Utviklingssamarbeid er en form for bistand som over mange år ble kalt utviklingshjelp (u-hjelp). Betegnelse for finansielle, materielle og immaterielle overføringer i offentlig og/eller privat regi. Omfatter ofte også personellmessig assistanse til utviklingsland, og det overordnete siktemålet er å bistå mottakerlandene i deres sosiale og økonomiske utvikling, herunder særlig bekjempelse av fattigdom. Norge har i flere tiår vært en sentral deltaker i det internasjonale utviklings- samarbeidet, og samlet norsk bistand har i en årrekke ligget på om lag en prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI).

Norsk bistand forvaltes av en rekke aktører. De viktigste er:

Regjeringen presenterer sitt forslag til norsk utviklingssamarbeid for Stortinget. Dette gjøres ved forslag til Stortinget gjennom stortingsmeldinger og -proposisjoner. Særlig viktig er de årlige forslagene til statsbudsjett.

Stortinget fastsetter målene for norsk utviklingspolitikk og for utviklingssamarbeidet. Stortinget bestemmer også bistandens økonomiske rammer samt hvilke land og regioner som skal prioriteres, og hvilke temaer og utfordringer som skal ha særlig fokus.

Med utgangspunkt i den vedtatte utviklingspolitikken vedtar Utenriksdepartementet (UD) strategier for samarbeid med de enkelte landene.

Gjennom norske ambassader forvalter UD det langsiktige stat-til-stat-samarbeidet med land i Afrika, Asia, Sør-Amerika og Europa. UD forvalter også Norges multilaterale bistand og nødhjelpen. UD er også politisk ansvarlig for størsteparten av den statlige, norske bistanden.

I tillegg til UD deltar også andre departementer i utviklingssamarbeidet. Eksempelvis har Klima- og miljødepartementet (KLD) ansvaret for regjeringens klima- og skogprosjekt (KoS), og Statsministerens kontor (SMK) spiller i flere sammenhenger en rolle i bistandspolitikken.

Mange av Norske ambassader deltar aktivt i utformingen og gjennomføringen av utviklingssamarbeidet. Ambassadene står i løpende kontakt med lokale myndigheter, det sivile samfunn, multilaterale organisasjoners lokale representasjoner og representanter for andre internasjonale samarbeidspartnere. Ambassadene har også ansvaret for å planlegge, iverksette og følge opp det statlige, norske samarbeidet med de enkelte land.

Norad er et direktorat, primært underlagt Utenriksdepartementet. Norads hovedoppgave er å gi faglige råd til dem som forvalter bistanden. I tillegg forvalter Norad selv statlige midler for utviklingsformål, kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner, internasjonale organisasjoner, forskning og næringsliv. Norad sørger også for at utviklingssamarbeidet kvalitetssikres og evalueres, oftest ved bruk av eksterne, uavhengige forskere eller konsulenter.

Også Norfund er et viktig instrument i norsk utviklingspolitikk. Gjennom investeringer i lønnsomme bedrifter og ved overføring av kunnskap og teknologi skal Norfund bidra til økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon.

Fredskorpset bidrar til å skape kontakt og samarbeid mellom enkeltpersoner, organisasjoner og institusjoner i Norge og i partnerlandene. Sentralt står personellutveksling mellom partnerland og Norge, og partnerland imellom.

UD, Norad og ambassadene har et bredt samarbeid med norske fagmiljøer om vurderinger og resultatoppfølging av utviklingssamarbeidet. Evalueringer foretas alltid av eksterne fagmiljøer.

Generelt sett er det en forutsetning for utviklingssamarbeidet at det er partnerlandet som ber om at et samarbeid etableres. Fra norsk side forutsettes det at tiltakene som ønskes støttet er prioritert og inkludert i de lokale myndighetenes egne planer og budsjetter.

De ti største enkeltmottakerne av bilateral norsk utviklingshjelp i perioden 1960–2016:

Land 1000 kr
Tanzania 17 672 602
Mosambik 12 484 010
Palestina 10 692 876
Afghanistan 10 435 521
Zambia   9 471 478
Brasil   9 334 111
Sør-Sudan   8 000 937
Uganda   7 648 580
Bangladesh   6 453 111 
Etiopia   6 633 712

Kilde: Norad

Den totale norske bistanden 1960–2016, fordelt på regioner. Tall i millioner kroner:

Region Kr
Afrika   130 450,1
Asia     62 296,4
Europa     17 728,4
Amerika     28 887,6
Midtøsten     22 114,4
Oseania          199,5
Ikke geografisk fordelt   269 705,9
Totalt 531 477,3

Bilateral bistand 2015-17. (Tall i milliarder kroner).

2015 2016 Forslag 2017
Afrika 1.97 2.09 2.09
Asia 0.82 0.59 0.59
Midt-Østen og Nord-Afrika 0.57 0.56 0.56
Latin-Amerika 0.13 0.08 0.08

Kilde: Norad

Norsk utviklingssamarbeid består både av den statlige (offentlige) bistanden basert på bevilgninger fra Stortinget, og den ikke-statlige (private) bistanden, vesentlig basert på innsamlede midler. Ikke-statlige aktører er en sentral kanal også for den offentlige bistanden. Det er i norsk utviklingspolitikk lagt stor vekt på å utvikle sivilsamfunnet i mottakerlandene.

Tradisjonene som bygger på arbeiderbevegelsens solidaritet og kirkens nestekjærlighet har stått sterkt i utviklingen av norsk utviklingssamarbeid, og har sikret den politiske støtten som har ført til at Norge er et av de land som gir mest offentlig bistand. Norge tilhører den håndfull stater som har nådd FNs mål om 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) til bistand; Stortinget har fastsatt 1,0 prosent som et nasjonalt mål. Norges utviklingsinnsats sammenfaller også med en pilar i norsk utenrikspolitikk: støtten til FN. Norge har både støttet FN og vært pådriver for reform av FN-systemet, blant annet for å oppnå større effektivitet i utviklingsarbeidet. Norsk utviklingspolitikk har gjennomgått store forandringer i løpet av de vel 50 årene Norge har drevet aktiv bistand. Det er likevel bred politisk enighet om hovedtrekkene i norsk politikk på området, særlig knyttet til overordnede mål om bekjemping av fattigdom, mens det har vært større, både politisk og faglig, uenighet om metodene og kanalene. Særlig under den kalde krigen var det også noe uenighet om hvilke land en burde prioritere i det bilaterale samarbeidet.

Norsk offentlig bistand startet med bevilgninger til FNs utviklingsarbeid i 1948–49. Det statlige bilaterale bistandssamarbeid ble innledet med støtten til et fiskeriprosjekt i Kerala, India fra 1953. Dette ble igangsatt og drevet i regi av Fondet for hjelp til underutviklede land, også kjent som «Den norske India-hjelpen». Fondet ble etablert ved Stortingsvedtak i 1952. Deretter ble det blant annet bevilget støtte til et undervisningssykehus i Sør-Korea, i kjølvannet av Korea-krigen, fra 1956. I 1960-årene ble utviklingshjelpen vesentlig utvidet, både geografisk og økonomisk. Det norske fredskorps ble grunnlagt 1963, og samme år reiste de første fredskorpsdeltakere til Uganda. Norges første statlige samarbeidsavtale med et afrikansk land ble inngått med Tanganyika i 1963, og det ble også etablert omfattende samarbeid med Ghana, Kenya og Zambia, deretter med Botswana og Mosambik.

Fra 1980 ble det gjort avtaler med Zimbabwe og fra 1990 Namibia, mens samarbeidet med Uganda ble avviklet 1973 på grunn av sikkerhetssituasjonen der. Også innsatsen i Asia ble utvidet, og Pakistan ble et prioritert land for norsk bistand i 1969, Bangladesh fra 1973, Sri Lanka fra 1977. I Afrika ble den politiske støtten til frigjøringsbevegelser i de portugisiske koloniene, samt i Namibia, Rhodesia og Sør-Afrika, fulgt opp med humanitær bistand, særlig til flyktninger. Vietnam fikk støtte etter gjenforeningen i 1975, og Nicaragua fikk støtte etter regimeskiftet. For å balansere støtten til det radikale Nicaragua ble samtidig Costa Rica tilgodesett med norsk fredskorpsbistand. Som følge av Norges rolle som fredsaktør er også Midtøsten – og fremfor alt De palestinske selvstyreområdene samt Irak – blitt en vesentlig bistandsmottaker. Med tilknytning til Norges diplomatiske og militære engasjement på Balkan ble det tidligere Jugoslavia fra midten av 1990-årene en av de største mottakerne av norsk bistand.

Norsk fredsinnsats er også en bidragende faktor til at Nepal og (Sør-)Sudan er blitt sentrale samarbeidsland. Tilsvarende er Norges politiske og militære engasjement i Afghanistan årsak til at dette er blitt en hovedmottaker av norsk bilateral bistand. Gjennom ulike kanaler, bilaterale og multilaterale, offentlige og private, har norsk bistand langt på vei gått til alle utviklingsland. Noen land har til enhver tid hatt status som hovedmottakere. Benevnelsen for disse særskilte landene har vært hovedsamarbeidsland eller prioriterte samarbeidsland. Etter 2008 brukes ikke en slik inndeling eller benevnelse mer. Enkelte land mistet statusen som hovedsamarbeidsland; noen fordi den økonomiske utviklingen ikke tilsa ytterligere statlig bistand (som Botswana og India), andre fordi den politiske utviklingen gjorde at grunnlaget for norsk statlig bistand bortfalt (som Uganda og Zimbabwe). Det meste av bistanden til Kenya bortfalt i 1990 etter at landet brøt de diplomatiske forbindelsene med Norge, men landet ble på nytt samarbeidsland i 2004.

Som en del av internasjonal bistand og multilaterale utviklingsbestrebelser har norsk u-hjelp både fulgt de globale utviklingstrekkene som skissert ovenfor, og gjennom sin tydelige innretting mot fattigdomsbekjemping og sosial utvikling vært med på å påvirke det internasjonale samarbeidet i den retning. Ikke minst gjennom bistandssamarbeidet innenfor OECD er norsk bistand samordnet med annen utviklingshjelp og underlagt de omforente retningslinjene og regelverket som er utviklet av OECDs utviklingskomité (DAC). Samtidig som norsk bistand er gitt på et bredt felt og gjennom mange kanaler, er den også søkt gitt innenfor sektorer der Norge anser seg å ha særskilt kompetanse. Dette var tilfellet særlig helt tidlig, og tendensen er blitt forsterket de senere årene. Fra starten konsentrerte bistandsinnsatsen seg om fiskerier og forvaltning av fiskeressurser, først i India, senere i flere land. Bistand er gitt også til maritim sektor for øvrig, blant annet til opplæring av sjøfolk. Utbygging av infrastruktur, fremfor alt veier og elektrisitetsforsyning, har også vært særlige satsingsområder.

I senere år har Norge også ytt tiltagende bistand innen oljesektoren, med særlig vekt på å tilby assistanse til etablering av forvaltningsregimer, etter hvert koordinert innenfor programmet Olje for utvikling. Støtte til utvikling av ren energi har også kommet til. Retningslinjene for norsk utviklingshjelp trekkes opp av Stortinget. Det har rådd bred politisk enighet om innrettingen av bistandspolitikken. Av de større partiene har bare Fremskrittspartiet gått mot offentlige bistandsoverføringer. Heller ikke størrelsen på utviklingshjelpen eller den geografiske innrettingen har det vært vesentlig uenighet om. Det legges jevnlig frem stortingsmeldinger som trekker opp hovedretningslinjene for norsk utviklingssamarbeid, senest i 2004 og 2009. Utviklingspolitikken er definert som en del av utenrikspolitikken, noe som er tydelig gjennom Norges innsats for fred og forsoning, og bistanden er ett av flere utviklingspolitiske virkemidler. Dette ble særlig understreket på 2000-tallet, blant annet gjennom stortingsmelding nr. 13 (2008-2009).

Norsk bistand har i alle år hatt som hovedmål å bidra til fattigdomsreduksjon, etter hvert også til sosial utjevning. Samtidig som den i utgangspunktet har vært innrettet mot å bidra til økonomisk vekst som forutsetning for utvikling, har den hatt en sterk sosial profil, med satsing på fremfor alt utdanning og helse. I tråd med internasjonal utviklingsoptimisme og tro på at overføring av kapital og teknologi raskt skulle bidra til å redusere gapet mellom utviklede land og utviklingsland, ble også norsk bistand lenge rettet inn mot økonomisk vekst, ikke minst utbygging av infrastruktur, fremfor alt innen samferdsel (veier, havner, telekommunikasjon), energi (kraftverk) og vann (vannverk) samt til produktiv virksomhet som landbruk og fiskeri. På 1970-tallet ble flere større såkalte integrerte programmer for landsbygdutvikling iverksatt både i Afrika og Asia. De omfattet bred satsing på både sosiale og økonomiske sektorer innen et avgrenset geografisk område. Flere av de store prosjektene fra 1970-/80-tallet tilhører de isolert sett mest mislykkede eksemplene på norsk bistand, idet mottakerlandene i begrenset grad var i stand til å videreføre prosjektene, eller forutsetningene for driften endret seg.

De fattigste landene og regionene er over flere tiår gitt prioritet i norsk bistand, med særlig vekt på Afrika sør for Sahara. Den sterke økningen i bistandsbudsjettet de senere årene har imidlertid ført til at andelen som går til de minst utviklede landene (såkalte MUL), er redusert fra 27 prosent i 2006 til 17 prosent i 2015.

Fra en sped start i Asia (India) i 1950-årene ble norsk offentlig bistand tidlig på 1960-tallet mer formalisert og strukturert, med etablering av det statlige organet Norsk utviklingshjelp, fra 1968 Norad. Stortinget vedtok i 1962, som en første kortsiktig målsetting, at u-hjelpen skulle utgjøre 0,25 prosent av nettonasjonalprodukt. I 1969 vedtok Stortinget at den skulle nå én prosent av bruttonasjonalprodukt i 1974. Det ble lagt særlig vekt på bidrag til industrialisering – i tråd med rådende utviklingsoptimisme – samt kapitaloverføringer og handelspolitiske tiltak. Dette inkluderte eksportkreditter (med egen garantiavtale fra 1963), dernest personellbistand blant annet gjennom etableringen av Det norske fredskorps i 1963, og medvirkning fra frivillige organisasjoner. Bistanden ble fra 1960-årene primært innrettet mot Afrika sør for Sahara (særlig Kenya, Tanzania, Uganda og Zambia) og til Sør-Asia (vesentlig India). Bistand kanalisert gjennom frivillige organisasjoner åpnet bistand til flere land, først Etiopia (Kirkens Nødhjelp) og Nepal (Den norske Tibetmisjon) – begge fra 1964. Et første nordisk samarbeid ble iverksatt da Danmark, Finland, Norge og Sverige inngikk en samarbeidsavtale om teknisk bistand til daværende Tanganyika; et fellesprosjekt for støtte til utvikling av samvirke i Kenya ble inngått i 1965; en overenskomst om felles administrasjon av fellesnordiske prosjekter i 1968. Onarheim-utvalget anbefalte at norsk bistand ble konsentrert om et begrenset antall land og sektorer (konsentrasjonsprinsippet), med landbruk som et særlig satsingsområde. Utvalget vektla en balanse mellom økonomisk fremgang og sosiale reformer i u-landene, også som rettesnor for bistanden.

Bistanden ble trappet ytterligere opp, både i omfang og utbredelse, og begrepet mottakerorientering innført som grunnprinsipp gjennom stortingsmelding nr. 29 (1971-1972). Der ble det understreket at sosial fordeling av verdiskaping er nødvendig for å skape utvikling. Flere nye samarbeidsland kom til, basert på kriteriene at de skal være fattige og at myndighetene fører en sosialt rettferdig politikk: Botswana (1972) og Mosambik (1977) i Afrika og Bangladesh (1973), Vietnam (1975) og Sri Lanka (1977) i Asia samt Portugal i Europa (1975) Samtidig som den første bistandsavtalen med Madagaskar ble inngått i 1972, ble innsatsen i Uganda avviklet i 1973 på grunn av sikkerhetssituasjonen etter Idi Amins maktovertakelse. Humanitær bistand ble også bevilget til frigjøringsbevegelser.

Rullerende fireårsplaner i samarbeid med prioriterte land ble innført, og Norge innførte direkte budsjettstøtte som bistandsform, med en første utbetaling til Tanzania 1979. Familieplanlegging ble et vesentlig satsingsområde, og et hovedinnsatsområde – og en etter hvert omstridt satsing – blant annet i India, og kulturdimensjonen ble integrert i bistanden. Gjennom tollpreferanser ble det lagt til rette for økt import fra u-land, og stortingsmelding nr. 36 (1974-1975) la stor vekt på norske private investeringer i u-land. Stortinget vedtok i 1972 at norsk statlig bistand skulle utgjøre én prosent av BNP i 1978, og la til grunn en lik fordeling mellom bi- og multilateral bistand.

