Sør-Sudan, republikk i Øst-Afrika. Landet grenser mot Sudan i nord, Etiopia i øst, Kenya og Uganda i sørøst, Den demokratiske republikken Kongo i sørvest og Den sentralafrikanske republikk i vest.

Sør-Sudan ble erklært som selvstendig stat 9. juli 2011 etter en folkeavstemning hvor flertallet stemte for en løsrivelse fra Sudan. Siden desember 2013 har landet vært rammet av en borgerkrig utløst av en konflikt mellom president Salva Kiir Mayardit og visepresident Riek Machar.

Hovedstaden er Juba og offisielt språk er engelsk.

Sør-Sudan er en innlandsstat og ligger mellom 3° og 12° N og 23° og 35° Ø. Med et areal på 619,745 kvadratkilometer er Sør-Sudan et mellomstort land i Afrika.

Landskapet består av tropiske skoger, sumper og gressland.

De sentrale og nordlige delene av landet ligger rundt 400 meter over havet. Det er fjellområder i sørøst, sør og vest. Mount Kinyeti (3187 m.o.h.) i Imatongfjellene på grensen til Uganda er det høyeste fjellet i Sør-Sudan.

Elven Den hvite Nilen renner gjennom landet fra sør til nord. De første 160 kilometerne fra Nimule på grensen til Uganda til hovedstaden Juba fosser elven ned fra fjellene, og heter her Bahr el-Jebel (Fjell-Elven på arabisk). Fra Juba er elven navigerbar nordover til Sudan. Omlag 150 kilometer lenger nord renner elven ut i Sudd – verdens største sump som har en gjennomsnittlig overflate i løpet av året på 30 000 kvadratkilometer.

I den nordlige enden av Sudd ligger Nosjøen. Når elven renner ut av innsjøen kalles den for Den hvite Nilen. Den hvite Nilen renner først østover, men den snur seg mot nord etter sammenløpet med Sobat etter ca. 115 kilometer.

Det er et rikt dyreliv i Sør-Sudan som inkluderer løve, leopard, gepard, elefant, sjiraff, sebra, neshorn, bøffel, flodhest og krokodille.

I grenseområdene mellom Sudan og Sør-Sudan fins det betydelige oljeforekomster.

Det offisielle innbyggertallet på 8,2 millioner stammer fra en omstridt folketelling fra 2008, og kan i realiteten være så høyt som 9,28 millioner.

Det er stor etnisk og språklig diversitet i Sør-Sudan. De største etniske gruppene er dinka, nuer og shilluk, og disse folkene snakker alle språk som tilhører nilo-saharaspråkene. Disse tre etniske gruppene bor i de nordlige og sentrale delene av landet, i området rundt Den hvite Nilen, i Sudd og langs Bahr al-Arab.

Andre store etniske grupper er azande og banda som snakker språk tilhørende språkfamilien Niger-Kongo. Begge folkene bor i den sørvestlige delen av landet; azande langs grensen mot Den demokratiske republikken Kongo og bandaene langs grensen mot Den sentralafrikanske republikk

De fleste folkene i Sør-Sudan tilhører fortsatt tradisjonelle religioner, men det er også en kristen minoritet der ettersom forskjellige kristne misjoner fra Nord-Amerika og Europa har vært aktive i landet siden midten av 1800-tallet. Det finnes også noen få muslimer i Sør-Sudan.

Den første presidenten i Sør-Sudan og nåværende statsoverhode er Salva Kiir Mayardit, tidligere visepresident i Sudan. Han ble demokratisk valgt, og sitter i en fireårig periode berammet fra 2011 til 2015.

Sommeren 2013 kastet president Kiir hele regjeringen - inkludert visepresidenten Riek Machar. I desember samme år oppildner Machar hæren om å utføre et kupp i landet. Spliden mellom Kiir og Machar fører allerede til etniske spenninger ettersom presidenten og visepresidenten kommer fra to etniske grupper, dinka og nuer, som har en lang historie av voldelig konflikt.

