De eldste sporene etter mennesker i det som i dag er Argentina er fra 11 000 år før vår tidsregning. I Santa Cruz finnes det hulemalerier som daterer seg til 7300 fvt. og er på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv. Landet hadde permanente bosetninger som var del av Inkariket i nord, og spredte nomadiske jegere og sankere på pampasen og i sør frem til spanjolene kolonialiserte landet i første halvdel av 1500-tallet og beholdt makten i tre hundre år.
Det som i dag er Argentina var under det spanske kolonistyret del av Visekongedømmet Peru (El Virreinato de Peru) med hovedsete i Lima. Med unntak av de nordvestlige delene av landet var det begrenset aktivitet de to første århundrene. I 1776 ble områdene langs og rundt utløpet av La Plata-elven utskilt som en egen enhet kalt Visekongedømmet Rio de la Plata. Dette omfattet også deler av det som i dag er Paraguay og Uruguay. Hovedstaden Buenos Aires ble etter hvert en viktig kommersiell havn gjennom eksport av lær, tørket storfekjøtt og sølv fra gruvene i Potosí. Resten av landet, sør og nord for pampasen, var fortsatt utenfor kolonimaktens kontroll. I 1806 og 1807 var det to engelske invasjoner, som ble nedkjempet av lokale militser i hovedsak etterkommere etter spanjoler som hadde bodd i Argentina i flere generasjoner. Dette ble en inspirasjon for motstanderne av den spanske kolonimakten og viste at den var svekket og ikke i stand til å forsvare koloniene.
25. mai 1810 ble en lokal regjeringsjunta etablert. Det markerte slutten på det koloniale visekongedømmet og begynnelsen på kampen for uavhengighet fra Spania. Argentina ble selvstendig 9. juli 1816, men det var ingen enighet om hvordan landet skulle bygges. Perioden som fulgte var preget av indre uro og til dels væpnet konflikt. Landet var delt i to: Elitene i Buenos Aires som ville ha en sentralisert stat med Buenos Aires som hovedstad og elitene i de 13 provinsene som eksisterte på det tidspunktet som ville ha en føderal stat med begrenset sentralmakt og utvidet selvstyre for provinsene. Grunnloven av 1853 etablerte en statsstruktur som kombinerte selvstyre for provinsene under en felles sentral regjering styrt av en president.
I andre halvdel av 1800-tallet var Argentina preget av sterk økonomisk vekst. Med økt industrialisering i Europa og USA steg etterspørselen etter landbruksprodukter fra den argentinske pampasen. Der ble det satset stort på hvete og maisproduksjon for eksport. Kjøtteksport var mer komplisert. Ettersom det lokale kveget som ble innført til Argentina av de første spanske conquistadorene på 1500-tallet ikke falt i smak i Europa, måtte de bygge opp nye kvegflokker basert på importerte rasedyr fra England. Dessuten var europeerne interessert i ferskt kjøtt, ikke saltet og tørket slik som kjøttet som tidligere ble solgt som salvemat i Brasil og Karibia. Først da fryseteknologien ble introdusert på 1880-tallet ble det fart i kjøtteksporten. Den økonomiske veksten var imidlertid avhengig av to andre ting som var mangelvare i landet: arbeidskraft og kapital. Arbeidskraften ble skaffet gjennom en massiv innvandring fra Europa. Omfattende rekrutteringskampanjer ble satt i gang i en rekke europeiske land i første omgang for å dekke behovet innen landbruket på pampasen, men også til den raskt voksende byutviklingen i Buenos Aires. Utenlandske investeringer økte kraftig, og spesielt briter og amerikanere investerte i utbygging av havner, jernbane og fryserier for å kunne eksportere kjøtt og andre landbruksprodukter. Her var også behovet for arbeidskraft stort.
