Seksdagerskrigen

Israelske soldater i Jerusalem, juni 1967.

AP Photo/Government Press Office/NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Seksdagerskrigen, betegnelse på den tredje israelsk-arabiske krig, som pågikk i de seks dagene fra 5. til og med 10. juni 1967, og som ble utkjempet mellom Israel på den ene siden og flere arabiske stater – først og fremst Egypt, Jordan og Syria – på den andre. Seksdagerskrigen var kortvarig, men har fått langvarige politiske følger for store deler av Midtøsten, og ikke minst for Israel, som deretter ble en okkupasjonsmakt. Israel har fortsatt kontroll over store deler av Vestbredden, og over Golanhøydene og Øst-Jerusalem som er annektert.

Krigen endret på flere måter den politiske situasjonen i regionen. Israel styrket sin stilling internasjonalt; den arabiske verden ble svekket innbyrdes og utad. Den panarabiske idé ble også svekket, men den palestinske nasjonalismen ble styrket – og det samme ble den selvstendige palestinske frigjøringskampen. Krigen førte til FN-resolusjon nummer 242, som var et diplomatisk vendepunkt. Den oppfordret til varig fred i Midtøsten basert på alle staters rett til sikre grenser. Derved anerkjente arabiske stater for første gang eksistensen til staten Israel, og 242 er grunnlaget for senere fredsprosesser i Midtøsten, inklusive sentrale avtaler.

Seksdagerskrigen, eller resolusjon 242, førte derimot ikke til fred. Tvert imot førte den israelske okkupasjonen som fulgte krigen til den fjerde arabisk-israelske krigen i 1973: I Oktoberkrigen gikk Egypt og Syria til angrep på Israel i et forsøk på å ta tilbake de tapte områdene, inklusive Sinaihalvøya og Gazastripen som også ble okkupert i 1967. Også den førte til militær seier for Israel.

Mens Oktoberkrigen ble startet av de to arabiske statene, ble Seksdagerskrigen startet av Israel. De to har begge sin bakgrunn i Palestinaspørsmålet (Midtøsten-konflikten), det vil si konflikten som oppsto som følge av FNs delingsplan fra 1947 for det tidligere britiske mandatområdet Palestina, og opprettelsen av staten Israel i 1948 – og til den første arabisk-israelske krigen i 1948. Israel erobret da områder som av FN var tiltenkt en arabisk stat, mens Gazastripen ble hærtatt av Egypt; Vestbredden ble okkupert av Jordan.

Seksdagerskrigen var i realiteten tre kriger: Israel angrep først Egypt 5. juni. Samme dag ble Israel angrepet av Jordan, mens Israel gikk inn i Syria 9. juni. Allerede 5. juni angrep Israel alle tre lands flybaser. I teorien sto de arabiske landene, støttet også av andre arabiske stater, samlet i kampen mot Israel. I virkeligheten utkjempet de hver sin krig ut fra respektive interesser, og det var liten eller ingen koordinering av den arabiske krigsinnsatsen.

Historisk dokumentasjon peker i retning av at krigen verken var planlagt eller ønsket av noen av partene. Den ble utløst som følge av en serie politiske hendelser og militære konfrontasjoner i en situasjon med storpolitisk spenning som også inkluderte de to supermaktene Sovjetunionen og USA.

Palestinaspørsmålet ble et politisk samlingspunkt i den arabiske verden. De arabiske stater støttet i navnet palestinernes kamp for en egen stat, og brukte dette dels som et påskudd for å bekjempe den nye staten Israel. De arabiske land var politisk splittet, men en panarabisk bevegelse ble på 1950- og 1960-tallet styrket under ideologisk ledelse av Egypts president Gamal Abdel Nasser, og fikk spesielt fotfeste i Irak og Syria i tillegg til Egypt. Arabiske liga støttet opprettelsen av Den palestinske frigjøringsbevegelse (PLO), og radikale arabiske stater støttet ulike frigjøringsgrupper fra tidlig på 1960-tallet, med al-Fatah som den mest aktive.