Det var ingen kjente statsdannelser i dagens Sør-Sudan i førkolonial tid. Dagens befolkning består av mange forskjellige etniske grupper, og de har alle sin egen forhistorie. Det har nesten ikke vært gjort arkeologiske undersøkelser i landet, så historien før 1500 er ukjent. Det er knyttet forventninger om at fremtidige arkeologiske registreringer og utgravninger vil avdekke mer av menneskenes liv i Sør-Sudan i fortiden. Tiden fra 1500-tallet og frem til dagens Sør-Sudan ble okkupert av britene og egypterne på begynnelsen av 1900-tallet er bare kjent gjennom muntlig overleverte beretninger og et sparsomt skriftlig kildemateriale.

Den etniske gruppen som er best dokumentert historisk er shillukene. De etablerte et kongedømme på vestbredden av Den hvite Nilen i dagens Sør-Sudan. Den første kongen var Nyikang eller Nyikango som regjerte på 1500-tallet. Han er nå er en historisk helt for shillukene.  

Khedive Ismail styrte Sudan for Egypt fra 1863 til 1879. I hans regjeringstid ekspanderte Egypt sørover i områder som i dag utgjør Sør-Sudan. Allerede i 1863 gjenopprettet han Den hvite Nil-provinsen med Fashoda som hovedkvarter. Året etter etablerte Ismail et elvepoliti for å få bukt med slavehandelen, men uten å lykkes siden slavehandlerne i hovedsak opererte i områder sør for egyptisk kontroll. I 1869 ansatte Ismail derfor den berømte britiske oppdageren, Sir Samuel Baker, for å anneksere hele Nilvassdraget med tilhørende landområder, stoppe slavehandelen og etablere militærposter i hele det erobrete territoriet. Baker oppfylte bare delvis målene ved å opprette Ekvatorialprovinsen som strakte seg inn i dagens Uganda. I dette området fikk han også hindret slavehandlerne, og han opprettet militærposten Tawfiqiyah ved Sobats utløp i Den hvite Nilen.

Samtidig som Baker sloss mot slavehandlerne langs Bahr al-Jabal, den største tilførselselven til Den hvite Nilen, fortsatte handelen med mennesker på de store slettene ved Bahr al-Ghazal i vest. En av slavehandlerne der, Zobeir Rahma Mansur, var blitt så mektig at Khedive Ismail ikke kunne utfordre ham. Ismail utpekte heller Zobeir som guvernør for området i 1873, og territoriet hans ble kalt Bahr al-Ghazal-provinsen.

I 1874 overtok Charles Gordon som guvernør for Ekvatorialprovinsen. Gordon var ikke mer suksessfull enn Baker. Gordon presset derfor Khedive Ismail til å innsette ham som guvernørgeneral for hele Sudan for å få en slutt på slavehandelen, og Ismail ga etter i 1877. For å tekkes europeiske kreditorer underskrev Ismail samme år en avtale med Storbritannia om at slavehandelen skulle stoppes innen 1880, men de europeiske maktene overbeviste den ottomanske sultanen om å avsette Ismail som visekonge (khedive) av Egypt i 1879. 

Emin Pasja overtok som guvernør for Ekvatorialprovinsen i 1878. Områdene som i dag utgjør Sør-Sudan glapp ut av den tyrkisk-egyptiske okkupasjonen da Mahdien laget revolusjon i dagens Sudan i 1881 og etablerte en islamsk stat der da den tyrkisk-egyptiske hovedstaden Khartoum falt i 1885. Emin Pasja var isolert i Wadelai i dagens Uganda til han ble evakuert av Henry Morton Stanley i 1889. 

En mahdist militærpost ble etablert ved Rejaf, et fjell nær Juba, men Mahdia-staten hadde aldri effektiv kontroll over dagens Sør-Sudan sør for Fashoda.    