Fra 1980-årene ble mer av bistanden rettet inn mot underliggende, strukturelle forhold og mot særlig utsatte grupper, særlig kvinner og barn, samtidig som også miljødimensjonen ble sentral. Bistandens rolle i omlegging av økonomiske strukturer fra midten av 1980-tallet, den såkalte strukturtilpasningen, inkludert støtte til privatisering av statlige foretak, var omstridt. Selv om Norge deltok i denne politikken blant annet gjennom Verdensbanken, fortsatte norsk bistand å prioritere sosiale sektorer, som ble rammet av tilpasningsprogrammene. Samtidig bidro Norge og de nordiske landene til en mer balansert vurdering av politikken i banken, blant annet med gjennomslag for vurdering av konsekvenser for de fattigste delene av befolkningen. Den geografiske hovedinnrettingen fortsatte med tyngdepunkt i Afrika og Asia, der Zimbabwe fikk tilsagn om bistand fra selvstendigheten i 1980 og Pakistan (1987) fikk status som hovedsamarbeidsland, mens bistanden til Vietnam i hovedsak ble avviklet (1981). Nicaragua i Latin-Amerika ble lagt til i 1987.

Norad etablerte egen låneordning for utvikling av næringslivet i utviklingsland, en egen særbevilgning for miljørettet bistand ble opprettet, og en strategi for kvinnerettet bistand ble vedtatt. I 1982 nådde norsk bistand for første gang et nivå på over én prosent av bruttonasjonalinntekt. En egen bistandsminister (Reidun Brusletten, KrF) ble utnevnt i 1983; først innen UD, deretter med eget departement (Departementet for utviklingshjelp) fra 1984. Dette ble avviklet i 1989. Det norske militære bidraget til FN-styrken i Libanon (UNIFIL) ble en periode delvis bekostet over bistandsbudsjettet.

Gjennom 1990-årene ble bistandspolitikken vesentlig endret, både som en følge av radikalt endrede geopolitiske forhold etter slutten av den kalde krigen, og fordi utviklingssamarbeid tydeligere ble ansett som en integrert del av utenrikspolitikken. Dermed ble det satt inn i et mer helhetlig perspektiv som også omfattet spørsmål som gjeld og handel samt freds- og sikkerhetspolitikk. Til dette kom økt vektlegging av godt styresett, med krav om større åpenhet og ansvarlighet, og støtte til den omfattende demokratiseringen som fant sted særlig i Afrika. Det ble lagt enda større vekt på mottakerorientering – at bistanden skulle gagne mottaker mer enn giver, og det ble større fokus på ansvarliggjøring av bistandens mottagere: mottakeransvar. Dette prinsippet ble introdusert gjennom Norads nye strategi fremlagt i 1990. Regjeringen la frem stortingsmelding nr. 51 (1991-1992) «Om utviklingstrekk i nord-sør-forholdet og Norges samarbeid med utviklingslandene», et fellesskap mellom utenriks-, handels- og bistandsministrene, hvilket understreket at u-hjelpen ble satt i en bredere politisk sammenheng. På grunnlag av innstillingen fra en statlig bistandskommisjon oppnevnt i 1993, la regjeringen i 1995 frem stortingsmelding nr. 19 (1995-1996) «En verden i endring».

Parallelt med støtten til demokrati, herunder uavhengige organisasjoner og en fri presse, ble det vekten på menneskerettighetene forsterket. Godt styresett omfatter også forbedring av et lands evne og vilje til å forvalte sine ressurser til befolkningens beste, inkludert kampen mot korrupsjon. I norsk bistand ble dette tillagt tiltagende vekt fra slutten av 1990-tallet. Bistandsinnsatsen ble også knyttet til Norges rolle som mekler i konflikter, blant annet på Balkan, i Midtøsten og i Sudan. Namibia ble et nytt samarbeidsland etter selvstendigheten (1990), og en prøveordning med integrert Norad-kontor og ambassade ble iverksatt. Bistanden til Kenya ble avviklet i 1990 etter at landet brøt de diplomatiske forbindelsene med Norge. India og Pakistan opphørte å være hovedsamarbeidsland i 1995, Botswana og Namibia mistet statusen som prioriterte samarbeidsland i 1996, samtidig som Malawi fikk slik status. Tiltak knyttet til aids-epidemien ble en sentral del av bistanden til flere land, og globale og lokale miljøtiltak ble likeledes prioritert. Det ble fortsatt lagt stor vekt på næringslivets rolle i bistanden, og et eget Kontaktforum for næringsliv og utviklingshjelp ble nedsatt. Beredskapsordningen NOREPS ble opprettet i 1991. Samme år inngikk UD og Flyktningerådet (i dag Flyktninghjelpen) en avtale om etablering av Norstaff (nå NORCAP) for rekruttering av personell til humanitært arbeid. Et eget statlig investeringsfond for utviklingsland (Norfund) ble etablert i 1998.

Omleggingen av bistanden fortsatte, påvirket av globale utviklingstrekk og flernasjonale forpliktelser, blant annet gjennom FNs tusenårstoppmøte 2000 der de såkalte tusenårsmålene ble vedtatt. De la vesentlig vekt på fattigdomsbekjempelse og sosiale forhold og ble fulgt opp av toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002. Norsk utviklingspolitikk ble utviklet i tråd med den internasjonale enigheten fra tusenårsmøtet og de forutgående tematiske konferansene på 1990-tallet. FNs tusenårsmål, som et globalt partnerskap for utvikling, ble også retningsgivende for mye av den norske bistanden, blant annet gjennom stortingsmelding nr. 35 (2003-2004) «Felles kamp mot fattigdom. En helhetlig utenrikspolitikk». Denne hadde en rettighetstilnærming som rettesnor, med sterk vekt på menneskerettigheter og menneskeverd og på at enkeltmennesket må stå i sentrum for utviklingsprosessene, bygd på stortingsmelding nr. 21 (1999-2000) «Menneskeverd i sentrum». Vektleggingen av demokrati og stabilitet, med godt styresett og bekjempelse av korrupsjon som forutsetninger for utvikling ble videreført, med styrket innsats for å forebygge og løse konflikter.

Forståelsen av nødvendigheten av forankring av utviklingstiltak i gjeldende lands politikk og befolkning ble forsterket. Afrika sør for Sahara ble viet særlig oppmerksomhet, og bistanden ble mer konsentrert til fattige land som hang etter i bestrebelsene på å nå målsettingene i tusenårsmålene. Norsk bistand ble ytterligere spisset gjennom stortingsmelding nr. 13 (2008-2009) «Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom», blant annet basert på utredningen fra det offentlig oppnevnte Utviklingsutvalget, som avga sin rapport «Samstemt for utvikling?» i 2008. Fokuset på fattigdomsbekjempelse og en rettighetsbasert tilnærming ble opprettholdt, mens miljømessige forhold ble ytterligere forsterket som følge av klimakrisen. Dertil ble det lagt større vekt på nødvendigheten av at utviklingslandene får tilstrekkelig tilførsel av kapital for å sikre økonomisk vekst som grunnlag for sosial utvikling.

Behovet for å utfordre den skjeve maktfordelingen i og mellom land samt forhold som bidrar til urettferdighet, undertrykkelse og diskriminering, ble understreket. Det ble også fastslått at det er en hovedoppgave for norsk utviklingspolitikk å bidra til at land får kontroll over egen utvikling, og at flere mennesker får evnen til å ta kontroll over egne liv. Norsk kompetanse og kapital ble identifisert som bidrag til å skape en velfungerende stat, et aktivt sivilt samfunn og et levedyktig næringsliv – alle identifisert som sentrale premisser for utvikling. Meldingen introduserte begrepet «globale fellesgoder» som en sentral rettesnor i utviklingspolitikken, og som forutsetninger for at et land kan ha en god utvikling, fremfor alt stabilt klima, internasjonal fred og sikkerhet, kontroll over smittsomme sykdommer og et velfungerende globalt finanssystem. Et sentralt bidrag til å dempe den globale oppvarmingen var introduksjonen av et skoginitiativ, med økonomiske bidrag til land som vernet om gjenværende skoger.

For en mer strategisk utviklingspolitikk ble det lagt vekt på at Norge bedre skulle benytte den enkelte bistandskanals fortrinn og en god arbeidsdeling mellom aktørene, inkludert bevisst bruk av multilaterale kanaler. Bilateralt samarbeid ble enda sterkere knyttet til fagfelt der Norge har komparative kompetansefortrinn slik at bistanden kunne gi merverdi, fremfor alt innen klima, miljø og bærekraftig utvikling; fredsbygging; menneskerettigheter og humanitær bistand; olje og ren energi; kvinner og likestilling; godt styresett og kamp mot korrupsjon. Økt vekt på bistand til land som er på vei ut av en voldelig konflikt og som har særlige klimautfordringer skulle fortsette. Meldingen representerte et skritt videre i en prosess hvor utviklings- og utenrikspolitikken i større grad utgjorde en helhet.

Største sektor for norsk bistand i 2010 var klima- og skogbevaring som la beslag på i alt 3,5 milliarder kroner, sivilt samfunn (2,6 milliarder) og nødhjelp (2,2 milliarder) – en øking på 22 prosent bare siden året før. Samlet norsk bistand i 2011 (27,663 milliarder) hadde følgende sektorvise fordeling; godt styresett 3,93 milliarder (14 prosent), økonomisk utvikling og handel 3,99 milliarder (14 prosent), utdanning 1,51 milliarder (5 prosent), helse og sosial sektor 1,81 milliarder (7 prosent), miljø og energi 4,30 milliarder (16 prosent), nødhjelp 2,11 milliarder (8 prosent), multilateral bistand 6,64 milliarder (24 prosent) og kostnader i Norge/uspesifisert 3,34 milliarder (12 prosent).

Den globale kampen mot terror influerte indirekte på norsk utviklingssamarbeid ved at Afghanistan – i kjølvannet av Norges politiske og militære engasjement – ble en hovedmottaker av norsk bistand. Derved ble Afghanistan kanskje det tydeligste eksempelet på en helhetlig norsk utenrikspolitikk overfor ett enkelt land, hvor også utviklingshjelp ble en vesentlig komponent, og hvor den militære innsatsen hadde i oppdrag å bedrive gjenoppbygging som et ledd i fredsprosessen. Også den norske militære deltakelsen i Irak 2003–04 hadde et humanitært oppdrag i form av gjenoppbygging, dels bekostet av bistandsmidler. Ved siden av diplomatiske forsøk på å bilegge konflikter og skape fred, er det sett en klar sammenheng mellom at redusert fattigdom minsker faren for ustabilitet og krig – og at stabilitet og fred er en forutsetning for varig utvikling.

På 2000-tallet økte antall samarbeidsland for norsk utviklingshjelp, samtidig som tidligere inndeling i hovedsamarbeidsland/prioriterte samarbeidsland bortfalt. I 2010 mottok i alt 114 land norsk bistand i en eller annen form, og av disse var 32 stater angitt som sentrale samarbeidsland og mottok norsk bistand på minst 100 millioner kroner: Afrika (16), Asia (10), Latin-Amerika (1), Midtøsten (2), Europa (3).

Den offentlige utviklingshjelpen bevilges årlig av Stortinget over statsbudsjettet, med et eget programområde (03: internasjonal bistand) forvaltet av Utenriksdepartementet (UD). Også andre departement så vel som offentlige etater/institusjoner er engasjert i norsk utviklingssamarbeid, dels gjennom egne tildelinger, dels finansiert av UD. Forvaltning og organisering av bistanden har gjennomgått vesentlige endringer senere år, særlig gjennom en endring av ansvars- og arbeidsfordeling mellom UD og dets tidligere utøvende organ, Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad, fra 2004 en fagetat). I tillegg til Norad har UD direkte ansvar for to offentlige organ for iverksetting av norsk bistand: Fredskorpset (et statlig forvaltningsorgan) og Det norske investeringsfondet for utviklingsland (Norfund, et statlig særlovsselskap).

Tradisjonelt har bistanden forenklet sett vært delt i to; den multilaterale (flersidige) bistanden ble forvaltet av UD, den bilaterale (tosidige) bistanden av Norad, som også var ansvarlig for bevilgninger til frivillige organisasjoner, samt samarbeid med næringslivet. Som følge av formelle og organisatoriske endringer i 2004 ble forvaltningen av utviklingshjelpen samlet i UD, og Norads rolle endret fra å være et planleggende og utøvende organ for bilateral bistand til primært å bli en fagetat med ansvar for rådgivning og kvalitetskontroll. Dermed ble ansvaret for politikkutforming, strategi og gjennomføring av norsk bistand samlet i UD, som også – gradvis iverksatt fra 1990 – overtok ansvaret for forvaltningen av offentlig bistand ute. Norad hadde tidligere egne representasjoner i mange samarbeidsland. Fortsatt har Norad som oppdrag å forvalte langsiktig bistand via frivillige organisasjoner, som utgjør om lag 10 prosent av samlet norsk bistand. Ute følges norsk bistand opp gjennom Norges ambassader, og Norge er representert i styrer og ledelse av ulike multinasjonale (bistands-)organer.

I perioden 1984–89 var det et eget departement som forvaltet norsk bistand, Departementet for utviklingshjelp (DUH). Etter at dette ble nedlagt og funksjonene integrert i UD, er det beholdt en egen statsråd for utviklingssaker (utviklingsminister) med tilhørende apparat. Utviklingsministeren legger frem utviklingspolitiske redegjørelser for Stortinget. I tiltagende grad er utviklingspolitikken blitt en tydelig og integrert del av norsk utenrikspolitikk, hvor utviklingsbistanden er ett av flere virkemidler i utviklingspolitikken.

Norsk utviklingssamarbeid består hovedsakelig av to hovedkategorier: multilateral bistand går til enkeltland, regioner eller sektorer via flernasjonale organisasjoner og institusjoner, fremfor alt FN-systemet og de internasjonale utviklingsbankene. Bilateral bistand øremerket enkeltland går via ulike organisasjoner og institusjoner eller direkte til landets myndigheter. En tredje kategori er multi-bi bistand; bilateral bistand øremerket et bestemt land, men gitt gjennom en multilateral kanal, eksempelvis i form av samfinansiering med utviklingsbanker. Fordelingen mellom bilateral og multilateral bistand var gjennom mange år jevnstore, men den bilaterale andelen er fra 1980-årene gradvis blitt vesentlig større.

Av samlet norsk bistand for 2012 er det således «bare» nær 6,3 milliarder kroner som bevilges gjennom henholdsvis FN-organisasjoner og andre multilaterale organisasjoner (samlet 4,3 milliarder) og multilaterale finansinstitusjoner. FN-organisasjonene har generelt bred politisk støtte i Norge, men skepsis på enkelte hold får blant annet næring når evalueringer viser at enkelte av organisasjonene har særlig svak måloppnåelse. Dette var senest tilfellet etter en bred britisk evaluering i 2011 som konkluderte med at bare 25 av 43 organisasjoner, hovedsakelig innen FN-familien, oppnådde tilfredsstillende resultater. Studien slo fast at 16 organisasjoner leverte «veldig god» valuta for sine midler, mens ni organisasjoner fikk karakteren «god» – samtlige målt mot fattigdomsbekjempelse, helse og utvikling. I statsbudsjettet for 2013 foreslår regjeringen mer tydelig enn før å vektlegge FN-organisasjonenes evne til resultatoppnåelse. I alt 135 millioner kroner omfordeles fra organisasjoner med svak måloppnåelse til organisasjoner som kan vise til gode resultater. FNs utviklingsprogram (UNDP) og FNs barnefond (UNICEF) får de største kuttene i norsk støtte, med henholdsvis 60 og 50 millioner kroner. Blant organisasjonene som får økt norsk støtte, er Globalt partnerskap for utdanning (GPE) og FNs matvareprogram (WFP), med henholdsvis 50 og 10 millioner kroner.

Det er videre vanlig å skille mellom (langsiktig) utviklingshjelp og (kortsiktig) nødhjelp, der den første har et vidtfavnende og langtrekkende strategisk perspektiv, mens den siste er ment som øyeblikkelig hjelp primært etter inntrådte naturkatastrofer. Nødhjelp kanaliseres vesentlig gjennom FN-systemet og frivillige organisasjoner. De to typene bistand ses i tiltagende grad i sammenheng, blant annet ved at målrettet utviklingshjelp i form av forebygging kan bidra til å redusere behovet for nødhjelp ved å begrense konsekvensene av naturkatastrofer, eksempelvis gjennom varslingssystemer og krisehåndtering, samt ved å bedre boforholdene for utsatte grupper.