Fra midten av 1960-tallet ble stabiliteten ved Israels grenser til Jordan, Syria og Libanon utfordret både av palestinsk gerilja som opererte derfra, og av en utvidet israelsk tilstedeværelse tett opp til grensene, blant annet i form av kollektivbruk (kibbutz). Det kom fra begge sider av grensen til bevisste provokasjoner; fra israelsk side også i de demilitariserte soner ved grensene, og det kom ofte til utveksling av ild. Parallelt med dette ble det, ikke minst fra arabisk side, tatt til orde for militær aksjon mot Israel, noe som også økte spenningen. Til dette kom motsetningene mellom vest og øst under Den kalde krigen som også gjorde seg gjeldende i Midtøsten. Mens Israel ble støttet av Frankrike og USA, vendte særlig Syria, og i noen grad Egypt, seg mot Sovjetunionen. Jordan sto Storbritannia og USA nært. Egypt og Syria hadde i perioden 1958–1961 formelt vært slått sammen i én statsdannelse (Forente arabiske republikk, UAR), og inngikk høsten 1966 en gjensidig forsvarsavtale, uten at det politiske forholdet var nært.

Supermaktene Sovjetunionen og USA spilte en viktig rolle i kulissene forut for og etter utbruddet av Seksdagerskrigen. Det samme gjorde FN. Etter den andre arabisk-israelske krigen i 1956 (Suezkrisen) ble det utplassert en fredsbevarende styrke fra FN, United Nations Emergency Force (UNEF), på Gazastripen og i Sinai, med også norsk deltakelse. Denne dannet en buffer mellom Egypt og Israel og bidro til stabilitet i regionen. En annen FN-styrke, United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), var virksom i Israel og de fire arabiske nabolandene, satt inn for å overvåke bilaterale våpenhvileavtaler inngått etter krigen i 1948. Egypt sa like før krigsutbruddet opp avtalen som hjemlet tilstedeværelsen til UNEF, og styrken var i ferd med å trekke seg ut da krigen startet. UNTSO ble stående, og fulgte utviklingen før, under og etter krigen. Observatørene i UNTSO var i 1967 ledet av den norske generalen Odd Bull. Han spilte en diplomatisk rolle i forløpet til Seksdagerskrigen, blant annet ved å advare om at israelske provokasjoner bidro til økt mistillit mellom partene. Han var også sendebud mellom Israel og Jordan da israelerne forsøkte å få Jordan til å avstå fra deltakelse i krigen.

Krigen startet mellom Israel og Egypt, hvor de største slagene også sto. Mye av den politiske bakgrunnen for krigen knyttes derimot til det radikale Baath-regimet i Syria, som med sin støtte til den palestinske frigjøringskampen førte en mer aggressiv politikk overfor Israel enn det Egypt gjorde. Syria søkte derfor, mer enn Egypt, å framprovosere en konflikt, og la press på den egyptiske president Gamal Abdel Nasser som den anerkjente panarabiske leder om å konfrontere Israel. Syria regnet i sine politiske kalkyler med beskyttelse fra sin allierte Sovjetunionen, som derimot holdt seg unna den militære konflikten.

Til den bakenforliggende konfliktårsak, i tillegg til Palestinaspørsmålet og Israels eksistens, hører også kontroll over kilder til vann, særlig i grenseområdet mellom Israel, Libanon og Syria, og på Vestbredden med Jordandalen. Spørsmålet om retten til og kontroll over vann har forblitt et betent spørsmål i regionen.

Forut for krigsutbruddet kom det til flere militære sammenstøt langs grensen mot Jordan (Vestbredden) og Syria. Det kom til trefninger mellom israelske og jordanske styrker, og mellom Israel og Syria, inklusive israelsk luftangrep over Syria.

