noen ytterst synlige og håndgripelige kjennetegn, som sprengte hus og flyktningestrømmer. På den annen side kan krig være noe ytterst diffust. Vietnamkrigen hadde alle de nevnte fysiske kjennetegn, men var ingen krig, formelt sett. Krigen mellom Finland og Storbritannia, som sistnevnte erklærte 6. desember 1941, var derimot en krig i formell forstand, men det falt ikke et eneste skudd mellom partene. Den ble som en av de siste kriger i historien erklært på forskriftsmessig vis. I dette perspektivet er krig en nærmere bestemt rettstilstand mellom stater, og har ingenting med fysisk maktbruk å gjøre, rent definisjonsmessig.

Gjelder det en konflikt mellom stater, snakker man om «internasjonal væpnet konflikt». Står striden mellom den lovlige regjering i en stat og en relativt fast organisert gruppe av innbyggere, foreligger en «borgerkrig».

Eldre tiders slektsfeider og lignende selvtekt omtales noen ganger som «privat krig», men faller utenfor begrepet, siden det er vesentlig for krig at det ikke betegner voldsutøvelse mellom individer alene, men at aksjonen er overflyttet fra individet eller familien til det samfunnsmessige plan.

De første reglene i krigens folkerett fokuserte på begrepet «krig». Eldre regelverk, som for eksempel nøytralitetsretten, bruker derfor krig som begrep. «Krig» innebar en potensielt væpnet konflikt mellom to eller flere stater og forutsatte at partene formelt hadde erklært krig, men av politiske årsaker unnlot ofte stater å kalle en situasjon for krig.

Derfor ble det i forbindelse med fremforhandlingene av Genèvekonvensjonene av 1949 besluttet at anvendelsen av disse konvensjonene ikke skulle være avhengig av en formell krigserklæring. I stedet ble det satt som vilkår at det faktisk foreligger en situasjon av «væpnet konflikt» mellom to eller flere stater (internasjonal væpnet konflikt), eventuelt at det foreligger en ikke-internasjonal væpnet konflikt. Det som folkelig gjerne kalles borgerkrig, er et eksempel på en ikke-internasjonal væpnet konflikt.

Anvendelsen av krigens folkerett knyttes altså til den faktiske situasjonen, og er ikke lenger avhengig av formelle statlige erklæringer. En situasjon må med andre ord være over terskelen for væpnet konflikt for at krigens folkerett kommer til anvendelse. Det er ikke lenger relevant for krigens folkerett sin del om en væpnet konflikt også benevnes som krig.

Det anerkjente Uppsala Conflict Data Program legger for eksempel til grunn at det må være minst 1000 kamprelaterte dødsfall i året i en statsbasert konflikt, eller mellom to tydelige parter, for å bli regnet som en væpnet konflikt. Dette er ikke et krav etter folkeretten; reglene vil komme til anvendelse så snart den faktiske situasjonen tilsier at det er en væpnet konflikt, uavhengig av om noen er drept. Antall drepte personer er med andre ord ikke relevant for hvorvidt krigens folkerett kommer til anvendelse. For eksempel er det mange områder i verden hvor det drepes langt flere enn 1000 mennesker i kriminell virksomhet, uten at dette skal anses som en væpnet konflikt.

Juridisk skilles det også mellom jus in bello, det vil si de reglene som gjelder i krigføring, og jus ad bellum, som omhandler reglene for når det er legitimt å ta i bruk militærmakt. Sistnevnte er gjerne knyttet til tesen om «rettferdig krig». Dette er et gammelt konsept, og ifølge Thomas Aquinas måtte tre kriterier være oppfylt for at krigen skal være rettferdig: (1) overhodet (det vil si den politiske institusjon) som setter krigen i gang må ha den rette autoritet, (2) selve begrunnelsen for krigen må være rettferdig, og (3) man må ha rett intensjon, slik at man ønsker å fremme det gode og unngå det onde.

