Utviklingssamarbeid er en samlebetegnelse på virksomhet som har til formål å bidra til bedre sosiale og økonomiske forhold i utviklingsland. Ordet brukes mest om statlig finansiert virksomhet, men private, ideelle organisasjoner driver lignende arbeid, ofte delfinansiert med offentlige midler.

Den vanligste form for utviklingssamarbeid er internasjonal bistand, også kjent som utviklingshjelp, enten direkte til mottakerlandet eller via andre organisasjoner som FN, Verdensbanken og ideelle organisasjoner. Man skiller gjerne mellom utviklingsbistand for langsiktige utviklingsformål, og humanitær bistand som først og fremst er innrettet for å avhjelpe nød hos enkeltmennesker, ikke å fremme samfunnsutvikling. Selv om de to er nært beslektet, preges de av så ulike arbeidsmåter at mange regner humanitær bistand som noe annet enn tradisjonelt utviklingssamarbeid.

Utviklingssamarbeid omfatter også annet internasjonalt engasjement som ikke er bistand i tradisjonell forstand. Eksempler på dette er internasjonale forhandlinger om utviklingspolitiske spørsmål, deriblant arbeid for å støtte eller påvirke FN og andre internasjonale organisasjoner, diplomatisk innsats for fred og forsoning, samarbeid med utviklingsland om spørsmål som næringsutvikling, helse eller miljø, og mye annet. Dette arbeidet utføres gjerne av diplomatiet og er tett integrert med øvrig utenrikspolitikk, eller kan bestå av økonomisk støtte til internasjonale organisasjoner eller ideelle organisasjoner som arbeider for prioriterte utviklingspolitiske formål.

Utviklingssamarbeidet tar sikte på mange ulike formål som helse, utdanning, miljø, likestilling, demokrati, ansvarlig offentlig forvaltning (styresett), fred og sikkerhet, næringsutvikling, infrastruktur og mye mer. Det dekker også formål som ikke direkte handler om utvikling i konkrete utviklingsland, men regnes som globale fellesgoder, som i klimaspørsmål.

Dette mangfoldet reflekterer at «utvikling» er et åpent begrep, og det er ikke full enighet om hva utvikling og god utviklingspolitikk betyr i praksis. Dette har også endret seg mye over tid: Tidlig utviklingssamarbeid la mest vekt på industribygging og modernisering, men i andre perioder har man vektlagt et bredere spekter av politiske og institusjonelle endringer, samt tjenester som er mer direkte målrettet fattige befolkningsgrupper.

Utviklingssamarbeid inngår i utviklingspolitikken, og ordene «utviklingssamarbeid», «utviklingspolitikk», «bistand» og «utviklingshjelp» brukes ofte om hverandre. Begrepene er ikke klart definert og brukes på litt ulike måter. Ordbruken har også endret seg mye over tid, selv om virksomheten i praksis har vært ganske lik. Tidligere var ordet «utviklingshjelp» (u-hjelp) mest brukt, men «utviklingssamarbeid» foretrekkes nå fordi det reflekterer at idealet er gjensidig samarbeid framfor enveis hjelpearbeid.

På engelsk har det skjedd en tilsvarende utvikling fra «aid», «assistance», «cooperation» til «partnership» som foretrukne uttrykk, men alle er fortsatt i bruk.

Det overordnede formålet med utviklingssamarbeid er å fremme sosial og økonomisk utvikling. Hva dette betyr i praksis, varierer mellom ulike aktører og har endret seg over tid. I nyere tid vektlegger de fleste redusert fattigdom som det endelige mål for utvikling, men også fattigdom kan forstås på ulike måter. Bærekraftsmålene representerer et bredere sett med målsetninger, som i dag utgjør grunnlaget for mange parter i utviklingssamarbeidet.

I tillegg til utvikling i enkeltland tar utviklingssamarbeid sikte på å styrke globale fellesgoder til nytte for alle land. Det kan innebære å utvikle internasjonale normer og regelverk, arbeid for et sterkere og mer effektivt FN, klima og globale miljøspørsmål.

Særlig i kjølvannet av flyktningkrisen i Middelhavet har vestlige givere også brukt utviklingssamarbeid som et virkemiddel til å dempe migrasjon. Tanken er både at stabilitet, fred og utvikling i utvalgte land vil føre til at færre mennesker i disse landene skal emigrere, eller at stater kan overtales til å ta imot returnerte flyktninger som en del av en avtale om utviklingssamarbeid.