I november 1966 gikk israelske styrker inn på Vestbredden og angrep flere landsbyer, samt småbyen As Samu'. Den ble ansett som base for palestinske geriljaaksjoner, og Israel ville straffe al-Fatah og statuere et eksempel. Aksjonen førte til sammenstøt med jordanske styrker. Dette førte til økt press – både i Jordan og i den arabiske verden – på kong Hussein om å innta en hardere holdning overfor Israel. Kongen hadde da, men uten at det var offentlig kjent, innledet samtaler med Israel med sikte på fred, og følte seg med aksjonen forrådt av den israelske ledelsen. Angrepet ble fordømt av Sikkerhetsrådet i FN, og USA sendte militær hjelp til Jordan for å støtte kongen. Hendelsen bidro til at Jordan inngikk en forsvarspakt med Egypt og gikk til angrep på Israel da krigen brøt ut.

I april 1967 kom det til en opptrapping av en stadig mer spent situasjon etter et stort antall konfrontasjoner ved den israelsk-syriske grensa. Situasjonen ble forverret da palestinsk gerilja sprengte en pumpestasjon i Kibbutz Misgav Am på grensa til Libanon 1. april. En konfrontasjon ved Genesaretsjøen 7. april førte til bruk av gradvis tyngre skyts. Israel flybombet syriske mål på Golanhøydene; syrisk artilleri ble rettet mot Kibbutz Gadot. Observatører fra UNTSO forsøkte uten hell å få på plass en våpenstillstand. Israelske jagerfly skjøt ned syriske fly, og Israel markerte sin luftstyrke ved å fly over hovedstaden Damaskus. Hendelsen førte til økning av en allerede spent situasjon mellom Israel og Syria, med nye provokasjoner fra begge sider, inklusive fra palestinsk gerilja. Israelske militære ledere snakket om en nært forestående krig med Syria. Syriske ledere mente en invasjon var nær, og henvendte seg til Egypt for å sikre seg militær hjelp. Egypt advarte Syria mot å la al-Fatah provosere Israel. Syria fikk imidlertid Egypt med på en plan om felles luftangrep på Israel ved en krig.

Til tross for tiltagende politisk og militær spenning, regnes det som lite sannsynlig at noen av partene, verken i 1966 eller i 1967, ønsket krig eller at de styrte bevisst mot krig. Militær konfrontasjon var trolig heller ikke hensikten med tre kontroversielle trekk fra den egyptiske president Nasser våren 1967, og som i omverdenen kunne tolkes som forberedelse til krig: Først fant en egyptisk mobilisering sted fra 13. mai, med styrkeoppbygging i Sinai, fulgt av beslutningen om å få fjernet FN-styrken 16. mai. Deretter kom Egypts blokade av Tiranstredet for israelsk skipsfart 22. mai. 

Foranledningen til mobiliseringen og den militære oppbygging i Sinai – og av de utløsende årsaker til at det faktisk ble krig – var sovjetisk etterretningsinformasjon gitt til Egypt 13. mai. Den gikk ut på at Israel planla et snarlig angrep, tidfestet til 17. mai, men som viste seg å være feil. Årsaken til den feilaktige sovjetiske informasjonen er uklar. Én teori er at hensikten var å skape press mot Israel som en avskrekking mot et mulig israelsk angrep på Sovjetunionens allierte Syria. Informasjonen bidro til hendelsene som ledet mot krig, med uttrekking av FN-styrken og utplassering av egyptiske styrker i Sinai. Den egyptiske styrkeoppbyggingen der var på 50 000–80 000 soldater; senere økt til godt over 100 000. Dette, sammen med en opptrapping av en aggressiv arabisk propaganda, ble i Israel tolket som forberedelse til angrep. En ny forsvarspakt mellom Egypt, Jordan og Syria 30. mai som også Irak sluttet seg til, bidro til krigsfrykten.

Den spente situasjonen førte til at kong Hussein av Jordan besluttet å alliere seg med president Nasser i Egypt, til tross for sterke personlige og politiske motsetninger. Dette førte blant annet til utplassering av egyptiske styrker i Jordan, og til at de jordanske styrkene ble underlagt egyptisk kommando. Utviklingen førte til at Israel iverksatte total mobilisering 19. mai.

Egypts ledelse visste at landet var Israel militært underlegent, samtidig som om lag halvparten av landets hærstyrker deltok i konflikten i Jemen. Det flerårige engasjementet der innebar også at Egypt i liten grad hadde planlagt eller trent på krig med Israel. USAs etterretning var av samme oppfatning, og delte dette synet med Israels regjering: Selv om de arabiske styrkene var tallmessig overlegne og hadde flere tyngre våpen, ble det vurdert som overveiende sannsynlig at Israel ville vinne en krig.

De israelske styrkene besto av til sammen om lag 264 000 soldater; rundt 800 stridsvogner og 300 kampfly. De arabiske styrkene omfattet cirka 340 000 soldater; 1800 stridsvogner og 660 fly, hvorav rundt 440 tilhørte Egypt. Den arabiske siden ble forsterket av mindre bidrag fra Algerie, Kuwait, Libya, Marokko og Saudi-Arabia, og et noe større fra Irak som stilte en divisjon med rundt 100 stridsvogner. Frivillige piloter fra Pakistan deltok også.

Det synes ikke sannsynlig at Egypt planla å angripe Israel. Jordan hadde iverksatt hemmelige fredssamtaler og planla ikke en krig. Syria var under press fra Sovjetunionen, som ikke ønsket en krig som kunne føre til konfrontasjon med USA og i verste fall en ny verdenskrig. Det har vært historisk uenighet om Israel planla for krig, og om det forelå planer for en erobring av bibelske områder på Vestbredden – som Seksdagerskrigen faktisk førte til. Studier av frigitte arkiver tyder på at Israel verken planla angrep på Egypt, invasjon av Vestbredden eller krig med Syria. Selv ikke da krigen med Egypt var et faktum, hadde Israel planer om angrep på Jordan eller Syria.

Den spente situasjonen i forholdet til Egypt førte de første dagene av juni til at krig ble vurdert som nært forestående. I Israels militære og politiske ledelse var det uenighet om hvorvidt man skulle angripe eller vente, vurdert både opp mot militære forhold og internasjonale reaksjoner. De som vant fram, argumenterte med at tapene ville bli større jo lengre man ventet, og fienden fikk forberedt seg. USA skal to ganger i slutten av mai, den siste gangen sammen med Sovjetunionen, ha grepet inn og forhindret et israelsk angrep. Sovjetunionen skal ha lagt press på Egypt. Deretter oppfattet Israel imidlertid at den amerikanske regjering ga stilltiende klarsignal for krig. Den israelske regjeringen tok sin beslutning 4. juni, og angrepet på Egypt startet 5. juni.

Seksdagerskrigen startet med at Israel angrep Egypt tidlig på morgenen 5. juni. Bare få timer etterpå rettet Jordan angrep mot Israel. Krigen på disse to frontene var avsluttet da Israel gikk inn i Syria 9. juni. Israel hadde forut for dette angrepet syriske baser og Syria hadde beskutt mål i Israel.

Klokka 07.45 lokal tid 5. juni iverksatte det israelske flyvåpen et nøye planlagt overraskelsesangrep som ødela størstedelen av det egyptiske (og deretter det jordanske og syriske) flyvåpenet. Ved krigsutbruddet kunngjorde Israels statsminister Levi Eshkol at landet ikke hadde noen territorielle ambisjoner. Også den nye forsvarsministeren, Moshe Dayan, understreket at krigen var defensiv, og ga flere ordrer om tilbakeholdenhet.

Den israelske operasjonen var basert på overraskelse, og til tross for forventning om krig, lykkes strategien: Egypt ble overrumplet, og mesteparten av landets luftmakt ble ødelagt før flyene kom i lufta. Maskinene ble beskutt på bakken og flystriper ødelagt for å forhindre flyene fra å ta av. Israel satte også luftvernet ut av spill. Et fåtall egyptiske fly klarte å engasjere angriperen. Begge sider mistet noen fly som følge av luftkamp; Israel mistet 19. Israel hadde i flere år forberedt seg på en krig. Etterretningstjenesten hadde utstrakt kunnskap, og særlig luftforsvaret hadde trent på en offensiv operasjon for å sikre avgjørende luftkontroll.

Israelske bakkestyrker angrep først Egypt – på Sinaihalvøya og Gazastripen. De største slagene sto i Sinai, hvor Egypt hadde om lag 100 000 mann og vel 900 stridsvogner, støttet av rundt 1000 artilleriskyts fordelt på sju divisjoner. Israel gikk inn med rundt 70 000 mann og 700 stridsvogner. Flere steder kom det til harde kamper, inklusive stridsvogndueller på kort hold.

Egypt var dårlig forberedt på krig og på den type operasjon Israel gjennomførte. I Sinai tok israelske styrker seg fram på akser som ikke var forutsett av egypterne, som led store tap – blant annet i de mye omtalte kampene ved Mitlapasset og Gidipasset. Israel angrep også havnebyen Alexandria med mindre marinestyrker. Den egyptiske ledelsen beordret allerede 5. juni tilbaketrekking, og 8. juni hadde Israel erobret Sinai helt til Suezkanalen, etter at Gazastripen var tatt 6. juni.

Parallelt med kampene mot Egypt ble Israel engasjert i strid med jordanske styrker. Krigen her ble startet av Jordan, som 09.30 lokal tid startet artilleribeskytning blant annet av Vest-Jerusalem; deretter mål helt til Tel Aviv.

Israels statsminister Eshkol hadde advart kong Hussein mot å gå med i en krig med Egypt, og forsøkte å hindre krigen ved å sende meldinger til kongen gjennom sjefen for FNs observatørkorps UNTSO, general Odd Bull – men dette førte ikke fram. Kongen hadde bestemt seg, og forpliktet seg overfor de andre arabiske statene. Etter angrepet mot As Samu' året før stolte han heller ikke på Israel. De jordanske styrkene var trolig de best utrustede (med amerikanske våpen) og trente (av britiske offiserer), og ble forsterket av egyptiske og irakiske avdelinger. De jordanske styrkene talte om lag 55 000 mann, som blant annet disponerte rundt 300 moderne stridsvogner. Jordan beskjøt først israelske mål helt til Tel Aviv.

Midt på dagen 5. juni kom det til kamper mellom israelske og jordanske styrker i Jerusalem, forsterket av luftangrep inn i Jordan der det jordanske luftvåpenet ble satt ut av spill. Også en base i det vestlige Irak ble angrepet. Kampene spredde seg til andre deler av Vestbredden, inklusive Betlehem, Hebron, Jeriko og Nablus, som alle ble tatt av Israel. Jordanske styrker inntok Government House, hovedkvarteret til UNTSO i Øst-Jerusalem som deretter ble inntatt av israelske soldater.

Den israelske regjeringen vurderte om den skulle sende styrker inn i Gamlebyen i Jerusalem. Dette var ikke planlagt, men ble beordret av Moshe Dayan da anledningen bød seg, og før det eventuelt kom til en våpenhvile. Gamlebyen ble inntatt 7. juni. Israelske styrker sikret dermed kontroll over deler av Jerusalem som senere har forblitt omstridt.

Ved krigsutbruddet forelå det ingen planer verken om å innta Øst-Jerusalem eller Vestbredden forøvrig, og det var politisk uenighet om dette. Framrykkingen gikk imidlertid raskt, og den arabiske motstanden ble tidlig nedkjempet. Da kong Hussein ga ordre om tilbaketrekking over Jordanelva, endte denne delen av krigen med israelsk okkupasjon av Vestbredden og Øst-Jerusalem 7. juni.

Syria hadde ikke planlagt for krig, men beskjøt mål i Nord-Israel med artilleri 5. juni. Dette skjedde på bakgrunn av rapporter om egyptisk framgang, og meldinger fra Egypt om at et angrep på Tel Aviv var forestående. Til tross for forsvarsavtalen med Egypt, forholdt Syria seg forholdsvis passiv da krigen brøt ut.

Israel hadde heller ikke planer om å angripe, men utstasjonerte styrker i defensive posisjoner forut for angrepet på Egypt. Det syriske flyvåpenet iverksatte enkelte angrep, men ble drevet tilbake etter at israelske jagerfly engasjerte syriske og libanesiske fly. Om kvelden 5. juni angrep det israelske luftforsvaret syriske flybaser, ødela størstedelen av Syrias luftvåpen, og tok derved kontroll over luftrommet også i nord. Dermed var Syria langt på vei nøytralisert, og Israel hadde ikke strategisk behov for å angripe.

I den israelske ledelsen var det diskusjon om Golanhøydene skulle angripes. De syriske styrkene talte om lag 75 000 mann, og det ble kalkulert med israelske tap. Det ble også vurdert om angrep på Syria ville bringe Sovjetunionen inn i krigen. Med krigen bragt til ende på frontene i sør og øst ble et angrep like fullt besluttet. Kontroll over Golan ville gi Israel langt større strategisk dybde og eliminere trusselen om beskytning fra disse høydene. Syria var under press fra Egypt om å inngå en våpenhvile, og den syriske ledelsen anmodet tidlig 9. juni om en slik. Få timer senere gikk Israel til angrep på Golanhøydene etter ordre fra Moshe Dayan. Territoriet ble tatt 10. juni. Senere uttalte Dayan at angrepet på Syria var en feilaktig beslutning.

Våpenhvileavtaler mellom Israel på den ene side og henholdsvis Egypt og Jordan på den andre, framforhandlet av FN, ble inngått 8. juni. En våpenhvile med Syria ble undertegnet 11. juni – og krigen var over.

Seksdagerskrigen endte med fullstendig militær seier for Israel, og førte til en helt ny militær, politisk og diplomatisk situasjon i Midtøsten som fortsatt preger regionen. Den overlegne militære seieren førte også til en arroganse i Israels militære og politiske ledelse, som førte til at Egypt og Syria klarte å drive de israelske styrkene på defensiven under Oktoberkrigen i 1973, da de to statene forsøkte å ta tilbake de tapte territoriene fra 1967.

Tapstallene fra krigen er usikre. De israelske styrkene mistet i underkant av 1000 soldater, mens de arabiske tapene er anslått til rundt 15 000; de fleste egyptiske. Tolv soldater tilhørende FN-styrken UNEF ble også drept.

Krigen i 1967 førte til en ny strøm av palestinske flyktninger, rundt 300 000, etter den første flukten i 1948. Mange flyktet for andre gang. Om lag 100 000 syrere flyktet fra sine hjem på Golanhøyden. Okkupasjonen har muliggjort bosetting av jødiske nybyggere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem som i dag er en politisk hovedutfordring i arbeidet for å finne en løsning på Midtøsten-konflikten. Bosettingen har ført til en kolonisering av store deler av Vestbredden og er i strid med folkeretten. Golanhøydene og Øst-Jerusalem er annektert, også det i strid med folkeretten.

Krigen førte til at Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon nr. 242. Denne er grunnleggende for senere fredsprosesser, og innebar en første aksept fra arabiske stater for at staten Israel hadde rett til å eksistere innenfor sikre grenser. Den fastslo at Israel pliktet å trekke seg ut av okkuperte territorier, noe som ikke fullt ut har skjedd.

På det første møtet i Arabiske liga etter krigen, i Khartoum september 1967, anla de arabiske stater kompromissløse holdninger. De vedtok prinsippet om ingen fred med Israel, ingen anerkjennelse av Israel, og ingen forhandlinger.

For Israel innebar Seksdagerskrigen på kort sikt at den militære trusselen fra Egypt og Syria var sterkt redusert. Viktigst for Israel var likevel at Jerusalem igjen ble forent under israelsk kontroll, med tilgang til jødenes hellige steder i byen – for første gang på 2000 år. Enkelte mente at krigen hadde en messiansk side; at den tok tilbake jødisk land og la grunnlaget for et bibelsk Stor-Israel, Eretz Israel. Til dette hørte at Israel nå kontrollerte de bibelske områdene på Vestbredden; Judea og Samaria. Både politiske og religiøse årsaker ligger bak den påfølgende bosettingen på Vestbredden. Det er en territoriell ekspansjon som ikke var planlagt, men som ble muliggjort av krigen – og som er en av de viktigste hindrene for en fredsløsning i dag.

Flere israelske ledere, blant dem landsfaderen David Ben-Gurion, advarte mot konsekvensen av å bli en okkupasjonsmakt, og at det ville føre til fortsatt og forsterket fiendskap mot Israel – og igjen true statens eksistens. De okkuperte områdene var tre ganger så store som selve Israel, og førte til en forsterket politisk konflikt i regionen, og etter hvert med palestinerne, blant annet i form av intifada – og til en ny krig i 1973. Okkupasjonen har også medført en demografisk utfordring: Andelen av innbyggere som har arabisk/palestinsk og muslimsk bakgrunn har økt, og utfordrer det jødiske flertallet.

Okkupasjonen har vedvart på Vestbredden selv om kontroll med deler av området – i likhet med Gazastripen – ble overført til de palestinske selvstyremyndighetene, og inngår i den erklærte staten Palestina som følge av Oslo-avtalene fra 1993 og 1995. Sinaihalvøya ble tilbakeført til Egypt i 1982 som følge av Camp David-avtalen og den påfølgende fredsavtalen, under oppsyn av en flernasjonal fredsstyrke, Multinational Force and Observers (MFO).

Krigen førte til økt respekt for og støtte til Israel særlig i Vesten, og til økt selvtillit i Israel. Den endret også sikkerhetssituasjonen, med økt strategisk dybde, men bidro til en skjerpet motstand fra palestinerne. Den skapte også en bevegelse for jødisk territoriell ekspansjon i deler av det gamle Palestina utenfor Israels grenser fra 1948. Forholdet til USA ble styrket, og selv Israels senking av det amerikanske etterretningsskipet USS Liberty utenfor kysten av Egypt fikk ingen følger.

For Egypt innebar Seksdagerskrigen et sterkt politisk så vel som militært nederlag. Egypt var ledernasjonen i den arabiske verden, og ble ydmyket av det langt mindre Israel, som ved sin blotte eksistens var en torn i øyet for araberstatene. Endatil måtte Egypt akseptere Israels eksistens gjennom å godta FN-resolusjon 242. For Egypt innebar krigen dermed også et stort moralsk nederlag. President Nasser, som Egypts sterke leder og ideologisk leder for den panarabiske bevegelse, ble også svekket. Han gikk først av, men støttedemonstrasjoner gjorde at han fortsatte som statssjef.

Nederlaget førte til et nærmere forhold til Jordan, og de to statene utgjorde en moderat del av den arabiske verden i forhold til Israel – til Egypt i 1973 valgte å angripe Israel i et forsøk på å vinne tilbake tapt territorium.

Egypt tapte kontrollen over Gazastripen og Sinaihalvøya, og med den siste også betydelige inntekter fra oljeutvinning, avgifter fra Suezkanalen og fra turisme.

For Jordan innebar Seksdagerskrigen et militært nederlag, men en styrking av kong Husseins rolle og den hashemittiske tronens anseelse. Selv om Jordans militærmakt ble sterkt svekket, styrket landet sin politiske anseelse ved i det hele tatt å ha gått til krig mot Israel, framfor å stå utenfor som Jordan kunne ha gjort. Forholdet til Egypt ble bedret som følge av krigen. Det samme gjaldt forholdet til andre arabiske stater – som på en ny måte anerkjente kongedømmets eksistensberettigelse, samtidig som Jordan videreutviklet sitt nære samkvem med vestlige land. Kongens allianse med Egypt er blitt vurdert som et feilsteg, men skal også ses opp mot et mulig alternativ: å bli diktert av Syria.

Jordan tapte kontrollen over Vestbredden, og enda viktigere: Herredømmet over de islamske hellige steder i Jerusalem. Med tapet av Vestbredden mistet Jordan også inntekter særlig fra turisme, samt kontroll over vannressurser. Jordan måtte også ta imot et stort antall palestinske flyktninger.

For Syria innebar Seksdagerskrigen et militært nederlag. Det militære tapet var imidlertid begrenset fordi Syria i liten grad engasjerte seg i krigen. Baath-regimet forsøkte å glatte over nederlaget ved å si at det hadde hindret en planlagt israelsk innmarsj i Damaskus, selv om Golan ble tapt. Krigstapet førte til indre stridigheter i den syriske ledelsen, med påfølgende kupp, og til at Hafez al-Assad kom til makten i 1970 – for så å planlegge angrepet mot Israel høsten 1973.

Det største tapet var at Golanhøydene ble erobret av Israel, for senere å bli annektert. Om lag 100 000 syrere ble fordrevet fra sine hjem på Golan. Etter våpenhvilen 12. juni tok Israel også kontroll over Hermonfjellet. Syria mistet også kontrollen over vannkilder.

For palestinerne innebar Seksdagerskrigen nok et nederlag for deres sak, og forhåpningen om en egen stat. Dels ble resten av det tidligere mandatområdet Palestina hærtatt av Israel, dels ble den israelske statens rett til å eksistere også anerkjent av arabiske stater gjennom aksept av FN-resolusjon 242. Derved forsvant i realiteten palestinernes håp om en stat i hele Palestina, og den gjenstående muligheten ble en tostatsløsning med en framtidig palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza.

Den palestinske nasjonalfølelsen ble styrket som følge av krigen, og det samme ble frigjøringsbevegelsen. Den fremsto som mer selvstendig, og styrket sin tilstedeværelse ved grensen til Israel og de okkuperte områdene – med nye aksjoner fra Jordan, Libanon og Syria. Krigen bidro også til at al-Fatah tok kontroll over PLO, etter hvert ledet av Yasir Arafat, i 1968–1969. 

For den palestinske befolkningen på Vestbredden og Gazastripen innebar krigen okkupasjon. Etter hvert førte denne også til en kolonisering gjennom jødisk bosetting på palestinsk jord. Om lag 300 000 palestinere forlot sine hjem som følge av krigen; et stort antall flyktet til Jordan. Deler av Øst-Jerusalem, inklusive det marokkanske kvarter i Gamlebyen ble ødelagt, og innbyggerne fordrevet.

  • Louis, Roger & Shlaim, Avi; red. (2012). The 1967 Arab-Israeli War. Origins and Consequences. Cambridge University Press.
  • Herzog, Chaim & Gazit, Shlomo (2010). The Arab-Israeli Wars. War and Peace in the Middle East. Vintage Books.
  • Bowen, Jeremy (2003). Six Days. How the 1967 war shaped the Middle East. Simon & Schuster.
  • Oren, Michael B. (2022). Six Days of War. June 1967 and the making of the Middle East. Oxford University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.