I Norge var vi inntil 1990-årene mest opptatt av jus in bello, det vil si på hvilke handlinger som er tillatt når krig først har brutt ut. Vi var mindre opptatt av når man kunne gå til krig eller gjøre aktiv bruk av militærmakt. Under den kalde krigen var forutsetningen at det eventuelt ville være krigen som kom til oss, mot vår vilje, og at en forsvarskrig i seg selv både er legal og legitim. Etter murens fall i 1989 og utover på 2000-tallet, er imidlertid vår tids vanskeligste sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til å bestemme om man bør gripe til våpen, som i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

Å finne en god definisjon på krig som alle kan enes om, kompliseres ytterligere av maktforbudet i FN-pakten som innebærer at krig ikke lenger er lov. Det er bare FNs sikkerhetsråd som har adgang til å hjemle en krig, selv om FN ikke bruker begrepet, med mindre det skulle være i selvforsvar. Og det kan være mange grunner til at FN, og ikke minst dens medlemmer, ikke vil gå til det skritt. Like fullt kan altså væpnede konflikter med tusener av drepte utspilles, uten at FN har sanksjonert det, eller at krig er erklært.

Selv om folkeretten har gått over til å bruke begrepet «væpnet konflikt» i stedet for krig, brukes ordet krig i mange forskjellige sammenhenger og ofte med upresist innhold. Den langvarige debatten rundt krigsbegrepet knyttet til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner er et eksempel på dette.

Hvor komplisert begrepet «krig» er, kan illustreres med to sitater fra daværendestatsminister Kjell Magne Bondevik. I mars 1999 uttalte han til Dagbladet i forbindelse med operasjonene mot Serbia: «Jeg vil reservere meg mot at Norge er i krig. Vi har ikke erklært krig mot noe annet land. Vi er med i en begrenset militær aksjon.» I september 2003 uttalte han til samme avis: «Dette var en krig, det var urettferdig og galt både overfor opinionen og dem som deltok å kalle det noe annet.»

Det er flere rettslige grunner til at man ikke ønsker å benytte, og heller ikke skal benytte, ordet krig for eksempel i forbindelse med internasjonale operasjoner, som i Afghanistan. Det ene er at krigens folkerett som nevnt ikke lenger er knyttet til begrepet krig, men væpnet konflikt.

I tillegg vil bruken av uttrykket krig ha en rekke internrettslige konsekvenser for Norge. Dette skyldes at krig har en egen betydning i norsk rett, blant annet i tilknytning til beredskapslovgivning, som det ikke er naturlig å anvende dersom norske styrker deltar i en væpnet konflikt som ikke berører norsk territorium. For eksempel vil den norske stat i krig kunne utskrive arbeidskraft til militære og sivile formål eller kreve rådighet over privat eiendom.

Forskjellen på ulike typer krig kan bli så stor at det er vanskelig å generalisere på tvers av tid og rom. Men i den grad man aksepterer krig som et stadig tilbakevendende fenomen har man tradisjonelt lett etter dens årsaker på tre nivåer: I mennesket selv, i statenes natur og karaktertrekk, og i det globale systemet av stater.

Skal man finne ut om kimen til krig og ufred ligger i menneskets natur, må vi gå så langt tilbake i historien at denne naturen ikke var påvirket av statsdannelser og andre større sivilisasjonsformer. Hvor fredelige eller stridslystne var egentlig urmenneskene?

I det ene ytterpunktet av den debatten finner vi den tidlige opplysningstidens tanke om «den edle ville». Oppfatningen var at i sin opprinnelige form var mennesket en fredelig skapning, men at samfunnsutviklingen forrået ham. Tanken var at den ofte religiøst ladede brutaliteten man så i det moderne Europa på 1500- og 1600-tallet måtte være en utvikling til det verre. Det måtte ha vært bedre før.

Moderne forskning tegner derimot et annet bilde. I sin bok War in Human Civilization argumenterer den israelske historikeren Azar Gat for at livet før jordbrukssamfunnets framvekst var langt mer brutalt enn tidligere antatt. Arkeologiske funn indikerer at så mye som hver fjerde voksne mann kan ha blitt drept i ulike typer feider og oppgjør. Man kan si at dette hadde lite med krig å gjøre i den organiserte formen vi kjenner i dag, men det antyder at det ligger ganske naturlig for mennesket å ta livet av artsfrender om situasjonen skulle tilsi det.

Andre har derimot lett etter krigens årsak i måten vi mennesker organiserer oss på, ikke i menneskenes natur. Krig forutsetter i dette perspektivet at menneskelige samfunn er undergitt en viss fast organisasjon og produserer et overskudd utover eksistensminimum. Så snart det opptrer større bofaste folkegrupper organisert i stammer eller stater med en mer eller mindre utviklet sivilisasjon, møter man krig. Man finner således vitnesbyrd om organisert krigføring og om tilstedeværelsen av særskilte militære klasser allerede i oldtidens kinesiske, sumeriske og egyptiske kulturer, med flere.

Opprinnelig har trolig årsakene til krig hatt sammenheng med ulikheten i sosial og økonomisk utvikling. Men også andre krigsårsaker har gjort seg gjeldende, som dynastiske, politiske og religiøse grunner. Intern maktkamp og posisjonering i en stat kan også gjøre at enkelte ser sine interesser best tjent med et stort militærapparat og en aggressiv utenrikspolitikk, noe som i seg selv kan være krigsdrivende.

De økonomiske årsakene til krig bør ikke tillegges overdreven vekt, men uten tvil har dette momentet vært fremtredende, både i oldtiden og middelalderen, og ikke minst i nyere tid.

Krig, av hvilken som helst årsak, har igjen avfødt nye kriger, frihetskriger av undertrykte folk, hevnkriger og så videre. Etter krigføringens art har det vært vanlig å tale om angrepskrig og forsvarskrig, stillingskrig og bevegelseskrig, gerilja- eller partisankrig.

Det er et statistisk faktum at demokratier (nesten) aldri kriger med hverandre. Det er derfor fristende å tenke at en global demokratiseringsprosess vil avskaffe krig på sikt. Imidlertid er slike demokratiseringsprosesser nesten alltid svært voldelige. For de fleste stater i verden har veien fram til et funksjonelt demokrati gått gjennom blodige kriger.

Over statene ligger statssystemet, og enkelte har pekt på at det er i det internasjonale anarkiet, hvor mangelen på effektive sanksjonsmidler er det mest framtredende, at kjernen til internasjonal krig ligger, ikke i menneskets natur eller staters styresett. Den amerikansk sosiologen og historikeren Charles Tilly er kjent for å peke på en sammenheng mellom utviklingen av statssystemet og krig: «Kriger skaper stater, og stater skaper krig.» I denne observasjonen antydes det spor av en ond sirkel. Jo flere stater, desto flere kriger. Kanskje hadde det vært mindre krig om statene hadde vært langt færre og langt større?

Om vi gir opp å lete i strukturene, men heller ser på motivene bak krig og voldsbruk mer generelt, dukker det også opp tre forklaringsmuligheter: instrumentelle grunner, eksistensielle grunner og ekspressive grunner.

Vold av instrumentelle grunner er den vi forstår best. I slike tilfeller benyttes vold, som krig, for å oppnå noe annet. Når vi skal forklare hvorfor en konkret krig brøt ut, leter vi normalt etter årsaker utenfor krigen selv, være seg å erobre nytt territorium, oppnå nasjonal selvstendighet, samle egen befolkning rundt egne myndigheter gjennom å skape et ytre trykk, innføre demokrati og respekt for menneskerettighetene, eller for å innføre sharialover, for å nevne noe. Det er bare fantasien som setter grenser for hvilke saker det er mulig å føre krig for. I dette bildet er krig og annen vold en fortsettelse av politikk med andre midler.