I tillegg til ulike syn på hva som er målet, er det ulike syn på strategier for hvordan målene kan oppnås i utviklingssamarbeidet. Noen utviklingsstrategier vektlegger økonomisk vekst og industrialisering, andre legger mer vekt på velferdstjenester for de fattige, mens andre igjen fremhever endringer av mer politisk natur, som omfordeling, demokrati eller bedre styresett. Ulike aktører har også ulike syn på for eksempel om offentlig eller privat sektor bør styrkes, hvorvidt innsats bør være målrettet de fattigste eller være til nytte for hele befolkningen, og mange andre spørsmål.

Utviklingssamarbeidet preges også av nasjonale egeninteresser for giverlandet. Det kan være å styrke nasjonale økonomiske eller utenrikspolitiske interesser, styrke de diplomatiske relasjonene til mange stater, og annet. Historisk har det variert i hvilken grad slike interesser har blitt eksplisitt uttalt, og i hvilken grad det er regnet som legitimt å bruke bistand til å fremme egne interesser.

Kritikere har hevdet at bistand er en videreføring av en imperialistisk tradisjon fra kolonitiden, eller at den bidrar til å sementere handels- og maktstrukturer fra kolonitiden framfor å fremme økonomisk uavhengighet. Det blir ofte påpekt at vestlige givere bruker bistand til å gi egne bedrifter tilgang til utviklingsland, kanskje på bekostning av nasjonalt næringsliv. Siden rundt årtusenskiftet har mange giverland (inkludert Norge) fjernet de direkte koblingene mellom bistand og støtte til eget næringsliv (avbinding av bistand), men fortsatt finnes en del indirekte koblinger.

Fram til andre verdenskrig skjedde internasjonalt hjelpearbeid stort sett i privat regi, først gjennom misjon og senere en del fagforeningsinitiativ, i tillegg til enkelte offentlige hjelpeprosjekter og bistand fra stat til stat.

Fra slutten av 1940-årene skjedde flere initiativ som la grunnlaget for at bistand (den gang kalt u-hjelp) ble en vel etablert og viktig del av mange lands utenrikspolitikk. USA tok til orde for et omfattende hjelpeprogram, inspirert av suksessen med Marshall-hjelp til Europa, og la press på europeiske land for å bidra etterhvert som disse kom på fote etter krigen. Det nyopprettede FN hadde også utvikling som en av sine prioriteringer. Mot slutten av 1950-årene hadde de fleste vestlige land igangsatt egne bistandsprosjekter.

Motivasjonen var både å hjelpe fattige stater til å oppnå velstandsøkning, å styrke egen økonomi ved å skape markeder og muligheter for vestlig industri, og å stanse kommunismens framvekst. For de enkelte giverland var det også viktig å etablere gode relasjoner med land som var i ferd med å bli selvstendige etter kolonitiden. Også land i østblokken ble givere, og under den kalde krigen var bistand et viktig virkemiddel i begge parters utenrikspolitiske engasjement for å bygge allianser og fremme oppslutning om egen ideologi.

De første årene tok bistanden form av enkeltprosjekter og/eller støtte til FNs bistandsarbeid, men det ble etter hvert mer institusjonalisert, og framsto snart som en egen industri. Nesten alle vestlige giverland etablerte egne bistandsdirektorater (som Norad) i årene 1957–1960, og en rekke FN-organisasjoner spesialiserte seg i bistand.

Arbeidet var ofte integrert i bredere utviklingspolitiske initiativ og internasjonalt samarbeid og forhandlinger, selv om det den gang var kjent bare som «utviklingshjelp» og ikke «utviklingssamarbeid» eller «utviklingspolitikk».

OECD, opprinnelig en organisasjon for mottakere av Marshallhjelpen, ble det koordinerende organ for giverne av bistand via OECDs utviklingskomite (DAC).

Innholdet i utviklingspolitisk tenking og utviklingssamarbeidet endret seg mye over tid. Grovt sett kan historien oppsummeres i ulike faser, som nedenfor:

  • 1950- og 1960-årene: Modernisering og industrialisering. Mye bistand til etablering av fabrikker, kraftverk, og infrastruktur, introduksjon av ny teknologi i landbruket, helsetjenester og befolkningsprogrammer for å redusere befolkningsvekst.
  • 1970-årene: Økt vektlegging av å nå de fattige. Mer av bistanden gikk til landsbyutvikling og offentlige tjenester, men satsingen på industrialisering fortsatte, ofte i form av utlån knyttet til vestlige industrietableringer med mottakerlandet som garantist. Spenning mellom utviklingsland og industriland om blant annet handelsvilkår og anklager om vestlig imperialisme, og mellom vestlige land og østblokken som brukte bistand til å bygge allianser.
  • 1980-årene: Som følge av gjeldskrise i de fleste utviklingsland, delvis (men ikke hovedsakelig) på grunn av feilslått bistand, opptrådde giverne også som kreditorer, og sammen med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet IMF stilte de krav om makroøkonomisk reform og kraftig omlegging av offentlig sektor.
  • 1990-årene: Demokratibølge i de fleste utviklingsland. Utviklingssamarbeidet vektla demokrati, styresett og en rekke politiske endringer som likestilling, rettigheter og miljø. Direkte støtte til statsbudsjettet i fattige land ble regnet som en foretrukket bistandsform, selv om dette aldri ble særlig utbredt. De fleste utviklingsland hadde nå så mye gjeld til vestlige land at betalingsforpliktelsene overgikk det de fikk i bistand, men gjennom en serie initiativ, særlig HIPC-initiativet i 1996, ble denne redusert til et overkommelig nivå. Forutsetningen var at landene presenterte en omfattende plan for hvordan de skulle bruke de frigjorte ressursene til å redusere fattigdom.
  • 2000: FNs Tusenårsmål ble vedtatt. Disse representerte en utviklingspolitisk tenking med mer vekt på konkrete utviklingstiltak som kunne gi målbare resultater, og noe mindre vekt på det brede politiske engasjementet fra tiåret før.
  • 2005: Paris-agendaen: En serie med internasjonale toppmøter som tok sikte på bedre koordinering av bistanden, bedre tilpasning av bistanden til mottakerlandets prioriteringer, bedre effektivitet, og gjensidige forpliktelser mellom giver og mottaker. Disse ambisjonene ble ikke i særlig grad realisert.
  • 2015: FNs Bærekraftsmål, en bred og ambisiøs utviklingsagenda som praktisk talt alle relevante aktører sluttet seg til, og som tar sikte på at en mengde målsetninger skal oppnås innen 2030. Ambisjonen er at alle land skal bidra til disse på mange ulike måter, mens bistand bare er tenkt å utgjøre en del av innsatsen.

Vestlige giverland har dominert utviklingssamarbeidet helt siden oppstarten, selv om både østblokklandene, noen større utviklingsland, og rike stater i Midtøsten også har gitt bistand i lange perioder. På tross av uttrykk som «samarbeid» og «partnerskap» er det ingen tvil om at vestlige aktører oftest har hatt siste ord.

Vestlige stater har også hatt dominerende roller i de viktigste internasjonale organisasjonene involvert i bistand. OECD har sentrale funksjoner knyttet til normer, retningslinjer og standarder, samt statistikkproduksjon. FN har viktige roller, både gjennom vedtak i generalforsamlingen, FNs utviklingsprogram UNDP og et stort antall spesialiserte organisasjoner. Verdensbanken er viktig både som utlåner, kunnskapskilde og normgiver.

Etter tusenårsskiftet har noen utviklingsland som har hatt god vekst, blitt stadig viktige aktører innen utviklingssamarbeid. Kina er klart størst, men flere titalls andre land er også blitt givere. En del vestlige aktører har vært skeptiske til prioriteringene og strategiene hos de nye giverne, som ofte legger mer eksplisitt vekt på egne økonomiske interesser og mindre vekt på menneskerettigheter og miljø. De nye giverne er imidlertid ofte populære i mottakerlandet, blant annet fordi de i mindre grad oppfattes som å ville blande seg inn i landets indre anliggender.

Det kan derfor se ut som om det vestlige hegemoniet i utviklingssamarbeidet siden den kalde krigens slutt, er i ferd med å svekkes.

  • Haugen, Hans Morten (2016). Kampen om utviklingen. Teorier, strategier og globale utfordringer. Cappelen Damm.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. april 2015 skrev Sven Even Froyn

Jeg stusser litt på totaltallene for norske overføringer.Eksempelvis har Norge iflg. tabell overført 5,94 milliarder norske kroner til Zambia siden landet ble bistandspartner omkring midten av 1960-årene en gang og frem til 2005.Er disse overføringene omregnet til dagens kroner, eventuelt 2005-kroner? Det er etter mitt syn en vesentlig forskjell på en 1970-krone og en 2005-krone.Eller tar jeg feil når jeg tror at man her summerer epler, pærer og appelsiner over en lav sko?
En annen ting er at norske overføringer også ligger innbakt i de midler FN, FN-organisasjonene og andre har fått bevilget til bruk i de enkelte bistandsland. Bør ikke slike beløp også medtas når vi regner sammen hvor mye Norge har bidratt med til de enkelte mottakerlandene.For meg som norsk skattebetaler med interesse for bruken av norske bistandsmidler er det forholdsvis uinteressant om pengene som er brukt i et av Norges bistandsland er bevilget bilateralt eller multilateralt.Men kanskje artikkelforfatteren har en akseptabel forklaring på hvorfor slike midler ev. ikke er inkludert? Om man ønsker å vurdere effekten av norsk bistand er det vel nødvendig at man tar med alt som er gitt når man skal vurdere resultater mot målene. Kanskje ikke så viktig på prosjektnivå, men det begynner å bli viktig på programnivå og helt sikkert på makroøkonomisk nivå.
Ellers vil jeg si at jeg har hatt stor glede av å lese gjennom artikkelen som inneholder mye interessant stoff. Men det er likevel en ting som i liten grad problematiseres og som kanskje vil bli tillagt stor betydning når man en gang skal sette en sluttstrek for norsk bistand. Og det gjelder forståelsen av sammenhengen mellom mål og virkemidler. Fattigdomsbekjempelse, fremme av demokrati, minoriteters rettigheter, miljø, likestilling etc. etc. er mål for norsk bistand. For dem som arbeider med sammenhenger mellom mål og virkemidler er det helt ukomplisert at man må ha et virkemiddel pr. målsetting. Kanskje man ville tjene på å bli klarere på slike ting i norsk bistandsdebatt,dvs. hvilke virkemidler man egentlig har til rådighet for å nå et bestemt mål. Istedet så ser vi at mål og virkemidler i stor grad blandes sammen når f.eks. 1% av BNP til bistanden oppheves til et mål, eller når det politiske Norge omdefinerer den norsk bistanden til et virkemiddel i norsk utenrikspolitikk.Og det er heller ikke så veldig usannsynlig at en nærmere analyse av målene for norsk bistand vil vise at noen av dem står i direkte motstrid med hverandre.
Når vi altså snakker om beløp opp mot 250 milliarder kroner (hvor mye om vi omregner all bistand til 2015-kroner) siden 1960 og fram til idag så sier det seg selv at vi nærmer oss et tidspunt der ting må legges under lupen. Jeg hører til majoriteten som mener det er riktig at Norge skal støtte den fattige verden, men det betyr ikke at jeg vil synes det er greit om det viser seg at pengene ikke er brukt på en effektiv og målrettet måte.

12. april 2015 svarte Bjørn Johannessen

Takk for kommentar. Er på reise. Tilbake i Norge om et par-tre dager og vil da komme tilbake til saken. Mvh. Bj. J.

16. april 2015 svarte Bjørn Johannessen

Takk igjen for dine kommentarer. Tilbake i Oslo supplerer jeg;

1. De tall som Norad bruker i sin statistikk er ikke justert for inflasjon/prisvekst og valutasvingninger mv. Land som har fått mye bistand de senere år, f.eks. Brasil og Afghanistan, vil således lettere havne på en 10 på topp-liste enn land som over langt flere år har mottatt bistand fra Norge. Du vil kunne se mer av Norads data-grunnlag ved å benytte lenken Norsk bistand i tall

2. Mange av dine resonnementer omkring forholdet mellom mål/målsetting og virkemidler er viktige og relevante i en bistandsdebatt. Problemstillingene du reiser faller imidlertid utenfor rammen for informasjon/leksikalske data omkring bistand.

3. Som du sikkert er kjent med drøftes ulike politiske og/eller faglige spørsmål vedr. bistand og utviklingssamarbeid jevnlig i media og i arbeidsgrupper/komiteer o.a. Ja, bare for få dager siden fremla en komite en rapport med mange kritiske blikk på sider ved norsk bistand, ref. oppslag bl.a. i Aftenposten.

Mvh. Bjørn J.

17. april 2015 svarte Bjørn Johannessen

P.s....Apropos ditt spørsmål om bistand gjennom FN-organisasjoner o.l., slikt som defineres som multi-bilateral bistand: dette blir inkludert i samlet bistand til et land eller en region ettersom det er snakk om bistand øremerket til prosjekter som kommer et spesifikt land/en region og/eller en sektor til gode. Såkalt multilateral bistand vil derimot ikke bli inkludert ettersom det er kjernestøtte til multilaterale organisasjoner, ikke øremerket spesifikke land eller sektorer. Mvh. Bjørn J.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.