Samtidig som det forgikk en eksplosiv utvikling i Pampasregionen var store deler av landet i nordøst og sør for pampasen utenfor styresmaktenes kontroll. Dette ble opphavet til den såkalte Conquista del desierto – erobring av ørkenen. Hæravdelinger ble sendt ut for å legge landet under seg. Ørkenen var imidlertid bebodd av urbefolkning som gjorde motstand og ble drept eller drevet på flukt dersom de ikke var villige til å bli «sivilisert og integrert» i det nye regimet. Før de militære beveget seg videre, ble det bygget fort for å forsvare og trygge de erobrede områdene for de som skulle slå seg ned der. «Gobernar es poblar» – å styre er å befolke – var tidens slagord. I kjølvannet av hæren fikk europeiske immigranter tildelt jord i disse områdene. Dette førte til en omfattende strøm av familier fra hele Europa, men særlig fra Sør- og Mellom-Europa som endte opp som bønder (colonos) på den argentinske prærien. I perioden 1860–1930 immigrerte om lag 6 millioner fra Europa. De fleste fra Spania og Italia.
De europeiske immigrantene som slo seg ned i Buenos Aires tok med ideer om sosialisme og anarkisme. Fagforeninger ble dannet, og det ble mobilisert motstand mot konservativt godseiervelde og sosial ulikhet. Fagforeningene har etter den tid stått sterkt i landet. Fra 1900 og fram til 1930 var Argentina, i kraft av å være en av verdens fremste eksportører av landbruksprodukter, blant de ti rikeste land i verden. Denne perioden var preget av en voksende middelklasse og liberalistiske regjeringer. Blant annet ble det innført stemmerett for alle menn i 1912 og en universitetsreform i 1918 som gjorde studier tilgjengelig for folk flest. Det gikk imidlertid 35 år før argentinske kvinner fikk stemmerett. Det skjedde i 1947 gjennom den såkalte Evita-loven, oppkalt etter Eva Perón.
Argentina ble hardt rammet av sammenbruddet på New York-børsen i 1929 og påfølgende nedgang i internasjonal handel. Etterspørselen etter de tradisjonelle argentinske eksportproduktene falt dramatisk. Mindre eksport kombinert med fortsatt stor etterspørsel etter importerte produkter førte til enorme underskudd på betalingsbalansen og sosial uro. I påvente av en langvarig internasjonal krise satte den argentinske regjeringen i gang en økonomisk omorganisering med sterk vekt på importsubstitusjon gjennom utvikling av nasjonale industrier, konsentrert om produksjon av forbruksvarer, maskiner og annet produksjonsutstyr.
Perioden 1930–1983 var preget av politisk uro og militær innblanding i politikken. Det ble gjennomført seks statskupp, og de militære styrte landet i til sammen 25 år. De militære innsatte 14 diktatorer under tittelen «president» som i gjennomsnitt satt i 1,7 år. Innimellom kuppene vekslet demokratiske valgte regjeringer fra Unión Civica Radical, et liberalt parti ofte referert til som de radikale, eller Partido Justicialista også kalt de peronistiske ettersom partiet i sin tid ble grunnlagt av Juan Domingo Perón.
Perón kom til makta ved valg i 1946. I løpet av hans tid som president ble en rekke velferdsreformer gjennomført, blant annet minimumslønn, ubegrenset og gratis universitetsutdanning og en rekke sosiale rettigheter som kom de fattige til gode. Han og hans regjering hadde en fordel av at Europa lå i ruiner etter andre verdenskrig ettersom landet da kunne låne ut penger og bruke inntjeningen på reformer. Perón ble og blir også i dag kritisert for å ha fascistiske trekk. Han hadde blant annet sterke bånd til Benito Mussolini.
Perón ble styrtet ved et militærkupp i 1955, og de militære fortsatte å prege landet. I tiåret som fulgte ble flere valgte presidenter avsatt med militærets medvirkning, mens Perón aktivt fortsatte å påvirke det politiske livet i Argentina fra sitt eksil i Madrid.