En side ved krig vi lettere glemmer, er at hensikten med krigen kan ligge i krigen selv. Det er altså eksistensielle grunner til krig, ikke bare instrumentelle. En sterkere følelse av å være del av noe stort og viktig, finner man ikke andre steder enn i krig og væpnet konflikt. Krig av eksistensielle grunner skaper også folk og hierarkier. Handlingen skaper utøveren og dennes plass i samfunnet. Du kan ikke være frihetskjemper uten kamp, kriger uten krig, eller general uten en armé. I dette perspektivet er det ikke slik at man brenner for en sak det er verdt å slåss for, men man brenner for en krig det er verdt å finne en sak for.

Faktorene over har begge et element av nytte ved seg; man fører krig fordi. Men kanskje det ikke alltid finnes et fordi heller? Kanskje er det volden og kampen i seg selv som appellerer? Handlingen kan være målet i seg selv, noe som kalles «autotelisk vold», altså vold uten noen bestemt hensikt, og som utøves for voldens egen skyld. Volden er målet, ikke hva vi oppnår eller hva den gjør oss til.

Terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 kan sees i lyset av alle disse tre årsakene til vold. I terroristens egne øyne var det et middel for å nå et langsiktig mål, nemlig å bekjempe islam og fremmed kultur. I andres øyne hadde det ingenting med det å gjøre, men alt å gjøre med hans ønske om «å bli noen» – om å sette et merke, et avtrykk etter hans eksistens her på Jorden. Men kanskje var det ikke det heller. Kanskje volden i seg selv var målet?

Noen vil reagere på at vi setter likhetstegn mellom voldsanvendelse og krig, men i sin kjerne er krig bruk av vold for, blant annet, å påtvinge motstanderen vår vilje.

For å oppsummere: Uansett hvor vi leter etter svaret på krigens gåter, og hvorfor man tyr til vold, er det som Øyvind Østerud skriver i boka Hva er krig en «stor faglig uenighet om krigens hva og hvorfor.»

Krig har med tiden antatt stadig mer omfattende og ødeleggende former. Den alminnelige verneplikt, som først ble innført under Den franske revolusjon i 1789, trakk langt sterkere enn før hele nasjonen inn i krigføringen, og skapte forutsetninger for en langt mer vidtrekkende utnyttelse av ressursene til krigsformål. Dette ble demonstrert gjennom den franske maktutfoldelsen under Napoleonskrigene.

Nye våpentyper, som maskingevær, stridsvogner, tungt artilleri, fly, undervannsbåter, giftgass med mer, førte under første verdenskrig til store menneskelige og materielle ødeleggelser for praktisk talt hele Europa. Første verdenskrigs enorme tapstall og massive ødeleggelser, gjorde også at krig kom i et annet lys enn tidligere. Så sent som i 1914 kunne lærer i strategi og krigshistorie ved den Militære høiskole i Kristiania, major Gudmund Schnitler, bruke betegnelsen «almindelig konkurransekrig». Etter 1918 var det bare ekstremister og gjerne høyreradikale som så på krig som et nyttig politisk verktøy, og sågar nødvendig for å holde samfunnet i form. For de aller fleste hadde krig blitt noe man i det lengste ville unngå.

Andre verdenskrig var av enda mer total karakter, fordi våpnene hadde fått enda større ødeleggelsesevne, og fordi de krigførende i en inntil da ukjent grad omstilte samfunnsøkonomien til krigsformål.

Parallelt med at krigens kompleksitet og omfang vokste, økte også omfanget og nivået på den systematiske tenkningen rundt hvordan kriger kunne unngås, og vinnes om de likevel brøt ut. Se mer om dette i militærteori.

