De første sporene etter mennesker i Argentina finner vi lengst sør i Patagonia (Piedra Museo, Santa Cruz). Funnene indikerer at det levde mennesker her allerede 11 000 år før Kristus, og at disse var samlere og jegere. 9000 år før Kristus ble pampasen befolket av jegere og samlere, og rundt 7000 år før Kr. ble områdene i nordøst befolket av mennesker som dyrket jorden. I Santa Cruz finnes det hulemalerier som daterer seg til 7300 før Kr., og er på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv.
Argentina ble kolonisert av spanjolene i 1516. I 1810 startet revolusjonen som initierte uavhengighetskrigen, og landet ble selvstendig 9. juli 1816. Perioden som fulgte var preget av indre uro. Det var strid mellom unitarios (eliten i Buenos Aires og andre store byer, militæret og de intellektuelle) og federales. Los unitarios ville ha en sentralisert stat med Buenos Aires som hovedstad, samt økonomisk liberalisme og frihandel. Los federales ønsket mer autonomi til provinsene, men de ville samtidig ha en nasjonal regjering med ansvar for blant annet utenrikspolitikken.
Konsolideringen av Argentina foregikk i perioden 1853-80. Mellom 1880 og 1910 ble landet styrt av konservative krefter. Jordbruket på pampasen ble kraftig utviklet og Argentina var en viktig produsent av korn og kjøtt. Landet hadde behov for arbeidskraft og åpnet for massiv innvandring fra Europa. Millioner av spanjoler, italienere og briter slo seg ned i landet. Buenos Aires utviklet seg til å bli en moderne og velstående by. Utenlandske investeringer økte kraftig, og spesielt britene investerte i jernbane, havner og kjølemetoder for kjøtt.
Europeiske innvandrere tok med ideer om sosialisme og anarkisme. Fagforeninger ble dannet, og det ble arbeidet mot sosial ulikhet. Argentina ble preget av radikale regjeringer mellom 1916 og 1930. I denne perioden ble det innført stemmerett for alle menn (1916) og en universitetsreform som gjorde studier tilgjengelig for folk flest (1918). I 1930 gjennomførte militæret et statskupp, og fram til 1943 ble landet styrt av konservative regjeringer inspirert av fascisme. Perioden kjennetegnes av en politikk som kalles ISI (industrialización por sustitucion de importaciones), der man istedenfor import skulle produsere ting i Argentina – derav industrialisering.
Juan Domingo Perón kom til makta i 1946. I løpet av hans tid som president fikk man blant annet innført minimumslønn. Perón gjorde også andre ting som kom de fattige delene av befolkningen til gode. Perón og hans regjering hadde en fordel av at Europa lå i ruiner, ettersom landet kunne låne ut penger og bruke inntjeningen på reformer. Perón ble (og blir) kritisert for å ha fascistiske trekk, og han hadde blant annet sterke bånd til Benito Mussolini.
Perón ble styrtet ved et militærkupp i 1955, og det militære fortsatte å prege Argentinas historie 1955 til 1976. I denne perioden ble flere valgte presidenter avsatt med militærets medvirkning, mens Perón fortsatte å påvirke det politiske liv fra sitt eksil i Madrid.
I 1973 ble Perón igjen president i landet, og ved hans død i 1974 overtok hans kone Isabel Perón vervet. Hun ble avsatt i 1976 da militæret tok makten gjennom et nytt statskupp. Den militære juntaen satte grunnloven til side, bedrev statsterrorisme og gjennomførte arrestasjoner, henrettelser og andre brudd på menneskerettighetene. Så mange som 30 000 mennesker forsvant i løpet av perioden, og den dag i dag jobber organisasjoner i Argentina med å finne ut hva som hendte med disse. I denne perioden ble det ført en neoliberal økonomisk politikk der den utenlandske gjelden steg dramatisk.
I 1982 tapte Argentina Falklandskrigen mot Storbritannia. Som følge av dette ble det i 1983 igjen gjennomført demokratiske valg. På slutten av 1980-tallet var det økonomisk krise og inflasjon i landet, og da Carlos Menem ble valgt som president i 1989 innførte han en nyliberal økonomisk politikk for å bedre på de økonomiske forholdene. Menem privatiserte praktisk talt alle statlige selskaper og under hans andre presidentperiode (1995-99) ble arbeidsløsheten skyhøy, fattigdommen økte drastisk og den utenlandske gjelden steg kraftig. I 1998 gikk landet inn i en økonomisk tilbakegang.
Da den økonomiske og sosiale krisa traff Argentina for fullt ved årtusenskiftet, ble det gjennomført ulike reformer som skulle redusere det store statlige underskuddet. Reformene skulle samtidig gi landet nye lån fra Det internasjonale pengefondet. I desember 2001 ble det iverksatt en lov som gjorde det umulig for befolkningen å ta ut penger fra banken. Mange mistet alle sparepengene sine. Misnøyen var nå så stor at middelklassen strømmet ut i gatene for å protestere. 19. desember 2001 fyltes gatene i Buenos Aires (og andre byer) av folk som viste sin misnøye med regjeringen. President Fernando de la Rúa erklærte unntakstilstand, og politi og demonstranter barket sammen flere steder. 20. desember hadde situasjonen eskalert såpass at de la Rúa valgte å trekke seg. Da Eduardo Duhalde ble president i januar 2002, ble det iverksatt ulike tiltak som skulle få landet ut av hengemyra. Blant annet ble pesoen devaluert og sosiale planer iverksatt.
Néstor Kirchner ble valgt som president i 2003. Han satte i gang rettsforfølgelse av ansvarlige for brudd på menneskerettighetene under diktaturet. Under hans presidentperiode ble fattigdommen og arbeidsløsheten mindre. Kirchner er likevel en omdiskutert mann. Krefter fra høyresiden kritiserte Kirchners rettsforfølgelse av de ansvarlige for diktaturet, og sa den skadet den pågående forsoningen som landet gjennomgikk. Venstresiden kritiserte ham for å se bort i fra menneskerettighetene, da han blant annet slo ned på demonstrasjoner i Patagonia. Kona til Néstor Kirchner, Cristina Fernández de Kirchner, vant valget i 2007, som den første valgte kvinnelige president i Argentina. Hun ble gjenvalgt i 2011, for en ny periode på 4 år.
Les mer om Argentinas historie.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.