Det norske beredskapssystemet for humanitære kriser (Noreps) spiller en viktig rolle i denne innsatsen. Det ble i 2007 lagt frem en egen stortingsmelding (St.meld. nr. 9) om norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer, blant annet gjennom økt fokus på klimatilpasning. 2009 la regjeringen fram stortingsmelding nr. 40, «Norsk humanitær politikk». Nødhjelp etter naturkatastrofer ses i økende grad i sammenheng med andre innsatsområder for norsk utviklingssamarbeid; humanitær bistand og menneskerettigheter.

For 2012 ble det foreslått bevilget i alt nær tre milliarder kroner til disse tre innsatsområdene, hvorav en halv milliard til naturkatastrofer, 2,22 milliarder som humanitær bistand og 260 millioner kroner til arbeid for menneskerettigheter. For 2013 ble det til nødhjelp, humanitær bistand og arbeid for menneskerettigheter bevilget i alt 3,15 milliarder kroner, 6,6 prosent økning fra saldert budsjett budsjett for 2012.For de siste årene er fordelingen som følger (i milliard kroner);                                                                                                       2015      2016    Forslag 2017

Nødhjelp/hum. bistand       3,80      4.39            4.43             Menneskerettigheter           0.36      0.30            0,30

I forlengelsen av ovennevnte stortingsmelding nr. 9 er det innledet bilateralt samarbeid med Bangladesh, Cuba, Kina, Uganda og Vietnam om forebygging av naturkatastrofer, herunder samarbeid om utvikling og styrking av landenes nasjonale kriseberedskap.

Norsk humanitær bistand vil i 2017, som i de senere årene, primært gå til Syria og nabolandene. I forlengelsen av en internasjonal giverkonferanse i Oslo i februar 2017 har norske myndigheter gitt tilsagn om 1,6 milliarder kroner over tre år til Nigeria og landene rundt Tsjadsjøen. Videre er 64 millioner kroner øremerket for Somalia og 135 millioner kroner for Sør-Sudan. Også internasjonale organisasjoner er tildelt betydelig norsk humanitær støtte, herunder FNs nødhjelpsfond (380 millioner kroner), FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR, 350 millioner), Verdens matvareprogram (WFP, 277 millioner), Den internasjonale Røde Kors Komiteen (80 millioner) og FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA, 70 millioner kroner).

I likhet med internasjonal bistand benyttes en rekke kanaler for å få norsk bistand frem til mottakerne, og en rekke aktører var og er delaktige i utviklingssamarbeidet. Norge kanaliserte tidlig bistand gjennom multilaterale kanaler, og med fremveksten av en mer omfattende og strukturert bistand fra 1960-årene ble det inngått avtaler om statlig samarbeid med prioriterte mottakerland gjennom bilaterale avtaler. Bilateral bistand ble tidligere kanalisert gjennom Norad, den multilaterale direkte fra UD. Siden 2004 er både bi- og multilaterale overføringer håndtert fra UD, mens Norad har beholdt oppgaven med å forvalte bistand kanalisert gjennom frivillige organisasjoner.

Siden 1963 har norske frivillige organisasjoner kunnet søke offentlige midler til sine utviklingsprosjekter, og i flere tilfeller har slik innsats startet et utviklingssamarbeid som med årene er løftet opp på et stat-til-stat-nivå (som Etiopia, Madagaskar, Nepal og Sri Lanka). Norske frivillige organisasjoner har lenge vært en sentral kanal for bilateral bistand. En rekke norske organisasjoner og institusjoner, så vel som etater og kommuner, er engasjert i utviklingssamarbeid.

Bistand via norske frivillige organisasjoner viser følgende hovedbilde for årene 2010–15 (millioner kroner);

Organisasjon 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016
Norges Røde Kors 473 456 587 736 644 703 990
Flyktningehjelpen 552 525 501 715 726 750 873
Kirkens Nødhjelp 469 408 407 441 606 524 588
Norsk Folkehjelp 344 365 354 347 361 359 448
Redd Barna 200 183 175 220 277 415 417
Digni 145 151 181 158 181 184 164
Andre organisasjoner 144 143 152 161 166 157 153
Totalt  362 352 371 425 445 450 5010

Fra år 2000 og fram til utgangen av 2016 har følgende fem norske organisasjoner hatt den største økningen i støtte over bistandsbudsjettet; Norges Røde Kors (990 millioner kroner), Flyktninghjelpen (873), Kirkens Nødhjelp (588), Norsk Folkehjelp (448) og Redd Barna (417). Prosentvis har økningen vært størst for Plan Norge, WWF, Norwac, Regnskogfondet og Flyktning- hjelpen.

Kilde: Stortingsproposisjon 1 (2014-2015) og «Norsk bistand i tall», Norad.

Siden 2010 har 13–15 prosent av samlet norsk bistand blitt kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner, hvorav de fem største organisasjonene (Flyktninghjelpen, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Redd Barna) har mottatt nær halvparten av den samlede «Privorg-støtten».

Disse organisasjonene, og enkelte andre, har over tid opparbeidet seg stor bredde i sine engasjement, samtidig som noen av dem også har spesialisert seg. Eksempelvis er Norsk Folkehjelp gjennom sitt humanitære arbeid en av verdens ledende aktører innen minerydding.

I 2015 ble 31 prosent av norsk bilateral, langsiktig bistand kanalisert gjennom norske, lokale og internasjonale organisasjoner.

Også norsk næringsliv er trukket med i utviklingssamarbeid. En garantiordning for eksport til u-land ble opprettet i 1963, en låneordning knyttet til investeringer i u-land 1979–80. Et investeringsfond, Norwegian Investment Fund for Developing Countries (Norfund), ble etablert 1998 som egen stiftelse, eid av staten, for å fremme utvikling gjennom å investere i næringsforetak i sør. I 1991 ble Det norske beredskapssystem for varer og personell (Norwegian Emergency Preparedness System, NOREPS), etablert som et system for raskt å bistå ved katastrofer. Den multilaterale bistanden består vesentlig av tilskudd til drift av og programmer i regi av FNs og andre internasjonale organisasjoner, samt kapitalinnskudd i utviklingsbankene og deres fond, inkludert blant annet nødhjelp og gjeldslette.

De største mottagerne av multilateral bistand fra Norge var i 2010 Verdensbanken, UN Development programme (UNDP), UN Children's Fund (UNICEF), African Development Bank (AFDB), Global Alliance for Vaccines and Immunisation (GAVI), UN Office of the UN High Commissioner for Refugees (UNHCR), UN Population Fund (UNFPA), Global Fund to Fight AIDS, Tuberculosis and Malaria (GFATM), United Nations Central Emergency Response Fund (UNCERF) samt WHO. Hertil kommer de regionale utviklingsbankene for Asia og Latin-Amerika.

Den bilaterale bistanden går til tiltak i enkeltland og utvikling av regionalt samarbeid, kanalisert gjennom en rekke aktører, både statlige og ikke-statlige i mottakerlandet, og gjennom norske og andre ikke-statlige organisasjoner og institusjoner. I tiltagende grad er landets egne strategier lagt som ramme for bistanden, og det søkes størst mulig samordning mellom bistandsytere. Basert blant annet på et lands strategi for fattigdomsreduksjon, gis stat-til-stat-bistanden gjerne i form av generell budsjettstøtte eller som programstøtte til prioriterte sektorer (sektorstøtte).

De landene som i 2010 mottok mest bilateral bistand fra Norge var Brasil (1,483 milliarder kroner), Tanzania (749,2 millioner), Afghanistan (726,4 millioner), Sudan (705,3 millioner), Palestina (661,9 millioner), Pakistan (502,4 millioner), Mosambik (443,9 millioner), Uganda (431,8 millioner), Haiti (403,6 millioner) og Malawi (391,1 millioner).

De fem største mottakerne av norsk bistand, som dette året samlet utgjorde 0,96 prosent av BNI, var Brasil, Afghanistan, Tanzania, Palestina og Mosambik. Regionvis ble bistanden i 2011, som samlet beløp seg til 26,663 milliarder kroner, fordelt som følger; Afrika: 6,053 milliarder, Asia 2,796 milliarder, Amerika 2,417 milliarder, Midtøsten 909,8 millioner og Oseana 14,8 millioner. Resterende beløp, 14,799 milliarder, var ikke fordelt regionalt.

I 2012 ble norsk bistand, 0,93 prosent av BNI, fordelt på i alt 111 land. Av disse var det Brasil som mottok mest norsk bistand med i alt 1,248 milliarder kroner, dernest fulgte Afghanistan (735 millioner kroner), Palestina (623 millioner), Tanzania (539 millioner), Mosambik (501 millioner), Sør-Sudan (428 millioner), Malawi (404 millioner), Uganda (306 millioner), Zambia (302 millioner) og Vietnam (270 millioner). For Palestina, Tanzania, Uganda og Zambia var det nedgang i bistanden sammenlignet med 2011, for de øvrige seks land var det økning.

Norsk bistand var i 2013 rekordhøy; 32,8 milliarder kroner, tilsvarende 1,07 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI), høyest av samtlige OECD/DAC-land. Nærmest Norge kom Sverige (1,02 prosent), Luxembourg (1,00), Danmark (0,85), Storbritannia (0,72) og Nederland (0,67). Lavest blant OECD-land var Tsjekkia (0,11 prosent), Polen (0,10) og Slovakia (0,09), mens gjennomsnittet for OECD/DAC-land var 0,3 prosent av BNI. Norsk bistand ble i 2013 fordelt på i alt 116 land. og samme antall land mottok norsk bistand i 2014 (31,7 milliarder kroner, tilsvarende 0,99 prosent av BNI. Den landvise fordelingen i 2014 var Afrika 6,36 milliarder kroner (20 prosent), Asia 3,34 milliarder (11), Amerika 1,76 milliard (6), Midtøsten 1,69 milliard (5), Europa 627,0 millioner (2), Oseania 10,2 millioner (0,03) og ikke geografisk fordelt 17,88 milliarder kroner (56 prosent). Følgende 10 land mottok mest bistand (NOK millioner kroner, økning fra 2012 i parentes) Brasil 3 989 millioner kroner (220 prosent), Afghanistan 744 (2 prosent), Palestina 632 (1 prosent), Malawi 631 (56 prosent), Tanzania 585 (56 prosent) Sør-Sudan 536 (25 prosent), Uganda 411 (35 prosent) Syria 405 (420 prosent), Somalia 371 (82 prosent), Etiopia 359 (58 prosent), og andre land/uspesifisert 14,9 milliarder kroner.

Brasil var det landet som mottok mest norsk bistand i 2013, med omtrent fire milliarder kroner. Det aller meste av dette gikk til Amazonasfondet under Klima- og skogsatsing. Som følge av en ekstraordinær utbetaling til Brasil kom Norge opp på et rekordnivå for bistand; 32,8 milliarder kroner og 1,07 prosent av brutto nasjonalinntekt, BNI.

Når Brasil topper listen, og for andre gang på rad økte med over 200 prosent, har dette sammenheng med utbetalinger for redusert avskoging (det såkalte Amazonasfondet) samt investeringer i vannkraft i regi av SN Power i samarbeid med Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund). Amazonasfondet har som bakteppe Norges løfter til Brasil i 2008 om inntil én milliard USD innen utgangen av 2015 dersom landet kan vise til fortsatt fremgang i arbeidet for redusert avskoging. I det øyeblikk norske bevilgninger overføres til Brasil, kan beløpet avleses i Amazonasfondets tall.2014

Total norsk bistand beløp seg til 31,7 milliarder kroner (0,99 prosent av BNI), hvorav nær 16 milliarder kroner ble kanalisert gjennom multilaterale institusjoner. Dette var en økning på 1,5 milliarder kroner fra 2013. Av økningen ble én milliard kroner bevilget til Verdensbanken, som i 2014 mottok i alt 3,9 milliarder kroner fra Norge. Ulike FN-organisasjoner fikk til sammen nær 7,5 milliarder kroner, hvorav FNs utviklingsprogram (UNDP) var den største mottakeren med i alt 1,9 milliarder kroner, etterfulgt av FNs barnefond (Unicef) med 1,2 milliarder kroner. Norsk bistand ble dette året fordelt på i alt 116 land.

Den geografiske fordelingen av norsk bistand i 2014 var; Afrika (29 prosent), Asia (15 prosent), Latin-Amerika (8 prosent), Midtøsten (7 prosent), Europa (3 prosent) Oseania (0,5 prosent) og uspesifisert (38 prosent). Norads offisielle statistikk viser at de 10 største mottakerne av norsk bistand i 2014 var Afghanistan (758 millioner kroner), Palestina (741), Brasil (706), Sør-Sudan (607), Laos (586), Guyana (582), Malawi (532), Tanzania (482), Filippinene (419) og Somalia (399). Norges bistand for 2014, i alt 31,663 milliarder kroner (0,99 prosent av BNI), hadde følgende sektorvise fordeling; multitiltak 24 prosent, miljø og energi (17) Godt styresett (13), kostnader i Norge/uspesifisert (13), økonomisk utvikling og handel (10), nødhjelp (9), helse og sosial sektor (8) og utdanning (6). Nye land på denne topplisten var Laos, Guyana og Filippinene. Mens Guyana var en del av det omfattende skog-/klima-programmet nøt Laos og Filippinene hovedsakelig godt av investeringer i vannkraft gjennom Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund).

Norge var dette året ett av fem medlemsland i OECDs utviklingskomité som oppfylte FNs målsetting om å bruke minst 0,7 prosent av BNI på bistand. Norge utbetalte 3,4 milliarder kroner gjennom regjeringens klima- og skoginitiativ i 2014, med Brasil og Guyana som de største mottakerne. Norsk bistand til utdanning utgjorde 1,8 milliarder kroner i 2014, en økning på 100 millioner kroner fra 2013.

Norske frivillige organisasjoner forvaltet 14 prosent av bistanden i 2014, med en økning på 200 millioner kroner siden 2013. De fem største norske organisasjonene i 2014 var Flyktninghjelpen (726 millioner kroner), Norges Røde Kors (644 millioner), Kirkens Nødhjelp (606 millioner), Norsk Folkehjelp (361 millioner) og Redd Barna Norge (277 millioner).

Humanitær bistand økte med om lag 300 millioner kroner, fra 2,5 milliarder i 2013 til 2,8 milliarder i 2014. Den humanitære innsatsen utgjorde ni prosent av samlet norsk bistand dette året. Sør-Sudan, Syria, Irak, Palestina og Somalia mottok i 2014 til sammen i overkant av én milliard kroner som humanitær bistand. Dette tilsvarte tre prosent av den totale norske bistanden i 2014.

Mens USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Japan, Sverige og Nederland i 2014 var de største bistandsgivere i absolutte tall, var det bare Sverige, Luxembourg, Norge og Danmark som ga mer enn FN-målet på 0,7 prosent av BNI som bistand. Mens 13 land økte sin bistand i 2014, gjennomførte 15 land reduksjon i bistandens andel av BNI, heriblant Norge, Australia, Canada, Frankrike og Japan. Norges samlede bistand ble redusert med 4,3 prosentpoeng fra 2013 til 2014, noe som i hovedsak skyldtes ekstra store utbetalinger til skogprosjektet i Brasil 2013.

I 2015 var de største mottakerne av norsk bistand Brasil 1 268 millioner kroner, Afghanistan (691), Palestina (630), Malawi (591), Syria (516), Nepal (492), Sør-Sudan (472), Libanon (285), Liberia (278), Jordan (118) og Øst-Timor (23,5 millioner kroner). Regnet per innbygger fikk Palestina klart mest (140 kroner), foran Liberia (67 kroner), Libanon (47 kroner), Sør-Sudan (42 kroner), Malawi (33 kroner) Syria (30 kroner) og Afghanistan (21 kroner). Den sektorvise fordelingen var i 2015: Multilateral bistand 7 826,4 milliarder kroner (23 prosent av totalen), Uspesifisert/ kostnader i Norge 6 035,1 milliarder (17), Miljø og energi 4 194,1 milliarder (12), Økonomisk utvikling og handel 4 175,4 milliarder (12), Godt styresett 4 108,6 milliarder (12), Nødhjelp 3 216,8 milliarder (9), Utdanning 2 472,4 milliarder (7) og Helse/sosial sektor 2 467,3 milliarder kroner (7 prosent).