Den våpenteknologiske revolusjon som har funnet sted siden 1945, med blant annet utviklingen av kjernevåpen, har skapt et krigspotensial som, om det var blitt utnyttet fullt ut, ville ha utslettet hele menneskeheten.

Samtidig må man imidlertid regne med at evnen til, og sannsynligheten for, gjensidig utslettelse i tilfelle åpen krig mellom de store kjernefysiske makter har skapt et større interessefellesskap hos disse for å søke å unngå storkonflikt.

Man kan med en viss rett si at stormaktene ruster mest for den krigen de sannsynligvis aldri vil komme til å føre. Uttrykk for dette stormaktsinteressefellesskapet er blant annet den økte interessen for rustningskontroll med sikte på å begrense, stabilisere og redusere rustningskappløpet seg imellom og å hindre at andre følger etter.

En spesiell oppmerksomhet er vist spørsmålet om kontroll med bakteriologiske og kjemiske stridsmidler, siden fremstillingen av slike faller forholdsvis rimelig og derfor kan foretas også av mindre stater og dessuten vanskelig å treffe effektive mottiltak mot. Den såkalte Genèveprotokollen av 1925 forbyr bruk av kjemiske stridsmidler.

Når krigshistorien om vår tid skal skrives, kan det hende at det trekkes fram helt andre sider enn det vi i dag opplever som nytt. Det er ingenting nytt i terrorisme. Det er ingenting nytt i at tidligere velfungerende samfunn går i oppløsning. Det er ingenting nytt i at mange kan tjene mye på at konflikter med lav intensitet trekker i langdrag, eller at aktørene bruker mange ulike virkemidler i en hybrid blanding.

Det som derimot er nytt er sosiale mediers allestedsnærværelse som kan gi myndighetene et høyt beslutningspress. Det er også få steder på Jorden som er mer enn en flyreise unna. Videre er det en påfallende trend i tiden at væpnede konflikter sjeldent kommer til en varig løsning, og sjeldent avgjøres av militære midler alene. Det er også en trend i tiden at militærmakten i utpreget grad brukes til å støtte sivilbefolkningen i et konfliktområde, også den delen som støtter motparten.

Den siste trenden er imidlertid positiv. Sannsynligheten for å bli drept av et annet menneske, direkte eller indirekte, har aldri vært mindre enn nå. I sin omstridte, men mye omtalte bok The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined viser den kanadiske psykologen Steven Pinker at samfunnet statistisk sett har blitt stadig fredeligere, i både krig og fred. Det gir ingen garanti for at det vil fortsette slik, men verden sett under ett har neppe vært fredeligere enn nå, selv om det fortsatt raser krig og væpnet konflikt mange steder.

• rettferdig krig
• avverging av krig
• krigens rett
• internasjonal væpnet konflikt
• ikke-internasjonal væpnet konflikt
• borgerkrig
• fredsbevegelsen
• nedrustning
• krigskunst

• Stanford Encyclopedia of Philosophy: War

• Clausewitz, Carl von (1832/1976). On War. Princeton university press 1976.
• Gat, Azar (2008). War in Human Civilization, Oxford University Press.
• Hellestveit, Cecilie og Gro Nystuen (2020). Krigens folkerett, Norge og vår tids kriger. Universitetsforlaget.
• Howard, Michael (1976), War in European History, Oxford University Press.
• Høiback, Harald (2014). Krigskunstens historie – Fra 1500 til i dag. Cappelen Damm Akademisk.
• Kant, Immanuel (1795). Zum ewigen Frieden. (på norsk som Den evige fred. (2015) Aschehoug.)
• Pinker, Steven (2012) The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined. Penguin books.
• Østerud, Øyvind (2009). Hva er krig. Universitetsforlaget
• Waltz, Kenneth (1959). Man, the State, and War. Columbia University Press.
• Walzer, Michael (1977). Just and Unjust Wars. Basic Books.