I 1973 ble Perón igjen president i landet, og ved hans død i 1974 overtok hans andre kone Isabel Perón vervet. Hun ble avsatt i 1976 da militæret tok makten gjennom et nytt statskupp. Militærjuntaen satte grunnloven til side, og gjennomførte arrestasjoner, henrettelser og andre alvorlige brudd på menneskerettighetene. Så mange som 30 000 mennesker forsvant i løpet av perioden, og den dag i dag jobber organisasjoner i Argentina med å finne ut hva som hendte med disse. I denne perioden ble det ført en neoliberal økonomisk politikk der utenlandsgjelden steg dramatisk.
I 1982 tapte Argentina Falklandskrigen mot Storbritannia. Som følge av dette ble det i 1983 igjen gjennomført demokratiske valg og dette satte punktum for over femti år med militær innblanding. Tiden som fulgte var preget av økonomisk krise og ekstrem inflasjon. Peronisten Carlos Saúl Menems nyliberale medisin (1989–1999) var privatisering av praktisk talt alle statlige selskaper, noe som i sin tur førte til skyhøy arbeidsledighet, økt fattigdom og enorm utenlandsgjeld.
Da den økonomiske og sosiale krisa kulminerte i 2001 ble det gjennomført ulike reformer som skulle redusere det store statlige underskuddet for å få nye lån fra Det internasjonale pengefondet. Blant annet ble det en kraftig devaluering av pesoen og forbud mot fritt å ta ut penger fra egne bankkontoer. Misnøyen var nå eksplosiv og store folkemengder strømmet ut i gatene i Buenos Aires og andre byer. President Fernando de la Rúa erklærte unntakstilstand, og politi og demonstranter barket sammen flere steder. 20. desember hadde situasjonen eskalert såpass at de la Rúa valgte å trekke seg. Han ble erstattet av en ny president som også valgte å trekke seg etter mindre enn to uker. Da Eduardo Duhalde ble president i januar 2002, ble det iverksatt ulike tiltak som skulle få landet ut av den økonomiske situasjonen.
Néstor Carlos Kirchner ble valgt som president i 2003. Hans regjering satset sterkt på økt eksport, særlig av genmodifisert soya som etter hvert ble landets viktigste eksportvare. Gjennom blant annet økte eksportavgifter på landbruksprodukter skaffet den midler til offentlige satsninger som subsidier og sosiale programmer for å omfordele inntekter og motvirke fattigdommen. I hans presidentperiode ble fattigdommen og arbeidsløsheten mindre. Han stilte ikke som presidentkandidat i 2007. Det gjorde imidlertid hans kone Cristina Fernández de Kirchner. Hun vant valget og ble den første valgte kvinnelige president i Argentina. I 2011 ble hun gjenvalgt for en ny periode på fire år.
Mauricio Macri ble vant presidentvalget i november 2015. Han representerte en allianse av anti-peronistiske partier kalt Cambiemos (La oss endre!). For første gang hadde Argentina en president som ikke var utgått fra et av de to dominerende politiske partiene. Hans regjering gjorde om på mange av endringene som var innført av Kirchner-regjeringene, blant annet opphevelse av valutakontroll, fjerning av en rekke subsidier og fjerning eller reduksjon av eksportavgiftene.
Ved valget i 2019 kom peronistene igjen til makten, denne gang med Alberto Fernández som ny president og mektige Cristina Fernandez de Kirchner som visepresident. Han representerte riktignok venstrekoalisjonen Frente de todos (Alles front), men ble gjerne omtalt som en president uten en plan ettersom enhver beslutning måtte diskuteres og godkjennes av visepresidenten. Han tok ikke gjenvalg i 2023. I dette valget var Fernandez sin økonomiminister som stilte som kandidat for peronistene. Økonomien var på et lavmål i hans periode med en galopperende inflasjon. I november 2023 tapte han mot Javier Milei.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.