Storbritannia invaderte og okkuperte Egypt i 1882. Britene skjønte raskt at de måtte holde andre europeiske land unna Nilvassdraget for at ikke vannstrømmen fra Nilen skulle kunne saboteres. I 1896 sendte Frankrike en ekspedisjon fra Loango ved Atlanterhavskysten i dagens Republikken Kongo til Fashoda (i dag kalt Kodok) på Den hvite Nilen i dagens Sør-Sudan. Ekspedisjonen ble ledet av kaptein Jean-Baptiste Marchand, og målet var å bygge en demning på Nilen for å fravriste britenes kontroll over Egypt. Britene bestemte seg for at den eneste måten å beskytte Nilen fra franskmennene på var å kontrollere Sudan. Horatio Herbert Kitchener, generalen for den anglo-egyptiske hæren, fikk derfor ordre om å invadere Sudan. Omdurman, hovedstaden i Mahdia-staten falt for de anglo-egyptiske styrkene 2. september 1898. Da hadde Marchand og den franske ekspedisjonen allerede nådd Fashoda hvor han hadde heist tricoloren og proklamert området som en fransk provins. Kitchener dro med en liten flotilla opp Den hvite Nilen til Fashoda hvor han møtte Marchand 19. september 1898. De overlot til sine respektive regjeringer å komme til enighet om kontrollen over Nilen, og den såkalte Fashodakrisen var et faktum. Britene var klare til krig, men ikke franskmennene. De ble derfor enige om at den franske ekspansjonen østover i Afrika skulle stoppe ved vannskillet mellom Nilen og Kongo. Dette ble imidlertid starten på britenes kolonisering av dagens Sør-Sudan.

Britene begynte sin ekspansjon opp Bahr al-Ghazal i desember 1900. I løpet av våren okkuperte sudanske tropper under ledelse av britiske offiserer Mashra ar-Raqq, Wau, Tonj, Daym az-Zubayr, Shambe og Rumbek. Det administrative hovedkvarteret ble flyttet til Wau i 1901. Sør-sudanerne unnlot imidlertid å godkjenne Sudans regjering som deres nye overherre.   

Det var ingen skoler i Sør-Sudan før området ble del av Det anglo-egyptiske kondominatet. Den første skolen ble opprettet i Wau i 1903 for sønner av soldater og embetsmenn. Den første misjonærdrevne skolen, Wau Industrial School, ble åpnet samme sted året etter. De angloegyptiske kolonimyndighetene prioriterte ikke utdanning av de lokale barna, og i 1920 var det fortsatt bare rundt 500 elever ved noen få skoler i dagens Sør-Sudan. Undervisningsspråket var engelsk og kristendomslære utgjorde en stor del av pensum.

Etter Sudans selvstendighet i 1956 tok departementet for utdanning over alle misjonsskolene i dagens Sør-Sudan og integrerte dem innenfor det nasjonale utdanningssystemet med et program for å erstatte engelsk med arabisk som undervisningsspråk.

Mange skoler ble bygget i Sør-Sudan da regionen var under selvstyre etter Addis Abeba-avtalen i 1972, men de fleste av disse ble ødelagt under Den andre sudanske borgerkrigen (1983-2005).  

Universitetet i Juba ble grunnlagt i 1975 som det første i Sør-Sudan. Under den andre borgerkrigen ble campus flyttet til Khartoum i Sudan, men flyttet tilbake til Juba i 2011 som følge av at Sør-Sudan ble en selvstendig stat.  

Etter mer enn to tiår med krig er utdanning en av de store utfordringene for Sør-Sudan. Analfabetisme er utbredt i store lag av befolkningen ettersom mulighetene for skolegang har vært små i en generasjon. 

Sør-Sudan er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Sudan ved Den kongelige norske ambassaden i Juba.

Anbefalte lenker

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.