Samlet norsk bistand fordelte seg for årene 2010–15 som følger (milliarder kroner):

Region 2010 2011 2012 2013 2014 2015
Afrika 5,7 6,1 5,5 6,1 6,4 5,4
Asia 3,2 2,8 2,6 2,8 3,3 2,7
Ameria 1,4 1,4 2,1 4,8 1,8 1,9
Europa 0,7 0,6 0,7 0,6 0,6 0,7
Midtøsten 0,9 0,9 1,1 1,7 1,7 2,4
Ikke fordelt på region  6,5 6,5 6,9 7,7 17,9 21,3

De største mottakerne av norsk bistand var i 2015 Brasil (1 268 millioner kroner), Afghanistan (691), Palestina (630), Malawi (591), Syria (516), Nepal (492), Sør-Sudan (472), Tanzania (384), Libanon (285) og Liberia (278 millioner kroner). Om lag 97 prosent av bistanden til Brasil var knyttet til det norsk-brasilianske klima- og skogprogrammet. Humanitær bistand/nødhjelp utgjorde i 2015 i alt 3,2 milliarder kroner, om lag ni prosent av total norsk bistand.

Etter omfanget av bistand kan de 12 fokuslandene for 2015 klassifiseres som følger; Afghanistan (691,2 millioner kroner), Palestina (630,0), Malawi (590,8), Nepal (492,2), Sør-Sudan (472,4), Etiopia (389,8), Tanzania (384,4), Somalia (345,8), Mosambik (264,1), Myanmar (256,4), Mali (139,0) og Haiti (66,9).

Fram til utgangen av 2014 har Norge brukt i alt vel 460,4 milliarder kroner på bistand/utviklingssamarbeid, hvorav nær halvparten er fordelt på i alt 158 land. Tanzania er den klart største mottakeren med vel 25 milliarder kroner, og i alt 45 land har så langt mottatt mer enn én milliard kroner hver. Den øvrige delen av samlet norsk bistand er kanalisert gjennom frivillige organisasjoner og gjennom bilaterale og multilaterale kanaler.

Noen tall kan illustrere økningen i samlet norsk bistand over de siste 55 årene; I 1960 var samlet norsk bistand på 8,4 millioner kroner, i 1970 på 262,6 millioner; i 1980 på 2,40 milliarder; i 1990 på 7,55 milliarder; i 2000 på 11,12 milliarder kroner. I 2008 var bevilgningen økt til 22,6 milliarder kroner som tilsvarte 0,8 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI), i 2010 var bevilgningen 27,4 milliarder kroner tilsvarende 1,05 prosent av BNI-anslaget. Bistandsbudsjettet for 2012 var i alt på 27,644 milliarder kroner, tilsvarende 0,93 prosent av BNI. I 2013 var bevilgningen på 2,8 milliarder kroner; 1,07 prosent av anslått BNI, og i 2014 ga Norge 31,7 milliarder kroner i samlet bistand (0,99 prosent av BNI). For 2015 var det budsjettert med 29,5 milliarder kroner i norsk bistand, hvorav nær to milliarder er øremerket administrasjon. De samlede, reelle bevilgningene beløp seg til 34,497 milliarder kroner. OECDs utviklingskomité (DAC) har utarbeidet retningslinjer som tillater visse typer tiltak for flyktninger å bli klassifisert som offentlig utviklingsbistand (i de første 12 månedene av deres opphold i vedkommende giverland). Ordningen har vært omstridt i Norge som i flere andre OECD-land.

For hvert år i perioden 2005–15 har samlet norsk bistand utgjort mer enn FNs målsetting om at de enkelte industrilands bistand skal tilsvare minst 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI); 2005 (0,94 prosent av BNI), 2006 (0,89), 2007 (0,95), 2008 (0,89), 2009 (1,06), 2010 (1,05), 2011 (0,96), 2012 (0,93), 2013 (1,07), 2014 (0,99) og 2015 (1,05).

To dager før den rødgrønne regjeringen gikk av som følge av valgresultatet, la den fram forslag til statsbudsjett for 2014. Etter forslaget ville bistandsbudsjettet for dette året samlet utgjøre 31,5 milliarder kroner, tilsvarende én prosent av nasjonalproduktet, og en økning på 1,3 milliarder kroner fra året før. Et av feltene som ble tillagt særlig vekt, var utdanning, med særlig vekt på jenters/kvinners behov, som ble tildelt om lag 1,75 milliarder kroner i de rødgrønne partienes forslag til statsbudsjett for 2014. Bakteppet var at omkring 57 millioner barn, hvorav 32 millioner jenter, ikke går på skole.

Innen utdanningsfeltet har Norge stat til stat-samarbeid med Nepal (72 millioner kroner i 2012), Uganda (51 millioner kroner), Madagaskar (49 millioner kroner), Somalia (42 millioner kroner) og Burundi (41 millioner kroner) og av de norske frivillige organisasjonene som mottar statlig støtte til innsats for utdanning, går de største andelene til Redd Barna (87 millioner kroner i 2012) og Flyktninghjelpen (76 millioner kroner).

Ikke minst bistanden øremerket utdanning i krigs- og konfliktområder har økt de senere årene, noe som i særlig grad må tilskrives krigen i Syria. Eksempelvis bevilget Norge i 2013 75 millioner kroner til dette formål, mens det to år senere ble bevilget 1,57 milliarder kroner som humanitær støtte til Syria, Irak, Libanon og Jordan i 2015, hvorav 250 millioner kroner til utdanningstiltak. For 2016 ble støtten til de fire landene økt til 2,4 milliarder kroner, hvorav 15 prosent, 350 millioner kroner, ble øremerket utdanning; blant annet lærerutdanning, grunnskole, yrkesrettet opplæring og høyere utdanning.

Høyre/FrP-regjeringens alternative forslag inngikk i en tilleggsproposisjon som ble fremlagt for Stortinget 8. november 2013. Den første endringen ble synliggjort i forbindelse med regjeringsskiftet; etter at Norge siden 1983 har hatt en egen statsråd for bistand og utvikling (siden 2001 i Utenriksdepartementet), valgte den nye regjeringen å fjerne ordningen med en egen statsråd for dette saksfeltet. Formålet med endringen var å se utenriks- og utviklingspolitikken i sammenheng og styrke arbeidet for en mer helhetlig politikk for utvikling. Regjeringens forslag innebar dessuten at samlet bistand for 2014 ble fastsatt til 0,99 prosent av forventet bruttonasjonalinntekt (BNI). Etter forhandlinger med støttepartiene i Stortinget, Kristelig Folkeparti og Venstre, ble imidlertid bistandsvolumet økt med 281,5 millioner kroner, og dermed er tildelingen til bistand tilbake på én-prosent-nivået. Endringen vil motvirke flere av Høyre/FrP-regjeringens kuttforslag, som blant annet ville ramme norske organisasjoners bistandsarbeid, regionbevilgningen til Asia samt bevilgningene til flere FN-organisasjoner, herunder Verdens matvareprogram (WFP) og FNs utviklingsprogram (UNDP).

Mens samlet norsk bistand i 2013 beløp seg til 32,8 milliarder kroner (1,07 prosent av BNI), var omfanget i 2014 totalt 31,7 milliarder (0,99 prosent av BNI) – fordelt på i alt 116 land. Norges samlede bistand ble redusert med 4,3 prosentpoeng fra 2013 til 2014, noe som i hovedsak skyldtes ekstra store utbetalinger til skogprosjektet i Brasil 2013. Norges bistand for 2014, i alt 31,663 milliarder kroner (0,99 prosent av bruttonasjonalinntekt, BNI), hadde følgende sektorvise fordeling; multitiltak 24 prosent, miljø og energi (17) godt styresett (13), kostnader i Norge/uspesifisert (13), økonomisk utvikling og handel (10), nødhjelp (9), helse og sosial sektor (8) og utdanning (6).

Den offisielle statistikken fra DAC, utviklingskomiteen innen Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), viser at medlemslandene i OECD ga i 2014 i alt 1078 milliarder kroner i bistand. Korrigert for prisstigning og valutakurser var det en beskjeden nedgang fra året før. Andelen som gikk til verdens fattigste land var nær 200 milliarder kroner, en nedgang på 16 prosent. Andelen humanitær bistand utgjorde 102 milliarder kroner, en økning på 22 prosent fra 2013. OECD-landenes bistand var i 2015 i alt 1085 milliarder kroner, 6,7 prosent høyere enn i 2014. Vel ni prosent ble brukt på mottak og andre tiltak for flyktninger.

Mens USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Japan, Sverige og Nederland i 2014 var de største bistandsgivere i absolutte tall, var det bare Sverige, Luxembourg, Norge og Danmark som ga mer enn FN-målet på 0,7 prosent av BNI som bistand. Mens 13 land økte sin bistand i 2014, gjennomførte 15 land reduksjon i bistandens andel av BNI, heriblant Norge, Australia, Canada, Frankrike og Japan. I 2015 ga USA, Storbritannia og Tyskland mest bistand i absolutte tall. Regnet mot andel av BNI var Sverige på topp, fulgt av Norge og Luxembourg. Mange av OECD-landene reduserte sin bistand i 2015, og den største reduksjonen sto Portugal, Østerrike og Belgia for. Mens Norge i 2016 var den største giver, målt mot BNI, var Sverige blant land som dette året mest reduserte sin bistand, fra 1,4 prosent av BNI i 2015 til 0,94 prosent året etter.

En oversikt som OECDs utviklingskomite (DAC) offentliggjør i april 2017 viste at det internasjonalt aldri har vært gitt så mye bistand som i 2016; i alt 142,6 milliarder dollar. Dette er 8,9 prosent økning i forhold fra 2015 (7,1 prosent om en ser bort fra flyktninge- bistand som giverlandene har brukt i sine egne land) og en dobling siden årtusenskiftet. Veksten det sisteåret skyldes ikke minst borgerkrigen i Syria. De 29 DAC-landene ga i 2016 gjennomsnittlig 0,32 prosent av landenes BNI til bistand, mot 0,30 prosent året før.

Bistand til mottak av flyktninger i eget land utgjorde i 2016 nær 11 prosent av samlet internasjonal bistand, en økning fra 12,1 milliarder dollar i 2015 til 15,4 milliarder dollar året etter. Norge brukte 18,4 prosent av bistandsbudsjettet på flyktningutgifter i Norge, den høyeste andelen noensinne.

I 2016 ga USA mest bistand i absolutte tall  (33,6 mrd. dollar), dernest fulgte Tyskland (24,7 mrd.), Storbritannia (18,0 mrd.), Japan (10,4 mrd.) og Frankrike (9,5 mrd.). Norge var den niende største giver (4,4 mrd. dollar). I andel av brutto nasjonalinntekt var Norge størst  (1,11 prosent), deretter fulgte Luxembourg (1 prosent),  Sverige (0,94 prosent), Danmark (0,75 prosent) og Tyskland og Storbritannia (0,7 prosent - som er likt med FNs mål).

Norges samlede bistand ble redusert med 4,3 prosentpoeng fra 2013 til 2014, noe som i hovedsak skyldtes ekstra store utbetalinger til skogprosjektet i Brasil i 2013. Norges bistand for 2014, i alt 31, 663 mrd. kroner (0,99 prosent av bruttonasjonalinntekten, BNI) hadde følgende sektorvise fordeling; multitiltak 24 prosent, miljø og energi (17) godt styresett (13), kostnader i Norge/uspesifisert (13), økonomisk utvikling og handel (10), nødhjelp (9), helse og sosial sektor (8) og utdanning (6).

I Regjeringens opprinnelige forslag til statsbudsjett for 2015 var 32,5 milliarder kroner, nær én prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI), øremerket bistand. Særlig prioriterte innsatsområder er utdanning (2,4 milliarder kroner), helse (2,915 milliarder kroner), humanitær bistand (3,3 milliarder kroner) og næringsutvikling (1,7 milliarder kroner). Samtidig gis 12 land status som «fokusland», det vil si prioriterte land. Dette er «seks land i utvikling» med vekt på næringsliv og styrket ressurs- og inntektsforvaltning; Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar (Burma), Nepal og Tanzania pluss «seks sårbare stater» med vekt på fredsbygging og politisk/sosial stabilisering; Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan.

Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan er allerede godkjent av Stortinget som partnerland eller «Land med behov for stabilisering og konfliktforebygging», som de kalles i budsjettet.

I tillegg til ovennevnte land ble Niger, Syria, Jordan og Libanon i statsbudsjettet for 2018 foreslått inkludert i denne kategorien. Bortsett fra Libanon og Jordan, står samtlige land på OECDs liste over sårbare stater/ områder. I budsjettforslaget grunngis prioriteringen av Jordan og Libanon med den den ekstraordinære  flyktningebyrden som disse landene er påført.

Også norsk bistand til Tunisia og Vest-Balkan økes, og som tidligere varslet vil Vest-Balkan bli et satsingsområde blant sårbare stater. Støtten på 175 millioner kroner i 2017 vil bli doblet i 2018, og særlig vekt legges på utviklings av reformprogrammer og demokratitiltak.

 Gjennom 2016 ble 33 land ble etter hvert tatt ut av listen over aktuelle mottakere av norsk bistand, men fordi enkelte nye land kom til synes veien mot regjeringens nye måltall på 85 land ganske lang. Listen som i 2014 rommet 113 land, omfattet således i 2016 i alt 106 land. Samtidig ble antall bistandsavtaler kraftig redusert, fra vel 6 000 midtveis i 2015 til om lag 4 000 i august 2016.

At mange av ovennevnte fokusland er i en særdeles vanskelig situasjon ble bekreftet da FNs utviklings- program (UNDP) i midten av mars 2017 fremla sin hittil siste oversikt over mest og minst "utviklede land". Flere av de mest sentrale landene for norsk bistand er i bunnsjiktet på FNs hovedindeks for menneskelig utvikling, Human Development Index (HDI), som bla. omfatter landenes utdanningsnivå, innbyggernes inntekter og forventet levealder. På listen som rommer 188 av FNs 193 medlemsland er Malawi nummer 170, Mali nummer 175, mens Mosambik og Sør-Sudan deler 181.plassen. Somalia er blant de land som ikke har tilstrekkelig med troverdige data til å bli inkludert i oversikten.

Under regjeringens drøftinger med støttepartiene i Stortinget, KrF og Venstre, ble regjeringens forslag påplusset 450 millioner kroner, slik at samlet bistand for 2015 kom til å utgjøre én prosent av BNI. Påplussingene gjaldt særlig støtten til private/sivile organisasjoner, klimatiltak og mottak av 500 kvoteflyktninger - utover det opprinnelige forslaget om 1500. For regjeringens støttepartier var det videre en seier at det endelige forslaget til statsbudsjett frafalt forslaget om at prinsippet om konsentrasjon i bistanden også skal gjelde støtten til frivillige organisasjoner. Sistnevnte sidestilles således med humanitær bistand ved krig, konflikter og/eller naturkatastrofer.

Regjeringens forslag til bistandsbudsjett for 2016 var opprinnelig på i alt 33,6 milliarder kroner, en økning på 575 millioner kroner fra saldert budsjett for 2015. Budsjettforslaget var høyere enn noen gang og tett opptil én prosent av anslått BNI. I det ordinære bistandsbudsjettet for 2016 ble bilateral bistand til land i Asia foreslått redusert med til sammen 60 millioner kroner, mens støtten til land i Latin-Amerika ble foreslått kuttet med 44 millioner kroner. Støtten til land i Afrika og Midtøsten/Nord-Afrika ble foreslått opprettholdt på samme beløp som i 2015.

Med utgangspunkt i de ekstraordinære kostnadene ved den alvorlige flyktningkrisen fra sommeren 2015 av, fremmet regjeringen den 30. oktober 2015 en tilleggsproposisjon. Gjennom denne ble bistandsbudsjettet foreslått økt med 1,2 milliarder kroner til 34,8 milliarder kroner, samtidig som ytterligere 4,2 milliarder kroner (i alt 7,3 milliarder kroner), ble foreslått omdisponert til delvis dekning av utgiftene knyttet til flyktningstrømmen. Bruk av bistand til tiltak for flyktninger i Norge utgjorde etter forhandlinger mellom regjeringen og dens støttepartier i Stortinget i alt 7,38 milliarder kroner, det vil si 19,5 prosent av den totale bistandsrammen for 2016. Tilsvarende tall for 2012 og 2014 var henholdsvis 1,32 milliarder kroner (4,8 prosent) og 1,76 milliarder kroner (5,5 prosent). Tilsvarende tall ble nærmest doblet i 2015 da Norge brukte 3,7 milliarder kroner (810,8 prosent) til flyktningmottak. Norges forbruk var tiende størst av OECD-landene, på topp var Sverige (33,8 prosent), Østerrike (26,8 prosent), Italia (25,5 prosent), Nederland (22,8 prosent) og Hellas (20,6 prosent).

De endelige forbrukstallene som ble fremlagt i begynnelsen av april 2017 viste at Norges samlede bistand for 2016 var 36,6 milliarder kroner. Dette tilsvarte 1,11 prosent av BNI, som er høyere enn noen gang. 6,7 milliarder kroner, 18,4 prosent av total bistand, ble brukt på flyktningers opphold i Norge, Dette var en økning fra 3,7 milliarder i 2015 om lag en firedobling av tilsvarende beløp i 2014. Flyktning- beløpet var nær det dobbelte av norsk humanitær bistand i 2016. Den sterke økningen hadde sammenheng med den store tilstrømningen av flyktninger i 2015.

Forslaget om å ta fra bistandsbudsjettet for å dekke første års utgifter til flyktninger og asylsøkere er i tråd med tidligere praksis og aksepteres innenfor rammen av Norges offisielle bistand (Official Development Assistance, ODA). Opposisjonens kritikk mot den foreslåtte handlemåten går derfor primært på størrelsen av omdisponeringen. Utviklingen på dette feltet kan illustreres ved den prosentvise andelen av bistandsbudsjettet som er utgifter til tiltak i Norge for flyktninger, og altså godkjent som bistand (ODA); 2005: 2,4 prosent, 2009: 9,9 prosent, 2012: 4,8 prosent, 2014: 5,5 prosent og anslag for 2017: 11,0 prosent.

De 10 største mottakerne av norsk bistand i 2016 var:

Syria (1,0 milliard kroner), Brasil (937 millioner kroner), Afghanistan (694), Palestina (572), Sør-Sudan (561), Libanon (546), Malawi (527), Indonesia (451), Etiopia (442) og Irak (403 millioner kroner). 14 prosent av Norges bistand ble bevilget gjennom norske ikke-statlige organisasjoner (NGOs), et prosentpoeng mer enn året før. Fem prosent av bistanden ble kanalisert  gjennom internasjonale organisasjoner og NGOs i mottakerlandene, mot sju prosent året før.

Den sektorvise fordelingen var i 2016 : Kostnader til flyktninger i Norge og uspesifisert utgjorde 24 prosent (mot 17 prosent i 2015), Multilaterale organisasjoner; FN, Verdensbanken mv. 21 prosent (23 prosent), godt styresett 10 prosent (12), miljø- og energitiltak 10 prosent (12), økonomisk utvikling og handel (10 prosent (12), humanitær bistand/nødhjelp 10 prosent (ni), utdanning ni prosent (sju) samt helse og sosial sektor sju prosent (sju).

Samlet internasjonal bistand økte med 102 prosent i perioden 2000-2016, justert for inflasjon og valuta- svingninger. DAC-landene ga i 2016 i alt 142,6 milliarder dollar som bistand, 8,9 prosent mer enn i 2015. Fratrukket den del som finansierte innsats for flyktninger i giverlandene var økningen 7,1 prosent. Utviklingen i 2016 bekreftet ellers en tidligere tendens; om enn USA ga mest humanitær bistand målt i dollar, og FN var den største humanitære aktøren, toppet Norge den globale statistikken over humanitære givere – målt mot bruttonasjonalinntekt. Samlet norsk humanitær bistand beløp seg i 2016 til 3,7 milliarder kroner (899 millioner dollar), tilsvarende 0,18 prosent av BNI. De største giverne etter Norge var ifølge FNs oversikt Luxembourg, De Forente Arabiske Emirater, Sverige, Danmark, Tyskland, Kuwait, Storbritannia, Irland og Saudi-Arabia.

Totalt ble det brukt 22 milliarder dollar på humanitær bistand i 2016, noe mindre enn i rekordåret 2014 (23,5 milliarder USD), men mer enn i 2015 (20,9 milliarder USD). Ifølge OECD utgjorde den humanitære bistanden 16 prosent av samlet internasjonal bistand i 2016 (131,6 milliarder USD).

Mens Norge var mest generøs målt mot nasjonalinntekt var USA den desidert største giveren med 6,3 milliarder dollar i humanitær bistand. Etter USA fulgte EU (3,1 milliarder USD) og deretter Tyskland, Storbritannia, Japan, Norge, De Forente Arabiske Emirater, Sverige og Canada.

Syria var den klart største mottakeren av humanitær bistand i 2016 (2,3 milliarder USD), deretter fulgte Irak (1,8 milliarder USD) og Jemen, Sør-Sudan, Libanon, Etiopia, Tyrkia og Jordan. Mens om lag 60 prosent av samlet humanitær bistand ble kanalisert gjennom FN-organisasjoner, gikk om lag en tiendedel via Røde Kors-bevegelsen.

Forslaget til bistandsbudsjett for 2017, fremlagt 6. oktober 2016, var totalt på 33,881 milliarder kroner, tilsvarende én prosent av BNI-anslaget for 2017. Det er første gang forslag fra regjeringen Solberg har ligget så høyt, tidligere har nivået blitt nådd etter tilleggsforslag under Stortingets behandling. I en alternativ bistandsmelding foreslo Kristelig Folkeparti høsten 2016 blant annet en langsiktig norsk forpliktelse om å bruke minst én prosent av BNI på offentlig bistand og at ordningen med en egen bistandsminister gjeninnføres. Arbeiderpartiet har, i motsetning til Høyre, sluttet seg til disse målsettingene. Kr.F fulgte opp sitt forslag om prosentandel i Stortinget.

Bistandsbudsjettet for 2017 rommer 2,95 milliarder kroner som bevilgninger til tiltak i Norge for flyktninger. Beløpet er noe mer enn en halvering av tilsvarende beløp for 2016, da det kom et rekordhøyt antall asylsøkere til Norge. Regjeringen opererer med fem prioriterte innsatsområder; humanitær bistand og innsats i sårbare regioner (fem milliarder kroner), global utdanning (3,4 milliarder kroner) og global helse (tre milliarder kroner), næringsutvikling samt klima, miljø og energi. Klima- og skogsatsingen videreføres dels gjennom Klima- og miljødepartementets andel (2,9 milliarder kroner), dels gjennom UDs andel (2 milliarder kroner). Andre hovedposter fremstår i budsjettet som følger;

- Nødhjelp/humanitær bistand: 4,4 milliarder kroner.

- Global helse: 3,1 milliarder kroner.

- Utdanning: 1,9 milliarder kroner.

- Fred, forsoning og demokrati: 415,9 millioner kroner.

- Menneskerettigheter: 298 millioner kroner.

- Kvinners rettigheter og likestilling: 316,7 millioner   kroner.

- Næringsutvikling: 149 millioner kroner.

- Forskning, kompetanseheving og evaluering: 603,8 millioner kroner.

- Gjeldsslette: 270 millioner kroner.

- Overgangsbistand/sårbare stater og regioner: 202,5 millioner kroner.       

- Sivilt samfunn og demokratiutvikling: 2,1 milliarder kroner.

- Norfund: 1,13 milliarder kroner.

- Fredskorpset: 188 millioner kroner.

- Afrika: 2,32 milliarder kroner, Asia: 611,5 millioner kroner, Midtøsten og Nord-Afrika: 556 millioner kroner og Latin-Amerika: 100 millioner kroner.

Bistandsbudsjettet for 2017 fordeler seg på følgende hovedkategorier; Globale ordninger (20,64 milliarder kroner), Multilateral bistand (5,37 milliarder kroner) og Bilateral bistand (3,59 milliarder kroner, hvorav 2,32 milliarder kroner er øremerket innsats i Afrika).  

I forkant av det endelige vedtaket av bistandsbudsjettet for 2017 ble de antatte innsparingene, som følge av nedgang i antall flyktninger, oppgitt til 775 millioner kroner. Gjennom budsjettavtalen som i desember 2016 ble inngått mellom regjeringspartiene og Venstre/KrF, ble det sikret at én prosent av BNI går til utviklingssamarbeid. Forliket innebærer at 700 millioner kroner av bistandsbudsjettet som opprinnelig var planlagt brukt i Norge, kan brukes utenlands. Dette som følge av reduksjon i antall flyktninger. Det meste av de ekstra midlene øremerkes langsiktig bistand til land sør for Sahara, med særlig vekt på helse, utdanning, matsikkerhet samt klimarobust jordbruk. I tillegg prioriteres økt støtte gjennom ulike FN-organisasjoner, sterkere innsats via sivilt samfunn og økte midler til den norske klima- og skogsatsingen.

I mai 2017 omdisponerte Regjeringen ytterligere midler som følge av færre asylsøkere enn forventet. I alt 220 millioner av de omdisponerte midlene, som samlet beløper seg til  274 millioner kroner, går til humanitær innsats. Også tiltak for seksuell og reproduktiv helse får mer penger enn opprinnelig planlagt. I alt innebærer regjeringens forslag til økning på ulike budsjettposter i alt 383,8 millioner kroner, hvorav 34 millioner kroner er "nye penger".

De økte humanitære midlene har i første rekke gått til Jemen, Sør-Sudan, Somalia, Sør-Sudan og det nordøstlige Nigeria. Bakteppet er FNs erklæringer om at sultkatastrofene i disse landene er de verste i FNs historie. Gjennom regjeringens tilleggsmidler vil den norske humanitære bistanden til de fire sultkatastrofene bli på om lag en milliard kroner i 2017.

Flere norske bistandsorganisasjoner er svært kritisk til at finansiering av flyktninger i Norge skal dekkes over bistandsbudsjettet, og det hevdes bl.a. at usikkerheten mht. antall flyktninger gjør omfanget av den langsiktige bistanden mindre forutsigbar. Kristelig Folkeparti har fremmet forslag om at 10 prosent av samlet norsk bistand som en fast ordning bør øremerkes akutt humanitær innsats.

Under Stortingets budsjettbehandling for 2017 ba et flertall regjeringen sette av en prosent av BNI til bistand. Siktemålet var å få en slutt på den årlige prosentdebatten og i stedet vektlegge bistandens innhold. Stortingets vedtak var i substans identisk med et forslag Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hadde fremmet i 2014, uten den gang å få flertall; "Stortinget ber regjeringen avsette 1 prosent av BNI til bistand i de årlige budsjetter." I løpet av 2017 er det fra flere hold reist kritikk mot at bare 4,7 milliarder av det rekord-store bistandsbudsjettet forvaltes av Norad samtidig som en betydelig del av Norads budsjett går til Olje for utvikling-programmet, som styres av instanser utenfor bistandsforvaltningen. Utenriksdepartementet har imøtekommet kritikken ved å starte overføring av flere bistandsområder til Norads forvaltning.

Hovedtrekkene i Regjeringens nye utviklingsmelding, "Felles ansvar for felles framtid", ble presentert i april 2017. Hovedmålene i meldingen er basert på FNs bærekraftsmål med fem prioriterte innsatsområder; helse, utdanning, næringsutvikling, klima, fornybar energi og miljø samt humanitær bistand. I tillegg skal fire såkalt tverrgående hensyn tillegges særlig vekt; menneskerettigheter, likestilling, antikorrupsjon og klima/miljø. Meldingen slår videre fast at ovennevnte 12 fokusland skal erstattes av 20-25 partnerland. Disse omfatter ulike kategorier land med forskjellige bistandsbehov; land som mottar langsiktig bistand, sårbare stater, land med særlige klimautfordringer samt land som prioriteres ut fra hensynet til global helse og global sikkerhet.

Med hensyn til sårbare stater ble land i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel tillagt særlig vekt, og meldingen varslet dessuten en dobling av bistanden til Vest-Balkan; Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Makedonia, Montenegro og Serbia - land preget av en "negativ utvikling". Under presentasjonen i april 2017 av Stortingsmeldingen "Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk", hvor ovennevnte satsing ble offentliggjort, ble det gjort klart at de økte midlene til Vest-Balkan bl.a. kan brukes til styrking av demokrati, frie medier og kvinners rettigheter.

2018

Regjeringens forslag til bistandsbudsjett for 2018 er på i alt 35,1 milliarder kroner, tett opp til en prosent av brutto nasjonalinntekt. Beløpet er 1,3 milliarder kroner høyere enn tilsvarende forslag for 2017. I alt 1,38 milliarder kroner (3,9 prosent) av bistandsbudsjettet foreslås brukt som tiltak for asylsøkere i Norge.  Tilsvarende tall for 2017 er 2,9 milliarder kroner (8,7 prosent av budsjettet).

I budsjettforslaget for 2018 prioriteres utdanning, helse, klima og bærekraftig energi, humanitær bistand samt innsats i sårbare områder. Den beløpsmessig største økningen fra 2017 tilfaller i 2018 innsats på helsesektoren (pluss 400 millioner kroner), næringsutvikling (338), bistand til sårbare områder (283), utdanning (190), kvinnehelse (180), Vest-Balkan (175), humanitær bistand (139) og innsats i regnskog (118 millioner kroner).

Etter omorganiseringen av norsk bistand i 2004 er det UD som er hovedforvalter av utviklingssamarbeidet mellom Norge og utvalgte land. Omkring 80 prosent av bistanden er de senere årene blitt forvaltet av UD og ambassadene, som i økende grad er tilført bistandsmidler. Norad, som tidligere forvaltet det meste av bistanden, er siden omleggingen primært blitt faglig rådgiver for UD og ambassadene. De om lag 15 prosentene av bistanden som årlig forvaltes av Norad, blir i særlig grad kanalisert gjennom sivilt samfunn/ norske frivillige organisasjoner, Norfund og Fredskorpset. Budsjettrammen for sivilt samfunn er i 2017 i alt 2,08 milliarder kroner, for Norfund er rammen 1,13 milliarder kroner og for Fredskorpset 187.9 millioner kroner, hvorav 142 millioner kroner er øremerket utvekslingsprogrammet.

Resultatene og utviklingseffekten av norsk bistand har, i likhet med internasjonal bistand, vært omstridt. Gjennom mange år er det utført en rekke uavhengige evalueringer, dels av enkeltprogrammer/-prosjekter, dels sektor- eller landvis. Mens mange av evalueringene viser stor grad av måloppnåelse, har man på andre områder dokumentert at prosjekter har vært feilslåtte, blant annet ved at investeringer, særlig i infrastruktur, ikke har vist seg bærekraftige.

På oppdrag fra UD har Norad siden 2007 utgitt en årlig resultatrapport som har vurdert måloppnåelse og effekt av norsk bistand, til sektorer eller enkeltland – gjennom alle kanaler. Rapporteringen bekrefter at det er vanskelig å påvise effekten av bistand som sådan fordi den bare er én av flere faktorer som påvirker fattigdomsbekjempelse og utvikling - og det er vanskelig å isolere virkningen av bistanden som sådan. Hertil kommer at effekten av innsatsen oftest har et langsiktig perspektiv. Det hører også med til historien at bistand utgjør en forholdsvis liten del av de samlede kapitaloverføringene til utviklingsland, og at norsk bistand kun utgjør om lag fire prosent av samlet internasjonal bistand. Like fullt er det myndighetenes hovedkonklusjon at norsk bistand i det store og hele når mottakerne og at den i utstrakt grad innfrir fastlagte målsettinger.

Bistandsmidler som direkte tilflyter samarbeidslandets statsbudsjett, har siden år 1999 vært ansett som en viktig bistandsform overfor utvalgte land, og ordningens siktemål er blant annet økt innflytelse for mottakerlandene og reduserte administrative kostnader. Norge har siden oppstarten gitt budsjettstøtte til i alt 11 land; Albania, Burundi, Det palestinske området, Makedonia, Malawi, Mosambik, Nicaragua, Tanzania, Uganda, Zambia og Øst-Timor. Til og med 2015 er det fra norsk side bevilget totalt 9,203 milliarder kroner som budsjettstøtte. I 2008 utgjorde budsjettstøtte om lag sju prosent av samlet norsk bistand, men over de neste fem årene ble støtten gjennom denne ordningen nær halvert.

På statsbudsjettet for 2012 ble det avsatt 652,9 millioner kroner som budsjettstøtte, og mottakerne var Palestina, Malawi, Mosambik, Tanzania og Zambia. Samlet norsk budsjettstøtte var 419 millioner kroner i 2014 og 415,3 millioner kroner i 2015. Reduksjonen i budsjettstøtte er fra norsk side en konsekvens av økt prioritering av spesifikke innsatsområder som miljø, klima, menneskerettigheter og likestilling samt et økende ønske om bedre kontroll med midlene.

Hertil kommer misnøye over mangelfulle økonomiske reformer og en negativ utvikling for menneskerettighetene i flere av de landene som tidligere mottok budsjettstøtte. Redusert budsjettstøtte slo særlig ut overfor afrikanske land, og bidro til at bistanden til land i Afrika ble redusert med om lag en halv million kroner fra 2011 til 2012. Samlet sett mottok afrikanske land 355 millioner kroner i budsjettstøtte i 2012 mot vel 800 millioner kroner fire år tidligere. Nedgangen fortsatte til 150 millioner kroner i 2014 (Mosambik 80 millioner kroner og Tanzania 70 millioner kroner). Deretter ble budsjettstøtte avviklet, med unntak for Palestina (269 millioner kroner og 215,3 millioner kroner for hhv. 2014 og 2015) samt Ukraina (ny mottaker av budsjettstøtte, med 200 kroner i 2015).

Norsk budsjettstøtte (i millioner kroner)  2010–15.

                       2010     2011     2012     2013    2014   2015

Afrika            779,3    564,3    355,0   190,0   150,0    -

Europa                                                                           200,0

Midtøsten     300,0    308,1   297,6    300,0   269,0   215,3

_______________________________________

Total             1 079,3    872,4   652,6   490,0    419,0  415.3

Kilde; «Norsk bistand i tall», Norad

Demokratistøtte: tilskuddsordning på statsbudsjettet som gjør det mulig for norske politiske partier å søke om støtte til kapasitetsbygging og utvikling av organisasjonsdemokrati for partier i land som Norge har utviklingssamarbeid med. Tilskuddene skal gå til tiltak som vil bidra til en økning i antall demokratiske partier og partisystemer i utviklingsland, og til et sterkere engasjement i internasjonale spørsmål i norske partiorganisasjoner. 

Støtteordningens begrunnelse baserer seg på forestillingen om at et mangfold av velfungerende politiske partier er en av forutsetningene for velfungerende demokratiske samfunn. Støtten skal bidra at politiske partier gjennom sine etablerte internasjonale nettverk skal fremme engasjement og kompetanse i utvikling av partiorganisasjoner og demokrati, herunder etablering og styrking av valginstitusjoner og politiske prosesser. Norad, som forvalter ordningen, gir prioritet til prosjekter som vektlegger samarbeid mellom norske politiske partier og andre organisasjoner med kompetanse på demokrati og partisamarbeid i utviklingsland.

Støtteordningen erstatter Norsk senter for demokratistøtte, som ble avviklet i 2009. I 2011 ble det i alt utbetalt 4,4 millioner kroner gjennom støtteordningen, fordelt på følgende partier (med prosjekter i land angitt i parentes); Arbeiderpartiet (Sudan), Høyre (Indonesia og Bosnia-Hercegovina), KrF (Hviterussland og Kenya), Sp (Tanzania) og SV (El Salvador). Dessuten fikk AUF støtte til et prosjekt i Libanon. Støtteordningen hadde åtte millioner kroner til disposisjon for 2012, og samme beløpsramme ble bevilget for 2013 og 2014. I 2012 ble det utbetalt 2.9 millioner kroner gjennom ordningen, og for de tre følgende år ble det utbetalt hhv.  6.5, 3,1 og 4,6 millioner kroner som demokratistøtte. Etter at regelverket for støtteordningen ble justert i 2015 kan norske partiorganisasjoner søke om støtte til prosjektavtaler med inntil fire års varighet.

Kilder: Statsbudsjettet, Proposisjon 1, for de respektive år og Norad.

I løpet av de siste tiårene har det blitt utviklet nye samarbeidsformer og måter å gjennomføre utviklingssamarbeidet på. For å sikre seg mot dobbeltarbeid og for å øke effektiviteten i det internasjonale utviklingssamarbeidet er det ofte hensiktsmessig at flere land samarbeider. Norge har et bredt faglig samarbeid med flere vestlige bistandsytere, dels tosidig, dels gjennom særegne fond eller internasjonale organisasjoner som FN og Verdensbanken.

Utviklingssamarbeidet har ulike former, og samarbeidets karakter og vilkår varierer mellom land. forskjellige land. OECDs utviklingskomité (DAC) har utarbeidet retningslinjer for hva medlemslandene kan regnskapsføre som offentlig/offisiell bistand (Official Development Assistance, ODA). Det utarbeides  for fortløpende statistikk for overføringer, basert på innrapporteringer fra medlemslandene. ODA består både av ressurser overført i form av gaver og av lån/kreditter på fordelaktige vilkår.

Generelt skilles det mellom tre ulike nivåer eller hovedtyper av bistand/utviklingssamarbeid:

  • Innsats på mikronivå som gjerne kalles prosjektbistand.
  • Bistand på mellomnivå betegnes sektorprogram eller programbistand.
  • Innsats på et mer overordnet makronivå kalles gjerne makroøkonomisk bistand. 

Det overordnede og uttalte formålet med internasjonal bistand har tradisjonelt vært å bekjempe fattigdom og å fremme varig sosial og økonomisk utvikling i mottakerlandet, bl.a. gjennom økt økonomisk vekst. Norge er blant de land som vektlegger at bistanden skal bidra til sosial og økonomisk utjevning innad i et land og mellom u-land og i-land, samt fremme levekår og rettigheter til særlig vanskeligstilte eller sårbare grupper.

I et videre perspektiv, som er sterkere uttalt de senere årene, skal samarbeidet også bidra til en bærekraftig samfunnsutvikling med et klart miljøperspektiv. En annen sentral dimensjon fra senere år er å fremme internasjonal sikkerhet gjennom å styrke demokrati og stabilitet lokalt og regionalt. Hensyn til det globale miljøet, så vel som sosial utvikling blant annet for å dempe migrasjon, ses både i et utviklings- og sikkerhetsmessig perspektiv. I tillegg til forannevnte vektlegging har Norge og andre land i økende grad også betonet en spesiell side ved økonomisk utvikling og økte rettigheter, nemlig såkalt godt styresett, herunder demokratiske strukturer og ansvarlig forvaltning.

Historisk har bistand fra mange giverland hatt klare politiske motiver. Dette var ikke minst tilfellet under den kalde krigen, da bistandsoverføringer og samarbeidsavtaler var virkemidler for å sikre seg allierte. Likeledes har økonomiske motiver vært åpenbare, og dette er fortsatt i utstrakt grad tilfellet blant annet gjennom å fremme en liberal, markedsorientert politikk med et globalt tilsnitt. Siktemålet er ikke minst å sikre markeder for eksport og skaffe råderett over råvarer.

Moderne utviklingshjelp stammer særlig fra 1960-årene, men saksfeltet har en historisk bakgrunn som utenrikspolitisk instrument under den kalde krigen, for å sikre giverlandenes egeninteresser. Således har bistanden som vokste frem etter andre verdenskrig en forhistorie å bygge på fra kolonitiden: Både kolonialismen og bistanden har til dels hatt samme beveggrunner: å sikre politiske og økonomiske interesser og øve innflytelse over den globale utviklingen. Begge har hatt modernisering, forstått som en utvikling i retning av den vestlige samfunnsmodellen («sivilisasjon»), som utgangspunkt.

Kritikere av bistand har da også ansett den for å være en del av den imperialistiske tradisjonen fra kolonitiden, og at den snarere enn å bidra til økonomisk uavhengighet har vært med på (og hatt til hensikt) å gjøre de såkalte utviklingslandene mer avhengige av de utviklede landene i nord.

Utspringet for moderne internasjonal bistand henføres gjerne til USAs omfattende bistand til gjenoppbyggingen av Europa etter andre verdenskrig gjennom Marshall-hjelpen, samt den forutgående støtten for stabilisering av Hellas og Tyrkia etter krigen. I kjølvannet av revolusjonen i Kina og krigen i Korea startet USA hjelpeprogrammer også i Asia; Sovjetunionen ga hjelp til India og enkelte andre land. Gjennom 1950-årene trappet særlig USA opp sin bistand til fremvoksende selvstendige stater og la også press på europeiske land for å bidra, etter hvert som disse kom på fote etter krigen.

Ikke minst for USA og daværende Sovjetunionen hadde denne tidlige bistandsfasen klare politiske motiver, særlig knyttet til sikkerhetspolitikk: For USA var et hovedmotiv for utviklingshjelp - som del av utenrikspolitikken - å motarbeide fremveksten av den kommunistiske bevegelsen, mens det for Sovjetunionen var motsatt: støtte til progressive bevegelser og stater for å bekjempe den USA-ledede imperialismen. Derved bidro særlig disse to landenes bistand til politiske skiller mellom moderate og radikale blokker i den såkalte tredje verden, helt til den kalde krigens slutt. I tillegg fant det sted en rivalisering mellom Sovjetunionen og Kina, og mellom Kina og Taiwan, som også ga seg utslag gjennom bistand. Dertil hadde kolonimaktene, særlig Frankrike og Storbritannia, egne interesser å forsvare i land som tidligere hadde vært underlagt dem, styrt av moralske så vel som politiske og økonomiske motiver.

Forløpere for moderne utviklingssamarbeid finnes fra tiden før andre verdenskrig, ikke minst fra mellomkrigstiden da det ble gitt humanitær bistand særlig til flyktninger og nødstilte i Europa. Viktig var også den humanitære bistanden til hungersrammede i Sovjetunionen, hvor blant andre Fridtjof Nansen spilte en sentral rolle gjennom Folkeforbundet.

Allerede på slutten av det 19. århundret ble det ikke uvanlig med offentlig støtte til nødhjelp utenfor egne lands grenser. Kolonimaktene hadde som utgangspunkt at koloniene skulle være selvfinansierte (i tillegg til å bidra med inntekter til kolonimaktene selv) og at investeringer skulle komme fra privat sektor. Verken Frankrike eller Storbritannia hadde til intensjon å støtte sine tidligere kolonier økonomisk, men bøyde av for press fra de etter hvert selvstendige statene. USA ga allerede i mellomkrigstiden noe bistand til latinamerikanske stater. Japan startet med bistand etter andre verdenskrig, først som erstatning, dernest for å sikre seg tilgang til råvarer for egen gjenoppbygging og markeder for eksport. Vestlige lands bistand bygger også på en tradisjon fra kristen misjon, som drev forkynning og - i tiltagende grad - sosialt og humanitært arbeid, vesentlig fra midten av 1800-tallet.

Samtidig med at enkeltland etablerte ordninger for statlige, bilaterale bistandsoverføringer, skapte opprettelsen av FN og dens organisasjoner nye instrumenter for utviklingssamarbeid. Allerede i 1943 ble United Nations Relief and Rehabilitation Administration (UNRRA) etablert for å bistå land ødelagt av krigen; en forløper både for FN og de mange av FNs organisasjoner som er spesielt innrettet mot humanitær bistand og utvikling. Samtidig drev flere ikke-statlige, humanitære og politiske organisasjoner ulike former for bistand.

FN utarbeidet de første retningslinjene for utviklingshjelp i 1949, hvor det blant annet het at den ikke skulle være «et middel til økonomisk og politisk innblanding i landets indre forhold og ikke være fulgt av noen betingelse av politisk natur». Dette har vært et ideal, men knapt en realitet. Bistand er i utstrakt grad brukt både politisk og økonomisk, og det har i stor grad vært knyttet betingelser til den, både fra enkeltland og multilaterale organer. Den politiske siden av u-hjelpen var spesielt tydelig under den kalde krigen, da de tidligere kolonimaktene brukte bistand for å opprettholde sin innflytelse i sine gamle interessesfærer, mens supermaktene brukte bistand for selv å vinne fotfeste i den tredje verden. På 2000-tallet har særlig Kina vært meget aktiv på dette felt, generelt men kanskje særlig i Afrika.

Små staters bistand er gjerne ansett som mer nøytral, i den forstand at de ikke har åpenbare egennyttige politiske eller økonomiske interesser å fremme gjennom u-hjelp. Motsatt er det fremholdt at også land som de nordiske gjennom sin bistand søker å øve innflytelse over utviklingen, blant annet ved å fremme egne samfunnsmodeller og interesser. Dette har norske myndigheter de senere år bekreftet ved å hevde at utviklingssamarbeidet er en del av norsk interessepolitikk.

Det samme gjelder i enda større grad en tung bistandsaktør som Verdensbanken, som ofte er blitt kritisert for å fremme en økonomisk politikk i tråd med i-landenes interesser, blant annet gjennom sine krav om makroøkonomiske reformer og støtte til en markedsliberalistisk utvikling. Dette ga seg blant annet utslag i en til dels aggressiv strukturtilpasningspolitikk, særlig i Afrika, i 1980-årene. Moderne internasjonal bistand har gjennom fem tiår, fra 1960-tallet til i dag, gjennomgått store endringer, ikke bare i omfang, men også i innretting. Endringer har skjedd i faser og har vært til dels radikale, påvirket både av globale og regionale politiske og økonomiske forhold. Bortfallet av den kalde krigen og østblokkens oppløsning var en vesentlig milepæl. Gjennomgående har disse betydelig strategiske endringene i hovedsak vært formulert av bistandsyterne, og de har inkludert påvirkning av mottakerlandenes myndigheter til å føre en politikk i tråd med giverlandenes målsetting om å fremme vekst og fjerne fattigdom.

Mottakere av bistand, etter hvert kalt partnere i utvikling, har i realiteten hatt begrenset innflytelse over bistandens innretting, til tross for intensjonen om likeverdig samarbeid og prinsippet om mottakerorientering, og at bistanden for mange land har hatt vesentlig innflytelse over deres økonomiske og politiske utvikling. Kritikere fremhever dessuten at bistanden til dels har hatt karakter av utprøving av utviklingsmodeller, hvor mottakerland har vært laboratorier – og hvor resultatene ikke alltid har vært vellykkede.

Mens enkelte land har gjennomført militære intervensjoner for å fremme sine interesser, har bistanden også hatt karakter av intervensjonisme, men i prinsippet basert på enighet om felles interesser, og som en forstått forutsetning for å skape økonomisk vekst. Skjevheten i relasjonen mellom partnerne, det vil si giver og mottaker, var lenge også sterkt preget av at mange u-land manglet både institusjonelle strukturer og tilstrekkelig kompetanse for å drive sin egen utvikling og å styre bistanden. Dertil kom at ulike bistandsytere (donorer) gjerne la opp sine egne strategier og planer i de forskjellige land, med svak koordinering både seg imellom og med nasjonal politikk og planverk.

Bistand antar ulike innpakninger, som også har utviklet seg over tid. Vesentlig består den av kapitaloverføringer (gaver eller lån), av varer (ofte fra giverlandet selv), samt teknologi- og kompetanseoverføring (blant annet personellbistand). En stor del av bistanden har tradisjonelt vært basert på avgrensede prosjekter, etter hvert på omfattende programmer, og det har vært iverksatt særskilte satsinger innen spesifikke sektorer. I utgangspunktet ble hjelp (aid) brukt som samlebegrep, deretter bistand (assistance), videre samarbeid (cooperation) og partnerskap (partnership).

Den tidligste fasen var preget av generell utviklingsoptimisme i kjølvannet av tidligere koloniers nyvunne selvstendighet og den økonomiske utviklingen i Vesten som følge av gjenoppbyggingen etter verdenskrigen. Med tro på muligheten for økonomisk vekst også i u-landene, satset bistanden på at overføring av kapital og teknologi raskt skulle skape utvikling. Særlig vekt ble lagt på utbygging av grunnleggende infrastruktur.

Tilnærmingen var at tilførsel av modeller, metoder og midler fra de rike til de fattige landene skulle føre til utvikling, også kalt «trickle down», hvor effekten skulle spre seg som ringer i vannet. Innsatsen var lite samordnet, samtidig som mottakerlandene oftest manglet institusjonell kapasitet til å utarbeide egne utviklingsplaner og å koordinere andres hjelp. Dermed ble også utviklingseffekten begrenset og strategien revurdert.

Bistanden økte i omfang, med tiltagende profesjonalisering av involverte organisasjoner og institusjoner. Den internasjonale «bistandsindustrien» tok form, inkludert fremvekst av ikke-statlige aktører. Fortsatt hersket en tro på at rask økonomisk utvikling skulle være mulig, blant annet gjennom investering i industrireising. Industrialiseringen var imidlertid ikke tuftet på lokale innsatsvarer, kapital og kompetanse, og var ofte løsrevet fra selve det økonomiske og sosiale grunnlaget i de fleste u-land: landsbygda og landbruket. Bekjempelse av fattigdom ble også en tydeligere målsetting.

Med erfaring fra at modellen med utvikling ovenfra ikke ga ønsket resultat, ble det lagt vekt på å trekke flere inn i produktiv virksomhet. Det ble satset på å imøtekomme grunnleggende sosiale behov, særlig innen helse og utdanning, blant annet gjennom såkalte integrerte landsbygdutviklingsprogram. Bistanden ble påvirket både av kravet om en ny økonomisk verdensorden og effekten av den sterke økningen i oljeprisen, som rammet fattige, oljeimporterende land hardt og la bånd på en større del av nasjonale økonomiske ressurser.

Bistanden ble i større utstrekning kanalisert til de fattigste landene, med hovedvekt på Afrika, og en større andel ble gitt på gavevilkår. Profesjonalisering av utviklingshjelpen fortsatte, blant annet gjennom evalueringer. Kravet om økonomiske reformer ble fremtredende, hvor det spesielt fra Verdensbanken, og særlig overfor land i Afrika, ble stilt krav om liberalisering gjennom såkalt strukturtilpasning som forutsetning for lån. Strukturtilpasningsprogrammene inneholdt krav blant annet knyttet til finansiell styring, inkludert deregulering med oppheving av priskontroll og statens deltakelse i næringsvirksomhet, med omfattende privatisering som følge.

