analfabetisme

Analfabetisme i andel av befolkningen
Analfabetisme i verden
Av /Kilder: WDI, CIA World Factbook, FN m.fl. Tallene har varierende kilde og oppdateringsår fra 2015 til 2021.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Analfabetisme er det å være analfabet, å ha manglende lese- og skriveferdighet.

Faktaboks

Uttale
ˈanalfabetˈisme
Etymologi

fra gresk analfabetos 'person som ikke kjenner alfabetet',

FN vurderer forekomsten av analfabetisme ut fra hvor stor andel av befolkningen i alderen 15 år og oppover som ikke kan lese eller skrive (og forstå) en kort, enkel uttalelse om hverdagslige ting. Hovedårsaken til analfabetisme er mangelfulle utdanningssystem. Land som har høye forekomster av analfabetisme kjennetegnes av mangelfull økonomisk og sosial utvikling, store økonomiske og sosiale forskjeller, høy spedbarnsdødelighet og dårlig utbygde utdannings- og helsesystem.

Forekomst

I følge FNs beregninger var nesten halvparten av verdens befolkning analfabeter i 1950. Etter 1950 har det vært satset mye på skole og utdanning i hele verden, ikke minst gjennom FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur, UNESCO. Dette har ført til en nedgang i andelen analfabeter fra 44 prosent i 1950 til 16 prosent i 2019. Den sterke befolkningsveksten i utviklingslandene har likevel ført til at antallet personer over 15 år som ikke kan lese og skrive, har økt fra 700 millioner til 750 millioner i samme periode.

Omtrent 75 prosent av verdens analfabeter bor i Sør-Asia og i Afrika sør for Sahara. Disse to regionene rommer også mer enn 90 prosent av unge mennesker uten funksjonelle lese- og skriveferdigheter. På verdensbasis regner FN med at om lag 100 millioner unge under 25 år ikke kan lese og skrive (2019). Av disse er om lag 59 prosent unge kvinner. Selv om dette tallet er svært høyt, er det en markert nedgang fra 1985, da 177 millioner unge ble regnet som analfabeter.

Kjønnsforskjeller

I mange land er en langt større andel kvinner enn menn analfabeter. Denne kjønnsforskjellen har blitt kraftig redusert siden 90-tallet, og i to av tre land finner man ikke lenger kjønnsforskjeller i analfabetisme blant unge mellom 15 og 24 år. Kjønnsforskjellene er mest markert i Vest- og Sentral-Afrika og i Sør-Asia. I disse områdene har utdanning for kvinner generelt vært lavere prioritert. Man ser at både fraværs- og frafallsprosenten er høyere blant jenter enn blant gutter. Dette har blant annet sammenheng med mangelfulle sanitæranlegg som gjør det vanskelig for jenter å gå på skole under menstruasjonen. Denne problematikken er blant annet løftet fram i FNs rammeverk og handlingsplan for Utdanning 2030.

Tiltak

Obligatorisk skolegang for barn og voksenopplæring er de viktigste tiltakene mot analfabetisme. FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur, UNESCO, har hatt en særlig viktig rolle internasjonalt for å fremme obligatorisk skolegang og voksenopplæringstilbud, og dermed lese- og skriveferdigheter.

FNs arbeid mot analfabetisme startet for alvor på 1960-tallet. I 1965 ble det avholdt en verdenskonferanse i Teheran om utryddelse av analfabetismen, og året etter startet det såkalte Experimental World Literacy Programme i samarbeid med FNs utviklingsprogram (UNDP). Dette programmet prøvde ut prosjekter i en rekke land for å fremme funksjonelle lese- og skriveferdigheter med utgangspunkt i lokale behov. Selv om det er usikkert hvilken effekt prosjektene hadde, ble det høstet nyttige erfaringer. Man lærte for eksempel at for å lykkes er det viktig at befolkningen er motivert og at man samarbeider med både lokale og sentrale myndigheter. På verdenskonferansen i Teheran i 1965 ble det også vedtatt å innføre FNs internasjonale dag for lese- og skriveferdighet 8. september.

Den neste store milepælen i FNs arbeid mot analfabetismen var i 1990. Dette året var FNs internasjonal år for lese- og skriveferdigheter, og det ble arrangert en verdenskonferanse om utdanning, The World Conference on Education for All, populært kalt Jomtien-konferansen. På denne konferansen, hvor utrydding av analfabetismen var et sentralt tema, møttes 1500 delegater fra 155 land og representanter fra 150 frivillige organisasjoner. Konferansen vedtok erklæringen World Declaration on Education for All: Meeting Basic Learning Needs. Deltakerne ble enige om en felles innsats for å oppnå grunnskoleutdanning for alle og en kraftig reduksjon i analfabetismen før årtusenskiftet. Ut over 1990-tallet fikk stadig flere barn gå på skole, også i utviklingsland. På World Education Forum i Dakar i 2000 ble tiltakene evaluert, og det ble satt nye mål om å redusere analfabetismen og å fremme funksjonelle lese- og skriveferdigheter hos unge og voksne. I 2001 fortsatte satsingen på å utrydde analfabetisme gjennom at FN vedtok at årene 2003 til 2012 skulle være FNs tiår for lese- og skriveferdighet: Utdanning for alle.

I 2015 ble god utdanning innført som FNs bærekraftsmål nummer 4 for 2030. Lese- og skriveferdigheter er en del av dette bærekraftsmålet, som skal «sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle». Bærekraftsmålet om god utdanning er også UNESCOs hovedprioritering fram mot 2030. I tiden fram mot 2030 har medlemslandene i FN forpliktet seg til å arbeide for at all ungdom og en betydelig andel voksne, både kvinner og menn, lærer å lese, skrive og regne.

Funksjonell analfabetisme

Funksjonell analfabetisme, til forskjell fra absolutt analfabetisme, vil si at man i sin tid har fått opplæring i å lese og skrive, men at leseferdigheten ikke strekker til i dagliglivet. Kravet til leseferdigheten varierer over tid og på tvers av kulturer. Ferdigheten kan være redusert fordi den ikke har vært anvendt eller fordi man ikke tilegnet seg ferdighetene godt nok gjennom skolegangen. Funksjonell analfabetisme forkommer også i land som har universell skolegang. Manglende lese- og skriveferdighet gjør at mange voksne ikke har tilgang til tekster som de kan trenge i dagliglivet. Det kan være nyheter, offentlig informasjon, bruksanvisninger, kart, kontrakter, meldinger og lignende. Hva som regnes som funksjonell analfabetisme er avhengig av krav og behov i det samfunnet man lever i. I industriland er funksjonell analfabetisme mest utbredt blant etniske minoriteter, marginaliserte grupper og eldre.

Statistikk fra FN viser at 617 millioner barn, det vil si litt mer enn halvparten av verdens barn, ikke oppnår funksjonelle lese- og regneferdigheter, til tross for at to tredeler av dem går på skole. Tilgangen og kvaliteten på skoletilbudet er ofte mangelfullt, og opplæringsspråket er gjerne et annet enn hjemmespråket. Det er flere jenter enn gutter som holdes utenfor utdanningssystemet og mange elever faller fra før skolegangen er fullført. Problemet er størst i Afrika sør for Sahara, hvor nærmere 90 prosent av alle barn mellom 6 og 14 år aldri oppnår grunnleggende ferdigheter i lesing og regning, samt i Sentral- og Sør-Asia hvor det samme gjelder 81 prosent av barna.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg