Turkmenistan, republikk i Sentral-Asia, kyst mot det Kaspiske hav i vest. Grenser i sør mot Iran og Afghanistan, mot Usbekistan og Kasakhstan i nord. Turkmenistan er den sørligste av de tidligere sovjetrepublikkene.

Administrativt er Turkmenistan delt i fem regioner, såkalte velajat'er: Akhal, Balkan, Dashoguz, Lebap og Mary. Regionene er delt inn i 50 distrikter, såkalte etrap'er.

Tsar-Russland annekterte Turkmenistan i 1884, og landet var sovjetrepublikk fra 1924. Turkmenistan ble selvstendig i 1991 etter oppløsningen av Sovjetunionen.

Turkmenistan har to karakteristiske landskapstyper: den store ørkenen Karakum (turk. Garagum) som utgjør 90 % av arealet, og oaseregionene, hovedsakelig lokalisert i sør. Lengst i sør, mot grensen til Iran, ligger Koppeh Dagh-fjellene. Landet har høyere landskap også langs grensen mot Afghanistan.

I nordvest, ved byen Nebitdag, ligger fjelltoppen Arlang (1880 moh.). På grunn av de store ørkenområdene er Turkmenistan svært avhengig av vanntilførselen som kommer via elvene. De viktigste er Amu-Darja, som renner fra øst til nordvest, og som delvis danner grensen mot Usbekistan. Murghab og Tedsjen kommer fra fjellene i henholdsvis Afghanistan og Iran, renner mot nordvest og ut i ørkenen.

Atrek danner lengst i sørvest grense mot Iran. Amu-Darja og Atrek utnyttes i stor utstrekning til kunstig vanning. En vanningskanal, Karakum-kanalen (turk. Garagumskij kanal), er bygd fra Amu-Darja, over Murgab-oasen, og videre til Kaspiske hav, det siste stykket i rørledning.

Turkmenistan er med sine 5,173 millioner innbyggere (Verdensbanken 2012) den minst folkerike staten i Sentral-Asia og nr. 120 i verden i folketall.

Turkmenistan er blant de mest etnisk homogene av de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene - nær 3/4 av befolkningen tilhører titulærnasjonen, som er turkmenere.

Før tsar-Russland annekterte området var turkmenere i hovedsak et nomadisk stammefolk, og stammen har fortsatt en sterk stilling. Det offisielle språket er turkmensk som er et tyrkisk språk. Samtidig finnes det befolkningsgrupper som har russisk (12 %) og usbekisk (9 %) som morsmål, mens en mindre gruppe snakker dari (persisk).

Det turkmenske skriftspråket ble formidlet gjennom det arabiske alfabet helt frem til 1929 da latinske bokstaver ble introdusert. I 1938 ble det bestemt at det var det kyrilliske alfabetet som skulle brukes. Etter uavhengigheten er det blitt gjort betydelige forsøk på å gjeninnføre det latinske alfabetet, men dette ser ut til å være en vanskelig prosess.

Turkmenistan er hovedsakelig et sunnimuslimsk område.

I 1992, like etter uavhengigheten fra Sovjetunionen, adopterte Turkmenistan en konstitusjon som slo fast at landet skulle være en enhetsstatlig og presidentstyrt republikk. Offisielt ble landet også et flerpartidemokrati. Forfatningen har senere gjennomgått flere endringer.

Nåværende (2015) president Gurbanguly Berdymukhamedov kom til makten i republikkens andre presidentvalg i 2007, og ble gjenvalgt ved siste presidentvalg i 2012. I august 2013 gikk imidlertid Berdymukhamedov av som leder for regjeringspartiet selv om han fortsatt er blitt sittende som president. Bakgrunnen for dette er Berdymukhamedovs avgjørelse om at Turkmenistans president ikke bør ha noen partitilhørighet da dette kan lettere legge til rette for et flerpartisystem.

Til tross for valg og demokratiske erklæringer forblir Turkmenistan en totalitær ettpartistat. I realiteten er all makt sentralisert og samlet hos presidenten. Menneskerettighetsorganisasjoner verden over kritiserer landet for korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og mangel på demokrati

Turkmenistan var et viktig knutepunkt på karavaneveien mellom Europa og Kina, ofte kalt Silkeveien, som var i bruk allerede fra 100-tallet. Ulike herredømmer har dominert i regionen, og landet er blitt vant til eksterne aktørers kulturelle og økonomiske påvirkning. Selv om Turkmenistan i dag er selvstendig er det fortsatt mektige naboland og regioner som konkurrerer om innflytelse på grunn av landets store naturressurser.

Turkmenistan var den fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene, men har tilpasset seg uavhengigheten bedre enn de fleste - ikke minst har de utnyttet verdien av de store naturgassforekomstene.

Tidligere president Saparmurad Nijazov, ofte kalt Turkmenbashi, regjerte fra 1991 til sin død i 2006. Han etablerte et av verdens strengeste diktaturregimer og førte en ekstrem nasjonalistisk politikk. Selv om Turkmenistan er blitt mindre isolert etter at Gurbanguly Berdymukhamedov tok over som president, forblir landet et totalitært regime preget av sensur og alvorlige menneskerettighetsbrudd.

Den private sektoren i Turkmenistan er lite utviklet og de fleste nøkkelsektorer har statlig eierskap. Den økonomiske politikken legges opp gjennom 10- og 20-årsplaner hvor produksjonsmålene bestemmes av staten.

Viktigste eksportvarer er gass, petroleum, bomullsvarer og elektrisk kraft. Viktigste importvarer er næringsmidler og forbruksvarer, maskiner og metallvarer. Viktigste handelspartnere er Ukraina, Iran, Russland, Tyrkia og Kina, men også USA og Tyskland.

BNP er på 48 milliarder USD (2014), 9032 USD per innbygger (2014).

Under sovjetisk styre ble det innført skoleplikt, og analfabetismen ble så godt som utryddet. Det er nå niårig obligatorisk skolegang fra barna er sju år. Inntil begynnelsen av 1990-årene var undervisningen i høyere utdanningsinstitusjoner på russisk, mens det nå satses på å utvide undervisningstilbudet på turkmensk. Ett universitet og flere institutter tilbyr høyere utdanning.

Turkmenske medier er eid og styrt av regjeringen. Den bestemmer hva som skal publiseres, eier trykkpresser og sensurerer innenlandske og utenlandske TV-sendinger og internettsider. Turkmenistans nasjonale fjernsyns-og radioselskap har lokale radiosendinger og videreformidler sensurerte sendinger fra Russland på russisk og turkmensk.                                                                                           

Turkmenerne har en rik folkelitteratur fra middelalderen av. Denne litteraturen har også påvirket nasjonaldikteren Makhtumguli (1733-82), som skrev både lyrikk og læredikt.

Norge anerkjente Turkmenistan 24. januar 1992 og diplomatiske forbindelser ble opprettet 8. juni 1992. Turkmenistan har fortsatt ikke diplomatisk representasjon i Norge eller sideakkreditering fra et annet land. Det har ikke vært bilateral besøksutveksling på politisk nivå. Norges ambassadør i Astana er sideakkreditert til Ashkhabad.

Turkmenistan tok i februar 1999 initiativ til inngåelse av en bilateral avtale om unngåelse av dobbeltbeskatning med Norge. Olje- og energidepartementet har stilt seg positive til at en slik avtale blir inngått, men det er ikke tatt konkrete initiativ. Luftfartsavtale ble undertegnet i 2002.

Turkmenistan mottar relativt begrenset prosjektstøtte over UDs budsjetter, og IOM og UNDP har vært hovedmottakere. Riksantikvaren har på 2000-tallet hatt mindre samarbeidsprosjekter med turkmenske myndigheter og UNESCO om bevaring av kulturminner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.