En målsetting var å fremme eksportrettet produksjon for å øke landenes inntjening, og dermed evne til import – og til å betjene en utenlandsgjeld som vokste sterkt på 1970-tallet, blant annet som følge av flerdobling av oljeprisen. Kritikere av denne politikken, derunder nordiske land og mange ikke-statlige organisasjoner, fremholdt at den både bidro til å innordne landene i sør i en verdensorden fortsatt dominert av de rike landene, og medførte en nedprioritering – og til dels nedbygging – av sosiale tjenester, inkludert innen helsestell og utdanning, som langt på vei var bygd opp gjennom bistandsinnsats. Dette kom samtidig som aids-epidemien begynte å få alvorlig negativ effekt på utviklingen, særlig i Afrika.

Bistandsvolumet sank etter å ha nådd en topp tidlig på 1990-tallet. Tiltagende tvil om bistandens effekt, så vel som økonomiske vansker i flere giverland, bidro til reduserte overføringer, samtidig som ressurser fra Vesten ble kanalisert til land i den tidligere Østblokken. Den kalde krigens slutt endret internasjonal bistand vesentlig. Rasjonalet for stormaktenes støtte til despotiske regimer – alliansebygging ut fra strategiske egeninteresser – bortfalt langt på vei, og ressurser ble øremerket for demokratiutvikling og økonomisk oppbygging i de tidligere østblokklandene.

Økt støtte ble kanalisert til demobilisering og gjenoppbygging etter krig og konflikt, inkludert hjemvending av flyktninger. Lokale væpnede konflikter ble hyppigere, særlig i Afrika, etter at repressive regimer, dels holdt oppe av vestlig støtte, falt, og undertrykte konflikter kom til overflaten.

Et dominerende trekk ved bistandsstrategien var krav om demokrati og godt styresett, som særlig ble fremmet overfor Afrika, og løfter om økt bistand for å påvirke demokratiseringsprosesser. I dette lå økt støtte til det som omtales som det sivile samfunn, med lokale organisasjoner og folkelige bevegelser, så vel som økt fokus på menneskerettigheter, inkludert en fri presse. Bistand ble i større grad rettet mot særlig utsatte grupper, som kvinner, urfolk og funksjonshemmede. Samtidig ble det lagt større vekt på sammensatte sektorprogrammer som helse, utdanning og landbruk, introdusert fra slutten av 1980-årene blant annet for å bøte på negative følger av strukturtilpasningen.

Den raske veksten i antall hiv-positive, særlig i Afrika og dels i Asia, førte til økt innsats for å redusere effekten av denne, som ble definert som et sentralt utviklingsanliggende og ikke kun et helsespørsmål. I tråd med at bistanden la større vekt på mottaker- orientering og mottakeransvar, hvor det ble poengtert at mottakerne skulle legge premissene for samarbeidet, ble støtten til å bygge opp nasjonal kapasitet og kompetanse styrket. Internasjonalt press for å ettergi u-landenes gjeld førte til at betydelige gjeldsposter ble slettet. Det ble samtidig reist spørsmål om gjeldslegitimitet og hvorvidt det var riktig å kreve tilbakebetalt lån tatt opp av en diktaturstat når den var blitt erstattet av et demokratisk regime.

Etter den sterke markedsoptimismen på 1980-tallet ble det erkjent at utvikling krevde betydelig medvirkning også fra offentlig sektor, blant annet i form av fordelaktige rammebetingelser og utbygging av grunnleggende infrastruktur. Flere viktige toppmøter i FN-regi ble avholdt på 1990-tallet, med innvirkning på internasjonal bistand, blant annet om utdanning (Jomtien, 1990), miljø og utvikling (Rio, 1992), mat og ernæring (Roma, 1992), menneskerettigheter (Wien, 1993), befolkning (Kairo, 1994), sosial utvikling (København, 1995), kvinner (Beijing, 1995), bosetting (Istanbul, 1996) og matvaresikkerhet (Roma, 1996).

Etter FNs toppmøte i 2000, som vedtok en såkalt millenniumserklæring (Millennium Declaration) og et sett med tusenårsmål (Millennium Development Goals, MDG), ble internasjonal bistand i enda sterkere grad knyttet til bekjempelse av fattigdom, og det ble formulert konkrete mål på flere sentrale områder. Tusenårserklæringen omhandler ulike sider ved FNs virke; målene konkretiserer kapittelet om fattigdom med åtte hovedområder og respektive delmål. Forpliktelsene fra Tusenårsmøtet 2000 har vært retningsgivende for mye av internasjonal bistand og ble forsterket blant annet under toppmøter i G8-gruppen, som under sitt møte i Gleneagles, Wales i 2005 forpliktet seg til å fordoble sin bistand, med hovedvekt på Afrika sør for Sahara.

Fokus på globale spørsmål er blitt forsterket senere år, og har ytterligere aktualisert den tilskyndende klimakrisen. Økonomiske overføringer til utviklings- land for å tilpasse seg den globale oppvarmingen var et hovedpunkt under klimakonferansen i København i 2009 og fortsatte til en tilsvarende konferanse i Mexico 2010.

Bistand er blant annet brukt for å verne gjenværende tropiske skoger, som både er et ledd i å dempe oppvarmingen og å sikre urfolks rettigheter. Den såkalte krigen mot terror i kjølvannet av terroranslagene mot mål i USA 2001 førte til forsterket fokus på sikkerhet, og fremfor alt til en sterk opptrapping av internasjonalt nærvær i Afghanistan – også i form av bistand. Matvarekrisen 2007-08 førte til økt oppmerksomhet rundt og støtte til landbruk og matproduksjon, en sektor som var blitt forsømt i internasjonal bistand gjennom flere år. Som følge av matvarekrisen i 2008 og den påfølgende finanskrisen, økte antall underernærte mennesker til vel én milliard i 2008-09, de fleste i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. Finanskrisen 2008–09 førte til en reduksjon av bistandsoverføringer fra en del land.

Den offentlige u-hjelpen (ODA) består vesentlig av to typer bistand; kapitaloverføring i form av gaver eller lån samt kompetanseoverføring gjennom teknisk assistanse og opplæring. Tidligere var varebistand en større komponent. De to formene kombineres ofte, blant annet ved støtte til oppbygging av institusjoner som både krever kompetanse og kapital. Mens bistanden på 1960- og 1970-tallet besto mye av  enkeltstående prosjekter, dreide innsatsen senere over til større og integrerte programmer, herunder sektorprogrammer med sterkere internasjonal koordinering.

Norsk (og nordisk) utviklingsbistand ytes hovedsakelig i form av gaver, men lån/kreditter regnes også som u-hjelp hvis disse gis på såkalte «myke vilkår», blant annet med lavere rentenivå og lengre tilbakebetalings- tid enn for kommersielle lån. Mye av bistanden var tidligere øremerket konkrete tiltak, men fra 1990-årene har det skjedd en betydelig «avbinding» av bistanden, det vil si at mottaker stilles fritt til å velge leverandør i sin bruk av midlene. Dette har ført til økt konkurranse om leveransene, og ofte til bedre bruk av bistanden.

En annen grovinndeling av u-hjelpen er mellom den kortsiktige humanitære bistanden (inkludert nødhjelp) og den mer langsiktig innrettede utviklingshjelpen. Den første er ment å avhjelpe umiddelbare behov ved akutte nødssituasjoner; menneske- eller naturskapte. Den sistnevnte tar sikte på å bidra til en varig sosial og økonomisk utvikling. Det har ofte vært et markert skille mellom de to formene, andre ganger har det vært glidende overganger hvor kortsiktig nødhjelp etterfølges av mer langsiktige tiltak. I de senere årene har man fra norsk side i økende grad sett de to bistandsformene i sammenheng, og gjennom utformingen av den langsiktige bistanden har man søkt å forebygge naturkatastrofer med reduserte behov for humanitær bistand.

Utviklingshjelpen kommer vesentlig fra to hovedkategorier av aktører: offentlige (statlige) donorer, og private (ikke-statlige) bistandsytere; førstnevnte gjerne et lands utenriksdepartement eller dertil opprettede statlige organer, sistnevnte vesentlig gjennom frivillige organisasjoner (Non-Governmental Organization, NGO). I flere år har store private stiftelser også vært aktive innen utviklingshjelp; i noen grad har også private selskap engasjert seg. I norsk sammenheng har norske frivillige organisasjoner vært mottakere av statlig bistand siden 1963. De første årene var bildet dominert av misjonsorganisasjoner, senere er en rekke andre type organisasjoner kommet til. I 2010 gikk i alt 5,6 milliarder kroner av det samlede bistandsbudsjettet på om lag 28 milliarder kroner til frivillige organisasjoner, en statsstøtte som har økt med 70 prosent siden 1999.

260 norske frivillige organisasjoner mottok støtte over bistandsbudsjettet, med tilsammen 3,6 milliarder kroner. Dessuten mottok internasjonale organisasjoner 1,2 milliarder kroner, og 800 millioner kroner ble tildelt lokale organisasjoner i utviklingsland. I 2010 var de største norske mottakerne av støtte over bistandsbudsjettet Flyktninghjelpen (552 millioner kroner), Norges Røde Kors (473 millioner kroner), Kirkens Nødhjelp (469 millioner kroner), Norsk Folkehjelp (344 millioner kroner) og Redd Barna, Norge (200 millioner kroner). Digni, som er en paraplyorganisasjon for norske misjonsorganisasjoner, kom deretter med 145 millioner kroner.

Hovedtyngden av offentlig utviklingshjelp (ODA) kommer fra medlemslandene i OECD, med USA som den største enkelte bistandsyteren målt i penger, og med Norge som den største målt i andel av bruttonasjonalinntekt (BNI). USA og de tidligere kolonimaktene Frankrike og Storbritannia var blant de første til å yte utviklingshjelp, og flere kom til i løpet av 1950-årene, enda flere på 1960-tallet. De nordiske landene har en vesentlig posisjon i internasjonal bistand, både gjennom sin omforente politikk og sine høye bidrag i forhold til BNI. Andre land, som Belgia, Nederland og Luxembourg (Be-Ne-Lux-landene) samt Canada, har en bistandsprofil som ligner den nordiske, og disse til sammen ses gjerne som en gruppe av samstemte donorer som også kanaliserer en vesentlig del av sin bistand gjennom multilaterale kanaler, blant annet som uttrykk for støtte til FN.

Japan startet også tidlig med offentlig bistand, og er blitt en stor donor målt i penger; nedslagsfeltet for japansk bistand er tradisjonelt østlige og sørlige deler av Asia, som tilhører landets interessesfære. Sovjetunionen og flere østeuropeiske stater ga bistand, og Russland samt enkelte østeuropeiske stater har videreført noe av dette engasjementet. Aswandemningene i Egypt er det fremste eksempel på sovjetisk u-hjelp. Israel tilbød tidlig bistand som ledd i en diplomatisk kampanje for å sikre støtte blant annet i FN. Israel og Egypt var i mange år de fremste mottakerne av økonomisk støtte fra USA, hvorav en stor del var militærhjelp, som ikke kvalifiserer som ODA. De oljeeksporterende landene ved Golfen har i perioder gitt til dels mer bistand, målt i forhold til BNI, enn europeiske stater. Etter Golfkrigen i 1991 sank den arabiske bistanden, men den har senere tatt seg opp igjen. Den er i stor utstrekning kanalisert til arabiske og andre muslimske stater.

Kina drev tidligere en politisk basert bistand knyttet til ideologisk kiving med Sovjetunionen. Jernbanen mellom Tanzania og Zambia (Tanzam-banen) er det best kjente kinesiske prosjektet fra denne tiden. Landet var også kjent for å bygge idrettsstadioner i en rekke land, særlig i Afrika. I senere år har Kina trappet opp sitt økonomiske samkvem med en rekke land i sør, ikke minst i Afrika, hvor bistand inngår som en viktig komponent. Regionale stormakter som Brasil, India, Nigeria og Sør-Afrika har også gitt noe bistand for å styrke sin posisjon i respektive nærområder – og har dermed vært samtidig mottaker og giver av utviklingshjelp.

Bistandsoverføringer fra private kilder er mindre enn fra de offentlige, men utgjør et betydelig volum, som det dog ikke føres statistikk over. Tradisjonelt samler frivillige organisasjoner (ikke-statlige organisasjoner, NGO) inn midler som brukes til ulike utviklingstiltak; fra gammelt av særlig fra misjon og humanitære organisasjoner. Etter hvert har også organisasjoner med tydeligere politisk betoning engasjert seg. NGO-er både i nord og sør er blitt viktige aktører i bistanden, dels som direkte utøvere, dels pådrivere. Ved siden av nasjonale organisasjoner finnes flere internasjonale, samt flere sammenslutninger av nasjonale organisasjoner. Fra privat sektor overføres også betydelige midler fra stiftelser, de fleste med utspring i næringslivet, for eksempel Rockefeller Foundation, og fra nyere tid Bill & Melinda Gates Foundation. Andre er direkte knyttet til bedrifter, spesielt multinasjonale selskap.

I senere år er det også blitt vanlig at selskap som investerer i utviklingsland bidrar til samfunnet gjennom ulike sosiale tiltak. Næringslivet er dertil anerkjent som en svært viktig medspiller i utvikling, som kan stille både kapital og kunnskap til disposisjon. Etter hvert har det også utviklet seg samarbeid mellom ulike offentlige og private aktører på prosjekt- eller programbasis, såkalt offentlig-privat samarbeid (public-private partnerships, PPP).

I offentlig utviklingssamarbeid skilles det i utgangspunktet mellom to hovedkategorier u-hjelp, som samtidig angir de to sentrale kanalene for overføringer: multilateral (flersidig) bistand går gjennom flernasjonale organisasjoner; bilateral (tosidig) bistand går fra giverland direkte til mottakerland. En tredje kategori er såkalt multi-bi bistand, som er øremerket støtte fra ett land til et annet, men som administreres av en internasjonal organisasjon. Aktører i den multilaterale kanalen består av internasjonale organisasjoner og institusjoner, hvor særlig FN og FNs mange organisasjoner samt utviklingsbankene spiller en sentral rolle. FN-systemet driver et omfattende utviklingsarbeid, med United Nations Development Programme (UNDP) som den spesialiserte organisasjonen for utvikling.

Verdensbanken er i nyere tid vesentlig innrettet mot å bistå utviklingsland, og de regionale utviklingsbankene i sør betjener respektive regioner: Afrikabanken, Asiabanken og Den interamerikanske utviklingsbanken. Det internasjonale valutafondet (IMF) er også en aktør innen multilateralt utviklingssamarbeid, men er ikke selv en direkte bistandskanal. Det store antall aktører innen internasjonal bistand kan være en styrke politisk sett, men innebærer utfordringer for koordinering i et mottakerland. Mange aktører, med ulike krav og forventninger, stiller store krav til mottakerlandenes myndigheter – og har dels medført mangelfull samordning og sviktende effekt.

Et hovedmål i utviklingen av internasjonal bistand, samt reform av FN-systemet, har derfor vært større samordning mellom aktørene innbyrdes og overfor samarbeidslandet samlet, først og fremst knyttet til mottakerlandets egne politiske og økonomiske programmer. FN er den viktigste samordneren av internasjonale utviklingstiltak og selv en viktig aktør. Fra 1998 har FNs kontor for koordinering av humanitære saker (OCHA) ansvar for koordinering av internasjonal innsats ved katastrofer.

Den bilaterale hjelpen overføres innenfor rammene av avtaler på regjeringsnivå de to samarbeidende stater (giver og mottaker) imellom. Offentlige, nasjonale organer (politiske og faglige) er de sentrale i den bilaterale bistanden. NGO-er, både nasjonale og flernasjonale, er blitt sentrale iverksettere av utviklingstiltak, gjerne (del-)finansiert og til dels på oppdrag fra statlig bistandsforvaltning. Både de multinasjonale institusjonene og NGO-ene mottar offentlig støtte. Frivillige organisasjoner, og enkelte multinasjonale organisasjoner som UNICEF, finansierer sin virksomhet også gjennom innsamlede midler.

Omfanget av internasjonal offentlig bistand har økt sterkt siden 1960-tallet, og i hovedsak økt – med et særlig unntak for midten av 1990-årene, da ODA sank. Den økte igjen fra slutten av tiåret, og ytterligere etter FN-konferansen om finansiering av utvikling i Monterrey, Mexico, 2001.

I 2015 var verdens samlede ODA om lag 147 milliarder USD, høyere enn noen gang tidligere, og opp med om lag 10 milliarder USD fra året før. Økningen var på nær 20 milliarder USD sammenlignet med 2006. ODA måles i prosentandel av et lands bruttonasjonalinntekt (BNI). FN har som mål at de rike landene skal nå et bistandsnivå tilsvarende 0,7 prosent av BNI, men i 2008 hadde bare et lite antall land har nådd målet: Danmark, Luxembourg, Nederland, Norge og Sverige. Norge og Danmark er blant de land som yter mest bistand per innbygger og BNI, mens USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Japan er de største donorene målt i pengevolum. USA var i 2008 største enkeltdonor med overføringer på 28 milliarder USD, som tilsvarte 0,18 prosent av landets BNI.

Den samlede bistanden fra OECD-landene utgjorde i 1973 0,27 prosent av BNI, i 1997 0,21 prosent av BNI, i 2008 0,3 prosent av BNI og i 2014 0,29 prosent av BNI. I 2014 var de største mottakerne av bistand (ODA) fra medlemsland i OECDs utviklingskomité (DAC): Afghanistan, Vietnam, Syria, Pakistan, Etiopia, Egypt, Tyrkia, India, Jordan, Kenya, Tanzania, Palestina, Nigeria, Bangladesh og DR Kongo. De utviklingsland som i 2014 hadde flest samarbeidsavtaler med industriland, var Mosambik, Etiopia, Afghanistan, Uganda, Mali og Tanzania. I 2014 var helse, utdanning, demokrati og fred den største sektoren (37 prosent) for OECD/DAC-bistand, etterfulgt av infrastruktur, energi og finansnæring (19 prosent) og humanitær bistand (12 prosent). I tillegg til ODA overføres statlig bistand fra land utenfor OECD, særlig fra Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Tyrkia, Kina, Qatar, India, Russland, Brasil og Kuwait. Hertil kommer blant annet privat bistand, særlig fra organisasjoner og stiftelser.

Den globale klimakrisen og den internasjonale finanskrisen har ført til sterkt økende behov for bistandsoverføringer de siste åtte–ti år. Samtidig førte finanskrisen til nedgang i volumet både på investeringer fra utlandet og pengeoverføringer fra migranter tilbake til sine hjemland; begge disse er vesentlig større kilder til kapitaloverføring enn bistand. Behovene er særlig store i Afrika, som henger etter andre verdensdeler i økonomisk og sosial utvikling, samt i deler av Asia, hvor det er utbredt fattigdom. Det foregår en kontinuerlig internasjonal debatt om effekten av utviklingshjelpen, som ofte blir kritisert for ikke å ha utrettet så mye som ønsket og forventet, de store overføringene over flere tiår tatt i betraktning.

Samlet bistand fra de 28 medlemslandene i utviklingskomiteen DAC, innen OECD, passerte 800 milliarder kroner i 2013, en økning på 6,1 prosent, og det høyeste nivået noen gang rapportert. 17 av landene økte sin bistand i 2013, mens 11 land viste nedgang. I snitt utgjorde bistanden fra de 28 DAC-landene 0,3 prosent av landenes brutto nasjonalinntekt (BNI). Bare fem land nådde FNs målsetting om en bistandsandel av BNI på 0,7 prosent, heriblant Norge og Storbritannia (som nådde måltallet for første gang). I 2014 var Sverige og Luxembourg, Norge, Danmark og Storbritannia på topp og de eneste som hadde en andel av BNI på 0,7 prosent eller høyere. Lavest lå Polen, Slovakia, Tsjekkia og Hellas, og gjennomsnittet for OECD/DAC-landene var 0,3 prosent av BNI. I 2015 var det Sverige, Norge, Luxembourg, Danmark, Nederland og Storbritannia som innfridde FNs målsetting om å yte 0,7 prosent av BNI som bistand. Målt i absolutte tall ga USA mest bistand i 2015, dernest fulgte Storbritannia, Tyskland, Japan, Frankrike, og Norge på niendeplass.

Tilsynelatende har bistanden verken ført til minsket ulikhet innad i utviklingsland eller mellom u-land og i-land. Fra 1990-tallet har det vært en ikke ubetydelig økonomisk vekst i mange fattige land, herunder afrikanske stater, blant annet takket være økte investeringer. Dette har bedret staters finansielle situasjon, men ofte snarere ført til større sosial ulikhet enn til utjevning. Samtidig har det vært en reduksjon av antall fattige, særlig i Sør-Asia, hvor fattigdommen er utbredt.

Det er fra 1980-årene utført en omfattende evaluering av og forskning på effekten både av enkelte bistandstiltak og utviklingshjelpen som sådan. Evalueringer utføres av de fleste donorer, av OECD (DAC) og andre aktører, og oftest utført av eksterne konsulenter eller uavhengige institusjoner. Ikke minst Verdensbanken har stått bak tunge rapporter som har reist spørsmål ved bistandens effekt. Disse har hatt innflytelse både på bankens egen virksomhet og på bistanden for øvrig. Siden 1990 har Verdensbanken utgitt rapporten Annual Review of Development Effectiveness (ARDE), med gjennomgang av seneste evalueringer knyttet til sin virksomhet. Stor innflytelse som premissleverandør for den strategiske utviklingen og innrettingen av utviklingshjelpen har også bankens årlige Development Report, som med tyngde går inn i enkelte sektorer eller tema. Siden 2002 har et nettverk av NGO-er både i nord og sør utgitt rapporten The Reality of Aid annethvert år, med fokus på effekten av bistand med hensyn til fattigdomsbekjempelse.

Mens det kan trekkes konklusjoner og tas lærdom av enkeltstående innsats, er det vanskeligere å vurdere innflytelsen og effekten av bistand for et lands generelle økonomiske og sosiale utvikling over tid. Det er eksempelvis vanskelig å påvise direkte sammenheng mellom vekst og fattigdomsreduksjon og ekstern bistand, idet mange faktorer påvirker samfunnsutviklingen, og bistandens effekt strekker seg over lang tid, gjerne flere tiår. Videre utgjør bistand for de fleste lands vedkommende etter hvert en liten del av samlet økonomisk innsats sammenlignet med annen ressurstilgang: interne inntekter (blant annet gjennom skattlegging) og ekstern kapitaltilførsel (særlig fra investeringer og overføringer fra migranter). Samtidig er det påvist at det, år for år, finner sted en netto strøm av kapital, og til dels kompetanse, fra sør til nord; ikke omvendt.

En rekke forhold påvirker bistandens effekt, både interne og eksterne. Interne forhold i et land, fremfor alt rådende politikk, kan svekke effekten når målet for denne – særlig bekjempelse av fattigdom og sosial utjevning – ikke samsvarer med myndighetenes, og elitenes, prioriteringer. Tidligere var mange utviklingstiltak dårlig forankret hos mottakerne, som heller ikke hadde kapital eller kapasitet til selv å følge opp og ta over prosjekter opprinnelig finansiert av bistand. Enkelte regimer fører en politikk som snarere svekker enn fremmer den utviklingen som bistanden søker, samtidig som det i flere land er dårlig styresett og utbredt korrupsjon.

Lenge, og til dels fortsatt, har i mange utviklingsland også manglende nasjonal kompetanse og kapasitet svekket evnen til å påvirke og utnytte bistanden optimalt. Manglende demokrati, samt politisk uro og instabilitet, svekker også forutsetningene for effektfull bistand. Politisk stabilitet og nasjonal sikkerhet anses som forutsetninger for økonomisk vekst og sosial utvikling, og følgelig også for effektivt utviklingssamarbeid. Eksterne forhold som svekker effekten av bistanden, består særlig av økonomiske rammebetingelser: fremfor alt bytteforholdet i internasjonal handel, som i det store og hele har gått i u-landenes disfavør. Samtidig som de fleste utviklingsland fra kolonitiden er integrert i global økonomi, har de forblitt eksportører av råvarer og importører av ferdigvarer, og bare få (som Sør-Korea) har klart å ta steget fra u-land til i-land.

Globaliseringen fra 1990-tallet er både utlagt som en fordel og en ulempe for u-landene; en fordel fordi de trekkes mer aktivt inn i internasjonal handel, en ulempe fordi utgangspunktet deres er svakt, men igjen en fordel fordi markeder åpnes – også for tilførsel av kapital og kompetanse. Mange utviklingslands gjeldssituasjon har også ført til at de ikke har klart å komme ut av en ond sirkel. Krig og konflikt, med helt eller delvis sammenbrudd i offentlig styring, er for enkelte land (som Liberia og Somalia) blitt et stort hinder for utvikling, og har også ført til at effekten av bistanden har blitt liten. Det har sågar til tider umuliggjort utviklingsinnsats. Slike situasjoner kan være betinget både av interne og eksterne forhold.

Bistanden selv kan også være skyld i at effekten er begrenset. Det har til ulike tider vært forskjellige strategier i internasjonal bistand, blant annet satsing på rask industrialisering og integrert landsbyutvikling, deretter strukturtilpasning og demokratisering, der modellene og kravene i stor grad er blitt utarbeidet på grunnlag av teoretiske tilnærminger og politiske motiver hos giverne, mer enn med utspring i nasjonale prioriteringer og planer hos mottakerne. Det er blant annet erkjent at mangeårig neglisjering av landbruket i Afrika, og fremfor alt småbrukerne som utgjør størstedelen av sektoren, både fra nasjonale politiske myndigheter og internasjonale donorer, har bidratt til at en økonomisk og sosial utvikling der ligger etter andre regioner i Sør. Det er nå anerkjent at investering i landbruk gir en forholdsvis mye større avkastning i form av økonomiske ringvirkninger enn investering i andre sektorer. Mens en stor del av bistanden tidligere besto av store enkeltstående prosjekter, medførte gavene ofte en driftskostnad som mottakerlandene var ute av stand til å bære, med den følge at mange investeringer gikk tapt (såkalte «hvite elefanter», det vil si monumenter over mislykket bistand). Etter flere tiår med u-hjelp har mottagernes egne erfaringer og løsningsmodeller etter hvert blitt tillagt større vekt, selv om utviklingstiltak fortsatt ofte er basert på kunnskap, teknologi og materiell fra Nord – og fortsatt er påvirket av giverlandenes egeninteresser (politiske og økonomiske), og individuelle prioriteringer og løsninger.

For å styrke effekten av samlet internasjonal bistand ble den såkalte Paris-erklæringen (Paris Declaration on Aid Effectiveness) vedtatt i 2005. Erklæringen, som over hundre land har forpliktet seg til, inneholder retningslinjer for at bistanden skal knyttes til mottakerlandenes nasjonale strategier for fattigdoms- reduksjon samt å utvikle deres egne institusjoner og bekjempe korrupsjon. Erklæringen har også retningslinjer for samordning mellom donorer for å bedre tilpassingen til nasjonale strategier og bruk av lokale strukturer og systemer fremfor egne; harmonisering mellom donorer i forhold til innsats, prosedyrer og informasjonsutveksling for å unngå overlapping; fokus på effekt og resultatmåling både hos utviklingsland og donorer – med gjensidig ansvar for utviklingens resultater.

Samarbeidet rundt Paris-erklæringen ble fulgt opp under et toppmøte i Accra i 2008, der den såkalte Accra-handlingsplanen (Accra Agenda for Action, AAA) ble vedtatt. Handlingsplanen forplikter giverne til større forutsigbarhet gjennom et tidsperspektiv på 3–5 år, videre til større tilpassing til samarbeidspartnernes egne utviklingsmål samt å gå bort fra binding av bistanden. Fra 1999 har Verdensbanken fremmet utvikling av nasjonale utviklingsplaner - Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP) - som bidrag også til bedre bistandseffekt. Det er gjennomført prosesser for å redusere den kommersielle bindingen av bistand, blant annet i form av ordninger med såkalte blandede kreditter (bistandsfinansierte gaver koblet til kommersielle kreditter).

  • Simensen, Jarle m.fl.: Norsk utviklingshjelps historie, 2003, 3 b.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. april 2015 skrev Sven Even Froyn

Jeg stusser litt på totaltallene for norske overføringer.Eksempelvis har Norge iflg. tabell overført 5,94 milliarder norske kroner til Zambia siden landet ble bistandspartner omkring midten av 1960-årene en gang og frem til 2005.Er disse overføringene omregnet til dagens kroner, eventuelt 2005-kroner? Det er etter mitt syn en vesentlig forskjell på en 1970-krone og en 2005-krone.Eller tar jeg feil når jeg tror at man her summerer epler, pærer og appelsiner over en lav sko?
En annen ting er at norske overføringer også ligger innbakt i de midler FN, FN-organisasjonene og andre har fått bevilget til bruk i de enkelte bistandsland. Bør ikke slike beløp også medtas når vi regner sammen hvor mye Norge har bidratt med til de enkelte mottakerlandene.For meg som norsk skattebetaler med interesse for bruken av norske bistandsmidler er det forholdsvis uinteressant om pengene som er brukt i et av Norges bistandsland er bevilget bilateralt eller multilateralt.Men kanskje artikkelforfatteren har en akseptabel forklaring på hvorfor slike midler ev. ikke er inkludert? Om man ønsker å vurdere effekten av norsk bistand er det vel nødvendig at man tar med alt som er gitt når man skal vurdere resultater mot målene. Kanskje ikke så viktig på prosjektnivå, men det begynner å bli viktig på programnivå og helt sikkert på makroøkonomisk nivå.
Ellers vil jeg si at jeg har hatt stor glede av å lese gjennom artikkelen som inneholder mye interessant stoff. Men det er likevel en ting som i liten grad problematiseres og som kanskje vil bli tillagt stor betydning når man en gang skal sette en sluttstrek for norsk bistand. Og det gjelder forståelsen av sammenhengen mellom mål og virkemidler. Fattigdomsbekjempelse, fremme av demokrati, minoriteters rettigheter, miljø, likestilling etc. etc. er mål for norsk bistand. For dem som arbeider med sammenhenger mellom mål og virkemidler er det helt ukomplisert at man må ha et virkemiddel pr. målsetting. Kanskje man ville tjene på å bli klarere på slike ting i norsk bistandsdebatt,dvs. hvilke virkemidler man egentlig har til rådighet for å nå et bestemt mål. Istedet så ser vi at mål og virkemidler i stor grad blandes sammen når f.eks. 1% av BNP til bistanden oppheves til et mål, eller når det politiske Norge omdefinerer den norsk bistanden til et virkemiddel i norsk utenrikspolitikk.Og det er heller ikke så veldig usannsynlig at en nærmere analyse av målene for norsk bistand vil vise at noen av dem står i direkte motstrid med hverandre.
Når vi altså snakker om beløp opp mot 250 milliarder kroner (hvor mye om vi omregner all bistand til 2015-kroner) siden 1960 og fram til idag så sier det seg selv at vi nærmer oss et tidspunt der ting må legges under lupen. Jeg hører til majoriteten som mener det er riktig at Norge skal støtte den fattige verden, men det betyr ikke at jeg vil synes det er greit om det viser seg at pengene ikke er brukt på en effektiv og målrettet måte.

12. april 2015 svarte Bjørn Johannessen

Takk for kommentar. Er på reise. Tilbake i Norge om et par-tre dager og vil da komme tilbake til saken. Mvh. Bj. J.

16. april 2015 svarte Bjørn Johannessen

Takk igjen for dine kommentarer. Tilbake i Oslo supplerer jeg;

1. De tall som Norad bruker i sin statistikk er ikke justert for inflasjon/prisvekst og valutasvingninger mv. Land som har fått mye bistand de senere år, f.eks. Brasil og Afghanistan, vil således lettere havne på en 10 på topp-liste enn land som over langt flere år har mottatt bistand fra Norge. Du vil kunne se mer av Norads data-grunnlag ved å benytte lenken Norsk bistand i tall

2. Mange av dine resonnementer omkring forholdet mellom mål/målsetting og virkemidler er viktige og relevante i en bistandsdebatt. Problemstillingene du reiser faller imidlertid utenfor rammen for informasjon/leksikalske data omkring bistand.

3. Som du sikkert er kjent med drøftes ulike politiske og/eller faglige spørsmål vedr. bistand og utviklingssamarbeid jevnlig i media og i arbeidsgrupper/komiteer o.a. Ja, bare for få dager siden fremla en komite en rapport med mange kritiske blikk på sider ved norsk bistand, ref. oppslag bl.a. i Aftenposten.

Mvh. Bjørn J.

17. april 2015 svarte Bjørn Johannessen

P.s....Apropos ditt spørsmål om bistand gjennom FN-organisasjoner o.l., slikt som defineres som multi-bilateral bistand: dette blir inkludert i samlet bistand til et land eller en region ettersom det er snakk om bistand øremerket til prosjekter som kommer et spesifikt land/en region og/eller en sektor til gode. Såkalt multilateral bistand vil derimot ikke bli inkludert ettersom det er kjernestøtte til multilaterale organisasjoner, ikke øremerket spesifikke land eller sektorer. Mvh. Bjørn J.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.